Kjetil Røed
KART OVER KJÆRLIGHETEN
Om hva som holder oss i live
Kart over kjærligheten. Om hva som holder oss i live
© Spartacus / Forente Forlag AS, 2026
Omslagsdesign: Øystein Vidnes
Omslagsillustrasjon: Hilmar Fredriksen. Ilustrasjonen er brukt med tillatelse fra kunstneren.
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med Garamond Premier Pro 11/14
Papir: Holmen Book Cream 80g 1.6
Trykk: Livonia Print
Printed in EU
ISBN 978-82-430-1735-1
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen
Fritt Ord.
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS FORLAG / Forente Forlag AS
P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO
spartacus.no
Dersom to mennesker ikke faller for illusjonen om at båndene som knytter dem sammen, har gjort dem til ett, kan de skape en verden på ny mellom seg.
Hannah Arendt, «Karl Jaspers: en laudatio»
Å blomstre og bære frukt, hvor enn man er plantet, er det ikke det som er meningen? Og må man ikke hjelpe til med å virkeliggjøre dette?
Etty Hillesum, Det tenkende hjerte1
Innhold
0: Det store og det lille 9
1: Min første forelskelse 15
2: Kjærlighetens doble natur 19
3: Fantasi og virkelighet 25
4: Krystallisering 31
5: Romantiske myter 39
6: Den andre halvdel 45
7: Tegn på frihet 51
8: Undringsmiljøer 57
9: Frøoppbevaring 61
10: Flytende grenser 63
11: Kjærlighetskartet 65
12: Nye begynnelser 69
13: Gjenfødte klisjeer 77
14: Et nytt kapittel (tenkt eksempel) 81
15: Både mitt og alles 83
16: Litterær minnekatalog 91
17: Ørlandet 97
18: Hjemme hos Hannah og Hans 103
Det store og det lille
Når hverdagen går sin gang og livet er godt, tenker vi kanskje ikke så mye over hva vi elsker, fordi vi lever i det. Det er når krisen rammer at mange av oss tvinges til å finne ut av hva som betyr mest. Slik er det i hvert fall for meg. Å gruble over kjærlighet har blitt uunngåelig de siste par årene, siden et langt forhold er over. Det er min skyld. Jeg begynte å foreta reiser utenfor de velkjente rutene. Til slutt visste jeg ikke hvor jeg var, eller hva jeg skulle peile etter.
Vi har alle våre demoner å stri med, det er sant. Små eller store. Eller verdier som må revurderes. Derfor er det innimellom viktig å heve blikket. Det er det jeg forsøker å gjøre i denne boka. Kan vi se vår historie som del av et større bilde, kan vi kanskje lettere komme oss videre når vi mister oversikten. For kjærlighet er ikke kun privat skjebne eller isolert sorg og skyld, men kjernen i hva et menneskeliv er i det hele tatt. Vet vi ikke hva vi elsker, mister vi retningen. Uten tilhørighet og fellesskap blir vi rotløse. Forsøkene på å orientere meg gjenspeiles i bokhylla her på Toppenhaug i Drammen. Jeg er født og oppvokst i denne
byen, og nå er jeg tilbake. På kontoret har jeg satt av plass til litteratur som taler til meg om det å elske. Dette er ikke noen representativ idéhistorisk samling, eller et utvalg en forsker ville satt opp. Ofte berører bøkene temaet bare indirekte, men de forbinder personlige og allmenne tråder på uvante måter. Det som opptar meg, er ikke konklusjoner eller klare svar, men undringsmiljøer. Det som får meg til å tenke i nye baner.
Jeg tar ut den romerske poeten Lukrets’ dikt Om tingenes natur, som ble skrevet noen tiår før vår tidsregning.
Merk deg dette: Når atomer av sin egen vekt faller rett gjennom rommet, vil de, helt vilkårlig, vike litt fra sin kurs, bare så vidt du kan kalle det en endring av retningen. Hvis alle ting falt loddrett ned i dypet, lik regndråper, ville vi ikke få treff eller sammentreff mellom atomene, og naturen ville ikke skape noen ting.2
Lukrets skiller ikke mellom lite og stort. Alt er satt sammen av atomer. Atomos betyr udelelig på gammelgresk og er opphav til vår tids partikkelfysikk, men det finnes mye som oppleves som udelelig, som ikke har så mye med det naturvitenskapelige å gjøre. Det er avviket fra atomenes loddrette bane som gjør at omslag og mutasjoner inntreffer. Clinamen, kalte han det. Ordet betyr sving eller bøyning på latin, og det er den uforutsigbare krumningen som fører til kollisjoner. Når atomer sammenfiltres, oppstår akkumulasjoner av ulik form og størrelse.
Det er slik planeter og univers oppstod, mente Lukrets. Men det er også gjennom atomenes avvik og opphopninger små virkeligheter blir til, tenker jeg nå. Det er på denne måten livslinjer vikles i hverandre og skaper verdener mellom oss.
Over skrivebordet har jeg hengt opp bilder av kunstverk eller personer jeg har festet meg ved. Hannah Arendt, Martin Luther King jr. og buddhistnonnen Pema Chödrön er blant dem. Her er også screenshots fra filmer, deriblant Alfred Hitchcocks Vertigo (1958) og Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer (2019). I sentrum for billedcollagen har jeg gjort plass for den skånsk-trønderske billedveveren Hannah Ryggens Vi lever på en stjerne (1958). I dette teppet samles mange tråder. Jeg skal fordype meg mer i disse etter hvert, men la oss se litt på hva Ryggen viser oss allerede nå.
Jeg retter skrivebordslampa mot bildet.
En naken mann og kvinne sender hverandre inderlige blikk. Skøyeraktig, nesten. Kvinnen løfter en hånd mot mannen, som ser avventende ut. Likevel er det han som tar skritt i retning av den utkårede. Hun står der, med beina på jorda, sikker i sin hengivenhet. En dempet glede preger dem. De emosjonelle nyansene i forholdet mellom de to er tvetydige, men jeg fornemmer et sterkt samhold. På et blått bånd med ornamentale bølgeformer kommer to barn seilende inn fra hver sin side av veven. Bildet forteller oss at de er en naturlig utvidelse av parforholdet, og at naturen også har en plass i forlengelsen av familien.
Heller ikke hos Ryggen er det noe tydelig skille mellom det som er lite og ubetydelig i evighetsperspektiv – som et kjærestepar – og kosmiske konstellasjoner. Paret dekker nær halve klodens omkrets. De står avkledd i sin kjærlighet som to sårbare kjemper. Selv om det er noe absurd over figurenes proporsjoner, er det ofte gjennom våre nærmeste at andre linjer forbindes. Verden åpner seg gjennom en partner, gjennom noe du elsker. Det finnes ingen målestokk som kan fange inn betydningen av dét.
Det er gjennom årenettet av meningsfulle relasjoner liv finnes i det hele tatt. Derfor kan vi heller ikke fortape oss i det såkalt sanne eller objektive – makroperspektivet – når vi skal forstå hva som virkelig betyr noe. Da sitter vi der med kart uten terreng. Jeg tenker på Lukrets og atomene som støter borti hverandre igjen. Slike krysskoblinger mellom de store linjene og det dagligdagse lar oss se det som er sant og virkelig gjennom kjærlighetens linse. Med denne synsmåten er det ikke lenger så selvfølgelig at de minste ting vil forsvinne når det eksistensielle regnskapet skal gjøres opp. Det er ikke lenger så sikkert at vanlige mennesker er ubetydelige.
Kjærlighetens virkemåte utvisker gjengse skalaer. Alles historie får sin form gjennom vår egen. Folk vi har møtt. Tårevåte avskjeder og lykksalige stunder. Gester. Små flettverk av vaner vi har delt med en annen. Men også mange hverdagsopplevelser som får stor betydning sammenlagt, fordi de gir oss liv. Fordi de nærer og styrker oss. En sang vi kommer tilbake til. En type blomster vi liker. Gleden ved en kopp kaffe om morgenen før alle andre våkner. Noen linjer i en roman som får oss til å smile igjen og igjen. Ingenting er for lite til å kunne ha betydning for helheten.
Men det begynner som regel med menneskene vi deler våre liv med. Alt det andre samles gjennom dem. På veggen henger derfor bilder av alle mulige folk som har forandret min livsbane. Dette er grunnlinjen. Familie, venner og gamle flammer. Uten dem, har jeg funnet ut, er det dypest sett umulig for meg å forstå hva kjærlighet er.
I dag har jeg hengt opp et foto jeg ikke kan huske når jeg så skikkelig på sist. Et bilde fra klasse 6B på Brandengen skole på Strømsø her i Drammen. Det er fra det siste året jeg gikk der.
Så uendelig lenge siden. Før smarttelefoner, før internett. Før kunstig intelligens. Før Trump og Putin. Flere av ansiktene er fremmede, jeg husker knapt navnene. Mange av dem jeg gikk sammen med, har jeg ikke sett siden. Noen lever ikke lenger. Enkelte har jeg møtt på gata eller i butikken etter at jeg flyttet hjem. Ofte kjenner jeg dem bare så vidt igjen. Barnet de var, er skjult bak den voksne kroppen, det aldrende fjeset. Jeg stanser ved et ansikt. Der er G. Henne husker jeg. Var det ikke med henne det begynte?