Rombo
Esth E r KinsK y
Rombo
Oversatt fra tysk av Miriam Lane, MNO
ForlagE t PrEss
Forfatteren takker byregjeringen i Berlin for den sjenerøse støtten til arbeidet med denne boken.
Originaltittel: Rombo
Copyright: © Suhrkamp Verlag Berlin 2022
Norsk utgave: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag 1. utgave, 1. opplag 2026
Omslag: © K Vang. Tilrettelagt til norsk utgave av Punktum forlagstjenester
Sats: Punktum forlagstjenester
Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 Papir: 80g Munken Print Cream 1,5
Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige
Utgitt med litteraturprosjektstøtte fra Kulturrådet
The translation of this work was supported by a grant from the Goethe-Institut
Oversetteren har mottatt prosjektstipend fra Norsk Oversetterforening isbn: 978-82-328-0640-9
Materialet er vernet etter åndsverksloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no)
Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no
Rombo
«Finito questo, la buia campagna tremò sì forte, che dello spavento la mente di sudore ancor mi bagna. La terra lagrimosa diede vento, che balenò una luce vermiglia la qual mi vinse ciascun sentimento»
DantE alighiEri, la CoMMEDia, inFErno, Canto iii, V. 130-135
Unbeknownst to me at the time, I just wanted to be seen.
C. FaUsto Cabr Era, thE Para ME tErs oF oUr CagE
Et av de få fenomener som nesten alltid ledsager jordskjelvene, og som ofte bebuder dem like før, er en eiendommelig, underjordisk lyd som nesten overalt hvor den nevnes synes å være av samme karakter. Lyden består av en buldrende klang fra en sammenhengende serie små eksplosjoner og sammenlignes ofte med tordenens drønn, eller, der den opptrer med mindre styrke, med skrangling fra mange vogner som hastig ruller over ujevn brostein. … I Peru ser styrken på denne eiendommelige lyden ut til å være proporsjonal med styrken på det påfølgende skjelvet; det samme sies om Calabria, der dette fryktede fenomenet kalles il rombo.
FriEDriCh hoFFMann, gEsChiChtE DEr gEognosiE
UnD sChilDErUng DEr VUlKanisChEn
ErsChEinUngEn, 1838, s. 328
Landskap
Rundt omkring: Langstrakt morenelandskap. Milde åser, marker, torvmyr i avsidesliggende dalsøkk, spredte kalksteinsfremspring med eikelunder, kastanjetrær, skarpt, tynt gress på kammene som fremstår mer fjellendte enn de egentlig er, men som gir utsyn: over høydedrag, koller, besatt med kirker og landsbyer, her og der borglignende ruiner som egentlig er forfalne levninger fra første verdenskrig. Landskapets ynde er et resultat av en voldsom materialforskyvning, av isbreer, klipper, masse, som har forflyttet seg hit med en uunngåelig støy som langt overgår drønnet fra en rombo. Ikke noen forutgående larm, som det ble kalt for to hundre år siden, men en vedvarende buldring som intet menneskelig øre kunne tåle.
Mot sør viker åsene for flatmark, for himmelens storhet, havets åpenhet. Enorme maisåkrer, striper av industri, motor vei, pukkverk ved elvene som munner ut i Adriaterhavet. Piave, Tagliamento, Isonzo, hver elv fører med seg en del av Alpene, dolomittiske metamorfe bergarter, foralpekonglomerater, den karstaktige kalksteinen i Isonzo, med sin grellhvite farge som den dag i dag tilskrives knoklene fra falne soldater ved Isonzo-fronten. På klare dager kan man fra åskammene se helt til havet, til den øyspettede Gradolagunen, med badestedenes kantete hoteller som skarpe, ujevne tenner i horisonten.
Elven som definerer dette bakkelandskapet, er Tagliamento. Et uberørt vassdrag, som det kalles, men utenom de få ukene med frådende vann etter snøsmelting og styrtregn, er vassdraget snarere en tomhet; enormiteten i det uregelmessige, steinete leiet, de sparsomme vannløpenes vilkårlighet der de stadig baner seg nye veier og spor. Der elven forlater fjellene og kommer inn i morenelandskapet på vei østover, svinger den av mot sør og tar nølende opp i seg Fella som kommer nordfra, begge ubesluttsomme i turkis og hvitt.
Ubesluttsomheten har forårsaket et digert, trekantet felt av singel og grus som skiller De karniske alper fra De juliske foralper, en lys flate lik et sår, et nølerom mot bakteppet av fjelldaler, foran de atskilte sonene med sine særegne språk avstumpet av svinnende bruk, sine skingrende, ubehjelpelige sanger og innviklede danser.
I landsbyene mellom disse åsene ligger kirkegårdene på egne små, avsidesliggende koller med en liten kirke og utsikt nordover, mot fjellene, mot Tagliamentodalens juv, Felladalens trange passasje, der romerne dro nordover og kelterne sørover.
Mot nordvest ligger De karniske alper, forrevne topper bak Foralpekjedene, en billedbok over voldsomhetene som har utspilt seg for at disse fjellene skulle bli til. Billedboken står nøyaktig på den usikre subduksjonssonen mellom to kontinentalplater som er ukomfortable der de ligger. Utilfredsheten stråler østover, inn i det slaviske Italias fjelldaler og helt til det yndige bakkelandskapet nord for kyststripen.
Nordøstover går blikket mot De juliske foralper og Alpene, og mot rillene på Monte Musi som alt etter lys og klarvær er grå, blå, fiolette eller oransje. Skrentene er steile i
all slags lys, en mørk skranke, ubestigelig, uovervinnelig, med Monte Canins kalk- eller snøhvite topp ruvende over dem i øst, den stumpe hjørne- og grensetanna til en bakenforliggende dal.
Foran fjellkjeden møtes to soner, kontinentalt og middelhavsklima, med vinder, nedbør og temperaturer fra to migrasjonsfelt til lands og til vanns. Uvær, stormer, styrtregn, jordskjelv, utrettelig sliper de ned sporene etter menneskevandringene som går gjennom disse traktene, og uansett hvor nedslepne, lar sporene seg likevel aldri utslette. Himmelen er mørkstemt, rombo aldri langt unna.
Skjelv
Jordskjelvet er overalt. I de eføybevokste ruinene av sammenraste hus langs riksvei 13, i de store byggenes sprekker og arr, de sprukne gravstøttene, skjevhetene i gjenoppbygde katedraler, i de tomme gatene i gamle landsbyer intrikate som vokskaker, i stygge nye hus og boligområder etter mønster av forstaden, dette drømmenes mål fra amerikanske tv-serier. De nye husene står ute på markene, bortenfor de rystede landsbyene, ofte med kun én etasje, det viktigste er at man ikke skal få for mye i hodet dersom det nok en gang skulle … som i det året, jordskjelvåret 1976. Nå er det et halvt liv siden eller mer, men den skriften som preger det inn i alles hukommelse, har ikke bleknet. Den blir stadig risset opp av at man minnes, av alt snakket om hvor og hvordan, av å søke dekning, av engstelse, og av å lytte etter flere drønn; i
garasjer, utendørs, klemt mot familiens Fiat, under murbrokker, mellom døde, med en katt på armen. Alle bildene som er manet frem, kunne dekke hele strekningen herfra, fra den nordvendte kirkegården, og helt til den fjerne, blålilla og røft skraverte Monte Musi-kjeden, snarere kjeft- og snutetopper enn de guddommelige musenes berg, takker rundt kjeften mot hjørnetanna Monte Canin. Alt sammen stavet i fjell. Til sist dukker det kanskje også opp en uventet vei som baner seg frem like til kammen, der man kunne se ned i dalen ved foten av Monte Canin, en liten elvedal i rett vinkel på denne strekningen som er dekket av jordskjelvminner. På en dag som denne, med bildelegging, ville det ideelt sett være vindstille, for å kunne gå opp hele bildeveien, en høytidelig vindstillhet. Men dagen er forblåst. Like ved muren med utsikt mot fjellene, som virker sammenfoldede i det skyggeløse lyset, ved en betongforseglet grav, glatt og hvit og med en krans av falmede plastblomster, står en liten mann med hvitt hår og dårlige tenner og snakker i telefonen. Han beskriver graven, understreker at den er ren og ryddig, uttaler navnene på den langsomt og lar heller ikke kransen forbigås i stillhet, riktignok uten å nevne at blomstene er falmet. Til slutt, som svar til stemmen i den andre enden, sier han: Minnet er et dyr som bjeffer fra mange kjefter.
Anselmo
Den lille mannen med hvitt hår og dårlige tenner heter Anselmo. Han er kommunearbeider og ber alltid om jobb på
kirkegården. Det er mye å gjøre der, jordlaget over bergrabben er tynt og antallet graver begrenset. Kolumbariene utvides, graver slettes, knokler flyttes til beinhuset, trær beskjæres og felles, stabiliteten på gravplater og gravsteiner kontrolleres. Anselmo kan sine ting. Han vet hvor gravene synker, hvilke skader som kan oppstå på gravsteiner og hvilken gravplass som er den tryggeste i tilfelle jordskjelv. Han fraråder mausoleer og viser til sprekker i veggene på de prangende familiegravstedene. Han småprater gjerne med folk som besøker gravene, og stiller seg til disposisjon som en fortrolig for etterlatte annetsteds fra.
Kirkegården er et anbefalt stoppested for turgåere og syklister, for langs nordvestsiden av muren er det satt opp en lang panoramatavle der man kan lese navnet på hver og en av toppene. Halvsirkelen av topper og fjellrygger som omgir morenelandskapet mot vest, nord og øst som et beskyttende favntak, ligger som en rett kjede på panoramatavlen foran tilskuerne, som først må venne seg til denne forvrengningen av landskapet og stadig lar blikket gli frem og tilbake mellom illustrasjon og fjellkjede mens de lar fingrene vandre over toppene på panoramatavlen, som om en kunne kjenne teksturen der. Anselmo liker også å snakke til disse turgåerne og forklare landskapet for dem. Han leder alltid blikket bort mot Monte Canin, med snø som dekker toppen til utpå våren, og forteller at han er oppvokst i skyggen av dette fjellet. Når toppen er skjult bak skyer, sier Anselmo: I dag vil han ikke vise seg. Sånn er han ofte. Han viser seg bare når han vil. Han er en skikkelig lunefull type, Canin.
6. mai
Om morgenen den 6. mai legger det seg et flyktig rosenrødt skjær over den gjenværende snøen på toppen av Monte Canin. Det blekner snart, sola holder seg skjult. Det er stille på skrentene denne tidlige maimorgenen i dalen, kalksteinshvitt og grønt av bøk og hasselkratt, det skimrer i grått av sølvblad langs bredden. Under det tynne skydekket brer heten om seg.
*
Olga går tidlig hjemmefra og nedover veien til bussen. Når hun siden blir spurt, vil hun si: Da jeg gikk ned trappa til veien den morgenen, så jeg en slange, en carbonasso, en sånn som pleier å være nede ved elva, ikke oppe i landsbyen. Den lå på en mur som om den solte seg, en svart stokk, enda det ikke var sol, men det var varmt. Gjøken gol, uten stopp, allerede på morgenen. Det der, det med gjøken og det med slangen og alle fortellingene om sånne slanger som jeg kom på da, det husker jeg veldig godt.
*
På ettermiddagen hjelper Anselmo til med slåtten. Det er fortsatt tidlig på året for å slå. Han kommer til å huske den torsdagen. Det husker jeg godt, skal han si. På torsdager var vi tidlig ferdig på skolen. Jeg husker at det var varmt, og etter å ha spist, måtte søsteren min og jeg ut på marka
nede i skråningen for å hjelpe til med førsteslåtten. Gresset sto allerede høyt.
Sola er et skarpt hull i skydekket den dagen, den steker barna i nakken til det gjør vondt. Sirissene synger spakt og hastig, som om de har det travelt. Bestemoren slår gresset med ljå. Gresset er tungt, hun svetter, og ljåen sløves gang på gang, oftere enn ellers, så bladet må slipes. Barna skynder seg med raking og såting. Få opp farta! roper bestemoren gang på gang, fortere!
Anselmo kommer til å huske at hun var sint på barna fordi de var trege, men hun er sint på gresset også, det virker så tørt og stritt, og likevel sløver det ljåen som om det var vått. Brynet slår mot bladet, men det kommer ikke noe ekko, det er som om luften sluker lyden. Likevel, skal Anselmo senere fortelle, likevel hørte vi nabodamas grønnfink helt ut på marka.
Den skriker jo som om det var brann, sier mannen som slår marka ved siden av deres. Han tar sats og lar ljåen suse mot stråene, og gresset synker til jorda. Enda må han stoppe for å slipe bladet akkurat like ofte som Anselmos bestemor.
Den 6. mai skimrer snøen på fjelltoppen i det skyggeløse morgenlyset. Selv den minste mekaniske påvirkning kan få snøfeltene på gli nedover mot dalen. En ubetenksom turgåer, et steinras, det er alt som skal til. Men på denne årstiden er ingen ute og går i fjellene der.
Slangen som Olga ser på muren om morgenen, er kullsvart. Den elsker fuktighet. Den holder til i vann og på land og har ikke gift. Under parringen om våren vikler hannen og hunnen seg sammen som til en tvunnet flette. Dersom de frykter å bli forstyrret, slutter de seg sammen til en flettet ring som ved ytre berøring kan gi fra seg et elektrisk støt. Etter paringen hører de to carbonassoene sammen inntil døden skiller dem. *
Den morgenen er Lina nervøs. Sisiken i buret skriker klagende. Broren hennes ser etter jobb, og hun vet at han ikke vil finne en. Men det er andre ting som fester seg i minnet. Det jeg husker fra 6. mai, begynner hun senere en gang, som om hun skulle skrive en skolestil: Vi holdt på å hyppe rundt potetplantene den dagen, fordi det allerede var så varmt, det husker jeg. Vi hørte spurvehauker, de korte, skarpe lydene de lager for å kalle på hverandre, vi snakket om det. Vi var tre stykker på åkeren. Broren min var tilbake fra utlandet. Han har alltid likt å fortelle skremmende historier. Den dagen var det en overkjørt slange utenfor landsbyen. Han hadde sett den. Hvis det var en hunnslange og hun ikke hadde lagt eggene sine ennå, ville det bringe ulykke, sa han. Da ville hannslangen krype gjennom landsbyen på jakt etter den skyldige. Det var sikkert bussjåføren, sa han. Jeg kjenner bussjåføren, kjente ham den gang også. Han bor ikke her i landsbyen. Etter turen midt på dagen parkerer han alltid
ved kirkegården og tar lunsjpause. Det broren min fortalte, gjorde at jeg begynte å lure på om en slange ville klare å oppspore bussjåføren. Mens vi jobbet, blåste det plutselig opp en kort, kald vind. Vinden kommer fra snøen som fortsatt ligger der oppe, sa broren min. Snøen og denne varmen, det passer ikke sammen.
Den 6. mai er himmelen dekket av et tynt, hvitt skylag, og solstrålene blir ekstra stikkende fordi de brytes så mange ganger gjennom de ørsmå dråpene av dis. Midt på dagen skjer det noe underlig. I et kort øyeblikk står to bleke soler over den snødekte Canin-toppen i en dobbel speiling, ansikt til ansikt med sola som skinner disig ned i dalen. Dobbeltsola løser seg raskt opp.
På engene står allerede vortemelk, honningknoppurt, jonsokblom, i veikantene storjonsokkoll. Og blekrosa engsmelle. Her heter den sclopit. Blomsten består hovedsakelig av en todelt blære. Barna river av blomsten og klemmer den mot håndbaken på knyttneven så den sprekker med to korte smell. Det høres ut som sclo-pit. Planten er oppkalt etter lyden av blomsten som sprekker. Sclopitens blader høstes før blomsten. De er spisse og smale og har en lys, litt matt grønnfarge. Alle har sine sclopit-steder, enkelte avslører dem, andre holder dem for seg selv.
Den 6. mai drar Mara for å sanke sclopit. Før hun går hjemmefra, må hun låse inn moren sin, som nesten har glemt verden allerede. Moren pleier å føye seg uten et ord, men den formiddagen skriker hun bak den låste døren som om det sto om livet. Mara løper oppover og bort fra skrikingen. Når det siden blir snakk om 6. mai, nevner hun ikke skrikingen: Jeg kom til en eng i skogbrynet ovenfor en bratt skrent, der var det fullt av sclopit, fortsatt helt uten blomster, forteller hun. Nøtteskriker skrek i grantrærne. Jeg fylte tørkleet til det så vidt lot seg knytte sammen. Da jeg kom hjem, hadde sclopiten visnet og sunket sammen som om noen hadde sittet på den. Det luktet som halvtørt gress. Jeg hørte et barn skrike og skvatt til. Så ble det kveld.
*
På ettermiddagen den 6. mai blir himmelen over fjellkammen mot sørvest gråblå og mørk, som om et uvær nærmet seg fra den kanten, men det er noe som sjelden skjer. En tilsynelatende vegg av skyer blir stående urørlig en stund, så løser den seg opp, og sola står hvit og skarp og stor på himmelen. Imens ligger snøfeltet vendt mot dalen som badet i det gule lyset fra uværet.
*
Enkelte setter frem melk i uthulte trestykker foran husdøren om natten, til de svarte slangene. Om morgenen er skålen alltid tom, sies det. Det bringer lykke. Carbonassoen er en
klok slange. Én historie handler om den gang en spurvehauk fanget en carbonasso. Den løftet slangen opp i luften med klørne og fløy den til redet sitt. Men før den visste ordet av det, hadde den unge slangen slukt eggene i redet. Jeg gir dem fra meg igjen hvis du tar meg med tilbake, sa slangen. Det lovet spurvehauken, og slangen gulpet opp eggene. Så fløy spurvehauken slangen tilbake igjen, og siden den gang har ikke spurvehaukene i dalen fanget slanger.
I dalen er det enkelte som har geiter, og andre, de som er rikere, har en ku eller to. Fjøsene er ikke store. Gigis familie har alltid hatt geiter. Jeg kan bare litt om tømmer og litt om geiter, sier Gigi. Jeg kan hogge tømmer, og jeg kan melke geiter.
På ettermiddagen den 6. mai kommer han hjem fra jobb i skogen. Sola steker uten å skinne. Han går forbi kirkegården, der det ikke finnes skygge, og svetter. I veien ser han en overkjørt slange. En carbonasso. Svart ligger den der i en blodflekk. Det sitter fluer i blodet. Gjøken galer fra skogbrynet. Gigi husker fortsatt at geitene var sta. Pelsen deres kjentes klissen. Det var varmt. På den tiden gikk folk rundt og lurte på når snøen skulle forsvinne fra Canin-toppen. Da jeg var ferdig med den første geita, ville ikke den neste komme, minnes han. Det hadde aldri skjedd før. Hun sto der på skrå bak håndkjerra. Bak kjerra så det ut som om hodet og beina ikke hørte sammen. En fugl i nærheten sang så høyt i buret sitt at det var som om melken skulle surne. Alle hundene i
landsbyen bjeffet. Etter melkingen ville begge geitene inn bak håndkjerra. Der ble de stående helt stille. Det holdt på å mørkne allerede. Melken luktet surt.
Sent på ettermiddagen den 6. mai brer en mørk skygge seg over Canin-toppen og snøflekkene som fortsatt er der, og blir liggende som en hånd. Så følger et kort, kaldt vindkast, og skyggen forsvinner som om hånden blir trukket vekk.
Hvorfor skal jeg minnes? spør Toni. Hvorfor skal jeg ikke heller bare glemme alt sammen? Å, Toni, fortell noe, sier folk, alle husker jo noe fra sjette mai. Ja vel, da, svarer Toni: Fredager røykte mor ost. Jeg måtte hente ved kvelden før, så alt skulle være klart i røykeovnen til morgenen. Den kvelden ville jeg ikke hente ved. Jeg kan ikke huske hvorfor. Jeg satt på verandaen og spikket på noe. Gå og hent ved, sa far, men jeg ble bare sittende. Nede på gata var folk på vei hjem. En eller annen plystret på en sang, tror jeg. Hundene i nabolaget ulte. Far slo meg i bakhodet. Jeg tok kurven og gikk ned til vedskjulet. Det var ikke et ordentlig skjul, bare noen stolper og planker med tak over. Skrenten fungerte som bakvegg. Jord og stein. Det var ikke sent. Fortsatt lyst. Jeg tok en kubbe fra stabelen, og da skjøt en slange ut av sprekken mellom vedstabelen og skrenten. Den var svart og lang og minst like tjukk som armen min. Jeg var jo omtrent
bare barnet. Gresset raslet under den, den forsvant nedover mot elva. Jeg løp opp i huset og ropte at jeg hadde sett en svær slange. Det tror jeg ikke noe på, sa far. Jeg måtte gå alene ned igjen for å hente veden og bære opp kurven, og jeg lyttet etter hver minste lyd. Alt virket uhyggelig, selv stemmene nede fra gata, hundene som ulte, fugleskrikene.
Før det begynner å skumre den 6. mai, ligger den bare klippen på sørsiden av toppen badet i oransjerødt, som om en synkende sol skinner på den fra en usynlig horisont i vest. En liten stund kaster lyset et slags gjenskinn over snøflekkene, som allerede er i ferd med å synke ned i kveldsskyggene.
Fuglene i trærne er urolige. Silvia står i utkanten av landsbyen og venter på faren. Hun lytter etter motordur. Men det eneste hun hører, er de korte, oppskjørtede og monotone trillene fra fuglene i trærne. Som klirring. Fuglene klirret sånn, vil hun senere si.
Himmelen er tung. Fjellene i vest utydelige. Som skygger. Far hadde lovet å komme hjem på moped, sier Silvia. Han hadde reist av sted på skjærslipersykkelen sammen med naboen. Det var flere uker siden. Så sendte han brev, jeg kommer tilbake den 6. mai. Det husker jeg godt. Han hadde fått jobb på fabrikken og skulle kjøpe mopeden, hadde han skrevet. Jeg sto og lyttet og lyttet mot dalen. Så fikk jeg øye på ham.
Han virket så liten, man kunne se haltingen, og han trillet på en moped. Jeg gikk ham i møte og hoppet over en sprekk i veien. Først da jeg hoppet, så jeg at det var en slange. Overkjørt.
Så egentlig ikke en slange lenger. Slangemos. Jeg løp bort til far, jeg var så glad for at han var her. Jeg hadde blitt urolig der utenfor landsbyen helt alene, det begynte jo å kveldes.
Faren er veldig trøtt. Han løfter Silvia opp og setter henne på setet på mopeden. Drivstoffet tok slutt. Der er det en som har hatt uflaks, sier han idet de passerer den overkjørte slangen. Det er i hvert fall slik Silvia gjenforteller det senere.
*
Fra tid til annen blir carbonassoen grepet av et slags raseri, da biter den seg selv i halen og stivner til i en elektrisk ladet ring. I denne formen setter den seg i bevegelse, den rullende ringen kommer raskt opp i fart og raser bortover med høy surring og hvesing, inntil den stoppes av en hindring og strømmen lades ut, hodet slipper haletippen og slangen blir liggende, utmattet som etter en ufattelig kraftanstrengelse, og knapt klarer å komme seg i ly og sikkerhet. I denne tilstanden av utmattelse etter raseriet er slangen sårbar.
*
Anselmo må legge seg tidlig, det er skoledag. Ute er det ikke mørkt ennå, bare gulaktig skumringslys. Ingen tårnseilere kan høres, de som ellers flokker seg rundt takene og kirketårnet i skumringen. Til gjengjeld uler hunden på tunet som om
den har fått et spark. Musikerne ankommer naboens hus for å øve. Anselmo husker det: De stemte og stemte og spilte noen takter og bannet og stemte på nytt, og når det så vidt var blitt bra, ble bassen sur igjen, eller en av felene, og musikerne bannet og kjeklet, og så gled buen over strengene på bassen igjen, og så over strengene på den første og på den andre fela, og så bassen igjen, og rundt i ring og frem og tilbake, kanarifuglen i buret ved huset nede i veien kvitret og kvitret som om det sto om livet, så høyt at musikerne bannet for det også, og innimellom ble det helt stille, det var nesten mørkt og stillere enn noen gang, sånn en plutselig, dyp stillhet, og så kom det en dyp summing, det gikk en rumling og skjelving og knirking gjennom alt sammen, og jeg spratt opp og så fra vinduet i siste rest av skumringslys at den mørke snøen løsnet på Canin-toppen.
Sisma
På kvelden den 6. mai rystes området av et jordskjelv. Bakken åpner seg, hus raser sammen, mennesker og dyr begraves i ruinene, klokkene på kirketårnene stopper opp, klokken er ni, svarte slanger flykter ut i elven, nedenfor toppen av Monte Canin raser en sky av snø mot dalen i kveldingen. Jordskjelvet skyldes en forskyvning av tektoniske plater. Det finnes et utall av ord som kan brukes for å forklare hva som utspiller seg på slutten av en dag med tre soler, ulende hunder, rastløse carbonassoslanger og skrikende fugler. Ord som bruddfuge, sprekkesone, litosfære. Fine ord man
Senere skal alle snakke om lyden. Om rombo. Begynnelsen. Den som gjorde alt annerledes, liksom ved et trylleslag, som man sier, til tross for at det egentlig snarere var et støt, som den dumpe, stumpe avslutningen av en bevegelse som kom rullende langt borte fra.
I mai og september 1976 rystes det nordøstlige Italia av to voldsomme skjelv. Nærmere tusen mennesker mister livet og utallige blir hjemløse, mange av dem vender aldri tilbake til Friuli. Landskapet, geografien og kulturen i regionen blir aldri det samme igjen.
I Esther Kinskys mesterverk av en roman forteller sju mennesker i en avsidesliggende fjellandsby om livet sitt og sporene etter jordskjelvet – spor de langsomt har lært seg å tyde. Rombo handler om de to skjelvene – om forvarsler, om ødeleggelse, om fortsettelse, etterliv og minner.
ISBN 978-82-328-0640-9