Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 2
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 3
ali smith Begge deler
Oversatt av Merete Alfsen MNO
forlaget oktober 2016
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 4
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 5
krediteringer og takk Ă˜ye- og kamerasymbolene er formgitt av Francesco del Cossa og Sarah Wood Takk til Daniel Chatto, Polly Dunn, Robert Gleeson, Jamie McKendrick, Cathy Moore, Sarah Pickstone, Matthew Reynolds, Kadya Wittenberg og Libbi Wittenberg En spesiell og kjempestor takk til Kate Thomson Takk til Andrew og Tracy og alle i Wylie’s Takk, Simon, og takk, Anna Takk, Xandra Takk, Mary Takk, Emma Takk, Sarah
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 6
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 7
sitater og tillatelser Utdrag fra «Introduction» av Hanna Arendt fra Illuminations av Walter Benjamin. Copyright © Hanna Arendt 1968. Gjengitt med tillatelse fra Houghton Mifflin Harcourt Publishing Company. Alle rettigheter reservert. Oversatt av Merete Alfsen. Tekst fra «Being Boring» av Neil Tennant og Christoper Lowe, utgitt av Sony/ATV Music Publishing (UK) Ltd. Utdrag fra diktet «L’anguilla» (Ålen), oversatt av Tommy Watz. Fra samlingen La Bufera e altro, 1956, av Eugenio Montale. Utdrag fra Giorgio Bassani: «Una lapide in via Mazzini», Cinque storie ferraresi, 1956, oversatt av Tommy Watz. Utdrag fra «Le Testament» (tekst av Gilles Thibaut) © Société d’éditions Musicales Internationales (S.E.M.I.), 5 rue Lincoln, Paris (8e), Frankrike. Med tillatelse fra Société d’éditions Musicales Internationales (S.E.M.I.). Sitatet fra William Shakespeares Som dere vil ha det er hentet fra André Bjerkes oversettelse, Aschehoug 1972, og ørlite bearbeidet for formålet.
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 8
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 9
Til Frances Arthur og alle som skapte henne, til erindring om Sheila Hamilton, vandrende kunstverk, og til Sarah Wood, kunstner.
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 10
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 11
Et ricordare suplicando a quella che io sonto francescho del cossa il quale a sollo fatto quili tri canpi verso lanticamara : Francesco del Cossa
den grønne sjelen som søker liv der hvor bare tørken og trøstesløsheten biter, gnisten som forteller at alt begynner når alt synes å bli til kull Eugenio Montale / Tommy Watz
J’ai rêvé que sur un grand mur blanc je lisais mon testament Sylvie Vartan
Selv om det levende er underlagt tidens tann, er forråtnelsesprosessen samtidig en krystalliseringsprosess, slik at visse ting av alt som en gang var levende, og som synker ned i havet og går i oppløsning, gjennomgår en forvandling og overlever i nye krystalliserte former og skikkelser som forblir immune mot elementene, som om de bare ventet på perledykkeren som en dag skal komme ned til dem og hente dem opp fra det levendes verden – Hannah Arendt
Han forsvant brått, uten å etterlate seg det minste spor, som en romanfigur. Giorgio Bassani / Tommy Watz
Smith.Prosjekt1 innledning 2_Layout 1 26.01.16 15:08 Side 12
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 1
en
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 2
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 3
Tenk litt på denne moralske nøtten, sier moren til George til George, som sitter i passasjersetet. Ikke sier. Sa. Moren til George er død. Hvilken moralske nøtt? sier George. Passasjersetet i leiebilen er rart, det er på den siden der førersetet er hjemme. Dette må være litt sånn som det er å kjøre, minus selve kjøringen, da. Ok. Du er kunstner, sier moren. Er jeg? sier George. Når ble jeg det? Og er det en moralsk nøtt? Ha ha, sier moren. Vær med på dette nå. Forestill deg det. Du er kunstner. Denne samtalen finner sted i mai, da moren til George fremdeles er i live, så klart. Hun har vært død siden september. Nå er det januar, eller mer nøyaktig like over midnatt på nyttårsaften, så det er altså nettopp blitt året etter året da moren til George døde. Faren til George er ute. Det er bedre enn at han er hjemme og står dritings på kjøkkenet eller går rundt i huset og slår ting av og på. Henry sover. Hun har akkurat vært inne og sett til ham; han var død for denne verden, men ikke så død som ordet død betyr når det betyr, altså, død.
3
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 4
Dette blir det første året moren ikke er i live siden det året moren ble født. Det er så opplagt at det er teit bare å tenke det, og likevel så forferdelig at man ikke kan la være å tenke det. Begge deler på en gang. Uansett bruker George de første minuttene av det nye året til å slå opp teksten til en gammel sang. Det er en elendig tekst. Let’s twist again like we did last summer. Let’s twist again like we did last year. Så kommer det et skikkelig dårlig rim, et rim som egentlig ikke er noe rim i det hele tatt. Do you remember when things were really hummin’. Hummin’ rimer ikke med summer, linjen ender ikke med spørsmålstegn, og det skal liksom bety, helt bokstavelig, husker du den gangen tingene stinket så fælt? Og så: Let’s twist again, twisting time is here. Eller, som det står på alle nettsidene: twistin’ time. De har i det minste brukt apostrof, sier den George som fantes før moren døde. Jeg gir blanke i om en eller annen nettside følger grammatiske regler, sier den George som finnes nå etterpå. Den før-og-etter-greia handler om sorg, får hun stadig høre. Det heter seg at sorgen har ulike stadier. Det er en viss uenighet om hvor mange stadier sorgen har. Tre, eller fem, til og med sju, er det noen som sier. Det er akkurat som om han eller hun som skrev denne sangen ikke gadd å bry seg om ord. Kanskje han eller hun som skrev den, også befant seg i et av de tre, fem eller sju sorgstadiene. Niende stadium (eller tjuetredje eller hundreogtjuetredje eller ad infinitum, for det kommer uansett aldri til ikke å være sånn som dette): i dette stadiet 4
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 5
gidder man ikke lenger bry seg om hvorvidt ordene i en sang betyr noe. Faktum er at man hater nesten alle sanger. Men George må finne en sang det går an å danse akkurat denne dansen til. At den er så tilsynelatende selvmotsigende og meningsløs er utvilsomt en fordel. Det er sikkert nettopp derfor den solgte så godt og var sånn i vinden den gangen. Folk liker at ting ikke har så mye mening. Ok, jeg forestiller meg det, sier George i passasjersetet i Italia i mai i fjor, samtidig som George hjemme i England i januar i år stirrer på den meningsløse teksten til en gammel sang. Utenfor bilvinduet brer Italia seg ut så varmt og gult at det ser ut som det er sandblåst. I baksetet snøvler Henry lett med lukkede øyne og åpen munn. Setebeltet går over pannen på ham fordi han er så liten. Du er kunstner, sier moren, og du jobber på et prosjekt sammen med mange andre kunstnere. Og alle som jobber på prosjektet, får samme betaling. Men du mener at det du gjør er verd mer enn hva alle som jobber på prosjektet, deg sjøl iberegnet, får betalt. Så du skriver et brev til han som har gitt dere oppdraget og ber ham om å gi deg mer penger enn de andre får. Er jeg verd mer? sier George. Er jeg bedre enn de andre kunstnerne? Er det avgjørende? sier moren. Er det det som er avgjørende? Er det jeg eller er det arbeidet som er verd mer? sier George. Bra. Fortsett, sier moren. Er dette virkelig? sier George. Er det hypotetisk? Er det avgjørende? sier moren. 5
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 6
Er dette noe som allerede har et svar i virkeligheten, men du setter meg på prøve om prinsippene i det, selv om du allerede vet hva du selv mener? sier George. Kanskje, sier moren. Men jeg er ikke interessert i hva jeg mener. Jeg er interessert i hva du mener. Du pleier ikke å være interessert i hva jeg mener om noe som helst, sier George. Det der er tenåringsprat, George, sier moren. Jeg er tenåring, sier George. Ja, det er sant. Der har vi forklaringen, sier moren. Det blir stille en kort stund, og det er greit, men hvis hun ikke gir litt etter, og det ganske fort, vet George at moren – som har vært hårsår, uberegnelig og lang i maska i flere uker nå fordi det er problemer i paradiset, også kjent som morens vennskap med den damen Lisa Goliard – kommer til å bli først fjern, og så utpreget sur og lunefull. Er dette nå eller i fortiden? sier George. Er kunstneren kvinne eller mann? Er det avgjørende? sier moren. Har den type ting betydning? Den typen ting, sier George. Bestemt form. Mea maxima, sier moren. Hvorfor kan du aldri bare si hva du mener? sier George. Og det betyr ikke det du tror det betyr. Hvis du sier det uten culpa betyr det bare jeg er den mest, eller jeg er den største, eller mitt er det største, eller mitt mest. Det stemmer, sier moren. Jeg er den mest største. Men den mest største hva da? Fortid eller nåtid? sier George. Mann eller kvinne? Det kan ikke være begge deler. Det må være enten det ene eller det andre. 6
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 7
Hvem har sagt det? Hvorfor må det det? sier moren. ÅÅÅÅH, sier George, altfor høyt. Hysj, sier moren og gjør et kast med hodet i retning av baksetet. Med mindre du vil at han skal våkne, og i så fall er du underholdningsansvarlig. Jeg. Kan. Ikke. Svare. På. Moralspørsmålet. Ditt. Med. Mindre. Jeg. Får. Flere. Detaljer, sier George sotto voce, som på italiensk, selv om George ikke kan italiensk, bokstavelig talt betyr under stemmen. Er moral avhengig av detaljer? spør moren. Herregud, sier George. Er moral avhengig av Gud? spør moren. Å snakke til deg, sier George, fremdeles under stemmen, er som å snakke til veggen. Å, det er bra, George, det er bra, sier moren. Nøyaktig på hvilken måte er det bra? sier George. Fordi akkurat denne kunsten, kunstneren og moralske nøtten handler nettopp om vegger, sier moren. Og det er dit vi er på vei til nå. Ja, sier George. For jeg går snart på veggene. Moren ler en ordentlig høy latter, så høy at begge to snur seg for å se om Henry skal våkne, men det gjør han ikke. En sånn latter fra moren er så sjelden nå om dagen at det er nesten som vanlig. George blir så glad at hun kjenner at hun rødmer. Og det du sa nå, er grammatisk ukorrekt, sier hun. Det er det vel ikke, sier moren. Jo, sier George. Grammatikk er et finitt sett med regler, og du brøt nettopp en av dem. Det er en tro jeg ikke deler, sier moren. Jeg tviler på at språk kan kalles en tro, sier George.
7
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 8
Jeg har den tro, sier moren, at språk er en levende organisme som er i vekst og endring. Jeg tror ikke du blir salig i den troen, sier George. Moren ler på ordentlig igjen. Nei, hør nå, en organisme, sier moren – (og gjennom hodet på George farer omslaget på den gamle pocketboka som heter Hvordan oppnå gode orgasmer og som moren har liggende i et av skapene ved senga si, fra lenge før George ble født, fra en tid i sitt liv, sier moren, da hun var ung og sorgløs under noen epletrær) – som følger sine egne regler og endrer dem som den vil, og det jeg sa er fullt ut forståelig og dermed grammatisk helt akseptabelt, sier moren. (Hvordan oppnå gode organismer.) Ja vel. Grammatisk uelegant, da, sier George. Jeg skal vedde på at du ikke engang husker hva det var jeg sa, sier moren. Det er dit vi er på vei til, sier George. Moren tar begge hendene fra rattet i påtatt oppgitthet. Hvordan har det seg at jeg, den mest maxima upedantiske av alle verdens maxima upedantiske kvinner, har født en slik pedant? Og hvorfor i helvete var jeg ikke smart nok til å drukne pedanten ved fødselen? Er det den moralske nøtten? spør George. Tenk litt på den, ja, det synes jeg du skal, sier moren. Nei, hun gjør ikke det. Moren sier ikke. Moren sa. For hvis ting faktisk skjedde simultant, ville det være som å lese en bok, men en bok der alle linjene er overskrevet, som om hver side egentlig er to sider, men 8
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 9
lagt oppå hverandre sånn at de blir uleselige. For det er nyttår og ikke mai, og det er England og ikke Italia, og det høljer ned ute, og til tross for lyden (the hummin’) av regnet kan man høre det idiotiske fyrverkeriet sprake og smelle som en liten krig, for folk står ute i øsregnet og får regn i champagneglassene mens de ser opp på sitt eget (sørgelig) udugelige fyrverkeri, som glimter til og slukner. Rommet til George er i loftsetasjen, og etter at de fikk lagt om taket i fjor sommer har det lekket i hjørnet under skråtaket. Det sildrer vann inn hver gang det regner, det sildrer inn nå, godt nyttår George! Godt nyttår til deg også, regn, og pipler nedover der hvor murpussen møter lista, og drypper ned på bøkene som ligger oppå bokhylla. I løpet av de ukene det har pågått har plakatene begynt å løsne fordi blu-tacken ikke vil sitte på den delen av veggen. Under plakatene er det et område med lysebrune flekker, som et kart over et rotnettverk, eller som småveier på landet, eller som mugg forstørret tusen ganger, eller som årene som kommer til syne i øyeeplet når man er trøtt – nei, ikke som noe av det, for å tenke sånn er bare en teit lek. Det kommer inn fukt som misfarger veggen, mer er det ikke å si. George har ikke sagt noe om det til faren. Takbjelkene kommer til å råtne, og så kommer taket til å rase sammen. Hun våkner med vondt i brystet og tett nese hver gang det har regnet, men når taket raser sammen, kommer pustevanskene til å være verd det. Faren kommer aldri inn på rommet hennes. Han aner ikke hva som skjer. Med litt flaks oppdager han det ikke før det er for sent. Det er allerede for sent. 9
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 10
Det aller mest ironiske er at faren for tiden jobber i et taktekkingsfirma. Jobben hans innebærer å gå inn i husene til folk med et bitte lite roterende kamera med lampe på, som han fester i enden av sånne stenger som man ellers bruker til skorsteinsfeiing. Han kobler kameraet til den bærbare skjermen og stikker det opp i pipa. Og så kan den som har lyst og £ 120 å avse, få se hvordan det ser ut inni hans eller hennes pipe. Hvis han eller hun som vil vite det, har £ 150 til, kan faren sørge for at han eller hun får bildene digitalt, sånn at han eller hun kan se innsiden av pipa som han eller hun eier, når han eller hun måtte ønske det. De. Alle andre sier de. Kan ikke George også bare si det? Når de måtte ønske det. Uansett kommer rommet til George, med litt tid, nok dårlig vær og den nødvendige forsømmelse, til å åpne seg mot himmelen, mot alt dette regnet, i mengder som de på tv stadig kaller bibelske. Tv-nyhetene har handlet om alle stedene i landet som er oversvømt hver eneste kveld siden lenge før jul (men her har det ikke vært oversvømmelser, sier faren, fordi avløpssystemet fra middelalderen stadig vekk er like bra som det alltid har vært i denne byen). Rommet hennes kommer til å bli tilsmusset av grått fett og grums fra skitten som regnet har tatt til seg og bærer med seg, skitten som lufta tar opp i seg hver dag, bare på grunn av livet på jorda. Alt i rommet kommer til å råtne. Hun kommer til å ha gleden av å se det skje. Gulvplankene kommer til å løsne i endene, bøye seg, sprekke i spikerfestene og løsne fra limet.
10
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 11
Hun skal ligge i senga uten dyne, med stjernene rett over seg, ingenting mellom henne og stjernenes øyne, for lengst utbrente. George (til faren) : Tror du, når vi er døde, at vi fremdeles har minner? Faren (til George) : Nei. George (til Mrs. Rock, rådgiveren på skolen) : (nøyaktig samme spørsmål). Mrs. Rock (til George) : Tror du vi trenger minner når vi er døde? Å, kløktig, veldig kløktig, de tror de er så kløktige som alltid besvarer spørsmål med spørsmål. Men stort sett er Mrs. Rock veldig grei. Mrs. Rock er en klippe, som lærerne på skolen ynder å si, som om de tror de er de første som noen gang har sagt det, når de foreslår for George at hun burde gå til Mrs. Rock, hun er en klippe, vet du, de sier det etter at de har kremtet og spurt hvordan det går med George, og så sier de det en gang til når de hører at George går hos henne og har greid å bytte dobbelttime i gym hver uke mot rocketimer. Rocketimer! De ler av vitsen til George, og så blir de flaue fordi de har ledd mens de egentlig burde se lyttende og sørgmodige ut, kan det være riktig at hun har slått en vits, er det overhodet mulig, hun som liksom skal være så lei seg og alt mulig? Hvordan føler du deg? spurte Mrs. Rock. Bra, sa George. Jeg tror det er fordi jeg tror jeg ikke gjør det. Du føler deg bra fordi du tror du ikke gjør det? sa Mrs. Rock. Føler, sa George. Jeg tror det går bra fordi jeg tror jeg ikke føler. 11
Smith.Prosjekt1 kamera_Layout 1 26.01.16 15:10 Side 12
Du tror du ikke føler? sa Mrs. Rock. I så fall er det liksom på avstand, sa George. Hvis du føler, er det på avstand? sa Mrs. Rock. Som hele tiden å høre lyden av noen som borer hull i en vegg, ikke din vegg, men en vegg like i nærheten, liksom, sa George. Som om du liksom våkner en morgen til lyden av at noen i gata har arbeidsfolk i huset, og du ikke bare hører at de borer, du kjenner det på ditt eget hus, selv om det faktisk skjer flere hus unna. Gjør det det? spurte Mrs. Rock. Hva da? sa George. Æh, sa Mrs. Rock. I alle tilfeller, i begge tilfellene, er svaret ja, sa George. Det er på avstand og det er som boring, liksom. Forresten er jeg ikke opptatt av syntaks lenger. Så jeg beklager at jeg plaget deg med å spørre om hva. Mrs. Rock så veldig forvirret ut. Hun skrev noe på blokken sin. George så på mens hun skrev. Mrs. Rock så opp på George igjen. George trakk på skuldrene og lukket øynene. For, tenkte George der hun satt med lukkede øyne før jul i Mrs. Rocks terapeutisk gode stol på rådgiverkontoret, hvordan er det mulig at det går en reklamesnutt på tv med dansende bananer som skreller seg selv, og dansende teposer, og at moren hennes aldri får se den reklamen? Hvordan kan verden være så vulgær? Hvordan kan den reklamen finnes, og moren ikke finnes i verden?