Jeg sier: Det føles som et råttent frø. Nei, det føles som elven idet den tipper over fjellsiden og blir foss. Det føles som om alt jeg peker på, flytter inn. Pappa sier: Han minner om meg selv, før jeg fikk deg.
Døskeland.indd 20
forlaget oktober
forlaget oktober 2018 omslagsillustrasjon: gaute terjesson omslagsdesign: johanne hjorthol isbn 978-82-495-1982-8
tora sanden døskeland behold meg
Han sier: Ikke gi følelsene navn. Du finner dem opp på den måten. Trenger du flere.
Tora Sanden Døskeland Behold meg
prosadikt forl aget oktober
17.07.2018 12.45
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 2
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 3
TORA SANDEN DØSKELAND
Behold meg Prosadikt
FORLAGET OKTOBER 2018
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 4
Tora Sanden Døskeland Behold meg © Forlaget Oktober as, Oslo 2018 Bokomslag: Johanne Hjorthol Omslagsillustrasjon: Gaute Terjesson Satt med: Mercury Text Roman 10,5/13,5 pkt av Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il d e si gn Trykk og innbinding: Livonia Print, 2018 Papir: 90 g Munken Print Cream 1,5 Første opplag, 2018 i s b n: 978-82-495-1982-8 www.oktober.no
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 5
VÅ R VINTER
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 6
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 7
Uten briller er blikket uskarpt. Fjellsiden er tåkete, hustakene flyter i hverandre. Byen føles mer virkelig når jeg ser på denne måten. Det er unaturlig å kunne se langt. Hvorfor bruker du ikke briller oftere, sier han, du myser alltid. Er det viktig at jeg gjør et forsøk, prøver å se verden utstrakt. Han står halvveis oppe i gardintrappen. Leter etter lekkasjer rundt vinduet. Metallet fortsetter under beina hans som forlenget kropp. Jeg holder stigen. Føttene hans er på høyde med mine skuldre, han sier: Jeg skjønner ikke hvor alt dette vannet kommer fra. Blikket uten briller reflekterer hjernen, den konsentrerer seg også om det nære: om den tørre huden rundt neglene, om smulene.
7|
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 8
Om vinteren er håret hans mørkere, eller: Det mørkner så tidlig. Jeg ser ham kun i lampelys. Han legger hodet i fanget mitt, legger seg til. Jeg kjæler hodebunnen, løsner flass med neglene.
Såpen nedover den lange ryggen. Han inviterer meg inn i dusjen. Det drypper i øynene når jeg legger hodet mot ham for å snylte på varmtvannet. Er det han som skal vaskes, eller jeg som må gjøres ren. Han synger og treffer ofte tonene. Puppene mine knopper seg. Han kniper øynene for å unngå svie. Det våte forhenget klistrer seg mot kroppen, former en avstøpning. Forhenget ligger så tett mot huden, ingenting kan ligge tettere.
Jeg legger en drue i hvert kinn og lar ham presse kinnene til saften fordeler seg i munnen, rundt tennene, syre og surkling. Deretter kysset, hverdagslig som en avvisning.
8|
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 9
Om morgenen glemmer han hvem han er blitt, snakker med dialekten han har arvet fra sin mor. Han skjemmes over landsdelen som ligger lagret i kroppen. Pulverkaffen moren usjenert serverte meg. Bygden som finnes i ham, i morgentimene. Distraksjonene i språket betrakter jeg som tegn: Jeg er så nær ham, anstrengelsen er unødvendig. Jeg er ham så nær som en omsorgsperson.
Jeg tisser, han sier flytt deg, jeg nekter, han setter seg overskrevs, presser tissen mellom lårene mine og tisser morgentiss, det lukter natt. Sitt helt stille så jeg ikke søler, sier han, jeg sitter stille, strekker armene rundt den varme ryggen, holder ham til lårene ikke lenger orker vekten.
9|
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 10
Han fortalte meg om henne som var før, som fortsatt finnes et sted i landet. Om hvordan hun som forkjølet barn fikk snotten sugd ut av nesen, inn i farens munn. Jeg fremkaller bildet oftere enn nødvendig. Forestiller meg at han legger munnen over neseborene mine, suger ut, svelger. Slimet legger seg rundt de harde klumpene i magen, gjør dem rundere. Å håndtere avfallet er også omsorg, posene skal knyttes stramt og bæres ut. All nektaren jeg stjal fra humleblomstene i min barndom, den gjorde meg aldri mett, men smakte søtt. Jeg forstår. Det er et upassende kyss. Kroppen trenger noe utenfor seg selv for å være kropp. Slurp avfall, det kan jeg gi.
10 |
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 11
Han sier: Spar oppvasken til meg. Koppene, fatene. Den tykke grøten i bunnen av kjelen. Jeg vasker, vil at hans eneste arbeid skal være meg. Dypt konsentrert som et lekende barn. Stålull og kaldt vann, nøyaktig. Jeg holder det skitne på avstand, slik at vi kan konsentrere oss om det fine.
Blikket flyter raskt over omgivelsene, leter etter bevegelser. Uroen hans virker kronisk. Himmelen er ensfarget og sluddtykk. Det finnes piller øverst i kjøleskapet som han vegrer seg for å ta. Jeg vender ansiktet bort. Jeg hadde nesten glemt at du bare har ett smilehull, sier han. I gangen knytter han skolissene dobbelt og takker nei til hanskene jeg tilbyr. Fra vinduet ser jeg at fortauet er strødd.
11 |
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 12
Flyttingen var et resultat av vår dårlige økonomi og mine nedarvede forventinger. Kassene bæres opp trappen, han knuser en av de runde lampene på sennepsveggen. Jeg trekker på skuldrene og mener det. Døren står åpen av praktiske grunner og gjør rommene kalde. Det siste som bæres opp, er potteplantene. Han gjør et klønete forsøk på å løfte meg over dørkarmen, tåler ikke vekten. Vi fyller bosspannet uten å sortere. Han setter på en sang og virker fornøyd med valget. Ingen har ambisjoner om et vennlig naboskap i byen. Hans kasser veide det dobbelte av mine, noen ble flyttet direkte til loftet.
12 |
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 13
Han følger en dokumentarserie. Alle tings begynnelse og cellene. Skjermen gjør ansiktet transparent. Blikket mitt holder hodet hans fast uten at det bryr ham nevneverdig. Jeg vil berøre ansiktet hans. Trekke fingeren over de tørre leppene. Legge hånden som en skål under haken. Stikke pekefingeren inn i neseboret og grave. Jeg er i en alder der det er upassende å utforske andres ansikter. Jeg vil være deg så nær som mulig.
Stemmen sov til den ikke lenger var stemme. Jeg håper på den tunge tordenluften, regnet fortsetter. Stemmen våkner, søvnsnakk. Han legger hånden på låret mitt, uten at det handler om det som er mellom beina mine. Det handler om varme og drømmen han ikke vil fortelle om. Vi beveger oss om natten, vindusviskere for madrassens smuler. Sjelden er han til stede i søvnen, det merkes. Sovner først og våkner sist. Går glipp av timene hvor huden legger seg rolig over ansiktet mitt.
13 |
Døskeland. Behold meg. Mat.qxp 16.07.18 14.27 Side 14
Eggene er gamle, sier han, de må kastes. Legg dem i vann og se om de flyter, de varer, pleide pappa å si. Hvordan var det, sier jeg, er det det kokte egget eller det rå som snurrer best på kjøkkenbenken.
14 |