terje holtet larsen
ÅPNE DØRER, NAKNE VÆRELSER
Om Noen få mil sør for sorgen (2024)
«hva gjør du når den ene du har bundet alt det beste i deg selv til, ikke bare har gått i butikken, men rett og slett er borte, død, for alltid? Hvordan går du videre, finner deg en ny å skrive romaner for? Noen få mil sør for sorgen er et umulig forsøk på å overkomme denne mangelen ved å utdype, rendyrke, besverge den. Ødelegge den jeg-personen som knytter deg til den, gjøre deg selv til klisjé i din egen roman, fylle overflaten med alt du ikke er»
geir pollen, klassekampen
Om Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene (2021)
«Det er utruleg kor entusiastisk ein kan bla seg framover i denne romanen for å høyre kor stille det står på neste side. Det er fordi det rike og finstemte språket til Larsen på ingen måte står stille. Det byr òg på innsikter, som ofte følgjer relasjonane, samtalane personane imellom, psykologien i dei. Korleis det ikkje er til å unngå at nokre av replikkane våre ikkje kjem ‹frå hjartet›, men er instinktivt kalkulerte»
ingvild bræin, dag og tid
Om Oppskrittingen av et indre landskap (2020)
«[Holtet Larsen] har dokumentert igjen og igjen at det ikkje trengst mykje ytre handling for å nagle fast ein lesar. Det held å slipe språket og bore seg inn i hjernespinnet til menn som nærer avsky, forakt eller berre djup framandkjensle andsynes samtida og oss som lever livet vårt der etter beste evne … Terje Holtet Larsen skal lesast fordi språket hans er lysande, elegant og stilsikkert frå første til siste setning» marta norheim, nrk p2
åpne dører, nakne værelser
terje holtet larsen
ÅPNE DØRER, NAKNE VÆRELSER
roman | forlaget oktober 2026
1. fabian kroghs entré
Hva kunne ha vært Fabian Kroghs umiddelbare reaksjon da han låste seg inn i sin selveierleilighet der han bodde alene, og skjønte at det måtte befinne seg en fremmed der som ventet på ham?
Han stivnet og ble stående urørlig på dørmatten mens han holdt nøkkelen, som fremdeles sto i låsen, i et klypegrep som ikke lot seg løsne og unektelig fikk den høyre hånden til å ligne en klo. I den venstre holdt han en weekendbag, ikke videre tungt pakket, likevel mer enn tilstrekkelig for to overnattinger, så det ville ikke ha vært det minste bemerkelsesverdig om luften som strømmet imot ham, opplevdes som innestengt. Dette var imidlertid noe annet, en nærmest etsende dunst som fremkalte noe i ham. Han må ha kjent det med det samme han dyttet døren på gløtt med skulderen, kanskje allerede før han hadde rukket å stikke nøkkelen i låsen. Han gjenkjente følelsen av å ha latt seg innhente.
La oss si at det var en ganske alminnelig torsdag ettermiddag, et par uker ut i august. Det finnes sånne dager.
Da han noen minutter tidligere steg ut av baksetet i taxien, hadde han kastet et raskt blikk opp mot den stilrene, okerfargede bygårdsfasaden, men uten egentlig å få seg til å forvente å se noe annet enn det han også denne ettermiddagen
kunne konstatere, nemlig at den lett gjenkjennelige balkongen og de tre vinduene tilhørende hans leilighet i fjerde etasje fremdeles befant seg der oppe. Likevel skulle man kunne tro at han faktisk trengte å forsikre seg om at taxisjåføren ikke hadde tatt feil av den oppgitte adressen, som om han i det lengste valgte å tvile eller virkelig var usikker på hvor han befant seg. Sjåføren, som med sitt ubevegelige blikk og sitt hvite helskjegg like gjerne kunne ha opptrådt i rollen som en hinduistisk vismann, kunne ha snudd seg mot ham og sagt at det er reisen som er målet, eller noe i den stilen. Men han holdt i stedet frem den trådløse betalingsterminalen uten den minste antydning til tvil.
Kanskje det var sånt Fabian Krogh ofte lot som om han trengte å forsikre seg om. Den befriende uvissheten om hvor han befant seg, kunne inngi ham en lett følelse av svimmelhet, og det hendte at han trengte å føle denne vektløse svimmelheten, om enn bare i noen sekunder, selv når det ikke fantes tvil. Han trengte denne ytterst kortvarige følelsen av å sveve fritt og viljeløst omkring som en som endelig har unnsluppet tyngden av seg selv.
Postkassen var heldigvis tom, og han møtte ingen på vei opp trappene. Riktignok kunne han ikke unngå å legge merke til at dekorasjonen med tørkede, delvis sølvsprayede blomster og røsslyng som det forholdsvis unge og på ingen måte besynderlige paret som bodde i første etasje, i leiligheten til venstre, hadde hatt hengende på døren så lenge Fabian Krogh kunne huske, var blitt fjernet. Han hadde ofte tenkt på denne dekorasjonen som et slags religiøst symbol, uten at han kunne forklare hvorfor, og noen ganger hadde synet av den av en eller annen grunn sendt tankene i retning av okkulte ritualer som ble utført på baksiden av den døren,
så dekorasjonens plutselige fravær lot seg muligens oppfatte som et tegn på at ikke alt var som det skulle, eller at et eller annet uforklarlig faktisk var i ferd med å skje.
I andre og tredje etasje syntes imidlertid alt å være som før. Han visste ikke hva han eventuelt skulle se etter, men strengt tatt fantes det ingen grunn til å mistenke noe som helst som skulle kunne angå ham. Han hadde aldri funnet grunn til å opptre som noe annet enn en ganske alminnelig mann som kjente seg selv godt nok til å kunne si at han visste hvem han var.
Ikke desto mindre merket han det i det samme han dyttet døren på gløtt med skulderen. Han kunne tydelig kjenne en avstikkende fuktighet i luften, en eim som ikke kunne være annet enn kroppslukten til et fremmed menneske.
Det kunne ha vært fristende å forklare hans spontane reaksjon som noe tilsvarende en sjette sans. Eller man kunne kalle det en ømfintlig fornemmelse for selv den minste forandring i omgivelsene, en slags allergisk reaksjon. Det ville i så fall være snakk om en særegen overfølsomhet mennesker som har bodd alene det meste av livet, gjerne utvikler, en ubevisst aktpågivenhet som aldri unnlater å sette sitt preg på deres omgang med omverdenen, og deres omgang med seg selv, for den saks skyld, det vil si hvordan de opptrer i sitt eget selskap.
Men det ville være en overdrivelse.
Det var så enkelt som at Fabian Krogh kjente det på luften som traff ham idet han åpnet døren inn til leiligheten, og det var ingen nervøs innbilning, såpass kunne han fastslå. Det var så merkbart at noen hver ville ha registrert det og sannsynligvis reagert med det samme ubehaget.
Fuktigheten gjorde luften tyngre, glatt og vemmelig, mettet som den var av salte utdunstninger. Det var så han kunne kjenne vekten av den mot ansiktet, nærmest som om han følte seg stanset midt i bevegelsen og presset tilbake. Det var den umiskjennelige tyngden av et fremmed menneskes utsondringer. Den fuktige luften la seg som en ubestemmelig, geléaktig substans over ansiktet hans, en motbydelig, klissen guffe. Uvegerlig tok han seg til kinnet med den ene hånden, den han hadde holdt om nøkkelen med, nesten forberedt på at fingertuppene ville bli hengende fast i klisteret.
Det var en luft han ikke ønsket å puste i. Han ønsket ikke å fylle lungene med den klamme fuktigheten som kroppsvarmen fra et tålmodig ventende menneske nødvendigvis avgir, selv om vedkommende måtte sitte urørlig i en av de to stolene i stuen, behagelig tilbakelent med utstrakte bein, som for å markere sin ubevegelige overlegenhet. Tyngden i luften Fabian Krogh kjente mot ansiktet, var den klamme og salte fuktigheten dette menneskets innvoller avga, og den opplevdes som en slibrig tilnærmelse. Det var en på alle måter frastøtende følelse, en følelse full av et annet menneskes indre organer, tarmer og kroppsvæsker. Fabian Krogh greide endelig å trekke nøkkelen forsiktig ut av låsen før han ble stående som lammet, med nøkkelsettet i den ene hånden og weekendbagen i den andre.
Han greide imidlertid ikke å la være å se for seg at en eller annen form for fluktuerende materie hadde benyttet anledningen til å komme kravlende ut av veggene i leiligheten mens han var bortreist. Først skjønte han ikke hva det kunne være, det så mest ut som en bølgende bevegelse i selve veggene, som om de var i ferd med å gå i oppløsning. Men så kunne han se noen små larvelignende kryp komme til syne,
hvite og hårete. Han kjente hvordan de tømte værelsene for oksygen og gjorde det umulig å puste der, samtidig som de avga denne fuktige dunsten som fikk ham til å tenke på dampende innvoller og indre organer, og han kunne tydelig se hvordan disse motbydelige skapningene krøp langsomt over gulvet før de samlet seg for å hekte seg sammen til små fragmenter som til slutt dannet en menneskelignende skikkelse, den som nå satt der inne og ventet på ham.
Faen heller, tenkte Fabian Krogh.
Det var ikke forestillinger som dette han ønsket å la seg overmanne av der han sto, situasjonen fordret tross alt en viss selvbeherskelse. Han måtte bevare konsentrasjonen og holde oppmerksomheten rettet mot inntrengeren.
Det fantes ingen synlige merker som tydet på at døren var brutt opp. Det måtte nødvendigvis bety at inntrengeren ganske enkelt hadde låst seg inn, med mindre vedkommende hadde tatt seg inn fra balkongen, og Fabian Krogh var ikke i stand til å se hvordan det skulle kunne være mulig. Men hvem i helvete hadde nøkkel til hans leilighet? Og hva var det egentlig som hadde foregått i leiligheten hans mens han selv hadde vært bortreist?
I et glimt så han for seg den blonde kvinnen som bodde sammen med sin flere år eldre ektemann i naboleiligheten til høyre, sannsynligvis fordi han ikke kom på noe bedre, selv om han visste at det var en fullstendig meningsløs innskytelse. Hun kunne umulig ha noe med dette å gjøre. Hun lot seg ikke uten videre plassere i leiligheten hans, selv ikke om han skulle ha ønsket det. Inntrengeren måtte være en annen, en fremmed, en som kom utenfra.
Der han sto, var Fabian Krogh dessuten tvunget til å akseptere muligheten for at vedkommende også ved flere
tidligere anledninger ubemerket hadde tatt seg inn i leiligheten, og kanskje også undersøkt det som fantes i hyller, skuffer og skap, gransket alt det var mulig å fatte interesse for, på jakt etter noe som kunne oppfattes som kompromitterende, flyttet på tingene hans, tatt på dem og etterlatt så godt som usynlige rester av seg selv, fettete fingeravtrykk, hårstrå og ørsmå rester av avflasset hud.
Det var en virkelig motbydelig tanke, og brått følte han seg forferdelig sliten. Det var nesten så han kjente knærne svikte under seg. Hadde vedkommende holdt ham under oppsikt? Var han i all hemmelighet blitt overvåket? Men av hvem? Og hvorfor?
Han ble stående, fremdeles med weekendbagen i den ene hånden og nøklene i den andre, men han hadde mest lyst til å sette seg i trappen og vente til dette på en eller annen måte hadde gått over av seg selv; det ville i så fall si vente til denne fremmede inntrengeren gikk i oppløsning, ble til ingenting og forduftet, sånn at han selv trygt og upåvirket kunne fortsette inn i leiligheten.
Fabian Kroghs første forsøk på en enkel og anvendelig forklaring må ha vært at noen hadde låst seg inn ved en feiltagelse. Det kunne for eksempel være snakk om en dement person som ubemerket hadde stukket av fra sykehjemmet der han var blitt plassert av velmenende pårørende, og kommet seg hit på egen hånd, en av leilighetens tidligere eiere som stikk i strid med alle regler hadde beholdt en nøkkel, og som nå satt der inne og følte seg hjemme og forsøkte å huske hvor han hadde lagt fra seg pipetobakken og kveldsavisen, mens han ventet på at en av døtrene som vanlig skulle komme for å gjøre i stand middagen. I så fall ville det
bare være å gå inn, ta et bestemt tak om den magre armen til den forvirrede oldingen og sette ham på dør, uten å ta hensyn til protestene, men aller først tvinge ham til å gi fra seg nøklene.
Helt overbevist hadde Fabian Krogh imidlertid ingen grunn til å være. Hvem som helst kunne befinne seg der inne.
Og hvis det likevel skulle vise seg å være en forvirret olding som ventet på middagen, visste ikke Fabian Krogh om han ville være i stand til å ture frem så taktløst. Dessuten ville han ikke vite hvor han skulle gjøre av den gamle skrukken, hvordan han skulle bli kvitt ham. Han kunne tross alt ikke kaste ham hodekulls ned trappene, bare for å overlate til en av naboene i etasjen under å ta hånd om ham og finne ut av hvor han egentlig hørte hjemme. Han ville aldri ha fått seg til noe sånt. Likevel greide han ikke la være å se for seg hvordan et slikt opptrinn ville ha forløpt, men uten å finne det lattervekkende.
Det burde være nevnt at Fabian Krogh vanligvis sørget for å holde en høflig distanse til naboene. Det behøvde imidlertid ikke bety annet enn at han lot naboene leve sitt liv, slik han selv ønsket å leve sitt, det vil si så uforstyrret som mulig. Han forsøkte å forholde seg til sine naboer på en saklig og uforpliktende måte, uten overdrivelser. En adresse var tross alt ikke et skjebnefellesskap, eller burde ikke være det, og hans neste innskytelse var at det kunne ha funnet sted en forveksling.
Noen tror at jeg er en annen, tenkte han.
Det var muligens en noe diffus tanke, men han hadde god grunn til å føle seg lettere fortumlet der han sto. Det måtte
være en forestilling om at det hadde funnet sted en misforståelse, at noen, individer av det slaget som var i stand til å åpne en dør uten å bryte den opp, hadde tatt seg ulovlig inn i leiligheten hans fordi de trodde han var en annen, fordi de trodde at en annen bodde der, det vil si den personen de søkte, som de altså hadde forvekslet ham med. De søkte en eller annen han ikke var. Opplysningene de satt inne med, var uriktige. De måtte ha fått oppgitt feil navn og feil adresse.
Det var en forklaring som utelukket ham fra å ha noe med dette å gjøre, så det kunne like gjerne kalles en instinktiv forsvarsreaksjon. Riktignok var det hans leilighet, men dette var likevel noe som ikke angikk ham. Det måtte angå en annen, og så snart forvekslingen var blitt oppklart, ville alt være som før. Inntrengeren ville be om unnskyldning og forsvinne.
Men så lenge det var snakk om en forveksling, kunne vedkommende som befant seg der inne – Fabian Krogh håpet at det ikke var snakk om flere – virkelig være hvem som helst. Det samme kunne man si om den personen han selv var blitt forvekslet med, og som den fremmede inntrengeren fremdeles tok ham for å være. Det var umulig å si hvordan den fremmede der inne ville oppføre seg når den personen Fabian Krogh åpenbart var blitt forvekslet med, intetanende låste seg inn. Det var ingenting som tydet på at denne visitten var ment som en hyggelig overraskelse i anledning hans fødselsdag, eller noe i den stilen.
Denne andre, han som Fabian Krogh var blitt forvekslet med, måtte ha gjort noe han ikke burde ha gjort, begått en tabbe av et eller annet slag, forbrutt seg mot en uskreven regel, lagt seg ut med feil personer. Sannsynligvis hadde det
med penger å gjøre. Vedkommende som hadde tatt seg inn i leiligheten hans, var blitt sendt for å skape balanse i regnskapet.
Det var en ubehagelig tanke. Hvis man først åpnet den krukken, kunne hva som helst komme kravlende ut, lyssky skikkelser som tilhørte en helt annen verden enn hans, og som vanligvis sørget for å holde seg skjult, og Fabian Krogh tvilte på at han ville få anledning til å forklare seg, før han lå på gulvet med en brukket arm og ansiktet fullt av blod.
Først når personen der inne hadde gjort det han var blitt sendt for å utføre, ville det bli klart at det hadde funnet sted en forveksling, og da ville det være for sent.
For sent for hva?
Ganske enkelt for sent, tenkte Fabian Krogh. Det måtte finnes en mer rasjonell og troverdig forklaring.
Faen heller, tenkte han.
Han lot døren gli så godt som lydløst tilbake i lås, tok et skritt tilbake og forsøkte å bli stående tilsynelatende upåvirket, fremdeles bærende på weekendbagen. Han kunne ikke unngå å legge merke til at dørmatten lå litt skjevt. Nærmest motvillig rettet han på den med den blankpussede skotuppen, ikke uten å føle en viss irritasjon over sin egen pedantiske ettergivenhet.
Sannsynligvis finnes det ingen grunn til å la seg overraske, tenkte Fabian Krogh der han sto. Strengt tatt var det ikke annet å forvente. Da han flyttet inn, hadde tanken på å få skiftet lås i døren til leiligheten, nettopp for å unngå at uvedkommende som urettmessig var i besittelse av en nøkkel, skulle kunne låse seg inn, ikke så mye som streifet ham.
Nå føltes det som om han bevisst hadde latt være å få skiftet
låsen, nettopp fordi han visste at noe som dette før eller senere ville inntreffe. Det var noe kjent ved denne følelsen av endelig å ha blitt avslørt som en bedrager, en som egentlig ikke hørte hjemme her, selv om han hadde gjort sitt beste for å være den han hadde latt alle tro at han var. Han hadde virkelig forsøkt å tenke på seg selv som en oppriktig nabo som på alle måter hadde funnet seg til rette her.
Han hadde flyttet ganske ofte, muligens litt for ofte. Den stadige adresseforandringen skyldtes imidlertid ikke at han hadde vanskelig for å slå seg til ro, at de velkjente veggene gjorde ham rastløs, eller at han stadig søkte forestillingen om det ideelle hjem. Han hadde ganske enkelt aldri ønsket å bli så godt kjent med naboene at de begynte å forvente at han viste større interesse for dem. Han ønsket ikke å slippe dem for nær innpå seg. Disse regelmessige forflytningene hadde dessuten gitt ham anledning til å kvitte seg med alt han hadde oppdaget at han fint greide seg uten av møbler og forskjellig utstyr av det slaget som vanligvis regnes som nødvendig for å innrede en leilighet, og som hoper seg opp nærmest uten at man legger merke til det.
Fabian Krogh hadde naturligvis ikke noe ønske om å bli oppfattet som en asosial person, men han hadde tidlig innsett at han aldri ville bli i stand til å delta i tilværelsen, ikke på den måten han visste at det ble forventet av alle rundt ham, entusiastisk og utvungent. På et tidspunkt hadde han akseptert at han aldri ville kunne bli en del av omgivelsene. Han ville aldri bli i stand til å leve opp til forventningene om familielykke, vennskap, en omgangskrets og et sosialt nettverk og så videre, alt det folk flest ganske naturlig og uten motforestillinger sørger for å skaffe seg, alt det som kan sies å tilhøre menneskelivet, og som får dem til å tenke på
seg selv som en del av tilværelsen, integrert i samfunnet, så å si, men som var forblitt ubegripelig og uhåndterlig for ham. Han hadde det ikke i seg. Han visste at han manglet den nødvendige evnen til åpenhet, og nærhet, og naturlig fortrolighet, og han hadde forsøkt å innrette seg deretter. Han visste at han ofte ble oppfattet som en formell og lite spennende, for ikke å si direkte kjedelig, person, for eksempel av kollegene på kontoret, en som alltid sørget for å opptre overdrevent korrekt, en punktlig mann som sjelden hevet stemmen, og det plaget ham ikke. Han var fullstendig klar over at man trygt kunne si at han levde et begivenhetsløst liv. Det var hans måte å bevare en tydelig forestilling om seg selv på. Han var utvilsomt et veldig privat menneske. Men skulle dét være nok til å vekke omgivelsenes mistanke om at det var noe han ønsket å holde skjult? Naturligvis var det noe han ønsket å holde skjult; han ønsket å holde sitt privatliv og sine personlige hemmeligheter for seg selv, men det gjorde da folk flest. Eller kunne dette være ment som en form for spøk? Fantes det virkelig noen som trodde at dette ville være morsomt? Kolleger eller venner? Eller noen av naboene? Igjen så han for seg den blonde nabokvinnen, men slo det på nytt fra seg.
Han kom til å tenke på at noen av kollegene ved flere anledninger hadde vitset om at han tilbrakte så mye tid på kontoret fordi han ikke hadde noe sted å bo, og at han i all hemmelighet også overnattet på kontoret, at han egentlig aldri forlot det.
Det stemte at han vanligvis kom før de andre om morgenen, og han kunne bli sittende lenge etter at de andre hadde gått for dagen, men det skyldtes at han likte seg på kontoret
terje holtet larsen (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991 og har utgitt ytterligere tolv romaner, fire novellesamlinger og essayet Hjemløsheten (2018). Hans forfatterskap særpreges av litterær lekenhet og en kompromissløs stil, men under den finslepne prosaens skinnende blanke overflate finnes alltid en mørk lengsel, som bare kan holdes i tømme ved hjelp av formuleringsevnen og viljen til å gjøre seg forestillinger. Åpne dører, nakne værelser er Terje Holtet Larsens fjortende roman.
forfatterportrett: baard henriksen forsidebilde: matt carr | getty images omslag: egil haraldsen | exil design
Og jeg kan tydelig huske at det første jeg tenkte, var at han ville kunne lede meg til et sted inne i meg selv der jeg aldri tidligere hadde vært, et indre, navnløst himmelstrøk som jeg ikke engang visste fantes, og hvor det kanskje ville være mulig å finne en slags sjelefred, en forsonende hvile.
Åpne dører, nakne værelser er en roman om to menn i hver sin utsatte kikkerposisjon. Fortelleren står bak gardinene i en lånt leilighet og betrakter høstmørket og den skittengule gatebelysningen. Gjenboeren, som han en kveld blir oppmerksom på og umiddelbart gir navnet Fabian Krogh, står sent hver kveld på balkongen midt imot med en Borsalino-hatt på hodet og betrakter sitt eget fravær innenfor stuevinduene. En ettermiddag i midten av august, etter et par dager utenbys, skal Fabian Krogh låse seg inn i leiligheten da han brått får fornemmelsen av at det sitter noen der inne og venter på ham. Noen, eller noe. Han tar et skritt tilbake og lar døren gli lydløst igjen. Forestillingen kan begynne.