Issuu

øybø. den siste overlevende er død. omsl.qxp_Layout 1 22.04.2021 11:43 Side 1

På den andre siden av byen, under en oppussing av kjøkkenet, finner Louise og Henrik noen gamle kjærlighetsbrev fra en tysk soldat til en norsk kvinne. Soldaten har vært medvirkende i en grensehendelse som også involverte en ung jødisk mann, og som fikk store konsekvenser for dem begge. Samtidig får småbarnsmoren Tessa sin største hemmelighet avdekket i en selvbiografisk roman. Men romanen forteller også en historie om krigen, og om en ukjent, jødisk student som bare kaller seg «M». Mattis Øybø (f. 1971) debuterte i 2003. Den siste overlevende er død er hans femte roman.

Alt henger sammen med alt. For Jonathan, Louise, Henrik og Tessa spiller plutselig over søtti år gamle hendelser, med en for lengst død mann, en avgjørende rolle livene deres, enten de er klar over det eller ikke. Den siste overlevende er død er en roman om historie – hvordan den fortolkes, fortelles og lever videre i oss alle.

Forfatterfoto: Baard Henriksen

7 8 8 2 4 9

5 2 3 3 1 3

Mattis Øybø Den siste overlevende er død

Like før jul får Jonathan beskjed om at faren hans, Jakob Meyer, er død. Jonathan kjente ham ikke, og vet heller ingenting om den delen av familien, annet enn at Jakobs far var jøde, og måtte ﬂykte til Sverige under krigen.

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design Forsidebilde: Georg Markes | IstockPhoto

Forlaget Oktober

Om Elskere (2016) «Stor romankunst.» STEIN ROLL, ADRESSEAVISEN

«... om fortielsens realitet og omkostninger.» EIRIK LODÉN, STAVANGER AFTENBLAD

«En av høstens store leseopplevelser.» ELIN BREND BJØRHEI, VG – ÅRETS BESTE BØKER 2016

Om Karin og Kareem (2009) «... minner meg på ein god måte om det unorske kjølvatnet til forfattarar som Don DeLillo, Jonathan Franzen og Philip Roth.»

Den siste

ØYSTEIN VIDNES, MORGENBLADET

«Mattis Øybø skriver fantastisk. Han maner scenene fram for leserens indre, komplett med lyd- og luktespor. Leseren kjenner setningene i kroppen ...»

overlevende

GERD ELIN STAVA SANDVE, DAGSAVISEN

er død

Om Ingen er alene (2007) «... og her viser 39-årige Øybø hvorfor han hører til blant de sterkeste i den generasjon av norske forfattere som også teller folk som Johan Harstad og Tore Renberg.» JEPPE KROGSGAARD CHRISTENSEN, POLITIKEN

«Stort tenkt prosjekt som både engasjerer og imponerer ...» ANNE MERETHE PRINOS, AFTENPOSTEN

«... ein roman som peikar mot ein betydeleg forfattar.» ODDMUND HAGEN, DAG OG TID

Mattis Øybø Roman | Forlaget Oktober

Om Alle ting skinner (2003) «Imponerende romandebut om store tanker, i thrillerformat.» INGER BENTZRUD, DAGBLADET

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 2

23.04.2021 11:05

Mattis Øybø

den siste overlevende er død Roman

forlaget oktober 2021

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 3

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 4

23.04.2021 11:05

innhold

I II III IV V

«Tirpitz» Et godt menneske Den jødiske studenten Den siste overlevende er død Minnesmerket

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 5

9 43 101 133 235

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 6

23.04.2021 11:05

Alle har vi sett så mange døde under krigen, og vi vet at over to millioner av oss har falt til ingen nytte. Hvorfor blir vi da så opprørt på grunn av denne ene, samtidig som vi så å si har glemt de to millionene? Men slik er det vel fordi én enkelt alltid er døden selv, mens to millioner bare er statistikk. Erich Maria Remarque, Den sorte obelisk

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 7

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 8

23.04.2021 11:05

I «tirpitz»

Å glemme er den eneste måten å tilgi på, det er den eneste hevnen, og den eneste straffen, også. Jorge Luis Borges

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 9

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 10

23.04.2021 11:05

Han fikk beskjeden i begynnelsen av desember. Da hadde Jakob Meyer vært død i en uke allerede. Legen beklaget, og forklarte at de hadde hatt noen tekniske utfordringer. Av en eller annen grunn var henvendel sen til de nærmeste pårørende sendt feil, noe som var blitt oppdaget først torsdag. Det handlet om over gangen til et nytt datasystem. I tillegg hadde mange i administrasjonen på sykehuset tatt seg fri fredagen, grunnet et stort idrettsarrangement i Århus idretts park. De skulle nå se nærmere på rutinene. – Men hva døde han av? – Å, unnskyld, sa legen, mens det spraket i tele fonen. – Det var leveren. Den klarte ikke mer. – Han døde som han levde, sa moren hans, da han ringte henne like etterpå. – Så, så, mamma. – Vel, du kjente ham ikke, Jonathan. Han hadde bare vært seks da moren endelig hadde tatt motet til seg. Det eneste han husket fra den tiden var en ubestemmelig lukt av røyk og støv, hvis det i det hele tatt kunne kalles et minne. – Men hvorfor ringte de meg, da? 11

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 11

23.04.2021 11:05

– Han hadde vel skrevet deg opp, sa moren. – Hvem vet? Han trakk pusten. Han ville ikke være den som måtte ringe rundt til de andre. Han ville ikke ha det ansvaret. – Er du lei deg? spurte hun, da han ikke sa noe. – Nei, sa han. – Hva er det, da? – Hele situasjonen er bare så rar. Han hørte henne sukke. – Ikke bli sentimental, nå. Det fantes øyeblikk da han beundret morens kyn isme. Da den skar gjennom all uklarhet, all trang til hensyn, og inn til sakens ugjennomtrengelige kjerne. Men det fantes også øyeblikk som dette. – Han valgte sitt liv, fortsatte hun. – Og hvem var han for deg? – Han var faren min. Svaret kom uten at han hadde tenkt seg om, og han angret med det samme. – Du har en far. – Jeg vet det. – Så hvorfor holder du da på med dette? Etterpå overlot hun røret til Einar. – Hei, Jonathan. – Hei, pappa. Helt siden han var sju hadde han kalt Einar for pappa. Moren hans hadde selvfølgelig rett. – Så hva gjør dere? sa Einar. – Jeg vet ikke. Han må vel få en grav. – I Århus, eller? 12

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 12

23.04.2021 11:05

– Jeg må snakke med Simon først. – Hvor befinner han seg for tiden? Sist vi hørte noe var han i Singapore. – Jeg tror han er tilbake i Frankfurt. – Hils ham fra oss, da. Og si fra hvis dere trenger hjelp, ok? Og hils Eva. En gang hadde han sett dem slåss. Dette var et av de få minnene han hadde om faren sin. Han husket ikke foranledningen, annet enn den han var blitt fortalt senere, og som inkluderte motivene som alltid fulgte historiene om Jakob Meyer – det voldsomme tempe ramentet, de skitne klærne, lukten av billig sprit. De hadde nettopp flyttet til rekkehuset på Sinsen, og uten forvarsel hadde han dukket opp på døren og krevd å få se barna sine. Det hadde gått et drøyt år. Moren hadde stengt seg inne på badet, mens Einar hadde gjort seg så stor han kunne, stilt seg opp i døren, og bedt ham om å gå. Jonathan hadde sett det hele fra rommet sitt i andre. Hvordan kroppene deres slo mot hverandre, lik to dyr, og reduserte alle forskjellene mellom dem til denne ene: Hvem er den sterkeste? Og da faren hans gikk i bakken, og Einar lå over ham og ropte, Gir du deg nå, din jævla fyllik!, kjente Jonat han både seier og skam. Han hadde sett sin far ydmy ket, han hadde sett sin far triumfere, og det var ikke mulig å bære de to følelsene samtidig. Da han like etterpå ringte Simon, tenkte Jonathan å minne ham på denne historien, men ombestemte seg i det samme, av frykt for at broren ville huske hendelsen annerledes, eller, enda verre, ikke huske den i det hele tatt. 13

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 13

23.04.2021 11:05

– Jakob er død, sa han. – Ok. – Er det alt du har å si? – Du kjente ham ikke, Jonathan. – De skulle ha ringt deg, da. På ny kjente han hvordan ansvaret var festet til ham, som et stoff han ikke fikk vasket av seg, klebrig og uten form. – Hvor gammel var du, egentlig? sa Simon. – Fire år yngre enn deg. – Nettopp. – Nettopp, hva? – Pappa var en jævla fyllik, det vet du jo. – Som du sa, jeg kjente ham ikke. Slik fungerte det sirlige systemet av navn mellom dem. For Simon var Einar «Einar» og Jakob «pappa», mens for Jonathan var Einar «pappa» og Jakob «faren min». Det hadde vært sånn i over tjue år. De sjeldne gangene de snakket om ham, pleide de å bruke for navnet, som en nøytral term uten emosjonelle førin ger, til ære for forskjellene i minner og erfaringer. – Når skjedde det? – For en uke siden. Leveren tålte ikke mer. Simon lo kort. – Ja ja, slik går det med sånne som ham. Jonathan hadde alltid tilgitt ham denne kynismen, så lik morens, fordi Simon var broren hans og fire år eldre, og derfor et mer troverdig vitne til den hvite flekken som var barndommen i minnet hans. Men nå vekket den bare motstand – sånne som ham – og i det samme kjente han et behov for å forsvare faren sin, 14

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 14

23.04.2021 11:05

ikke for det livet han hadde levd, men, om ikke annet, for døden hans, for alles død. – Så hva gjør vi? sa han. – Skal vi gjøre noe? sa Simon. – Hvor skal han begraves, for eksempel, slike ting. – Det er det samme for meg. Du har carte blanche, Jonathan. – Du bor i Tyskland. Jeg i Norge. – Ja, da passer jo Århus perfekt. Etter at de hadde lagt på ble han sittende med mobilen i hendene, som for å ta seg inn. Så ringte han Eva. – Å, Jonathan. Jeg er så lei meg. – Takk. – Går det bra med deg, skatten min? Stemmen hennes var fylt av all den omsorg og øm het som situasjonen åpnet for, og som hverken moren, Einar eller Simon hadde evnet å vise eller hatt tilgang til. Han kjente med en gang hvor godt det var, og for første gang denne merkelige dagen ble øynene hans blanke og stemmen tyknet. – Å, Eva. Han skulle ha ringt henne først. Hvorfor hadde han ikke gjort det? Rekkefølgen syntes med ett avgjø rende, også for det som skulle følge. Den omsorgen Eva hadde så mye av, ville også satt ham i stand til å møte de andres reaksjoner. Med ett var det klebrige forvandlet til noe fast, noe han kunne holde i. For det var dette de andre hadde nektet ham: Retten til å sørge over sin egen far. Nei, han kjente ham ikke, men til slutt er det kanskje bare to fremmede som kan 15

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 15

23.04.2021 11:05

ære døden på den måten den æres bør, distanserte, lik dommere i en rettergang der alle vitner er fanger av sine egne erfaringer. Jo, en jævel er en jævel, men en død er en død. Asken ble sendt rekommandert. To uker senere sto han med pakken i hendene foran postskranken i andre etasje av kjøpesenteret, like ved den store dagligvare handelen. Over høyttalerne ble det spilt julesanger mens folk hastet frem og tilbake med fulle handle poser. Han satte seg på en benk utenfor b okhandelen og la esken i fanget. Tjue centimeter lang og syv centi meter høy minnet den mest om byggesettene han hadde fått som barn, de avlange Airfix-eskene med bildet av britiske og tyske jagerfly, som han med stor nennsomhet hadde satt sammen og hengt opp i taket på soverommet, med en tynn tråd fra Einars syskrin. – Er den til meg? Foran ham sto Eva, og det tok et øyeblikk før han kom på at det jo var her de skulle møtes. De hadde begge tatt ettermiddagen fri for å handle julegaver. Han la pakken under armen, reiste seg og omfavnet henne. – Hvordan er formen din? sa han. – Jeg kastet opp før morgenmøtet, men ingen mer ket noe, tror jeg. Han lo kort, og hun slo ham lekende i skulderen. – Bare en uke igjen nå, så kan vi fortelle det, sa hun. – En julegave, rett og slett, sa han. – Ja, en julegave til oss alle. Han la hånden over magen hennes, og strøk den forsiktig. 16

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 16

23.04.2021 11:05

– Apropos, sa hun, og viftet med listen hun holdt i hånden. – Er du klar? Til nevøen hennes kjøpte de et spill til pc-en. Til niesen en tøydukke med krøllete rødt hår, så likt hennes eget. Til broren hennes og kona hans en bok hver. På ønskelisten hadde de bare satt opp kjøkken utstyr, men Eva nektet å behandle dem som en enhet. («Lov meg at vi aldri blir sånne som ønsker oss ting sammen.») Til Einar fant de et par tøfler, og til moren hans en tekanne med et design han visste hun likte, og selv om Jonathan og Simon for mange år siden var blitt enige om at de ikke skulle gi hverandre noe, insisterte Eva på å kjøpe en gave til ham også. – Men han kommer jo ikke, sa Jonathan. – Men han skal bli onkel, sa Eva, som om det var et svar på noe som helst. Da de var ferdige, gikk de til parkeringshuset, åpnet bildøren og la gavene i baksetet. Han hadde lagt den rekommanderte pakken i posen sammen med tøflene, og i det samme han satte seg ned foran rattet og luk ket døren, slo det ham at han hadde glemt å fortelle henne om den under hele handleturen. Han vred nøkkelen om, og motoren startet. Hun visste selvfølgelig at han hadde bedt om å få asken tilsendt, at han til slutt hadde bestemt seg for å finne et gravsted til faren i byen han var født i. Hun hadde sagt at hun var stolt over at han ville gjøre det, til tross for alt. Det var ordene hun brukte. Men da han for noen dager siden hadde fått lappen om at pakken var kommet, hadde han ikke rukket å si noe til henne. Hun hadde jobbet sent, og kom hjem 17

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 17

23.04.2021 11:05

først etter at han hadde lagt seg. Og i dag, da han satt på benken foran bokhandelen, hadde han bare lagt pakken under armen og kastet seg inn i diskusjonen om julegavene til familien. Han var vant til å tenke at et menneskes handlinger hadde årsaker han kunne spore og sette navn på. Da han var ti, slo han ned en gutt som hadde kalt ham «feit» i storefri. Etterpå ble han sendt til inspektøren som spurte ham om hvor dan det var hjemme, og hvilket forhold han hadde til stefaren sin. Han hadde aldri tenkt på Einar som det, og kunne kjenne hvordan ordet strålte og trakk, med alle sine skjulte forbindelseslinjer. Da han var fjorten og ble anholdt for å ha stjålet en bil og kjørt i beruset tilstand, overhørte han moren snakke om hans biologiske far til den kvinnelige politibetjenten, og et nytt ord ble lagt til i fortellingen som gjorde krav på hvem han var. Da han var atten og til alles overraskelse besto eksamen, feiret han sammen med sosialarbeideren som hadde hjulpet ham gjennom denne perioden, og som i fortrolighet − slik var vennskapet mellom dem blitt − fortalte ham om sin egen far og hans alkoholisme, og selv om han godt visste hva det var, hadde Jonathan aldri, ikke før nå, tenkt på det ordet som et som også gjaldt ham, og det lød nesten som en skjebne. På den første forelesningen på sosiologi hevdet professoren som ønsket studentene velkommen, at det ikke fan tes handlinger isolert fra det sosiale. Alt var uttrykk for noe annet enn det det ga seg til kjenne som. Krimi nalitet er en diagnose. Forbruk en klassemarkør. Til lit en kapital som holder samfunn sammen. Da han senere tok idéhistorie, satte epokenes navn nytt lys til 18

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 18

23.04.2021 11:05

de sosiale strukturene og det komplekse byggverket de nå hadde dannet i sinnet hans. Antikken, renessansen, romantikken, modernismen var samtlige sinnrike uttrykk for ett og det samme. Og handlet ikke også alle romanene han hadde lest om akkurat dette? Ingenting er tilfeldig, enhver handling og tanke er et uttrykk for de usynlige kreftene som styrer livene våre, og som vi, ved et guddommelig puss, er satt til å sette ord på. Derfor var det knapt til å forstå hvorfor han hadde unnlatt å fortelle henne om farens aske. Eva la h ånden i nakken hans, og han satte bilen i bevegelse. Det fantes ingen årsak. Han hadde bare glemt det. Været skiftet. Det ble kaldt. Eva følte seg fortsatt kvalm om morgenen. De vasket hele huset, og la seg utmat tet og tilfredse til lukten av grønnsåpe. De snakket om barnet som skulle komme, barndommen det skulle ha, og det gode mennesket det skulle bli på grunn av den. De delte minner, ga hverandre små stykker av fortel lingen om seg selv. Eva fortalte om den gangen hun hadde kjøpt godteri for alle ukepengene sine, og skam men etterpå, da moren hennes, med utilslørt skuffelse, hadde sagt at hun trodde hun sparte til nye ridestøv ler. Og Jonathan fortalte om da de hadde gått på en fullvoksen hoggorm på blåbærtur i Østmarka, hvor dan frykten hadde lammet ham, lik en gift, som om han allerede var blitt bitt, og hvordan moren hans med lynraske bevegelser hadde delt ormen i to med en øks. Hvilke mytiske størrelser foreldre er. Så ensomt det er å være barn. 19

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 19

23.04.2021 11:05

Dagene gikk mot jul. Han kjørte ulike ærender. Den rekommanderte pakken lå fortsatt i posen fra sko butikken, i baksetet på bilen. Han hadde ennå ikke fortalt henne om den, selv om han hadde forsøkt. En morgen, på vei ut døren, hadde han sagt at han ville begynne å lete etter et gravsted, som en åpning for å fortelle henne om asken, men i det samme hadde kval men kommet tilbake og hun løp ut på toalettet. Kvel den etter, over middagsbordet, spurte hun ham om når han trodde asken ville komme, og han gjorde seg klar til å fortelle henne alt. Han ville jo at hun skulle vite det. Livet deres sammen begynte nå, og i frem tiden som vokste i henne lå det også en forpliktelse. verandre. De De skulle ikke ha hemmeligheter for h skulle leve i sannhet. Samtidig visste han at han ikke hadde gode svar på spørsmålene som ville komme. («Hva i alle dager gjør asken hans i bilen?», «Hvorfor har du ikke fortalt meg dette før nå?») Nei, det var for sent for sannheten, slo det ham og av den grunn lot han hemmeligheten ta følge med en løgn. – Snart, sa han. – Jeg tror den kommer snart.

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 20

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 256

23.04.2021 11:05

Takk til Synne Corell for den lange samtalen om detaljene i det norske Holocaust. Takk til Rune Palving for alt som har med film å gjøre. Takk til Inge-Lise Langfeldt for å ha lært meg hvordan man opererer en gammel Steenbeck. Og takk til Signe, Geir og Aage for kritiske og konstruktive lesninger.

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 259

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 260

23.04.2021 11:05

mattis øybø Den siste overlevende er død © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med: Sabon 11/14 pkt. Av Mona Persdatter Bekkevad Papir: Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2021 Første opplag 2021 isbn: 978-82-495-2331-3 www.oktober.no

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 261

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 262

23.04.2021 11:05

av mattis øybø: Alle ting skinner, roman, 2003 Ingen er alene, roman, 2007 Amerikanske tilstander, med Henrik H. Langeland og John Erik Riley. Intervjuer, 2008 Karin og Kareem, roman, 2009 Elskere, roman, 2016

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 263

23.04.2021 11:05

Den siste overlevende er død_Mattis Øybø.indd 264

23.04.2021 11:05

øybø. den siste overlevende er død. omsl.qxp_Layout 1 22.04.2021 11:43 Side 1

Forfatterfoto: Baard Henriksen

7 8 8 2 4 9

5 2 3 3 1 3

Mattis Øybø Den siste overlevende er død

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil design Forsidebilde: Georg Markes | IstockPhoto

Forlaget Oktober

Om Elskere (2016) «Stor romankunst.» STEIN ROLL, ADRESSEAVISEN

«... om fortielsens realitet og omkostninger.» EIRIK LODÉN, STAVANGER AFTENBLAD

«En av høstens store leseopplevelser.» ELIN BREND BJØRHEI, VG – ÅRETS BESTE BØKER 2016

Om Karin og Kareem (2009) «... minner meg på ein god måte om det unorske kjølvatnet til forfattarar som Don DeLillo, Jonathan Franzen og Philip Roth.»

Den siste

ØYSTEIN VIDNES, MORGENBLADET

«Mattis Øybø skriver fantastisk. Han maner scenene fram for leserens indre, komplett med lyd- og luktespor. Leseren kjenner setningene i kroppen ...»

overlevende

GERD ELIN STAVA SANDVE, DAGSAVISEN

er død

«Stort tenkt prosjekt som både engasjerer og imponerer ...» ANNE MERETHE PRINOS, AFTENPOSTEN

«... ein roman som peikar mot ein betydeleg forfattar.» ODDMUND HAGEN, DAG OG TID

Mattis Øybø Roman | Forlaget Oktober

Om Alle ting skinner (2003) «Imponerende romandebut om store tanker, i thrillerformat.» INGER BENTZRUD, DAGBLADET

Mattis Øybø – Den siste overlevende er død