Skip to main content

Du var medvirkende av Mario Araya

Page 1


Mario Araya

Du var medvirkende

Forlaget Oktober

Mario Araya (f. 1996) har studert ved forfatterstudiet i Bø og Talentskolens forfatterlinje i Danmark. Han har også en bachelor i nordisk språk og litteratur fra UiO. Du var medvirkende er hans debut.

du var medvirkende

mario araya

Du var medvirkende

Noveller

forlaget oktober 2026

mario araya Du var medvirkende

© Forlaget Oktober as , Oslo 2026

Forfatterfoto og forsidefoto: © Sebastian S. Bjerkvik

Bokomslag: Aslak Gurholt

Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad

Papir: 70 g Holmen Book Cream, 2,00

Trykk og innbinding: ScandBook ab , 2026

Første opplag, 2026

isbn : 978-82-495-3112-7

Epigrafen er hentet fra Tanker av Blaise Pascal, oversatt av Hall Bjørnstad, Pax Forlag 2007

www.oktober.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

En enhet lagt til det uendelige øker ikke denne størrelsen med noe.

flere ganger ropte Elisabeth navnet mitt fra hagen. Klokken var litt over fire. Hun trodde sikkert at jeg var for sent ute til avtalen min. Jeg hadde begynt å oppgi feilaktige tidspunkt til henne med vilje, fire, for eksempel, selv om jeg ikke skulle treffe søsteren min i byen før klokken fem. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg hadde sagt ja til det, sikkert fordi jeg hadde sagt nei så mange ganger, mest av alt lengtet jeg etter å sitte i fluktstolen med beina i vann, men det gikk ikke så lenge Elisabeth var i hagen, noe hun var på dager som dette. Å eie en hage hadde lenge vært drømmen hennes, og nå som vi hadde flyttet ut av byen, var drømmen hennes blitt virkeligheten vår.

Jeg satt på badekrakken foran speilet og førte barberhøvelen mer eller mindre besluttsomt over det nedre kjevepartiet, der huden hadde så lett for å bli rød. Da jeg løftet haka, ble jeg blendet av lysrørene over speilet. De kastet et hvitt lys over det bleke porselenet og gjorde fugene som streket opp et rutenett

mellom gulvflisene så tydelige at hvis jeg stirret for lenge, kunne rommet forveksles med en svømmehall. Jeg skøyv krakken tilbake i hjørnet og la meg på ryggen. En stund lå jeg og så opp i takspeilet, en svært pussig innretning som sto igjen etter de forrige eierne. Jeg fikk meg aldri til å spørre om hensikten med det. Jeg så på den nakne kroppen min og flisene omkring den, som på grunn av avstanden fra gulvet til taket og tilbake igjen skapte en forestilling om at jeg lå på bunnen av et basseng. Fra dypet hørte jeg navnet mitt enda en gang. Det kom innenfra, hørtes det ut som, enten var hun inne, eller så hadde vinduet på soverommet blåst opp.

Jeg kommer, ropte jeg, men jeg hørte hvordan stemmen min snublet over dørstokken og falt ned i sprekkene og ble liggende der. Skulle jeg prøve på nytt, eller skulle jeg vente til hun ropte igjen? Jeg slo tommelen og lillefingeren i gulvet annenhver gang mens spottene i taket glødet som fire små soler. Jeg unngikk å stirre rett på dem, men det var ikke lett. Det fantes en dimmefunksjon, men om jeg reiste meg opp for å vri på bryteren, eller om jeg rett og slett bare skrudde av lyset, ville det spøke for om jeg noen gang kom meg ut herfra. Jeg ble liggende og blunke mens jeg tenkte på det jeg måtte gjøre for å kunne kalle dette en dag.

Man skulle tro at lyset, når man lukket øynene, ble borte og det ble mørkt, men jeg opplevde at skillet

mellom lys og mørke ble visket ut, at farger løp frem og tilbake, opp og ned. Å blunke gjorde meg svimmel, så jeg sluttet med det. Etterdønningene av lyset krøp over netthinnene mine som små larver.

Hun ropte navnet mitt på nytt, og denne gangen var det ikke til å ta feil av: Hun var ute i hagen. Jeg rullet meg over på magen, reiste meg opp og skvettet kaldt vann i ansiktet. Deretter presset jeg fingrene omhyggelig mot pannen og gned håndflatene over fjeset. I speilet så jeg at enkelte områder var røde, men det var kun midlertidig. Jeg var nyvasket og barbert, og om litt skulle jeg låse opp, gå ned trappa og ut i hagen hvor jeg ville spørre henne hva det gjaldt. Jeg bøyde meg etter den blå trøya som lå på toalettsetet, vrengte den over hodet, plukket opp shortsen og dro den over rumpeballene, dyttet testiklene under buksestrikken, og til slutt, som en turngymnasiast på frittstående-feltet, spratt jeg opp og ned et par ganger. Jeg låste opp og gikk inn på soverommet, bort til vinduene som sto på vidt gap. Det spilte liten rolle hvor mange ganger jeg minnet henne på å feste haspene slik at vinduene ikke sto og slo, hun hørte ikke. Enn så lenge hadde det gått bra, men når det herjet som mest her, var ikke spørsmålet om en rute ville knuse, men når.

Jeg hadde et luftgevær i klesskapet som jeg pleide å ta frem om våren når svarttrosten hekket, skøyt et par skudd mot reiret i lønnetreet og ventet på at

den tykke, flytende eggemassen rant gjennom bunnen av reiret. Men det hendte at jeg tok meg et par skudd utenom sesong også. Nå var det juli, alle eggene hadde klekket, og Elisabeth sto og snakket med Niels, den danske naboen, over rekkverket. Jeg tok geværet ut av skapet, stilte meg på en armlengdes avstand fra vinduet og rettet siktet mot en blå bøtte, en lykt i blomsterbedet, en ansiktsform i trestammen som stirret på meg som om den sa, gjør det, men jeg gjorde det ikke.

Jeg fant stor glede i å overhøre samtalene mellom de to. Niels hadde en helt egen tålmodighet med Elisabeth som verken jeg eller konen hans hadde. Kanskje var det språket de ikke delte, og høfligheten som fulgte av misforståelsene. Elisabeth skammet seg generelt ikke over å bruke selv de mest slitte frasene språket hadde å by på, men jeg visste ikke om Niels forsto såpass, eller om han trodde at Elisabeth hadde en intrikat personlighet. Ofte forestilte jeg meg at noen sto og siktet på ham med et gevær og truet med å fyre det av hvis han ikke hørte godt nok etter når hun snakket.

Men nå tutet bilhornet; det satt to små utålmodige og en kone i bilen som ventet på ham.

Hvis de ble sene, sa Elisabeth, eller bestemte seg for å overnatte hvor enn de skulle, så kunne hun godt slå av vannsprederen før hun la seg. Niels takket og sa, hva skulle vi gjort uten deg.

Hva skulle vi gjort uten deg, mumlet jeg. Med geværet fanget jeg henne i siktet og fulgte henne bortover plenen helt til hun ble borte bak lønnetreet. Siktet gled videre over de grønnoransje bladene til dit jeg kalkulerte at hun ville dukke opp igjen hvis hun holdt den samme, subbende farten over plenen.

Men så forsto jeg at hun hadde stoppet opp, og jeg senket geværet, kastet det fra meg på senga og gikk ned.

Da jeg kom ut i hagen, sto Elisabeth der og holdt en blomsterpotte med jord som, hvis jeg husket riktig, hadde stått tom i garasjen.

Er du her, da? sa hun.

Ja, sa jeg.

Jeg trodde du hadde dratt, jeg.

Å?

Jeg lurte egentlig på om du kunne hjelpe til med fluktstolene, men jeg klarte det selv til slutt, sa hun.

Jeg så bort på stolene, som ikke lenger sto ute på gresset, men lå sammenslått i en stabel under taket langs husveggen.

Hvorfor tok du inn stolene, sa jeg.

Det er meldt regn, sa hun, det skal blåse opp hvert øyeblikk nå. Hun satte fra seg blomsterpotta, og før hun gikk inn, la hun til: Du burde skynde deg før det begynner å regne.

Himmelen var fortsatt blå. Jeg gikk bort til stolene og bar den øverste i stabelen med meg ut på plenen,

hvor jeg plasserte den i skyggen fra bjørketreet. Mens jeg satt i skyggen, kjente jeg en kjølig bris i lufta, men alt i alt gjorde det den stikkende varmen utholdelig. Jeg følte meg som en forbryter som hadde utført dette lille, enkle trikset, hun trodde jeg hadde dratt, men det var ennå tjue minutter til jeg skulle være der.

Det irriterte meg at hun hadde ropt. Hun klarte jo fint å bære bort stolene på egen hånd. Det kunne virke som at den gjensidige fortroligheten hadde nådd et punkt hvor hun tillot seg å gjøre beslag på fritiden min uten gode grunner. Én ting var i hvert fall sikkert, i hagen skulle det stelles, og det skulle ikke gå ubemerket hen.

Hun ropte på nytt. Denne gangen kom det fra kjelleren. Jeg rykket meg selv opp fra en nedsunket sitteposisjon og snudde meg mot huset, mot det lille, mørke vinduet som hun, dersom hun trodde at jeg fremdeles befant meg i hagen, ville kunne se meg gjennom. Jeg sank ned i stolen igjen og håpte at hun ikke hadde stått bak vinduet.

Litt senere kom hun ut igjen.

Sitter du her enda, sa hun, skulle dere ikke møtes fire?

Fem. Hun utsatte det, sa jeg.

Akkurat. Og hvor tenker dere å møtes?

I byen, sa jeg.

Tar du bilen?

Jeg går.

Da burde du jo begynne å gå, sa hun.

Ja, svarte jeg og så opp på soveromsvinduet.

Jeg gikk inn og hentet skoene mine og en tynn jakke bare for sikkerhets skyld, det vil si for hennes skyld, for hadde jeg gått uten jakke, kunne det virke som at jeg gjorde meg sta bare for å motgå henne. Jeg gikk opp for å legge på plass geværet. Vinduet sto og slo mot karmene, og himmelen var ikke lenger blå, alt tegnet seg, med andre ord, slik hun hadde spådd.

Jeg fikk lyst til å knuse vinduet med bakenden av geværet bare så hun skulle få en lærepenge, men det ville kostet mer enn det smakte.

Jeg satte geværet i skapet.

Da jeg kom ut igjen, sto hun på huk over blomsterbedet og tok på seg hagehanskene. Jeg så på ryggen hennes, den var gyllen, ryggen hennes. Hun vendte seg og smilte til meg.

Dette ugresset, altså, sa hun og ristet på hodet, det bare gror og gror.

Ja, sa jeg, satte meg på trappa og knyttet lissene.

Kan du ta med hagesaksa som ligger på trappa, sa hun.

Ja, sa jeg, plukket opp hagesaksa, og mens jeg krysset hageflekken, sikset jeg bladene i løse lufta for å sjekke at den var i orden. Jeg innbilte meg at jeg hørte at det var en kvass saks.

Her, sa jeg og stakk den ned i gresset.

Takk, sa hun, men da hun snudde seg, klarte hun ikke å skjule en mild irritasjon.

Men hils da, og blir du sen, tror du?

Tror ikke det, sa jeg.

Jeg tok et steg frem, la den ene hånda på nakken hennes og spurte: Hva skulle du gjort uten meg egentlig? Hun hvilte blikket i lufta et sted mellom ugresset og meg.

vi åt frokosten ute på den falske gressmatten foran bassenget. Sangen fra sikadene i buskene gjorde det faktum at Vera ikke hadde sett på meg siden vi sto opp, mindre trykkende. Jeg satt kanskje ikke og tryglet om å få oppmerksomheten hennes, men det kunne jo ikke hun vite. Hun ga meg uansett grunn til å tenke at noe hadde hendt, antakelig før vi la oss. Om kveldene hadde jeg en tendens til å snakke litt for ærlig, spesielt hvis jeg hadde drukket, jeg kunne holde på i timevis, og jeg husket så sjelden noe av det. Jeg tok opp kryssordet fra bordet.

Stoppested på fem bokstaver, sa jeg. Vera slo pekefingeren mot haka. Starter på A, la jeg til. Hun strakk seg etter melkekartongen som sto langt over på min side av bordet.

Si fra hvis jeg skal sende deg noe.

Nei da, sa hun. Så tok hun på seg solbrillene som til nå hadde vært oppå hodet. Jeg la beina på stolen som sto tom ved siden av meg, og gikk videre med et ord som var mer påbegynt, et med to–tre bokstaver i

Design: Aslak Gurholt

Foto:

Jeg gikk opp på dekk i akterenden og så ned på kjølvannet som buktet seg etter skipet. Det hvilte en skygge over fremtiden min som ikke ble mindre av at jeg så bakover.

Han har brukt opp Lånekassens generøse lånetilbud, men har ikke fått seg en utdanning. Han forholder seg til den fellen livet har blitt, gjennom å lese, drikke og observere andre. Hvis alt går galt, tar han bare livet sitt, forteller han moren sin.

For hver novelle møter vi ham med en ny person, som frivillig eller ufrivillig tar plass i livet hans: en kone, en kjæreste, en mor, en far, en elsker, en eks.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Du var medvirkende av Mario Araya by Forlaget Oktober - Issuu