Kapp det gode håp av Andreas Liebe Delsett

Andreas Liebe Delsett

Kapp det gode håp

En reise i Sør-Afrika etter apartheid

Forlaget Press

Kapp det gode håp. En reise i Sør-Afrika etter apartheid

© Forlaget Press – en del av Forente Forlag AS 1. utgave, 1. opplag 2026

Omslag: Smuss Studio / Jørgen Brynhildsvoll

Kart side 6: Ruben Solér / Punktum Forlagstjenester

Sats: Punktum Forlagstjenester

Boken er satt med: Adobe Caslon 11/15 pkt

Papir: Holmen Book Cream 80g 1.6 Trykk og innbinding: Livonia Print

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Stiftelsen Fritt Ord og Oslo kommune

ISBN: 978-82-3280785-7

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no

Innhold

17 Del 1

Historien (Cape Town)

113 Del 2

Volden (Durban)

231 Del 3

Gruvene (Marikana / Johannesburg)

363 Del 4

Jorda (Mpondoland)

Western Cape

North Western Province

Eastern Cape

Forord

Den 11. juni 1988 ble Nelson Mandelas fødselsdag feiret med en ti timer lang livekonsert foran et fullsatt Wembley Stadium i London. På scenen sto verdensnavn som Dire Straits og Sting, Stevie Wonder, Whitney Houston, Tracy Chapman, Miriam Makeba og Hugh Masekela. «The whole world is watching» lød artistenes budskap til apartheidregimet i Sør-Afrika, som hadde holdt 70-årsjubilanten fengslet i 25 år. Bursdagsfeiringen i London var den til da største tv-begivenheten i verdenshistorien, med direktesending til 67 land og 600 millioner seere. Kampen mot «det mest omfattende rasistiske regimet verden noen gang hadde sett», hadde preget nyhetsoverskriftene i flere tiår, med opphetede debatter om FN-sanksjoner og fruktboikott, oljeembargo og væpnet motstand. Det kan vanskelig overdrives hvor stor og viktig denne motstanden var, ikke bare for Sør-Afrika, men for hele verden. Gjennom 1960-, 1970- og 1980-årene formet den kirkesamfunn og fagforeninger, studentbevegelser og solidaritetsaktivister verden over. Kampen for frigjøring i sørlige Afrika generelt og mot apartheid spesielt engasjerte store deler av sivilsamfunnet i den vestlige verden, og ga opphav til en helt ny gren: solidaritetsbevegelsen.

Likevel var det få, om noen, blant Mandelas «bursdagsgjester» i juni 1988 som ante at han snart skulle bli en fri mann. Den 11. februar 1990, på dagen tjue måneder etter bursdagsfeiringen, skjedde det. Hånd i hånd med sin Winnie gikk Mandela ut av Victor Verster-fengselet og inn i det som ble regnet som en ny epoke med fred og demokrati i verden. Tre måneder tidligere hadde Berlinmuren falt, den kalde krigen var over, og nå var det kanskje også kroken på døra for apartheid.

Fire år senere avholdt Sør-Afrika sitt første demokratiske valg. En kamp som hadde pågått mer enn et århundre var kronet med seier. Det store flertallet av sørafrikanere som gikk til valgurnene, hadde på grunn av hudfagen sin aldri før deltatt i noe valg. Lenge før dagen grydde, møtte de første menneskene frem ved valglokaler over hele landet. I første rekke sto de eldste, som hadde gjennomlevd årtier med overgrep og undertrykkelse.

Etter dem kom generasjonen som hadde ofret ungdomstiden sin for den siste, avgjørende fasen av motstandskampen. Stemningen var en blanding av surrealistisk festlig og høytidelig tålmodig. Kilometerlange køer slanget seg foran valglokalene, som måtte holde åpent lenger enn planlagt for at alle som ville, skulle få stemt. Til sammen 19 726 610 stemmer ble avgitt da 86,97 prosent av de stemmeberettigede utførte borgerplikten de hadde kjempet så hardt for. Hver seddel som gikk i urnen, hver finger farget med blekk for å sikre at prinsippet ett menneske, én stemme ble overholdt, var en handling for å legge fortiden bak seg og bygge noe nytt.

Flere tiår med kamp hadde ført til mer enn 20 000 drepte. Millioner av mennesker hadde fått livet ødelagt. Men de hadde kjempet og vunnet, og opp av asken skulle et nytt samfunn stige. I 1996 ledet Desmond Tutu en sannhets- og forsoningskommisjon der apartheidregimets overgripere fortalte om sine synder og ba om tilgivelse. Tutu var ikke bare den nye nasjonens moralske kompass, men hele verdens. Sør-Afrika var landet «folk pleide å peke på for å bevise at det gode kan vinne over det onde». Mirakellandet som greide overgangen til demokratiet uten at det ble borgerkrig. Den nye, store mangfoldige nasjonen fikk kallenavnet «Regnbuenasjonen». Her vokste en ny generasjon av såkalte born frees opp, født frie i et samfunn styrt etter den mest progressive grunnloven verden noen gang har sett.

Sør-Afrikas overgang til demokrati ble også tolket som slutten på det historikeren Eric Hobsbawm har karakterisert som det voldeligste århundret i menneskehetens historie. En ny global periode tok til. Den innflytelsesrike statsviteren Francis Fukuyama kalte det historiens slutt. Kampen mellom ideologiene var over, kommunismen hadde tapt, bare

det liberale demokratiet med sin markedsøkonomi og sine sterke sivile rettigheter sto igjen. Sør-Afrika spilte en viktig rolle i denne fortellingen, som det siste landet i Afrika som fikk selvstendighet og demokrati. Ikke minst var landet bevis for at svarte og hvite kunne overvinne forskjellene og leve lykkelig sammen. Dette var Nelson Mandelas prosjekt, som han ble hyllet for verden over: Etter tjuesju år i fengsel og endeløse ydmykelser fra det hvite herrefolket valgte han å legge den traumatiske delen av historien bak seg. Han tilga og forsontes med sine overgripere, i et forsøk på å samle nasjonen.

Også på andre siden av jorda, i lille Norge, hadde befolkningen i mange år vært dypt involvert i antiapartheidkampen. Da erkebiskop Desmond Tutu mottok Nobels fredspris i 1984, var det andre gang prisen gikk til den sørafrikanske saken. Samtidig raste debatten om norske redere som fraktet olje til P.W. Bothas terrorregime. I 1987 gikk Norge til økonomisk boikott av Sør-Afrika fordi Gro Harlem Brundtland mente at Norge måtte «lede an, selv om andre land så langt ikke følger etter». Samtidig smuglet norske prester penger inn i landet for å finansiere frigjøringsbevegelsen. Fagforeningsfolk drev bevegelsens trykkerier, skoler og flyktningleirer. En hel generasjon studenter og skoleelever fikk sitt syn på verden formet av denne kampen. Folk samlet inn penger, demonstrerte, skrev brev og organiserte boikott.

Jeg var også en av dem som vokste opp i denne tradisjonen. Da jeg reiste til Sør-Afrika for første gang, i 2004, var det som leder for de norske skoleelevenes solidaritetsaksjon, Operasjon Dagsverk. Jeg var en sen representant for bevegelsen som hadde oppstått og blitt formet av kampen mot apartheid og kolonistyre i det sørlige Afrika. Tv-bildene med Nelson Mandela og F.W. de Klerk fra Oslo rådhus er blant de første jeg kan huske. Jeg var ni år den gangen og hadde akkurat gått i mitt første demonstrasjonstog, for et fargerikt fellesskap – i mitt hode personifisert av de to fredsprisvinnerne.

Da jeg trådte ut i Johannesburgs tørre høylandsluft elleve år senere, var det kanskje fortsatt mulig å kjenne på 1990-årenes optimisme. Men

Andreas Liebe Delsett

det var også mulig å fornemme en annen følelse. Mandelas symboltunge presidentperiode hadde tatt slutt fem år tidligere, etterfulgt av en bitter arvestrid. Samtidig hadde den første store korrupsjonsskandalen herjet ANC i flere år. Aidsfornektelsen blant toppsjiktet i partiet var virkelighetsfjern og skummel, og folk ymtet frempå om at landet risikerte å gå den samme, autoritære veien som nabolandet Zimbabwe.

Det gode håpet fra 1990-årene kunne ikke lenger dekke over den dype sosiale nøden, særlig ikke etter at vi kom til den voldsherjede townshipen KwaMashu. Ungdomsaktivistene jeg møtte, snakket åpent om sin voksende frustrasjon. Arbeidsledigheten var skyhøy og fremtidsutsiktene dystre – med andre ord det motsatte av hva 1990-årene hadde lovet dem. Mange tydde til vold og kriminalitet, som mine jevnaldrende aktivister jobbet for å motvirke, blant annet gjennom holdningsskapende arbeid og scenekunstutdanning.

To år senere var jeg tilbake igjen, og denne gangen kunne jeg merke hvordan frustrasjon var blitt til sinne. Kulturarbeiderne fra KwaMashu hadde invitert meg med på markeringen av Youth Day, som feirer ungdommenes bidrag til kampen mot apartheid. Feiringen foregikk på en rugbystadion i Durban, organisert av ANCs ungdomsparti. Dette var trettiårsmarkeringen for de legendariske Soweto-opptøyene, som i 1976 førte kampen mot apartheid inn i en ny fase. Nå benyttet ungdomspartiet anledningen til å markere at de var i opposisjon til frigjøringsheltene i moderpartiet. På scenen sto den karismatiske frigjøringshelten Jacob Zuma, som fire år tidligere hadde blitt kastet som visepresident etter korrupsjonsanklager. Nå forsøkte han å samle den interne opposisjonen i ANC på en plattform bygget på misnøye. Han danset og sang frigjøringssangen med det voldsforherligende budskapet, som han senere ble så kjent for: «Umshini wami» – «hent maskingeværet mitt». Året etter utfordret Zuma den sittende ANC-lederen og Nelson Mandelas arveprins, Thabo Mbeki. Og i 2009, mens jeg studerte i Cape Town, ble mannen som allerede den gangen var kjent som en korrupt kvinnehater og aidsfornektende populist, valgt til landets president.

Under VM i fotball året etter – det første noensinne avholdt på det afrikanske kontinentet – danset vi på stranda i Durban og feiret Ghanas fremgang i mesterskapet. For et lite øyeblikk var det kanskje mulig å glemme sinnet som hadde slått rot, men det var en kortvarig opptur. Etterpå var det tilbake til den beinharde hverdagen, der problemene tårnet seg opp. Nå fikk det virkelig ubehagelige spørsmålet for alvor sitt gjennombrudd i offentligheten: Om det kanskje var sånn at apartheid likevel aldri helt tok slutt.

For folk i Vesten, som i så mange år hadde stilt seg solidariske med antiapartheidkampen, var det nye Sør-Afrika – og særlig frigjøringsheltene i ANC – en enorm skuffelse. Få år etter frigjøringen var landet som liksom skulle representere fremtiden, ikke til å kjenne igjen. Det var ikke slik det skulle se ut når det gode vinner over det onde. På denne tiden var det mange i den delen av verden jeg kommer fra, som sluttet å følge med på Sør-Afrika. Den dalende interessen kommer tydelig til syne i en jevnt nedadgående medieomtale. Solidaritetsaktivistene og bistandsarbeiderne reiste videre til andre steder med tydeligere konfliktlinjer og behov som var lettere å løse. Sør-Afrika skled ut av folks bevissthet.

Neste gang landet for alvor fanger folks oppmerksomhet, i juli 2021, er det ikke av det gode. Voldelige opptøyer har brutt ut etter at forhenværende president Jacob Zuma har blitt satt i fengsel. Det kan se ut som om landets fattige befolkning kommer ham til unnsetning. Gjennom gatene strømmer en mobb bestående av ungdom født i frihet og bestemødre som husker apartheid, veteraner fra frigjøringskampen, deres barn og barnebarn. Sammen setter de sitt eget land i brann. Butikker plyndres, og bildekk brenner i gatene. Svarte sørafrikanere blir drept for fote i rasistisk motivert vold, og den ANC-ledede regjeringen må sette hæren inn mot sin egen befolkning. For dem som i sin tid engasjerte seg for et fritt Sør-Afrika, men som kanskje ikke har fulgt så godt med siden, er tv-bildene sjokkerende og uforståelige. Nå som det endelig kommer nyheter fra landet som en gang var et fyrtårn av håp for så mange, er de bare nedslående og frastøtende.

Da opptøyene brøt ut, i juli 2021, var jeg hjemme i Norge. Pandemien dikterte hverdagen for meg som for alle andre, og Sør-Afrika hadde drevet til periferien av min oppmerksomhet. I likhet med de fleste andre ble jeg frastøtt og nedslått av tv-bildene av plyndringen og volden. Så leste jeg en artikkel i New York Times, hvor det sto om en «globe trotting dance instructor» fra KwaMashu som het Delani Khumalo. Het, ikke heter, for han var død nå – banket opp, skutt og brent levende av mobben. Plutselig føltes alt veldig nært igjen. Jeg hadde møtt Delani flere ganger. Jeg hadde sett ham danse på scenen og undervise ungdommer på kultursenteret i KwaMashu. Delani Khumalo var en fremstående representant for det sørafrikanske håpet som så mange en gang for ikke lenge siden var så investert i. Mellom Mandelas regnbuenasjon og Delanis død er det en avgrunn som flere enn jeg trenger å forstå, tenkte jeg. Så snart koronarestriksjonene tillot det, i februar 2022, satte jeg meg på flyet. Det ble begynnelsen på flere reiser, som resulterer i boka du nå holder i hendene. Den er et forsøk på å forstå hva som har skjedd med Sør-Afrika etter apartheid – på å forklare den merkelige følelsen som vedblir mens jeg reiser tilbake flere ganger de neste fire årene: Følelsen av at noe har forandret seg så grunnleggende og ødelagt så mye at det kan virke som om tiden har stått helt stille.

Stormenes kapp skulle det egentlig hett, hvis det hadde vært opp til den portugisiske sjøfareren Bartholomeu Diaz. Som første europeer vi med sikkerhet vet om, rundet han i 1488 odden som lot ham seile mer østover enn sørover – han hadde funnet veien rundt Afrikas sydspiss. Det må ha vært en strabasiøs reise, og Stormenes kapp var sånn sett et fornuftig navnevalg. Men for portugisernes konge, Johan den fullkomne, var det altfor pessimistisk. Nå lå sjøveien til India åpen, og den værutsatte odden måtte ha et nytt og bedre navn.

Jeg nevner historien om Kapp det gode håps alternative navn av to grunner. For det første vil jeg minne deg som leser dette, om at jeg ikke er den første europeeren som har reist til Sør-Afrika og skrevet hjem om det. Ofte har det vært så som så med presisjonsnivået og omgangen med fakta. Jakten på den gode historien har som regel trumfet det meste annet, og klisjeene har sittet løst. Denne eksotiserende, vestlige reiselitterære tradisjonen er kanskje best beskrevet av den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina i det satiriske essayet «How to write about Africa»: «La deg ikke bli sittende fast i presise beskrivelser. Afrika er stort: Femtifire land, ni hundre millioner mennesker som er for travle med å sulte og dø og krige og emigrere til å lese boka di. Kontinentet er fullt av ørkener, jungler, høyland, savanner og mange andre ting, men leseren din bryr seg ikke om alt det, så hold beskrivelsene dine romantiske, stemningsfulle og uspesifikke.»

I arbeidet med denne boka har jeg forsøkt å arbeide i henhold til en høyere etisk standard og med et skarpere presisjonsnivå enn dem som har kommet før meg. Det førende prinsippet har vært at det jeg skriver skal kunne tåle å leses også av dem det handler om – noe de også har gjort.

En av de viktigste endringene i Sør-Afrika siden apartheid er at en ny generasjon har kommet til, som har sitt å si om landet. Heller enn å møte gamle helter har jeg derfor vært opptatt av å la nye stemmer komme til orde. Jeg har ønsket at deres måte å se verden på skal få gjennomsyre boka. For å få til det, har jeg blant annet tatt noen av dem med på råd om hvilke steder og hendelser jeg skal sette søkelys på. Og så har jeg forsøkt, så langt på vei som mulig, å la deres perspektiv få snakke for seg. Det har resultert i en bok der hver av de fire delene foregår på et nytt sted og tar utgangspunkt i en sentral hendelse som har funnet sted etter apartheid.

Den andre grunnen til at jeg nevner Kapp det gode håp og dets alternative navn, har å gjøre med hvordan vi ser på Sør-Afrika i dag. Det som skjedde etter Bartholomeu Diaz ’ sjøreise var ikke bare at europeerne fortsatte ferden videre mot Asia. Få år senere gikk de første portugiserne

Liebe Delsett

i land i bukta nedenfor fjellet som den gangen ble kalt huri||ammaǂkx’oa, ikke Table Mountain. Senere kom nederlenderne, så britene.

Kapp det gode håp og landområdene innenfor «åpnet opp et helt nytt forhold mellom svart og hvit som gikk langt utover relasjonen mellom herrefolk og slaver», påpeker sørafrikanske Antjie Krog. Dette landskapet «dannet bakteppet for de moralske kampene om kolonialisme og ekspansjon, frihet og raserelasjoner» som ikke bare formet Sør-Afrika, men også resten av verden. Mange er kanskje vant til å tenke på Afrikas sydspiss som et sted i periferien, men i realiteten er Kapp det gode håp et sentralt verdenshistorisk omdreiningspunkt.

«La apartheid bli rasismens siste ord», oppfordret filosofen Jacques Derrida i 1985. Det var den gangen alle visste hvem Nelson Mandela, Desmond Tutu og P.W. Botha var, da alle kjente til Sharpeville og Soweto. Mens kampen var i sin avgjørende fase, snakket Derrida om Sør-Afrika som «konsentrert verdenshistorie». Han ville sette apartheid inn i sin rette historiske kontekst: som det foreløpig siste uttrykket for en rasisme som både hadde dypere historiske røtter og en mye større utbredelse enn mange likte å tenke på. Sør-Afrika var ikke en ekstremverdi i verdensstatistikken, men et logisk neste punkt på en lang linje. Han var verken den første eller den siste som påpekte at apartheid var noe mer enn et isolert tilfelle av uforståelig ondskap – og som ville få oss til å se den sørafrikanske varianten av raseskillet i en større sammenheng. I 1985 håpet Derrida, som så mange andre, at Sør-Afrika skulle bli det siste punktet på rasismens lange linje gjennom historien. I 1994, da demokratiet ble innført, var det fristende å tenke at han hadde fått rett. Kanskje var det nettopp derfor mange ble så skuffet da den sørafrikanske eksepsjonalismen (som en av dem jeg har intervjuet, kaller det) tok slutt. Kanskje var det fordi det viste seg at Sør-Afrikas problemer ligner mer på resten av verdens problemer enn vi liker å tro?

Tidslinje

11.02.1990: Nelson Mandela løslates etter tjuesju år som politisk fange. De formelle forhandlingene om slutten på apartheid tar til.

27.04.1994: I det første frie valget blir Nelson Mandela valgt til president og leder en «Government of National Unity».

1996: Sannhets- og forsoningskommisjonen begynner sine høringer. Nasjonalforsamlingen vedtar landets nye grunnlov, den mest progressive verden til nå har sett.

1999: Thabo Mbeki etterfølger Nelson Mandela som president etter det andre demokratiske valget. Han blir gjenvalgt i 2005.

Desember 2007: På ANCs landsmøte i Polokwane mislykkes Thabo Mbeki i sitt forsøk på å bli gjenvalgt for en tredje periode som partileder, og Jacob Zuma tar over. I september 2008 blir Mbeki tvunget til å gå av som president og blir erstattet av Kgalema Motlanthe frem til det tredje demokratiske valget, i april 2009.

2009: Jacob Zuma blir valgt som president.

2010: Fotball-VM i Sør-Afrika, det første noensinne på det afrikanske kontinentet.

16.12.2012: En gruvestreik i Marikana i North West Province, ender tragisk når politiet skyter og dreper 34 streikende gruvearbeidere.

05.12.2013: Nelson Mandela dør.

Andreas Liebe Delsett

Mai 2017: En omfattende dokumentlekkasje kjent som Guptaleaks når offentligheten, og tvinger Jacob Zuma til å forholde seg til anklagene om «state capture».

Desember 2017: Cyril Ramaphosa slår Jacob Zumas protesjé og ekskone Nkosazana Dlamini-Zuma i valget av ny ANC-leder.

Januar 2018: Jacob Zuma blir tvunget til å nedsette en kommisjon som skal granske hans egen rolle i «state capture», hvorpå han blir tvunget til å gå av som president.

22.11.2018: Amadiba Crisis Committee vinner frem i retten mot Mineral- og energidepartementet. Pretoria High Court anerkjenner lokalsamfunnenes rett til å si nei til fremtidige gruveprosjekter.

Juli 2021: Etter fengslingen av Jacob Zuma, dømt for å ha vist forakt for retten, bryter det ut opptøyer som varer i åtte dager – de mest voldelige siden slutten på apartheid.

02.01.2022: En brann bryter ut i parlamentsbygningen i Cape Town.

29.12.2023: Sør-Afrika går til sak mot Israel i Den internasjonale domstolen (ICJ), for å stanse det pågående folkemordet mot palestinerne på Gaza.

29.05.2024: I det sjuende demokratiske valget mister ANC for første gang sitt rene flertall i Nasjonalforsamlingen, og blir tvunget til å etablere det president Cyril Ramaphosa velger å kalle en «Government of National Unity».