Ragde. Datteren.qxp 09.08.2019 16:52 Side 1
anne b. ragde er en av våre mest folkekjære forfattere. Med serien om Neshov-folket har hun skapt et univers som helt fra starten har begeistret og beveget en stor leserskare. For første bind, Berlinerpoplene (2004), mottok hun Riksmålsforbundets litteraturpris, og for Eremittkrepsene (2005) ble hun tildelt Bokhandlerprisen og Den norske leserprisen. Det er en eventyrlig suksess og en høyt elsket serie som nå fullføres med bind seks, Datteren.
Forfatterportrett: lasse berre Forsidefoto: © stephanie frey | dreamstime Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
ma rgi d o e r dø d . Torunn har overtatt driften av Neshov Begravelsesbyrå, samtidig som hun holder på med å gjøre den gamle, nedslitte gården til sin. For farfaren er det viktig at det flagges forskriftsmessig på Neshov, han har bestemt seg for å spandere både ny flaggstang, vimpel og flagg på Torunn. Det riktig skinner på tunet da stangen er reist, og for første gang i livet kjenner Torunn seg virkelig forpliktet. Men da hun tar skrittet helt ut og vil skifte etternavn til Neshov, går det i svart for moren, og den gode kontakten de to så møysommelig har opparbeidet, blir brutt med et pennestrøk. I høstferien skal Erlend og hele den danske familien hans innta gården. Torunn gruer seg til besøket. Utsiktene blir ikke bedre da Kai Roger kommer drassende med to grisunger, som han mener Erlends tre barn kan ha glede av. Torunn er ferdig med griser, hun er ferdig med Erlend, og hun er ferdig med Kai Roger. Men denne gangen skal hun få se hva Erlend virkelig er gjort av. Og kanskje skal det vise seg at Kai Roger får rett til slutt. Med Datteren samler Anne B. Ragde trådene i historien om Neshov-folket. Dette er Torunns bok: en roman om en kvinne som hele livet har flyktet, men som endelig våger å ta ansvar, stå opp for seg selv og velge kjærligheten.
FORLAGET OKTOBER 2019 ISBN 978-82-495-2152-4
Om Liebhaberne (2017) «Ragde viser stor kjærlighet og omsorg for denne romanfamilien. Den på en gang lavmælte, såre og kontante formidlingen av det som splitter og det som binder personene sammen, gjør den femte Neshov-boka til en rørende, alvorlig og underholdende roman. (o b s! Mulig Kleenex-advarsel!)» ja n n e ke n ø ve r la n d , kla s s e ka mp e n Om Alltid tilgivelse (2016) «her blir det lesefest» g u r i h j e lt n e s , vg «Den er avhengighetsskapende, denne serien … hun har et psykologisk raffinement, det hun selv kaller intuisjon, som gjør at hun med stor presisjon lever seg inn i folks tanker og livsløp. Uten å vike for tabuer, uten at det blir tungt. Og med skarp humoristisk sans» j e a n - c lau d e va n t roye n , l e s o i r (Frankrike) Om Ligge i grønne enger (2007) «Anne B. Ragde er en mester i å beskrive livskriser på en slik måte at vi holder ut å lese om dem. Sorg, gråhet og kriser blandes med humor, vanvidd, varme og kjærlighet. Intet menneskelig er henne fremmed, og på sitt beste får hun det snusbrune til å skinne» b e r i t ko b ro , vg Om Eremittkrepsene (2005) «Anne B. Ragde lar ikke action gå på bekostning av sjarm. Tvert om har hun akkurat det blikket for merkverdigheter som skiller en briljant historieforteller fra en brukbar en … Straks siste side er lest, er man klar for fortsettelsen» mi e h i d l e , s tava n g e r a f t e n b la d Om Berlinerpoplene (2004) «Medrivende roman om et dramatisk oppgjør som utspiller seg på gården Neshov. Lag for lag avdekkes hemmeligheter og mørke drivkrefter i familielivet som involverer tre generasjoner. Anne B. Ragde har en særegen evne til å se mennesker, og hun møter dem med stor følsomhet» vg, Kåring av tiårets beste norske roman 1999–2009
Datteren_Anne B. Ragde.indd 2
09.08.2019 15:11
Anne Birkefeldt Ragde
datteren Roman
forlaget oktober 2019
Datteren_Anne B. Ragde.indd 3
09.08.2019 15:11
Datteren_Anne B. Ragde.indd 4
09.08.2019 15:11
– jeg trenger en vimpel, har dere det? sa Torunn. Hun stod foran en gammeldags glassdisk inne på Skibs& Fiskeriutstyr, her hadde hun aldri vært før, likevel hadde hun funnet parkering til Ford Transiten bare noen meter fra butikktrappen. Det var som å vinne i lotto, det var vanligvis håpløst å finne parkering i Fjordgata på dagtid, enn si i hele Trondheim sentrum, man skulle helst sykle eller ta buss. En lang Audi hadde forlatt plassen sin akkurat idet hun kom kjørende, nølende og håpefullt, mens en irritert bilkø bygget seg opp bak henne. Nå stod Transiten rett utenfor og ventet med en femten minutters p-lapp under viskeren og Anna i buret sitt på passasjersiden. Etter Margidos død hadde hun et kort øyeblikk vurdert å selge sin egen Ford Transit og overta hans, men Peder Bovim fikk henne til å ombestemme seg. Margidos Ford Transit var utstyrt med alt de trengte til utrykninger, hvor de uansett måtte være to. I sin egen Transit hadde hun jo fått fjernet passasjersetet og montert et hundebur i stedet, de kjørte énseter, hun og Anna huskyfrøken. For hunden måtte Torunn kunne ha med seg overalt og når som helst, så upraktiske arbeidstider som jobben som begravelsesagent kunne medføre. Derfor var Margidos Transit heller blitt en del av byråets egen lille bilpark, det var praktisk og fornuftig tenkt av Peder Bovim. De hadde selvsagt også beholdt Margidos Chevrolet Caprice, en standsmessig bårebil, gammel, men usedvanlig velholdt. 5
Datteren_Anne B. Ragde.indd 5
09.08.2019 15:11
Hun hadde hatt et ærend på sykehjemmet i Ila for å levere tilbake en pakke med engangsforklær hun hadde lånt av dem, og hadde tenkt at nå rakk hun kanskje å kjøpe vimpel, hun hadde sjekket på nettet, begynt å bestille, men var blitt helt forvirret av dette med lengden på vimpelen i forhold til høyden på flaggstangen, og hadde kansellert før hun kom til betaling. Deretter hadde hun googlet vimpler og fått treff på denne butikken. – Har dere det? En vimpel? sa hun. – Absolutt, sa ekspeditøren. – Til en båt, da, eller? – Nei, til en flaggstang. Å ja, dere har kanskje bare vimp ler til båter, dere, det burde jeg vel ha skjønt av navnet. – Nei da, vi har alle slags vimpler, hvor lang skal den være? For den må nesten stå i forhold til høyden på flaggstangen, er det en hytte? Eller en enebolig? – En bondegård. – Bondegård, ja. Og du har ikke eksakt høyde på stangen? Er det en gave, kanskje? – Nei, gården er min. Og jeg har prøvd å anslå høyden, liksom, på øyemål, men … – Det vanlige er fjorten eller seksten meter. På stor gårder også atten. – Ingen storgård dette, nei, sa hun og smilte. – D efinitivt ikke. – Da tipper jeg fjorten eller seksten, sa han og smilte ikke tilbake, han stod og klikket rytmisk med en kulepenn mens han snakket. – Da skal du ha en fire eller fire og en halv meter lang vimpel. – Fire og en halv høres litt voldsomt ut, tror jeg går for fire. Hvor lenge vil den holde seg pen hvis den henger oppe hele tiden unntatt på flaggdager? – Et par år, maks, kommer an på været. – Den skal henge på Byneset, sa hun. 6
Datteren_Anne B. Ragde.indd 6
09.08.2019 15:11
– Der er det mye vær, ja. – Det regner ikke så mye der ute … – Det er helst sol og vind som sliter ut flagg og vimp ler. Men da blir det fire meter, sa han, og snudde seg og hektet en pakke ned fra veggen, før han begynte å taste inn b etalingen på pc-en som stod på den gamle disken med glasshyller fulle av fiskesluker og andre fiskerelaterte pussigheter hele veien ned til gulvet. – Og dette er skikkelig kvalitet? sa hun. – Absolutt. Oslo Flaggfabrikk. Ekte vare. Nå kan du sette inn kortet ditt. – Og så må jeg ha kvittering. Det var farfaren som skulle betale. Ville betale. For både ny flaggstang, flagg og vimpel. Og han insisterte på å se kvitteringene, så hun ikke skulle lure ham til å tro at det var billigere enn det egentlig var. Anna løftet så vidt på et øye da Torunn satte seg inn og slengte vimpelen oppå hundeburet. Den var pent innpakket i en gjennomsiktig pose, nasjonalfargene skinte sterke og klare gjennom plasten. På et sirkelrundt klistremerke nederst i høyre hjørne stod en liten tekst: Vi har feiret stolte norske øyeblikk siden 1903. Hun trakk pusten, svingte ut i en plutselig luke mellom passerende biler og ga gass.
Datteren_Anne B. Ragde.indd 7
09.08.2019 15:11
– jeg har fått mitt første oldebarn, ropte Olaug nede ved enden av frokostbordet. – Og jeg skal snart få se det på data! – På data? sa Petra, en av de eldre pleierne, mens hun satte et stort fat med tomat- og agurkskiver midt på frokostbordet. Agurk og tomat, tenkte Tormod, alltid denne haugen med grønnsaker som nesten ingen forsynte seg av. Hvorfor satte de dette på bordet når fatet hver gang ble båret omtrent urørt ut på kjøkkenet igjen? Nå stod det mellom ham og Lillian Albertsen og sperret for brødkurven. Gamle folk likte ikke grønnsaker, og i hvert fall ikke som pynt på maten, det var noe alle visste, at gamle folk foretrakk søtt. Dessuten skar pleierne agurkskivene altfor tykke. Da smakte de bare av vann. Og hvis man strødde noen saltkorn på tomatskivene i tillegg, piplet det straks vann ut av dem også, hva skulle de med alt dette vannet på frokostbordet, de ville jo spise seg mette. Anna hadde alltid brukt ostehøvel på agurken. Men det hadde hun ikke gjort for smakens del, mer av gjerrighet. Hun hadde aldri gjort noe av kjærlighet eller omsorg etter at Tallak døde. Likevel hadde Annas ostehøveltynne agurkskiver smakt mye bedre enn de tykke kubbene de serverte her. Det skulle hun ha visst, tenkte han, at hennes 8
Datteren_Anne B. Ragde.indd 8
09.08.2019 15:11
streben etter en nøktern livsstil faktisk hadde hjulpet på smaken. Hvor ofte hadde ikke Tormod sittet ved det lille respatexbordet under kjøkkenvinduet og betraktet Anna bakfra mens hun drev på med den stakkars agurken. Virkelig drev på. Ikke minst når hun skulle lage agurksalat og trengte mange skiver, og de grove, sprukne hælene i de åpne Raff-skoene vippet tørre og skittengule opp og ned mens ostehøvelen og albuen hennes gikk som en maskin. Hun kom inn i en slags gyngende rytme som fikk agurken til å motta ostehøvelen nærmest motstandsløst. Et og annet agurkflak kunne sveve dvaskt ned på plastfilleryen rundt Raff-skoene, men de ble bare tråkket ned i plastvevingen, antagelig uten at hun selv merket det. Ellers ville hun vel ha plukket dem opp fra den skitne filleryen, skylt dem og lagt dem sammen med de andre. Anna. Hans egen ektevidde hustru, påtvunget ham som et skalkeskjul for at hun og faren hans, Tallak, skulle kunne fortsette sin kjærlighetshistorie, produsere sønner, halvbrødrene hans, Tor, Margido og Erlend, mens han selv gikk som en evnukk rundt på gården. Av og til kunne han kjenne korte, intense og livgivende blaff av lykke når han plutselig husket at hun var død, det kunne komme over ham mens han satt og leste, eller han kunne bråvåkne midt i en vond og opprørende drøm om ikke å være bra nok, være for stygg, for liten, være en ung mann med uhørte følelser for en tysk soldat, eller med beina i krampe der nede i dynevarmen, med smerter som skjøt fra leggene og oppover i lårene og inn i lysken, så vonde at han måtte ta seg ynkende og svettende ut av senga, og han tenkte på at det var slik folk druknet hvis de var havnet i sjøen og slike kramper oppstod, akkurat slike, fordi 9
Datteren_Anne B. Ragde.indd 9
09.08.2019 15:11
vannet var iskaldt og musklene låste seg, det hadde han lest om i Vi Menn. Man hadde ikke noe å stille opp mot den slags smerter. Ikke noe. Klart folk druknet av slikt. Selv kunne han stå barføtt med overkroppen inn over senga, svettende og stønnende, mens han presset stortærne og knærne og hoftene opp eller ned, alt etter hvordan krampene skjøt opp og ned og tilbake igjen. Og midt i slike øyeblikk kunne det risle rent og sterkt og lykkelig gjennom ham: Ja. Hun var død. Anna var død. Det hjalp på smertene. Erkjennelsen kom alltid som et plutselig streif av lys, midt inn i alt annet, og holdt seg der i noen sekunder, lenge nok til at han kjente at han ville unne seg noen slurker Solo. Han stavret bort til kjøleskapet og løftet ut en flaske Solo, uten å lukke døra, slik at det fortsatte å lyse der inne. Det var gamlehjemmet som betalte strømmen, så det bekymret ham ikke det ringeste, men hvis han ble stående for lenge og smatte på brusen, kom det en inntrengende pipelyd fra kjøleskapet. Da skyndte han seg å sette flasken tilbake før noen ute i korridoren kom busende inn for å se hva som stod på. Marthe nattevakt, for eksempel. Hun var ufyselig. Men kjøleskapet var en luksus hinsides alt. Det skulle Anna ha visst. At mens hun lå steindød ved Byneset kirke, nedgravd og forvandlet til feit matjord, så kunne han, i levende, lykkelig live, forsyne seg av brus fra sitt eget kjøleskap. Ikke vann, ikke melk utgått på dato og derfor innkjøpt til nedsatt pris, men ekte kjøpebrus. Han var snart tom for brus nå, kom han på, han hadde bare to flasker igjen. Om bare Margido hadde levd. M argido kom med brusflasker uten at man trengte å spørre. Og 10
Datteren_Anne B. Ragde.indd 10
09.08.2019 15:11
han ville ikke mase for mye på Torunn, hun hadde mer enn nok å tenke på. Selv kunne han sitte her og være helt og holdent i sitt eget, uten ansvar for noe eller noen, godte seg over alt han kunne gjøre som ville ha ergret Anna så inn i hampen. Hver dag kunne han lese og lese, uten å bli pisket rundt, uten å måtte gå ut i det forhatte vedskjulet og komme tilbake med vedskier Anna eller Tor aldri ble fornøyd med. Vedskiene hadde vært for tykke. Eller for tynne. Eller med for lite eller for mye bark på. Eller de påstod at han ødslet med parafinen i sagsponen de brukte til opptenning i den lille jøtulovnen på kjøkkenet. Nå var det andre boller. Når han ønsket og orket, kunne han gå ut av rommet og spise et godt måltid ved et langbord, med mat av den typen som Anna bare hadde stappet ned i fryseboksene for å spare på. Mat som døde med henne. Margido hadde kastet det siste innholdet i de fryserne da gården ble nedlagt og Tormod endelig fikk flytte hit. Han hadde spurt Margido om nettopp det, hvor det var blitt av maten som Anna sparte på, og da hadde Margido sagt at han hadde tatt vare på en del som han hadde plass til i den lille fryseboksen i toppen av kjøleskapet hjemme hos seg selv, men at resten var kastet, og at fryserne nå stod tomme. Tormod hadde ikke spurt om Margido var lettet, eller glad. De snakket aldri om slikt, men han hadde tenkt på all maten, alt arbeidet, alt som var gått i søpla. Det f rydet ham kolossalt. Fryseboksene hadde gjort sitt storslagne inntog på Neshov i sin tid, først én, deretter en til, og Anna hadde bakt for fryseboksene, stekt kjøttkaker for fryseboksene, handlet mat på tilbud for fryseboksene, syltet for fryseboksene, 11
Datteren_Anne B. Ragde.indd 11
09.08.2019 15:11
samlet seg rikdom, som gull på en kistebunn, uten at de så særlig mye til denne rikdommen på kjøkkenbordet. Til daglig spiste de nøkternt og lite, og ofte muggent. Men fryseboksene hadde vært Annas stoltheter, mer elsket enn noe menneske. Og nå hadde Torunn vasket dem rene, han hadde spurt også henne om dem etter at hun kom tilbake her på senvinteren og flyttet inn på Neshov. Nå var de hennes, hadde hun sagt, men hun hadde knapt nok behov for den ene, hun var ikke noe matmenneske. Han så dem for seg, de store, hvite fryseboksene som lignet høye likkister der de stod på det kalde, ruglete betonggulvet i kjelleren på Neshov, den ene tørr og tom og med støpselet trukket ut. Tenk om Anna hadde sett det. Og tenk om hun hadde visst at navnet hennes var gitt til en hund. Men med agurken var hun suverent overlegen, suverent. Av ren miskunn plukket han til seg en tykk agurkskive, og han fikk fatt i et stykke knekkebrød, han hadde ikke lyst på noe av det, men det var disse fatene som stod nærmest, smørskålen var for langt unna, og han ville ikke be noen sende, han fikk vente til Petra skjønte ting av seg selv, det var hun som gikk rundt dem ved frokostbordet i dag. Antagelig var det minnene fra krigen som gjorde at oppskårne grønnsaker ikke var i vinden blant de gamle, funderte han videre mens han tok en god slurk kaffe for å mykne det tørre knekkebrødet, han klemte det varmt opp mot gebisset i overmunnen mens osten og a gurkskiven kludret det til. Hvem hadde kommet på å lage brød som kunne knekkes, når man heller kunne spise det mykt, det måtte ha vært en svenske, det var typisk for svensker å komplisere tingene, nordmenn hadde tradisjon for flatbrød og ikke 12
Datteren_Anne B. Ragde.indd 12
09.08.2019 15:11
knekkebrød. Flatbrød var en enkel munnfull å gi seg inn på, tynne og medgjørlige som de var, og dette med å foretrekke frukt fremfor grønnsaker handlet naturligvis om krigen, den maten man hadde savnet i årevis og derfor kastet seg over når man endelig kunne. Selv hadde han levd hele sitt liv uten å kunne nyte verken det ene eller det andre, verken salt eller søtt, alt handlet om hurtigst mulig å bli mett av det Anna satte på bordet, for så å komme seg vekk og i sikkerhet i lenestolen ute i stuen. Det var egget han var ute etter nå. En etterlengtet søndagsbegivenhet på Neshov, mens her var det alltid egg til frokost, kokt eller som speilegg eller eggerøre, en luksus han aldri greide å ta som en selvfølge. Han ble like glad hver bidige dag ved tanken på dette velsignede egget, uten at han hadde nevnt det for noen, unntatt til Margido, som øyeblikkelig hadde forstått hva han snakket om. – Vi får egg hver dag. – Det fortjener du. Skulle bare mangle, hadde Margido svart, og sett vekk. Men Tormod røpet det aldri til noen her inne, hvor glad han ble, at det liksom var søndagsfrokost hver dag for ham, for det kunne jo godt være at nordmenn over hele landet spiste egg til frokost på alle ukens dager, ja kanskje folk i hele den vide verden, at egg var en hverdagslig og tilforlatelig sak, han ante ikke. Så hvis han tilkjennega sin glede, ville de kanskje umiddelbart skjønne omfanget av hvilke stusslige kår han kom fra, og begynne å synes synd på ham. Petra var som vanlig den som visste hva han ville ha, uten at hun dyttet medlidenheten sin på ham. Ganske tilforlatelig løftet hun to halve egg over på asjetten hans, der hun lente seg over den høyre skulderen hans og luktet rent og 13
Datteren_Anne B. Ragde.indd 13
09.08.2019 15:11
godt, enda så mye hun sprang rundt dem; det var hun og Hannelore og to nye i dag. De halve eggene ble liggende og gynge så vidt mot det glatte porselenet, to hvitglinsende båter med en matt sol i midten, så vakre, tenkte han, den gulfargen lignet ikke noe annet. – Tusen takk, sa han.
Datteren_Anne B. Ragde.indd 14
09.08.2019 15:11