Alt mitt er ditt av Maria Sand

ALT MITT MARIA SAND

Om Malurtveien 10 (2019)

«Bevegende generasjonsroman om et kunstnerhjem der dørene er åpne, fortielsene mange, og ekkoet av tidligere familietraumer rungende. En fengslende fortelling om en oppvekst preget av fravær og ustadighet, og en av årets beste, norske romaner»

Maya Troberg Djuve, Dagbladet Årets beste bøker 2019

«et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata … intenst og overbevisende»

Karoline Henanger, Klassekampen

«Roman full av nerve og trøkk … Gjennom et sterkt tekstlig nærvær og smidig billedbruk – en giftering som gir en følelse av ubehag, en båt som blir hugd opp og brent, et kors som strykes over pannen ved sengetid – blir Malurtveien 10 en vekselvis øm og desperat roman om behovet for nærhet på den ene siden og lengselen etter frihet på den andre»

Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

«Besnærende om angst og ansvar … Skrevet med en usedvanlig evne til å formidle følelser det er vanskelig å sette ord på»

Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

Om Hold pusten så lenge du kan (2015)

«Maria Sands første roman tegner frem et ømt og helhetlig portrett av en knust barndom og forsøket på å bli hel igjen»

Live Øra Danielsen, Bergens Tidende

«Maria Sand skriver presist om hvordan opplevelsen av skyld og svik setter seg i kroppen … I et språk som flyter fint er det kanskje trassen som gjør at romanen kan skille seg ut når den insisterer på at det også kan gå bra med Alva, tross fedrenes synder og hennes egne dumme valg»

Karen Frøsland Nystøyl, Vårt Land

maria sand

Alt mitt er ditt

Roman

forlaget oktober 2026

vada, toscana 1925–1930

Landsbyen heter Vada. Veien opp til huset heter Via Semina. Ser man det ovenfra, snirkler kjerreveien seg som en hvit åre gjennom åkrene. De grønne rankene står tett i tett med gule, saftige hjerter innenfor bladene. Maisen plukkes i oktober. Jorda pløyes i mars. Veggene på huset er hvitkalket, grunnmuren er høy. Det er en hage, en patio i midten som man ikke kan se fra åkeren, og en stor port på sørsiden hvor man kan kjøre inn.

Via Semina ender her, i midten av dette huset.

Jorda rundt huset er hardpakket, bare noen få, strie vekster kommer seg gjennom, sånn er det her, den som klarer seg, klarer seg. Ingen roser i bedene, ingen ekstra gjødsel, bare hard sol, grov jord, murpuss som faller av noen steder fra veggene. Støvet fra veien som legger seg over alle flater. På huden, i håret, i pusten til dem som bor her.

Og så regnet, regnet som kommer uten forvarsel.

Det striregner den dagen Gemma blir født. Greta, Gemmas mor, har ventet i mange år på å bli gravid, hun og Giacomo, mannen hennes, har prøvd og prøvd, de hadde nesten gitt opp da menstruasjonen endelig uteblir og doktoren kommer og undersøker henne mens hun ligger i sengen og ber til Gud om

at det denne gangen må finnes noe der inne. Ber til hellige Maria. Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. Og doktoren nikker og smiler, det finnes allerede hjerteslag, sier han, og det er som om Greta kan høre dem også, små, rytmiske slag. Og hun drar på seg strikkejakken som henger over sengestolpen, stikker føttene i støvlene og løper ut til Giacomo, som har ventet ute i åkeren, han måtte bare holde på med noe, når man holder på med noe, er all tid verdifull, ingenting er forgjeves. Og Greta løper ut på svalgangen, ned trappa og inn i åkeren, hun snubler nesten i sine egne skritt, så ivrig er hun, så glad for å kunne fortelle ham at endelig – endelig gikk det! Så gikk det likevel!

– Un figlio, Giacomo! Finalmente un figlio!

Hun er rød i kinnene idet hun legger hendene om ansiktet til mannen som står ved plogen, hun ler og ler, legger hodet bakover, puster inn den friske luften, kjenner duften av nyslåtten, så blå himmelen er i dag, en stor fugl krysser synsfeltet, seiler over dem, og Giacomo bøyer seg ned, kneler foran henne, kysser henne på magen mens han sier:

– Der ser du, amore mio. Andrà tutto bene. Hun bryr seg ikke om at buksene hans blir skitne der han står på kne midt i den gjørmete åkeren. – Det kommer til å gå bra, gjentar han, og forkleet hennes får merker etter de møkkete hendene hans, men hun bryr seg ikke om det heller. Ingenting annet er viktig nå. Greta blunker mot himmelen igjen, men da er fuglen borte. En sønn, tenker hun, endelig en sønn!

Men snart blir Giacomo syk og må ligge alene inne på soverommet. Isolasjon har Greta lært at det heter.

– Det er nødvendig, sier legen.

– Men spanskesyken er jo over for lengst, protesterer Greta.

– Pandemien er over, sier legen, – men viruset tar fremdeles liv over hele Europa. Det biter seg fast i noen få uheldige, han rister beklagende på hodet.

Giacomo spiser nesten ingenting av maten Greta setter fram til ham på et brett foran døra, helt til han ikke orker noe av den. Og etter bare noen uker, våren 1925, like før fødselen starter, dør Giacomo av viruset, som til slutt ble en lungebetennelse, og Gemma kommer aldri til å få møte faren som sto med knærne i gjørma, som dyttet plogen gjennom åkeren, som hadde snekret en liten vugge hun skulle få ligge i. Og Greta stivner i ansiktet, stemmen får en metallisk klang. Bevegelsene blir brå, sinte, latteren forsvinner.

– Una fattura, mumler hun fra dagen han dør og helt til riene kommer. – Noen har kastet en forbannelse over oss, en forbannelse, denne ungen er en forbannelse! Ikke engang i krig døde han, men av en ussel influensa, en skam. Bare en forbannelse kan bringe med seg slik en skam.

Og ute bøtter det ned, det danner seg diker og dammer i åkeren, lynet slår ned i et oliventre på høyden bak huset. Og Greta ligger i sengen med oppsperrede øyne, riene flerrer gjennom henne som lynet der ute, smertene, hadde hun visst at det skulle bli så vondt, ville hun kanskje ikke, nei, ikke gråte, ikke tenke, bare presse. Puste. Presse.

Og kunne man sett henne da, sett henne der hun lå i sengen og stirret i taket, pustet og presset, så ville man sikkert tenkt at øynene hennes så helt tomme ut. Ingen tårer, ingen lyder, bare et slags stumt raseri i blikket.

Men så kommer det ikke bare én, men to unger ut av henne. To unger! Jenter, begge to. Ingen sønn. Ingen å kalle opp etter faren. Gemma kommer sist og med rumpa først. De har

ventet i over to timer, Greta har nesten sluttet å presse da Gemma til slutt smetter ut og er omtrent halvparten så stor som tvillingsøsteren, Lidia.

Med rumpa først. Så var det Gemma som kom med forbannelsen. Greta skal aldri være i tvil om det. Hun biter seg i kinnet hver gang hun holder henne i armene, ammer henne, steller henne. For Gemmas øyne virker som om de ser alt. Ser tvers gjennom henne. Og noen ganger, når hun drar pekefingeren langs den lille, tynne armen hennes, huden er så myk og glatt, nesten gjennomsiktig, er det som om pusten forsvinner ut av henne. Da må Greta se vekk, la jenta ligge og gråte i stedet, for blikket hennes er så likt Giacomos at det blir umulig å møte det. Umulig å finne fram varme følelser for den lille ungen.

Huset mellom jordene tilhører egentlig Il Conte, en tettbygd liten mann som bruker høflig tiltale og snakker lavere enn de andre i landsbyen. Han eier jorda og de fleste husene på denne siden av jernbanelinjen. Flere ganger kommer han og besøker Greta etter at hun er blitt enke, har med seg en bukett roser til barselsengen, eller en flaske likør, sier gratulerer med tvillingene, før han skotter ned på Giacomos portrett som står i en liten treramme på nattbordet. Sier kondolerer igjen.

– Signora, om De trenger noe, er det bare å si ifra, sier han før han setter hatten på hodet og liksom stuper ut i regnet igjen. Det bare regner og regner den våren.

Men Greta trenger ingenting. Hun har det hun behøver. Det er bare å lukke persiennene, ikke slippe inn for mye lys, ikke slippe ut varmen. Hindre innsyn. Det er bare å fortsette å arbeide, få ting unnagjort så dagene går fortere og sorgen ikke kjennes så tung i kroppen.

Huset har hun bodd i siden århundreskiftet, da familien Carli og nabofamilien, Ferretti, fikk tildelt hver sin del av denne store, hvite bygningen. Over stallen på bakkeplan er det to boenheter. I stallen står det ingen hester, bare jordbruksredskaper stablet oppå hverandre mellom spiltauene. Ljåer, river, spader, plogen som Gemma skal dytte gjennom åkeren hver vår fra hun er i seksårsalderen.

Gemma tar to og to trinn opp trappa til svalgangen, stopper på øverste trinn og speider utover, skygger for sola med hånda, myser. Om hun strekker på seg, kan hun se havet gjennom hvelvingen i den store porten, fyret der ute, bølgene som kryper oppover stranden før de forsvinner, men som alltid kommer tilbake. Det er til å stole på, havet, tenker hun, det finnes der uansett hva som skjer. Når hun står på det øverste trinnet og skuer utover det som er hennes verden, kommer sånne tanker til henne. Hun er gløgg, hun vet selv at hun er gløgg. Nesten hver dag står hun sånn øverst i trappa og ser utover på alt som finnes. Det finnes jo så mye, det er umulig å få med seg alt!

Men så roper Greta på henne. For det er alltid noe å henge i med. Ting som må gjøres. Ting som ikke er gjort bra nok og som må gjøres om igjen. – Jeg kommer! svarer Gemma og spurter inn til moren, som står klar med et laken som må strekkes. Eller poteter som skal skrelles. En høne hun har hogget hodet av og som må ribbes og renses før den går i kjelen. Og Gemma er der på flekken, hun er så rask, Gemma, hun er til å stole på. Hun er

gløgg, selv om ikke moren ser det. Greta rister bare på hodet, kommenterer håret hennes, sånn som det pistrer seg, må det klippes en gang i måneden, minst, mener moren. – Una fattura, mumler hun og strekker lakenet så hardt at Gemma spretter bortover steingulvet.

Og kanskje begynner denne historien her. I Vada. I et hus i enden av en vei mellom to jorder. Stekende sol. Plaskende regn. Og en unge som brakte med seg una fattura; det var i hvert fall det alle trodde.

De er nesten helt oppe på trappeavsatsen da Mia stopper:

– Hysj! Hysj, hører du? Hun snur seg mot Michele, som fisker nøkkelen opp fra lomma og lirker den inn i låsen. – Hører du? spør hun igjen. Blir stående uten å røre seg. Venter, lytter etter mer, for det var noe med det hun akkurat hørte, den enkle melodien, som en barnesang, men likevel ikke. Noe hun syntes hun kjente igjen, og som samtidig var helt fremmed. Halvtoner som overtok for hverandre. Utypiske pauseringer.

– Det er bare Leone, svarer Michele, og idet han åpner døra, blir lyden sterkere, – en kompis av meg som låner pianoet, han har ikke sitt eget. Michele demper stemmen. – Hun som eier leiligheten, er aldri hjemme, så Leone camper på rommet hennes av og til, sier han og smiler til Mia. Et smil som sier: Håper det er greit? Et smil som sier: Håper du likevel sier ja til å flytte inn her.

Idet døra smeller igjen etter dem, stopper musikken, stolbein skraper mot gulvet. – Ikke si noe om det, sier Michele og legger fingeren over munnen, – han liker ikke at folk lytter. Mia kipper av seg skoene av gammel vane. Hjemme i Norge tar alle av seg skoene før de går inn i andres hus. Og dette er jo ikke hennes hus, ikke ennå. Hun ser seg om i leiligheten, det ser fint ut. Høyt under taket. Store vinduer. Store rom. Ingen rar lukt. Jo, det kunne funket fint, dette, tenker hun. Og hun

har jo kjent Michele en stund nå, nesten et helt semester har gått siden de begynte i samme klasse på konservatoriet.

– Inn her, sier Michele lavt og peker, – her er det rommet jeg tenkte du kunne ha, se her, sier han, men idet Mia skal til å titte inn, dukker en skikkelse opp bak henne, og hun skvetter, snur seg brått.

Leone står i døra inn til stuen.

– Sorry, sier han, – håper det er greit at jeg brukte nøkkelen du la ut, han snur seg mot Michele, som nikker og ser fra Mia til Leone. Kan han se det som beveger seg mellom dem?

Kan man allerede her merke at noe er i ferd med å oppstå?

Det er dette som er første møte. Dette er første gang vi ser dem sammen: Mia og Leone. Og Michele, som alltid skal finnes i bakgrunnen et sted.

– Klart det er g­greit, stammer Michele, stammingen har han balet med siden barndommen, – jeg sa jo at du bare kunne låse deg inn. Om du trengte det. Leone nikker. Det er lett å se at han er litt stressa. Liker ikke å bli betraktet uten å vite om det. Og så glemmer han tiden når han spiller, han trodde ikke Michele skulle komme hjem på flere timer ennå. Tiden forsvinner når han spiller, når han gjør noe som er større enn ham selv. Men hvem er hun, hun som står der, ved siden av kompisen, det er som om han har sett henne før et sted. For å skjerpe seg trekker han pusten dypt, aner et hint av parfymen hennes, eller er det bare såpe? Eller huden hennes? Lukter huden hennes så godt? Som skog, eller små blomster man finner i skogen. Fuktig granbar og kvae, helt nye bilder dukker opp i hodet.

Det første Mia legger merke til, er blikket hans, vennlig, kanskje litt på vakt. Og så håret, bustete, som om han akkurat har stått opp. Hun klarer ikke helt å plassere ham i alder.

Melodien han spilte, fortsetter å surre i hodet. Hvor skal hun se, feste blikket, hvor passer det at hun fester blikket? Hendene hans ser varme ut. Sikkert gode å holde i. En sitring i kroppen, en ny og ukjent følelse sprer seg nedover ryggraden og gjør tankene uklare.

Hun må være eldre enn meg, tenker Leone og blir stående og se på Mia, som står foran døra inn til det ledige rommet.

Ser på håret hennes, som er nesten hvitt. De bitte små fregnene hun har på nesen. Kragebeinet som stikker fram under den tynne huden. Det ser ut som hun fryser, trøya hennes er for tynn for årstiden. Hun har gåsehud på armene, han ser det nå. Det er jo vinter. Det er kaldt i Roma om vinteren, mange tror det er så varmt her, men vintrene kan være veldig kalde. Nei, slutt å stirre, han burde virkelig ikke stå sånn og stirre. Det er ekkelt med folk som glor. Han gjør et forsøk på å komme seg av gårde. I kafeen på den andre siden av gata har de skrudd på lyset i neonskiltet over døra, det har begynt å mørkne, og «Roxy Bar» blinker rosa inn gjennom vinduet. Gangen er trang, Mia må flytte på seg for at Leone skal komme forbi.

– Sorry hvis jeg forstyrret eller noe, sier han og gir Michele et vennskapelig klaps på skulderen før han smetter ut av døra, som smeller igjen etter ham. Mia blir stående og lytte til de tunge skrittene nedover trappene, ingen hast. Bare hast med å komme seg ut, tenker hun og merker at hun er skuffet. Allerede her kjenner hun hvordan rommet forandret seg med ham. Og uten ham.

– Han er bare innom iblant, sier Michele unnskyldende og nikker mot rommet. – Så? Hva syns du?

Mia har fremdeles melodien til Leone i hodet. Tonene liksom hopper omkring. Så fint, tenker hun, så lett og enkelt.

Som om den har ligget der hele tiden, som om hun har gått og nynnet på den hele livet.

Og kanskje er det på grunn av dette, på grunn av melodien, lettheten i den, eller bare måten han sto der i døråpningen på, i det rosa lyset akkurat i dag, jo, kanskje er det nettopp derfor Mia svarer uten å tenke seg om, uten å nøle det minste:

– Perfekt! sier hun bare. – Når kan jeg flytte inn?

– Når som helst, svarer Michele og ser på henne gjennom luggen som alltid detter ned foran øynene, nøler litt før han spør om hun vil bli til middag. – Jeg kan stikke ned og hente et par pizzaer? sier han og rødmer, uten at Mia legger merke til det. Hun ser ikke håpet i øynene hans hver gang han ser på henne, at kinnene hans blir rødflekkete når hun kommer borti ham med armen. Hun har ikke peiling på at han hele tiden lurer på om det han sa til henne sist, kanskje var litt dumt. Eller om det blir rart å si noe mer, holde blikket litt lenger.

– Så han har ikke et eget piano å øve på? spør Mia og ser mot døra, som om hun venter på at noen skal komme tilbake. Snu i trappa og komme tilbake.

– Hva mener du? sier Michele og stammer på m­en i mener.

Luggen detter ned foran øynene igjen.

– Leone, det var det han het, ikke sant? Leone kommer hit og øver?

– Jo, svarer Michele, – ja, men bare av og til, sier han og skynder seg å finne fram en dvd fra bokhylla. Holder den opp mot henne. – Hiroshima mon amour?

Mia har sett den før. Alle burde ha sett den før. Men hvorfor ikke, tenker hun og nikker, detter ned i saccosekken, legger hodet bakover og ser opp i den gamle stukkaturen i taket, hun har liksom flyttet inn allerede.

MARIA SAND (f. 1981) er forfatter og skuespiller, bosatt i Palermo og Oslo. Hun debuterte i 2015 med romanen

Hold pusten så lenge du kan, og i 2019 kom generasjonsfortellingen Malurtveien 10. Alt mitt er ditt er Maria Sands tredje roman.

Forfatterportrett: Sophia Onimic Forsidebilde: Mauritius Images GmbH | Alamy Omslag: Sara R. Acedo

Landsbyen heter Vada. Veien opp til huset heter via Semina. Ser man det ovenfra, snirkler kjerreveien seg som en hvit åre gjennom åkrene. De grønne rankene står tett i tett med gule, saftige hjerter innenfor bladene. Maisen plukkes i oktober. Jorda pløyes i mars. Veggene på huset er hvitkalket, grunnmuren er høy. Det er en hage, en patio i midten som man ikke kan se fra åkeren, og en stor port på sørsiden hvor man kan kjøre inn.

Via Semina ender her, i midten av dette huset.

Jorda rundt huset er hardpakket, bare noen få, strie vekster kommer seg gjennom, sånn er det her, den som klarer seg, klarer seg. Ingen roser i bedene, ingen ekstra gjødsel, bare hard sol, grov jord, murpuss som faller av noen steder fra veggene. Støvet fra veien som legger seg over alle flater. På huden, i håret, i pusten til dem som bor her.

Og så regnet, regnet som kommer uten forvarsel.

I 1925 BLIR GEMMA FØDT i Vada i Toscana, etter sin velsignede tvillingsøster og med rumpa først, hun kommer med en forbannelse, sier moren, som nettopp er blitt enke. Gemma lengter etter en far, en leder, og går med hud og hår inn i Mussolinis ungpikeorganisasjon.

I 2010 har Gemmas dattersønn Leone reist til Roma, vekk fra forbannelsen som hviler over familien, og med hodet fullt av musikk. I Roma møter han norske Mia, som er lyrisk sopran og elev ved konservatoriet. Der Leone er tung, er Mia lett, og kanskje er de perfekte for hverandre?

Alt mitt er ditt er en roman som strekker seg over hundre år og fem generasjoner, om drømmer og skuffelser, vekst og fall, kjærlighet og svik – og om å klare seg tross alt.