Issuu

Bokomslag: Lasse Marhaug ISBN 978-82-495-1972-9

Jenny Hval

Forfatterportrett: Baard Henriksen

Forlaget Oktober

Forlaget Oktober 2018

Å HATE GUD

Jeg hater Gud fra jeg lærer å skrive. Jeg må skrive så mange ord med stor forbokstav, og det hater jeg. Jesus Kristus, Fader, Gud og så videre, skriftlig underdanighet. De sender meg på spesialtime for å lære meg å skrive stor o, jeg lager bare spiraler i skriveundervisningen, og de tror ikke jeg klarer å tegne en sirkel. I spesialtimen skal jeg bare sitte og kopiere Ord med stor o, spesielt husker jeg at jeg må gjenta Ordet, Ordet, Ordet, sånn som man skriver det i Bibelen. Jeg husker at jeg kjenner at jeg brenner inne i meg, og i Ordene, og til slutt sprekker jeg og skriver en lang rekke ooooooooooo nedover arket, mer som kruseduller enn ord. Jeg krysser alle skriveblokkas linjer til jeg kommer utenfor arket, og fortsetter å tegne sirkler videre nedover pulten, helt til læreren kommer tilbake og jeg får anmerkning. Har du noen gang tenkt på hvor like de to ordene er, skrive og skrike?

Jenny Hval

Å HATE GUD er en kompromissløs, reflektert, leken og dypt fascinerende roman om svartmetall, hvit sørlandsidyll, undergrunn, magi, skriving, kunst og opprør. Det er en bok som både sjangermessig og i kraft av sitt innhold nekter å falle til ro.

Roman | Forlaget Oktober

JENNY HVAL , født 1980 i Oslo, er artist og forfatter. Hun har tidligere utgitt romanen Perlebryggeriet (2009) og essayboken Inn i ansiktet (2012).

Ã… hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 2

09.07.2018 14:21

ĂĽ hate gud Jenny Hval

Roman | Forlaget Oktober 2018

Ă… hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 3

09.07.2018 14:21

Ã… hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 4

09.07.2018 14:21

1 HEKSEKUNSTEN

Ã… hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 5

09.07.2018 14:21

Ã… hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 6

09.07.2018 14:21

Jeg hater Gud. Det er så primitivt og stusslig å si det, men jeg er en primitiv og stusslig person. En skjerm foran meg viser bilder fra 1990. Bilder av grantrær, toppene, grå himmel. Bildet svaier og flimrer i et lavoppløselig dv-kamera-univers. En gutteskikkelse, muligens Nocturno Culto, går innover i skogen til lyden av brutale gitarriff. Kameraet følger etter med sitt sløve øye. Det rykker i bildet hver gang den som filmer, tråkker ned på stien. Er dette en slags fødsel? Jeg noterer i filmdokumentet: «Hjemmevideo, følger musikkens hjemmeestetikk. Stygt, lite og mystisk kamerariff over kjedelig norsk detaljlandskap.» Jeg noterer: «Jeg hater Gud.» For en innbilsk ting å si, men jeg er en innbilsk type (er ikke «jeg» et annet ord for «Gud»?). Jeg hater Gud i 1990. Det året, før Nocturno Culto og bandet hans har knekt svartmetallkoden og fremdeles spiller thrash metal, hater jeg meg gjennom barneskolens klasserom og lærerens tjukke sørlandsdialekt. Jeg nekter å ta til meg den dialekten, jeg hater dens tunge vitnesbyrd og formaninger. Sørlendingene sier så lite annet. Det finnes ingen måter 7

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 7

09.07.2018 14:21

å si noe nytt på, bare gjentakelser og formler. Jeg forstår ikke hva annet enn prekener denne dialekten kan brukes til. Når de sier peRsonlig kRisten, skarres det på r-ene som om konsonantene kastes gjennom skjærsilden, jeg får stigmata i ørene. Mest av alt hater jeg Gøud, sånn som austegdene uttaler det, og sånn som læreren resiterer det i hver eneste morgens klassebønn. Slik jeg har forstått det, er Gud bare et flyktig konsept i ulike bøker, mens Gøud er der ute og trekker håret og halsen til sørlendingene inn i stramme knuter og løkker. Det er Gøud som noterer i ordensboka at jeg ikke har pugget tredje vers av «Måne og sol», og det er Gøud som har bestemt at det ikke finnes noe som heter livssynsundervisning. Jeg hater gøudskjenestær, dåup, brøllup og begravelsær. Jeg hater Kræstelig Fålkepartæi og jeg hater tråosbekjænnelsen. Jeg hater den på rams, baklengs og opp ned. Fadær vår, du som er i helvete. Jeg blir fremdeles varm og glad inni meg av å si det. Jeg er fremdeles blasfemisk. Jeg liker den flammende skamfølelsen, når kinnene hovner opp og gløder i varmen fra utenforskapets bål. Jeg identifiserer meg med jenta i Piken med svovelstikkene. Hun varmer seg på andres glade jul ute i den iskalde bakgaten, jeg varmer meg på de andres trosbekjennelse i min iskalde djevelsjel. Piken sitter og hutrer foran visjonen av det glitrende juletreet og hologrammet av englene. Hun fryser i hjel mens hun varmer seg på spøkelsene av det hellige, protestantismens fata morgana. Jeg blir så glad av å hate, hatet mitt er radioaktivt, det er det eneste som stråler utover fra barnet som er meg 8

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 8

09.07.2018 14:21

i 1990. Hatet er min fantasiverden, min pleasure dome. Hvordan sier man pleasure dome på norsk? Man sier ikke det. Det uttrykket finnes i alle fall ikke på sørlandsdialekt, det bare sitter langt inne i det dystre blikket mitt, det som ser innover på bilder, det som ser ut som om det skal implodere. Er det dette blikket man kaller hat, det språket der inne? Du trenger ikke svare, selvfølgelig, du kan kanskje ikke et eneste ord på dialekt. Men kanskje du også har blitt glad av å hate. Det er derfor jeg skriver dette til deg, for å komme ut. Jeg hater Gud fra jeg lærer å skrive. Jeg må skrive så mange ord med stor forbokstav, og det hater jeg. Jesus Kristus, Fader, Gud og så videre, skriftlig underdanighet. De sender meg på spesialtime for å lære meg å skrive stor o, jeg lager bare spiraler i skriveundervisningen, og de tror ikke jeg klarer å tegne en sirkel. I spesialtimen skal jeg bare sitte og kopiere Ord med stor o, spesielt husker jeg at jeg må gjenta Ordet, Ordet, Ordet, sånn som man skriver det i Bibelen. Jeg husker at jeg kjenner at jeg brenner inne i meg, og i Ordene, og til slutt sprekker jeg og skriver en lang rekke ooooooooooo nedover arket, mer som kruseduller enn ord. Jeg krysser alle skriveblokkas linjer til jeg kommer utenfor arket, og fortsetter å tegne sirkler videre nedover pulten, helt til læreren kommer tilbake og jeg får anmerkning. Har du noen gang tenkt på hvor like de to ordene er, skrive og skrike? Jeg hater store bokstaver, og jeg hater Ordet. Man får ikke si hadår hvis det ikke er om Hitler, har noens pappa sagt, men jeg hadår ikke, det er for bløtt 9

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 9

09.07.2018 14:21

og vått, jeg hater, og jeg elsker å hate. Det er 1992 og jeg er Den dystreste barnedronningen. Det er 1992 på skjermen også nå, på en bonus-dvd som følger med nyutgivelsen av de første Darkthrone- platene. Noen svirrende trær filmes i svart-hvitt. Tilspisset stemning. Jeg følger kameraets vinglende runder i skogen, jeg gleder meg over forsøket på å gjøre de trivelige og trauste og vanlige grantrærne til noe stygt og truende og mystisk, som om bandet forsøker å presse livskiten ut av 1992, eller som om de skyver alt som er det vanlige 1992, ut av 1992. En gutteskikkelse, fremdeles Nocturno Culto, tror jeg, røyker på en benk i skogen. Mer primitivt, sier Fenriz, på engelsk. Intervjuet blir gjort mange år seinere, de oppsummerer og analyserer. De kan se tilbake og si: Vi gikk for noe mer primitivt. Du kan se intervjuet selv. Det ligger jo på nett. pRimitivt. Jeg har aldri hørt noen si dette ordet på sørlandsdialekt. Mens jeg hater meg videre oppover klassetrinnene, inn i 1997 og inn på videregående, blir det enda tydeligere at språket ikke strekker til. Det er noe galt her nede, kanskje også noe er galt med det norske språket. Kanskje norsken ikke har de rette ordene og ordlydene for nytelse. Det føles som et distriktsspråk, et språk for ordknapp værprat, frikirkesamlinger, båtmanualer og skjenneprekener, det er ikke like musikalsk og gammeldags som ordene i Old English Dictionary og gamle engelske dikt trykt med gotisk skrift. Det norske språket er fullt av ord som beskriver mine synder og mine feil, det 10

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 10

09.07.2018 14:21

er mitt påtvungne morsmål, det er språket for folk som egentlig ikke forstår språk, og ikke forstår poesi og behovet for å snakke sammen. På videregående identifiserer jeg norsk med Inger fra pensumlistas Markens grøde, hun som har hareskår og problemer med å snakke, ikke får ut ordene riktig, og heller holder, eller burde holde, ifølge Hamsun, kjeft. Jeg føler glede ved å tenke på hvor grøtete hun snakker. Jeg burde kanskje identifisere meg mer med henne, hun er et uttrykk for en genetisk feil som sitter i munn og hode, og det er vel jeg også, men jeg gjør det ikke. Jeg velger hatet i stedet. Jeg hater Knut Hamsun, og særlig Pan. Jeg nekter å lese den ferdig. Jeg sier til læreren at den er en fornærmelse mot hjernen, og får anmerkning. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt til læreren at Bibelen var en fornærmelse mot sjela. Hele barndommen, hele ungdommen, skummer spyttet mitt i munnen. Når jeg snakker, og når jeg ikke snakker. Det eneste jeg identifiserer meg med når vi tvinges til å lese hele Terje Vigen høyt, er verset som beskriver den krappe sjøen med sydende bølger rundt blindskjærene ved Homborsund, for akkurat sånn syder det inne i munnen når jeg leser. Det finnes ikke noe glatt og mykt i munnen min, alt som er fuktig, fråder og skummer, som en endeløs beat. Sigaretten til Nocturno Culto har brent ut. Kameraet er igjen ute i skogen, i snøen, svart og hvitt, til musikk fra Transilvanian Hunger. Jeg noterer: «Norsk natur ser ut og høres som surrende, illsinte insekter.» Jeg ser på svartmetallklipp fordi jeg forsøker å skrive en film. Jeg vet ikke hva filmen handler om ennå, men 11

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 11

09.07.2018 14:21

jeg liker estetikken i den gamle svartmetallen, noen hårsbredder unna min egen ungdom. Det gir meg på et merkelig vis håp om at det går an å lage kunst på en primitiv måte, en måte som ikke er gjennomtrukket av profesjonalitet og kompromiss. Kunst som har hatet i behold. Jeg husker hvor mye håp det er i hatet. Det neste klippet jeg setter på, er fra en svartmetallkonsert som ser ut som om den ble spilt i en gymsal på en ungdomsskole tidlig på 90-tallet. Jeg noterer: «Sunn, norsk ungdom prater og går ut og inn av lokalet mens bandet spiller totalt uaffektert. Svartmetallen kravler seg gjennom ungdommen, også min, umerkelig. Den biter seg ikke helt fast, den lever og kravler, så lenge det varer.» Det kunne vært meg. Om jeg hadde vært noen år eldre, eller om klippet ikke hadde vært fra 1991, men fra 1997. Om jeg ikke hadde vært jente og automatisk ekskludert fra det svarte lerretet. Det kunne vært meg, og vi kunne hatet sammen. I stedet måtte jeg hate alene, distriktshat. Sjongløren, sier Fenriz i videoklippet. Vi ville spille sjongløren. Eller mener han gjøgleren? Hoffnarren som snur alt opp ned, som transformerer verden til bekmørke spill, humoristen som blir satt til å levere de aller dårligste nyhetene til kongen? Fenriz sier the juggler. Det er aldri godt å si hva folk mener når de må oversette tankene til et annet språk. Han sier også: … bashed out primitive shit. Total misantropi. Total misanthropic black metal. Gutter fra Kolbotn, eller fra Sveio og Rauland og Ski, eller til og med Arendal, for den saks skyld, jeg 12

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 12

09.07.2018 14:21

skal gi dere misantropi. Jeg går på sånne konserter som ligner på opptaket fra gymsalen. Jeg går dit fordi jeg vil unnslippe den konforme, norske kristenhverdagen, søke nye fellesskap utenfor klasserommet. Jeg er også her. Det er bare gutter på scenen. Gutter med langt, svart hår som de med koreografisk presisjon slenger fram og tilbake i headbanging, ikke ulikt det jeg lærte på jazzballetten. Men mens jazzballettens jentekoder syntes å farge hoderullingen som sexy, betyr de identiske svingningene tilsynelatende aggresjon for metallfellesskapet, her hvor svart er den eneste fargen, lær og fløyel er de eneste stoffene, og gitarenes glinsende halser ser ut som sverd eller kuker eller begge deler. Når jeg ser rundt meg i konsertlokalet, ser jeg bare gutter i publikum, eller nei, kanskje en og annen av oss andre også. Men ingen jenter headbanger, og bare jeg er meg. Ingen ser ut til å hate. 1997 er for seint, metallen har blitt skremt av mord og kirkebrann og gått videre inn i en fase med blonder og romantikk. Hatet har fått resept på beroligende legemidler. De surrende, kaotiske gitarriffene på de primitive opptakene er byttet ut med en aggressiv tristesse, mer forenlig med det sørlandske regnværet, syntetisk dop og smilende ordknapphet. Det er ingen med corpse paint i rommet, bare et par gutter med svart kajal under øynene, og selv de er mer opptatt av å selge ecstasy til ungdomsskoleelever enn av å lytte til musikken. Bare jeg står på bakerste rad og lytter og hater, alene, ubevegelig, lyddempet, klemt inne i hjørnet mellom handling og betydning, sånn som du kanskje også gjorde. 13

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 13

09.07.2018 14:21

Vi møtes aldri. Distriktshatet er så ensomt. Men det redder oss, så vi ikke kveles i vårt eget spytt. Og det redder kanskje guttene også. Jeg skriver på filmen. Jeg skriver for å finne ut av noe, eller veien ut av noe. Veien ut av språket? Å skrive en film er jo nettopp det, et dokument på vei ut av ordenes domene. Skrivingen finnes ikke for sin egen del, men fasiliterer et annet kunstverk, filmen, og gir seg hen til det, sånn som bonusmaterialet til Darkthrone gir seg hen til platene de en gang lagde. Jeg tenker at det er sånn jeg vil skrive, virrende, slurvete, umulig, primitivt. Filmen er en besvergelse som ennå ikke er utprøvd. Et ritual som ennå ikke er blitt igangsatt. Et magisk dokument. Kanskje jeg i dette dokumentet kan lete etter det primitive. Kanskje jeg i dette dokumentet forsøker å grave noe ut av språket, noe som ikke kan eksistere i verken skrift eller bilde, men et sted imellom. Det må være noe nytt, et nytt rom. Det kan ikke bare ligne det gamle. Skal man skrive noe, skal man ikke gjenta det man har lært. Det må være definisjonen av blasfemisk. Jeg har aldri lært å hate Gud. I skrivingen går jeg ut og inn av scener, jeg ser alt. Jeg er Gud her inne. Jeg har bare meg selv å hate. Jeg ser det siste klippet fra bonus-dvd-en om igjen. Vi er i skogen igjen, alltid i skogen. Skogholtet har blitt mørkere. Går det mot kveld? Snø nå. Vinterskog. Lyden av gitarene er fremmed, som om de ikke har blitt tatt opp gjennom en ledning eller mikrofon. Det låter som insekter som kryper og surrer over firesporsopptakeren. 14

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 14

09.07.2018 14:21

I min egen film forsøker jeg å skrive inn en scene fra en fest jeg var på en gang, hvor en påståelig, tynn 16-åring fra Nedenes på død og liv skal fortelle alle hva satanisme egentlig er. Mennesket tenker egentlig bare på seg selv, sier han, mennesket bør dyrke at han alltid er helten i sitt eget liv. Eller sier han kanskje at Satan bare er et bilde på livskraften i oss? Et eller annet sånt sier han, et eller annet som han har lest i en bok, en bok som ligner altfor mye på Bibelen og Ordet og kanskje har like mange store bokstaver og like få kvinne stemmer. Uansett skjønner ingen hva gutten mener. Men da han litt seinere begynner å kutte seg i magen og blodet pipler fram, skjønner vi alt. Kutting skjønner vi. Vi kjenner det i vår egen mage og i vår egen hud. Vi identifiserer oss med kutting, og blodet fra kuttene. Blodet snakker et språk vi forstår, uten den gebrokne sørlandsdialekten. En jevnaldrende jentekarakter som forsøker å hjelpe ham, får dratt kniven unna og blir sittende og prate med ham. En annen jente bare står og ser det hele skje, og etterpå går hun hjem fra festen gjennom nysnøen og lager en elv av blod etter seg. Det skal liksom symbolisere meg, da, den ensomme bløderen. Sånn kunne jeg gått hjemover i 1997. Jeg stryker denne scenen. Det blir for mange ensomme blødere, det blir en konkurranse i tenåringsangst og ensomhet. Det blir for psykologisk. Jeg hater psykologi. Psykologi ligner religion, og psykologskikkelsen ligner for mye på Gud, en du skal åpne deg for, en du skal gå til med ærlighet, en du skal slå deg selv i stykker med 15

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 15

09.07.2018 14:21

og selvdestruere foran, uten at de små bitene som blir igjen, engang kan kalles kunst. Det man kaller å åpne seg, er å gjenta det man har lært. Å gjenta det man har lært, er menneskelig: ensom jente på kne foran Gud. Jeg er lei av å være ensom. Jeg vil være en del av noe. Dette har jeg øvd på helt siden 1991. Mens Fenriz og Nocturno Culto sjangler rundt med dv-kameraet sitt og destruerer skogens strukturer, gjør jeg det samme i mine oppgavehefter og skriveblokker. Jeg skriver skoleoppgavene og norskstilene mine til noen. Ikke til læreren, men til kjente forfattere: Ibsen, Bjørnson, Shakespeare. De svarer ofte i margen med syrlige kommentarer om dagens ungdom, og retter skrivefeil og setningsbygning lenge før jeg leverer inn oppgavene, og jeg får anmerkning, siden læreren mener han ikkje kan rætte oppgavå som allereie e rætta. Men jeg fortsetter å hate i a4-arkenes marger, jeg gjør hva som helst for å slippe å tenke på at det er Gud, i lærerens skikkelse, jeg skriver til. Jeg har alltid trengt noen andre å skrive til. Å skrive må være et sted, et sted hvor man møtes, et sted hvor man møter noen andre enn Gud. Det eneste jeg liker fra festscenen, er bildet av blodet når det flyter, det levende og døende vevet. Det flyter framover, ubrutt og formløst, og gir meg håp, sånn som kameraet som svirrer rundt i grantrærne. Blod har ikke nasjonalitet, religion eller kjønn. Kanskje jeg må skrive vekk all handling og psykologi i filmen og fokusere på blod og gørr. Sånn som svartmetallen gjorde på sitt mest abstrakte, eller når opptakene var så dårlige at draps- og vikingtekstene ikke kunne skjelnes fra de 16

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 16

09.07.2018 14:21

surrende gitarriffene eller cymbalene, når alt bare hørtes som et skrik, et rom fylt opp med formløse bestanddeler. Kanskje jeg også må skrive sånn, mørklagt. Jeg har vokst opp i Sørlandets hvite, skandinaviske paradis: hvite vegger, hvit nysnø, hvitmalt respatex og hvite sponplater, hvite flaggstenger og hvite krittstreker på tavla, hvitost og hvit fisk, melk, fiskepudding, fiskegrateng og fiskeboller i hvit saus, hvite ark i bøker, hvite piller i pilleeskene, hvite rullingssigaretter, platinablondt hår, hvite bruder og hvite legefrakker, marengs og bløtkake, kristenjomfruer fra Jesus Revolution med trehvite kors, kristengrønsj, hør, musikken ligner vanlig grønsj, bare du glemmer teksten, ironi, ingen ting betyr noe, gutter fra Hvit Revolusjon på ungdomsleir, jenter som synes det er greit at guttene er rasister, fordi de er kjekke, og fordi gutter er gutter, guttene og nazipønk låtene deres, hør på denne låta, teksten er så uklar at man ikke hører den uansett, hør, det er en bra melodi, den kommer dere jenter til å digge, den har akustisk gitar. Sukker og salt er de eneste krydderne. Sukker og salt ser helt likt ut. Hvit revolusjon og jesusrevolusjon, nazipønk og evangeliegrønsj, hakekors og purity rings. Dugurdsvelling, kvisetalg, eggehviter, semulegrøt, sæd. Tenk at ordet hvitt begynner med en h, en skjult bokstav, hvitt. Tenk at vi lar dette passere i språket. Hva gjør det med oss, denne skjulte bokstaven, hva (hva) skjuler vi i den h-en, hva skjuler seg i det hvite? Den hvite etterkrigstiden er så renvasket at det ikke finnes skygger, som i Carl Theodor Dreyers filmer. Prote stantisk, nyrikt, tilsynelatende liberalt og minimalistisk 17

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 17

09.07.2018 14:21

moderne. Sørlandet seint på 90-tallet er litt mindre nyrikt og litt mindre moderne, men like hvitt: Det er stuereint å påpeke det hvites rettmessige overlegenhet. Det er helt ok å kalle noen neger, å banke opp gutter som på en eller annen måte ser feminine ut, eller å rekke opp hånden og be om å få gå ut av klasserommet hver gang vi har en lesbisk lærer, fordi man ikke respekterer homofili (vi respekterer deg som menneske og ber for din helbredelse). Det er stuereint å se ned på stakkarene som ikke er kristne, ikke er norske, ikke er hvite eller ikke er hetero. Inne i den skjulte h-en ligger hundrevis av bud, fra de ti første og videre utover i den hvite evigheten, som ingen kan uttale, men alle kjenner. Barndommen min ligger igjen bak meg som en immateriell søppelfylling rundt meg hvor kristenfolket har dumpet sine tanker og sine bønner om min helbredelse og renselse. Renselsen klinger i hver eneste samtale. Herrejemini og herrelifred, sier de evangeliske kristenjentene når de er sinte, fordi de ikke kan si herregud, det er å misbruke Guds navn, som tross alt er en handling sidestilt med å drepe i Skriften. Språket skal ikke overskride grensene, språket skal tøyles, du kan ikke gå hit eller dit, kom ikke her med ordene dine. Du skal holde h-en stille. Det eneste jeg kan gjøre for å holde Sørlandet unna, er å bli fullstendig svart og alvorlig. Jeg begynner å spille i et metallband, farger håret svart, blasfemiens farge, og kler meg fullstendig i så mørke farger jeg kan. Jeg ser for meg at jeg ødelegger eller rokker ved noe bare ved å være til stede i klasserommet, selv om klærne jeg går i, er det jeg kaller distriktssvarte, altså det man kan få tak 18

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 18

09.07.2018 14:21

i av mørk velur eller fløyel nede på det trivelige Arena-senteret i Arendal. Jeg går rundt i gangene på skolen med Dostojevskij, Joyce og Baudelaire i armene som et panser over brystet. Rundt halsen henger et smykke med en svart rose på, en av de dødes blomster, og i hodetelefonene til og fra skolen hører jeg på musikk jeg ser for meg er laget i svart-hvitt. Jeg døper hybelen jeg leier rett ved gymnaset for heksehybelen og henger svart fløyel over gardinstengene, tenner svarte stearinlys og skriver inn obskøne kommentarer med bitte små bokstaver i margen i eksemplaret av Det nye testamentet som ligger i nattbordskuffen. Tingene, ordene, symbolene, alt det svarte er små besvergelser, et magisk panser som holder kristendommen ute. Jeg er distriktsgoth. Også metallbandet forsøker å skyve kristendommen unna, med tekster, gitarriff, mørke basstoner og et midi- kirkeorgel som låter ødelagt, som et lydlig opp nedkors. Under konsertene våre forventer jeg at noe skal løse seg, at det skal finnes øyeblikk hvor jeg ikke trenger å hate så mye. I stedet blir jeg rasende på alt det vanlige jeg ser fra scenen, rockeklubbens nødutgangsskilt, de triste 70-talls-gardinene, det sprukne t reverket malt i hvitt og grønt. Alt ser til forveksling ut som en bedehuskonsert. Ungdommene i publikum ser også vanlige ut, de prater høylytt ved kafédisken, kjøper brus så det plinger ustanselig og trivelig fra kassaapparatet, eller de headbanger med åpen munn foran scenen og ligner, selv om de aldri vil innrømme det, den tungetalende jesusgjengen som akkurat nå sitter og ber for oss på Filadelfia eller Betania og kaller det Jesus Revolution. 19

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 19

09.07.2018 14:21

Selv bandet er så vanlig, så regelbundet, så hierarkisk. Guttene bak meg står helt stille og spiller riff etter riff på svarte gitarer, de ser ned i gulvet som om de bøyer halsen for en høyere makt, og jeg kan heller ikke gå noe sted, da begynner mikrofonen å ule og stemmen min forsvinner. Jeg holder meg fast i mikrofonstativet. Jeg vil så gjerne endre alt sammen, komme ut av loopen, jeg vil hoppe inn i noe annet, noe som kan ta meg til et annet sted, nærmere noe. Jeg vil at rockeklubben skal bli et zentempel, en middelalderborg eller aller helst en heksesabbat. I 1998 mørklegger jeg klassebildet til gymnasklasse 2b. Jeg står øverst i venstre hjørne med mine svarte klær og svarte leppestift, og på et tidspunkt blir jeg lei av fotografens smileoppfordringer og sier faen. Halve klassen korser seg rundt meg, som om de virkelig tror at ordet mitt kommer til å bringe med seg faen ned til (Eller opp til? Hvor kommer han egentlig fra?) Grimstad sentrum i egen person, i eget kjøtt og blod. Vi omringes av troen på magi, på overskridelsen, redselen for at språket skal knuse fromheten og gudstroen. Jeg hater Gud 1990–1998, og når jeg sier det, tar jeg med meg den samme overbevisningen, som en ekte sørlending, i håp om at jeg kan bruke språket til å skride inn i grenseområdene, de landene som ligger mellom fantasi og virkelighet, det materielle og immaterielle. Det er derfor vi skriver, for å finne nye steder, steder langt fra Sørlandet.

Å hate Gud_Jenny Hval_innrykk.indd 20

09.07.2018 14:21