Hans Petter Graver
Illustrasjoner av Kristian Krohg-Sorensen
Til Sigurd og Magnus
Rettferdighetens helter
© Spartacus / Forente Forlag, 2026
Illustrasjoner: Kristian Krohg-Sørensen
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med Lyon 13/17
Papir: Serixo 120 g
Trykk: Balto
Printed in Lithuania
ISBN 978-82-430-1693-4
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Spartacus del av Forente Forlag AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO www.spartacus.no
HANS PETTER GRAVER (f. 1955) er jurist og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke bøker og fikk i 2020 både Akademikerprisen og universitetets formidlingspris for sin omfattende og tverrvitenskapelige kunnskapsformidling.
KRISTIAN KROHG-SØRENSEN (f. 1980) er illustratør og tegneserieskaper. Han har tegnet og illustrert flere bøker, bl.a. den prisbelønnede tegneserien om en historisk gentlemansforbryter: Gulosten.
Forord: Fru justitia s. 9
Hvis dommeren er pa parti med motparten s. 11
Johan uten land og Magna Carta s. 15
Keiser Henrik kryper for paven i Canossa s. 21
Thomas More og Henrik 8. s. 25
Maren som skulle do pa balet s. 31
Ni uskyldige gutter s. 39
Calmeyer og jodene i Nederland s. 49
Da det var ulovlig a pynte seg med blomster s. 57
Flykapringen i Berlin s. 65
Den modige damen s. 71
De polske dommerne og rettsstaten s. 77
Da president Trump ville kaste ut 76 barn s. 85
Dommere i en tid med identitetspolitikk og woke s. 91
Vi ma passe pa rettsstaten s. 97
Kilder og videre lesning s. 100
veier argumentene på begge sider. Hun bestemmer ikke
Sverdet symboliserer Justitias evne til å skjære gjennom, til å si når nok er nok. Det symboliserer også at hun har makt til å tvinge folk til å adlyde. Fru Justitia er ikke bare god, hun er også mektig, og noen ganger farlig.
I denne boken skal vi se at hun kan trenge hjelp av modige hjelpere. Noen ganger klarer hun ikke alene å få folk til å adlyde. Andre ganger må hun stanses så ikke sverdet får overtaket.
«Offside!» Linjedommeren vifter med flagget. Dommeren blåser. Ingen på ditt lag var nær ballen sist. Igjen dømmer dommerne mot dere. De er på parti med det andre laget. Hver gang en av motstanderne faller etter en takling fra en fra ditt lag, blir det frispark og gult kort. Det andre laget får ingen gule kort for taklingene sine. Hver gang laget ditt scorer, blir det dømt offside. Hvem tror du vinner?
Det er ikke bare i fotball og andre konkurranser det er dommere som passer på at regler blir fulgt. Hele samfunnet styres av regler. Det er Stortinget som lager disse reglene, som vi kaller for lover. Når noen bryter lovene,
har vi dommere som bestemmer hva som er riktig straff. Hvis de er på parti med noen, kan lovene være så rettferdige som bare det. Resultatet blir likevel urettferdig.
I vårt demokrati bestemmer folket hva slags lover vi skal ha gjennom partiene som blir valgt inn på Stortinget. Men det er ikke nok med gode lover. Dommerne må også være nøytrale og dømme rettferdig. Slik som i fotball.
Det samme gjelder når samfunnet gir regler om hva som skal være lov og hva som ikke skal være lov.
I mange land bryr ikke de som styrer seg om å følge lovene. I diktaturer bruker de som styrer den makten de har til å skaffe seg selv rikdom og til å undertrykke dem som protesterer. Vi har lover som skal beskytte mot dette. Men hvis ikke vi har dommere som passer på at de som styrer følger lover og regler, så har reglene liten mening.
Når vi går i tog 17. mai, feirer vi Grunnloven.
Har du tenkt over hvorfor det er så viktig å feire den?
I innledningen til Grunnloven står det:
Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Men hva er rettsstaten? I denne boken skal vi fortelle noen historier som viser hva rettsstaten er og hvorfor den er så viktig.
I en rettsstat må vi ha et parlament, som Stortinget, med representanter som er valgt av folket. På den måten er det flertallet i folket som bestemmer hvilke lover vi
skal ha. Så må vi ha en regjering som sørger for at det Stortinget bestemmer blir fulgt opp. Regjeringen gjør selvsagt ikke det selv, men har mange ansatte som gjør det i den offentlige forvaltningen, det vil si politiet, helsevesenet, skoler og universiteter, kommuner og mye annet.
Domstolene i Norge er organisert i tre nivåer: tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Alle saker starter i tingretten, som er det laveste rettsnivået og har flest saker til behandling, med tingretter over hele landet. Dersom man er misfornøyd med dommen i tingretten, kan man klage og anke saken til lagmannsretten. Den står over tingretten. Hvis saken er av særlig betydning, kan den til slutt tas videre til Høyesterett i Oslo.
Høyesterett er landets øverste domstol og har det øverste ansvaret for å tolke lovene og sikre at dommere over hele landet anvender loven likt. Ingen domstol står over Høyesterett, og når den har avsagt dom, er avgjørelsen endelig. Det er både kostbart og tidkrevende å ta en sak videre i rettssystemet. Derfor blir de fleste saker avgjort i tingretten.
Endelig har vi domstolene, hvor dommere kan bestemme når noen ikke blir enige om hva loven sier. Hvis noen skal straffes, må det også bestemmes av en domstol.
I noen land kan politiet arrestere deg om du snakker stygt om politikerne som bestemmer. I noen land kan ikke de som bor der lese de bøkene de vil uten å være redde for å komme i fengsel. Slik vil vi ikke ha det i Norge. Derfor sier Grunnloven at alle skal ha rettigheter til å si hva de vil, til å tro hva de vil og til å bestemme over sine egne ting. Hvis staten skal kunne gripe inn i folks rettigheter, må Stortinget vedta en lov om det. Staten må følge loven.
At staten må følge loven, er kjernen av det vi kaller rettsstaten. Men hva hvis staten ikke vil? Hva hvis staten prøver å utfordre lovene? Da har vi dommerne som skal passe på at staten følger lovene som gjelder i landet. Dommerne er rettsstatens voktere. Rettsstaten er som en festning, og dommerne er riddere som står klare til å rykke ut til å forsvare den.
Rettsstaten skal beskytte folk når staten ikke vil følge loven.
Makthavere som vil ødelegge demokratiet for å beholde makten selv, angriper ofte domstolene og rettsstaten. Det skjer i mange land, også i land som vi har regnet som rettsstater. Ungarn og Polen er blitt kritisert for å sette viktige lover til side og for å mobbe dommere som ikke vil bøye seg for urettferdige lover. I USA under president Donald Trump er det mange som mener at selve demokratiet er truet fordi han lager urettferdige lover og bestemmer ting som bryter med landets grunnlov og med rettsstatens prinsipper.
Rettsstaten er ikke noe vi tar frem bare til fest: Den er vår beskyttelse mot politikere som Trump. Derfor må vi verne om den og støtte modige dommere som forsøker å forsvare den.
England, 15. juni 1215. På en slette nær Themsen ved Windsor Castle står kong Johan. Han er omringet av sinte baroner og adelsmenn. Alle er i full krigsdrakt. Adelsmennene har tvunget kongen hit. De har gjort opprør mot hans vanstyre, høye skatter og mislykkede militære eventyr. Nå skal kongen undertegne en lov som skal sette en stopper for tyranni og maktmisbruk.
England skal styres etter en lov som kongen også må følge. Denne loven heter Magna Carta. Det er latin og betyr «den store pakten». Dette er en av de viktigste lovene i pakten:
Ingen fri mann skal arresteres eller fengsles eller fratas sin eiendom eller forbys eller forvises eller på noen måte bli offer for vår makt, og vi skal heller ikke angripe ham eller sende noen for å angripe ham, unntatt ved hans likemenns lovlige dom eller etter landets lov.
Magna Carta var en direkte inspirasjon til den amerikanske grunnloven fra 1789. Den la også grunnlaget for vår egen grunnlov i 1814.
Den norske grunnloven er altså over to hundre år gammel. 17. mai hvert år feirer vi grunnloven. Men tanken om å beskytte folket med lover er enda eldre. Du har kanskje hørt om Robin Hood? Han som bodde sammen med røverne i Sherwood-skogen i England, og som stjal fra de rike og ga til de fattige? Dette skjedde på 1200tallet, altså for 800 år siden:
Robert var ute og luket i urtebedet. Plutselig fikk han øye på ti–tolv ryttere som nærmet seg i full fart. Han skjønte at det var sheriffen og mennene hans som skulle samle inn skatten til kongen. Han løp så fort han kunne tilbake til landsbyen.
«Mor, mor, de kommer igjen!» Ikke før han hadde kommet seg inn i huset, lød lyden av hovtramp og høye rop.
«I Kongens navn, kom frem med skatten dere skylder!»
Sheriffens røst var grov og truende. «Vis frem kornlagrene deres! Vi skal ha hvert annet lam som er født i år og annenhver kalv. Har noen giftet seg i landsbyen siden sist? Da blir det ekteskapsgebyr til kongen.»
En mann tok mot til seg og tok et skritt mot sheriffen. «Hvordan skal vi klare oss når dere tar så mye av maten vår?» spurte han.
«Hold kjeft, din latsabb! Er det ikke røtter og bær i skogen? Du vil kanskje heller prøve kosten i fangehullet i festningen i Nottingham?»
Legenden om Robin Hood bygger på noe som skjedde i virkeligheten. Da Robin Hood levde, var Rikard 1. konge av England. Han ble kalt Løvehjerte fordi han både var krigersk og modig. Rikard bestemte seg for å samle hæren sin og dra på korstog til Det hellige land, det som i dag er Israel og Palestina. Det var vanlig å dra på korstog på den tiden. De kristne i Europa ville fordrive muslimene, som bestemte over kristendommens hellige steder.
Da Rikard 1. dro, overlot han styringen av England til sin bror Johan. Han ble kalt Johan uten land, siden han ikke var den egentlige kongen. Rikard ble drept på vei hjem fra korstoget. Da ble Johan konge på ordentlig.
Johan ville gjøre seg rik mens broren var borte. Ved hjelp av sheriffer plyndret han folket for det de hadde. Hver høst red sheriffene ut sammen med kongens soldater til folk på gårder og i landsbyer. De forlangte å få se årets avling, og tok med mesteparten til kongen.
Uansett hvor mye folk klaget og protesterte, så hjalp det ikke. De som prøvde å beskytte avlingen sin, ble brutalt slått ned. Hvis sheriffen fant ut at folk prøvde å gjemme noe unna, satte han fyr på hele landsbyen. Folk som protesterte, ble dratt med av sheriffens menn og kastet i fangehullet i sheriffens borg.
Ingen ble spart, verken fattig eller rik. Baronene måtte betalte 13 prosent av formuen sin, hvert år. De måtte betale skyhøye arveavgifter og avgifter ved giftemål. Vanlige folk hadde så lite igjen at de nesten sultet. Men sheriffen passet på at de hadde akkurat nok til å overleve, slik at de kunne produsere ny avling året etter. Folket, de som sørget for at alle hadde mat, hadde ingen beskyttelse mot makten. Det var dette som fikk Robin Hood og røverne hans til å stjele fra kongens menn for å gi mat tilbake til de fattige. Til slutt fikk landets baroner og riddere nok. De samlet seg i opprør mot Johan. I 1215 tvang de ham til å undertegne en pakt. Det var denne pakten som ble kalt Magna Carta. Den gjelder i England fortsatt i dag. Pakten var en fredsavtale mellom kongen og baronene. Den var egentlig en slags grunnlov som bestemte at kongen måtte rette seg etter loven og at han ikke kunne
kreve urimelige skatter. Den bestemte også at hvis noen skulle straffes, hadde de rett til å bli dømt av en jury av likemenn. Kongen kunne altså ikke bestemme at noen skulle straffes.
Magna Carta var starten på noe veldig viktig: Rettsstaten. Kongen skulle ikke lenger stå over loven, og kunne ikke gjøre helt som han ville. Dette ga folk en helt annen beskyttelse mot maktmisbruk enn de hadde hatt før.
Vi er så heldige at vi lever i en rettsstat i Norge: vi har lover og systemer som skal sikre at vi ikke blir urettferdig behandlet. Vi har dommere som skal passe på at alle, også myndigheter og politikere, følger lovene. Det tar lang tid å bygge en rettsstat, og mange land i verden har ikke klart det.
I denne boka møter vi historiske personer som har vært med på å bygge og utvikle rettsstaten, men også maktpersoner som prøver å ødelegge den. Noen ganger er det vanskelig, og til og med farlig, å verne om rettferdigheten: Det kan kreve 978-82-430-1693-4
