Vill mørk kyst
Charlotte McConaghy
Vill mørk kyst Oversatt av Hilde Stubhaug, MNO
Forlaget Press
Vill mørk kyst Originaltittel: Wild dark shore Copyright: © 2025 Charlotte McConaghy Norsk utgave: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag 1. utgave, 1. opplag 2026 Omslagsdesign: © Keith Hayes. Tilrettelagt til norsk utgave av Dimitri Solvang-Kayiambakis, Concorde Design Omslagsbilde: © Andreas Acherman / Bridgeman Images Sats: Punktum forlagstjenester Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 pt. Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Det innledende sitatet fra Thornton Wilders Broen San Luis Rey er oversatt av Ronald Fangen og første gang utgitt på Gyldendal i 1929. ISBN: 978-82-328-0843-4 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no
Til barna mine, Finn og Hazel
Det finnes et land for de levende, og et land for de døde, og broen er kjærligheten, det eneste som lever videre, det eneste som har mening. – Thornton Wilder, Broen San Luis Rey
Rowan
Jeg har hatet moren min det meste av livet, men det er hennes ansikt jeg ser for meg mens jeg drukner. Ansiktet jeg ser når jeg våkner fra drukningen er annerledes. Det er grovt og værbitt og ruglete. Det er det jeg ser på idet jeg blir overveldet av brå smerte, og jeg skjønner at ansiktet hans for alltid vil være forbundet med denne smerten. Hver gang jeg ser det, kommer jeg til å huske den brennende svien da jeg ble dratt over steinene og flerret opp så jeg lå hudløs igjen der, smerten vil sprenge i brystet og det vil kjennes så virkelig at det er som om alt skjer på ny. Ansiktet hans som en gjentakelse. Som drukning.
Fen
Hun blir skylt i land med stormen, drapert over en haug med drivved. Jenta får øye på henne mens hun står inne blant selene. Hun snor seg mellom de digre sovende kroppene og kommer seg til den brusende strandlinjen. Store bølger fører klumpen nærmere, innover med tidevannet. En melkehvit skikkelse opplyst av månen. En skulder, tror hun. Og sjøgress til hår. En hånd som er pyntelig drapert over tre. Jenta vader ut i det bekmørke bølgebrølet. Hun dukker under og svømmer utover. Tar etter denne klumpete skikkelsen og prøver å få den løs. Når føttene treffer sand reiser hun seg og sleper drivveden etter seg. Bølgene klasker mot lårene og hoftene, men hun vet hvordan hun skal bevege seg med vannet så hun ikke blir kastet rundt. Likevel er hun hele tiden forberedt på noe forferdelig. Et skifte. Men en siste bølge fører drivveden inn på stranda og jenta trekker luggen av tarefloker til side og får fram et ansikt, og det er ikke opphovnet eller blått eller spist på. Det puster. Jentas navn er Fen, og hun bor her nå, på denne utsatte kystlinjen med petrellene og lirene og pingvinene og selene. 10
Vill mørk kyst
Det er en stund siden hun har vært oppe på berget i fyrhuset der familien hennes holder til. Hun liker ikke å forlate havet. Men i kveld med stormen, kvinnen. Lyn i horisonten og regn hun kan høre nærme seg raskt. Hun tenker seg raskt om, og så sleper hun hele drivvedflåten så langt oppover den svarte sanden som hun klarer, istedenfor å prøve å få kroppen løs. Hun tillater seg å kaste et blikk til på dette ansiktet, på denne skapningen som er ført inn hit av et hav som er så digert at det ikke er til å forstå. En gave til dem eller noe havet har avvist? Og så løper Fen. Dette er et sted med stormer, men denne stormen, den vil bli den verste de har vært gjennom siden de kom hit. Hun skjønner det i det samme hun kommer opp på toppen av bakken og vinden støter mot kroppen. Den løfter henne i været. I det fjerne kan hun se lysene fra huset. Noe hvitt virvler gjennom luften: et laken fra klessnora. Alle vet godt at de ikke må la noe henge ute om natten, noen kommer til å få kjeft for å ha mistet det lakenet. Bakenfor det slingrer en av verktøyvognene gjennom gresset, den blir løftet opp og dumpet ned igjen så innholdet faller ut, og dette – at disse dyrebare gjenstandene blir liggende ute – er enda verre enn det med lakenet. Når det kommer til stykket trenger hun ikke kjempe seg helt til huset. Faren hennes har fulgt med, og i det samme han får se henne komme opp på berget legger han på sprang. De møtes i mørket, på stien til kysten. Ikke engang den kraftige kroppen hans er noen sak for vinden, og han går dypt krumbøyd mens han støtter henne og får henne med seg. 11
Charlotte McConaghy
«Stopp!» roper hun. «Pappa! Vi må hente Raff.» «Jeg er her», sier broren hennes, som dukker opp på den andre siden og holder henne med nesten like store armer som farens, og begge to driver henne framover. «Vent!» sier Fen, og skjønner at tiden fra nå av vil bli delt i et før og etter dette. «Det er en kvinne der nede.»