LEA KORSGAARD
Innen
året er omme
Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
Forlaget Press
Innen året er omme.
Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte
Originaltittel: Inden året er omme.
Hvad 64 sommerfugle lærte mig om naturens største gåde
Copyright: © Lea Korsgaard og Zetland 2025
Norsk utgave: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag AS 1. utgave, 1. opplag 2026
Omslagsdesign: Molberger AS Omslagsbilde: Wild Flowers and Butterfly, Jean-Marie Reignier (1858), The Walters Art Museum
Illustrasjoner: Lea Korsgaard
Sats: Punktum forlagstjenester
Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5
Papir: Amber Graphic 90 g
Trykk og innbinding: Print Best Oü
ISBN: 978-82-328-0773-4
Innkjøpt av Kulturrådet
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no
FØRSTE DEL
JANUAR
Det var årets første dag. Skyene slepte mot bakken, og det hadde snødd. Bobby, hunden vår, hadde lagd spor bortover plenen, forbi de små fotballmålene og de svarte trærne, og ned til hagemøblene som vi ikke hadde tatt inn. Ved enden av hagen lå innsjøen, grå og stivnet. Det mørknet. Jeg gikk inn på det minste kammerset i sommerhuset og hentet meg noen blanke ark. I reolen i stua fant jeg en håndfull tusjer, en kulepenn, teip og en linjal. Hodepinen banket fortsatt bak øynene og over pannen. Jeg hadde vært syk mesteparten av jula og smittet de tre sønnene mine og Rasmus. Julaften hadde jeg smittet foreldrene mine, søsteren min, hennes mann og barn, min eldste lillebror, hans kone og barn. Første juledag kjørte moren og faren min bort til min yngste lillebror, hans kone og deres tre barn i Odder for å ønske god jul. De smittet alle fem. Vi hadde brukt romjula til å se på tv og sove og gå langsomt gjennom rommene med verkende lemmer.
Men alt dette tilhørte fjoråret. Nå var det et nytt år, og det var som om noe sto åpent i skumringen. Jeg la tingene på bordet i spisekroken og satte meg, tok hetten av kulepennen. Med linjalen trakk jeg opp horisontale streker på arket med
Lea Korsgaard
omtrent en halv centimeters mellomrom, så det dannet seg et blått gitter på langs. Etterpå la jeg linjalen på tvers og talte på fingrene. Det skulle være åtte felter for hver linje.
Det nye året var mindre enn tjue timer gammelt, og i det lille vinduet mellom det som var, og det som ventet – mellom hverdagen på den ene siden og hverdagen på den andre, matpakker, jobb, innkjøp, problemer, avtaler, e-poster, meldinger, telefoner, møter – virket det faktisk mulig å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før.
Jeg ville se alle sommerfuglene i løpet av ett år. Eller for å være mer presis: Jeg ville se alle de danske dagsommerfuglartene på én enkelt sesong, fra vår til høst.
Jeg hadde tenkt på det lenge. I hvert fall i fire år. Kanskje fem. Det var som om jeg ikke hadde hatt noen del i at ideen ble til. Aller først hadde den vært tåkete, som en grå figur som beveget seg i bakgrunnen av de mer sammenhengende tankene, men etter hvert ble den mer synlig og insisterende. Som et sug.
Da jeg fikk ideen, visste jeg så godt som ingenting om sommerfugler.
Hvor mange arter ville det egentlig dreie seg om?
Ti?
Tusenvis?
Jeg ante ikke.
Jeg hadde prøvd å telle hvor mange sommerfugler jeg måtte ha sett i løpet av livet. Jeg kjente navnet på et par av artene. Sitronsommerfuglen, gul og stor, var jeg sikker på at jeg hadde sett. Jeg hadde også sett en hvit kålsommerfugl.
Neslesommerfuglen kjente jeg også, den var teglsteinsfarget med små svarte og hvite felter og en blålig blondekant ytterst langs vingene. Jeg hadde også sett den som har så eksotisk utseende, dagpåfugløye, som så ut som noe fra en stillehavsøy når den satte seg i hagen med sine strålende lilla og mørkerøde farger. Jeg mente å kunne huske å ha sett en blå sommerfugl, men visste ikke hva den het. Én eneste gang hadde jeg sett en stor fløyelsaktig sommerfugl, som jeg slapp ut etter at den flakset mot vinduene i stua med en gnistrende lyd. Fargen var vakker, som den kraftigste rødvin, og da jeg søkte på nettet, fant jeg ut at den het sørgekåpe.
Kanskje var det da ideen kom til meg. For ikke lenge etter prøvde jeg å finne frem til noen som kunne gi meg råd om hvordan jeg skulle gå frem. Jeg googlet og fant en mann ved navn Michael Stoltze, som hadde skrevet flere bøker om sommerfugler. Han så ut som en mester innenfor sitt felt, og da jeg ringte til ham, tok han telefonen med det samme.
Jeg forklarte ærendet mitt og spurte hvor mange danske dagsommerfuglarter det finnes. Han svarte rundt sekstifem, men at antallet kom an på hvilke arter man regnet som danske, og hvordan man talte. Jeg spurte ikke hva han mente med det.
– Kan det overhodet la seg gjøre? sa jeg.
Han lo. Jeg følte meg som en idiot.
Det var mulig, sa han. Det var det absolutt. Men det ville ikke bli lett.
– Hvordan ser man dem i det hele tatt? sa jeg. – Flyr de ikke sin vei når man nærmer seg?
– Du må liste deg frem, sa han. – Stille som en katt. Nærmest glidende.
Lea Korsgaard
Han forklarte at hvert av sommerfuglens to øyne var sammensatt av en masse mindre, sekskantede enkeltøyne, og at hvert av disse hadde sitt eget synsbilde. Det gjorde insektene uhyre flinke til å registrere raske bevegelser, men hvis man nærmet seg langsomt, oppfattet ikke sommerfugløynene det. På den måten kunne det la seg gjøre å løfte en sommerfugl opp i hånden, sa Michael Stoltze.
Han anbefalte meg å finne et register over alle artene. Det var ett sted jeg kunne begynne. Han sa også at han bodde på Bornholm, der det var mange sommerfugler, og at jeg var velkommen til å komme på besøk hvis jeg gjorde alvor av ideen. Jeg svarte at det ville jeg gjerne, og merket en bevegelse av fremgang og oppdrift.
Fra et antikvariat bestilte jeg den tykkeste av de bøkene
Michael Stoltze hadde skrevet. Det var et oppslagsverk fra 1990-årene som beskrev alle danske arter i detalj, med utseende, levesteder og lignende. Ikke lenge etter begynte jeg å si til kolleger og familie at jeg hadde lyst til å se alle danske sommerfuglarter i løpet av ett år. Jeg smilte da jeg sa det, for det var jo tåpelig. Jeg kunne jo ingenting, det var sprøtt å bruke tid på det. Jeg smilte også fordi jeg var brydd. Kanskje ville jeg skjule at det ikke fantes en sammenhengende tanke bak.
Noen uker senere lå boka til Stoltze utenfor inngangsdøra mi, pakket inn i brunt papir, som jeg rev av. Så begynte jeg å lese.
I boka sto det at det ikke fantes flere sommerfugler i Danmark enn at man kunne gjøre seg kjent med dem i løpet av et par uker. Da jeg begynte å bla i boka, fremsto det som en
kolossal underdrivelse. «Sommerfugler», viste det seg, var en samlebetegnelse på en bestemt gruppe insekter – en orden. Under denne ordenen fantes det familier, underfamilier, slekter og arter. Det virket uoverskuelig.
Jeg bladde i boka. Den var full av bilder av alle mulige slags bevingede skapninger: gråmelerte, gulflekkete, okerfargede, forskjellige nyanser av oransje. Jeg oppdaget at det heller ikke ga mening å si at jeg hadde sett en kålsommerfugl, fordi det fantes tre forskjellige kålsommerfugler, en liten, en stor og en som het rapssommerfugl. «Den blå», som jeg også mente at jeg hadde sett, var heller ikke bare én art. Det viste seg at det finnes et uoverskuelig antall blå sommerfugler, side etter side, fra dyp fiolett til blåtoner som hvitt papir i skarpt sollys.
Jeg stirret på bildene av to forskjellige arter, en sankthansblåvinge, en agestisblåvinge. Begge var sotbrune med oransje halvmåner langs vingekantene. Jeg lente meg så langt frem over boka at håret mitt falt ned på sidene. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg, kunne jeg ikke se forskjellen på de to.
Jeg kjente til elementære og trivielle ting, som at den amerikanske presidenten George W. Bush en gang holdt på å bli kvalt av en saltkringle, og at den danske grunnloven ble innført i 1849. Jeg hadde også spesialkunnskaper innenfor enkelte fag, men de fagene dreide seg ikke om naturens verden, slik for eksempel entomologi, biologi, zoologi og geologi gjorde. Disse fagene befant seg i en helt annen sfære enn den som var min. Jeg hadde en følelse av å like både sommerfugler og den naturen de var en del av. Jeg var en habil staudedyrker, og jeg likte å gå tur med Bobby i skogen.
Lea Korsgaard
Noen av de beste minnene mine fra barndommen var ting som hadde skjedd ute, i hagen, på sykkel langs en sti over en eng eller ved sjøen i Sverige om sommeren. Likevel visste jeg så godt som ingenting om de artene som fantes rundt oss. Jeg behersket ikke språket om verken sommerfuglene eller mye av det andre der ute. Ord er språkets grunnstoffer, og jeg kjente ikke grunnstoffene.
Sankthansblåvinge?
Agestisblåvinge?
Jeg klarte ikke å se forskjellen fordi jeg ikke kunne høre forskjellen. Det fløt sammen, kaudervelsk. Forfatteren Joan Didion skrev et sted at hun er «tilhenger av den tanken at evnen til å tenke selvstendig er avhengig av evnen til å beherske språket», og hvis det var sant, betydde det at jeg ikke var i stand til å tenke selvstendig om naturen. Hvis jeg ville se alle de danske sommerfuglartene på ett år, måtte jeg lære et nytt språk i løpet av én eneste sommer – og ikke bare et språk som lå tett på det språket jeg allerede snakket, som hvis jeg skulle lære meg svensk eller tysk, men et språk hvis tegn og uttale var grunnleggende annerledes enn morsmålet mitt. Som mandarin eller sanskrit.
Var jeg en amatør?
Noen ville kanskje kalle meg det, men det ville være misvisende. I hvert fall hvis man brukte ordet i sin opprinnelige betydning – ikke som en kløne, klossmajor eller fusker, men som en som utelukkende er drevet av kjærlighet. Ordet amatør stammer fra det latinske ordet amare, som betyr «å elske». En amatør er en elskende person som uten å skjele til profitt eller personlig vinning kaster seg over objektet på bakgrunn av sin
kjærlighet, noe som kan føre til eksepsjonell viten eller spesialkunnskaper. Vi skal ikke langt tilbake i historien før de fleste bøker om sommerfugler ble skrevet av amatørentomologer, altså av personer som visste utrolig mye om sommerfugler og andre insekter, men som jobbet med noe annet enn det de brant så lidenskapelig for. En av Danmarks største sommerfugleksperter gjennom tidene, Skat Hoffmeyer, var biskop i Århus ved siden av hobbyen som amatørvitenskapsmann og sommerfuglsamler. Makkeren hans, Sigfred Knudsen, var lærer på en skole i Århus i førti år. Sammen hadde de «et stort antall medarbeidere», som de formulerte det i en bok fra 1938, og med «medarbeidere» mente de da en hel hær av flinke hobbyentusiaster. Blant dem fantes et vell av lærere, noen ingeniører og leger, en farmasøyt, en skomaker, en stasjonsmester, en fabrikkeier, en urmaker, en kjøpmann og et par skoleelever.
I 2017 skapte det overskrifter da en vitenskapelig rapport beskrev det som lignet et regelrett sammenbrudd av insektlivet i Tyskland, og dermed angivelig også for insektlivet over det meste av kloden. Det var amatører som systematisk, møysommelig og gjennom intet mindre enn tjuesju år hadde samlet insekter og opparbeidet seg de kunnskapene som lå til grunn for dataene i rapporten. Amatørene kom fra den tyske byen Krefeld og hadde år etter år samlet insekter i teltaktige feller over hele Tyskland og veid dem for å dokumentere at insektenes samlede biomasse var skrumpet inn med over syttifem prosent i løpet av den korte perioden på tretti år som innsamlingen hadde pågått. Blant hobbyentusiastene som sto bak rapportdataene, fantes en kjemiker, en elektroingeniør, en lærer og en fysiker. En av rapportens hovedforfattere, som
Lea Korsgaard
The New York Times beskrev som en mann som rullet sine egne sigaretter og gikk med John Lennon-briller, nektet å fortelle om bakgrunnen sin til avisen. Det var ikke jobben hans som var interessant, bare saken. «Vi pleier bare å fortelle livshistorier når noen dør», sa han. Krefeld-studien, som rapporten ble kjent som, fikk vitenskapsfolk over hele verden til å begynne å jakte på andre amatører med notisbøker og Excel-ark, som kunne bistå med å dokumentere utviklingen av verdens insektbestander på lignende vis. Det ble klart at amatørene, med sine spesialkunnskaper, kunne bidra med innsikter som var avgjørende for hele menneskeheten. Amatør var med andre ord ikke en tittel jeg kunne smykke meg med.
Men hva var jeg, hvis jeg ikke var en amatør? En novise, kanskje? En nybegynner? En som hadde bestemt seg for å bli nybegynner?
En dag slo jeg opp bakerst i Michael Stoltzes bok, der det var et register over alle danske dagsommerfuglarter. Jeg hoppet over de utdødde og talte syttien totalt. Det var flere enn det Stoltze hadde nevnt på telefonen. Det måtte ha å gjøre med det han sa om at antallet arter kom an på hvilke man regnet som danske.
Jeg googlet for å finne et mer presist svar. Forskjellige påstander dukket opp. Ett sted sto det at det fantes sekstini arter. Andre steder fant jeg tall som sekstifire og syttini. Jeg syntes plutselig at prosjektet virket ugjennomførbart. Bare det å finne et presist tall for hvor mange arter det fantes, var umulig for meg. Noe matt og motløst seg inn i kroppen min og spredte seg som tåke.
Ideen gled bort igjen, forsvant inn i hverdagens forpliktelser, ting som skulle gjøres. Det gikk en måned, så gikk det to, og så gikk det et halvt år. Jeg hadde ikke tid til å finne sommerfugler. Jeg hadde en jobb, andre menneskers jobb var avhengig av meg, jeg var opptatt med ungene.
Om våren året etter at jeg ringte Stoltze, ble jeg invitert til å være ordstyrer under festivalen Naturmødet i Hirtshals. I en pause stakk jeg innom en samtale mellom to naturveiledere som hadde gjort sport av å se så mange danske dyrearter som mulig. Hittil hadde de sett 8000 arter. Det lød som et svimlende tall. Den gamle ideen dukket opp i meg igjen. Kanskje de kunne hjelpe meg på rett kurs?
Naturveilederne hadde på seg mørkegrønne klær av et eller annet slitesterkt materiale. Den ene gikk med bredbremmet hatt. De så ut som to rollespillere der de satt på scenen, en slags dungeon masters i dyreriket. Da det ble åpnet for spørsmål fra salen, grep jeg muligheten og ga tegn til at jeg ville ha mikrofonen. Jeg fortalte om prosjektet mitt og spurte om de hadde et godt råd.
Kvinnen la hodet på skakke.
– I løpet av én sesong? sa mannen.
– Ja, svarte jeg og fikk følelsen av å bli avslørt.
– Hmm.
– Det kan nok la seg gjøre, sa kvinnen så. – Men det krever mye tid. De flyr jo på forskjellige tidspunkter og på forskjellige steder.
Hun foreslo at jeg skulle lage en liste, eller kanskje mer en slags matrise eller et oversiktssystem, der jeg noterte hvilke sommerfugler som fløy når, og i hvilke områder av landet.
Lea Korsgaard
Jeg måtte planlegge rekkefølgen som jeg skulle se sommerfuglene i, og skaffe meg overblikk over hvilke sommerfugler jeg måtte dra til andre områder av landet for å se.
– Svartflekksmygeren flyr i tre uker, kanskje fire, sa kvinnen. – Hvis du ikke rekker å se den, er den borte. Mannen lente seg frem i stolen.
– Du må gå systematisk til verks.
De så på meg.
Jeg nikket. Jeg måtte skape orden i kaos hvis ideen min skulle ha noen som helst sjanse.
Det gikk ett år. Jeg kjøpte en flott plakat med alle sommerfugler som har levd i Danmark, og hengte den opp i stua.
Det gikk ett år til.
Det ble vinter. Det ble jul. Vi ble syke og gikk sakte rundt med tunge hoder og verkende lemmer. Vi feiret nyttår alene, bare vi fem, i sommerhuset ved Gurre Sø i Nordsjælland. Bearnéssausen min skilte seg. Bjørn, den yngste, leste Donald under dyna, fortsatt med feber. Om morgenen 1. januar gikk jeg tur med Bobby ute ved kysten. Alt var fuktig og rått, oppløst av regn. Skydekket hadde sunket ned over det jerngrå havet, horisonten var forsvunnet inn i all tåken. Ålegresset lå som store, mørke felter i landskapet. Den stivnede hinnen krakelerte når jeg tråkket gjennom. Det lå et nytt år foran meg.
Jeg hadde fremdeles lyst til å få sett sommerfuglene.
Jeg visste ikke hvorfor. Kanskje fløt spørsmålet sammen med svaret. Jeg ville se alle sommerfuglene for å finne ut hvorfor jeg ville se alle sommerfuglene.
Noen timer etter satt jeg ved bordet med lampen tent og tegnet de blå strekene mine med kulepenn på papiret foran meg.
Jeg slo opp i registeret bak i Michael Stoltzes bok. For hver art hadde han her angitt hvilken tid på året den fløy, og hvor lenge. Med pekefingeren i registeret fant jeg frem til artene som fløy tidligst, og begynte å notere dem på arket foran meg. Dagpåfugløye, neslesommerfugl og sitronsommerfugl fløy fra mars til oktober. Kålsommerfuglene begynte å fly i april, det samme gjorde arter med navn som sølvkåpe, vårblåvinge og skogringvinge. Den som het bakkesmyger, kunne ses fra mai (og visstnok bare i mai), marimjellerutevinge og sølvblåvinge fløy fra juni. Da jeg hadde brukt registeret i boka til å finne ut når og hvor lenge hver art fløy, slo jeg opp arten i Naturbasen, et nettregister og -oppslagsverk over det som skal være samtlige dyre- og plantearter i Danmark. Her leste jeg hvor i landet de forskjellige artene fløy.
Rasmus gikk forbi i joggebukser med en Cola Zero i hånden.
– Du er sprø, sa han og lo.
Jeg ga hver landsdel sin egen tusjfarge. Alle sommerfuglene jeg hadde størst mulighet til å se i Nordjylland, fikk flytiden angitt med blå tusj, de nordsjællandske artene med vinrødt. Sjællands Odde, der det fløy én bestemt art, ble gul. Midtjylland ble rosa, og hele Sjælland – bortsett fra Nordsjælland og Sjællands Odde – ble postkasserød. Bornholm ble glitterlilla, Møn, Lolland og Falster glitteroransje. De artene som er alminnelige i hele landet, markerte jeg med lysegrønt. Ytterst i høyre marg skrev jeg stikkord om hva jeg
Lea Korsgaard
måtte ta høyde for, for eksempel sommerfuglenes foretrukne blomster eller levested. De artene som var sjeldne, markerte jeg med en prikk.
«Admiral: Liker nesler og nedfallsfrukt.»
«Myrringvinge: Forsvunnet fra tre firedeler av lokalitetene sine i løpet av åtti år.»
«Speilsmyger: VANSKELIG!»
Da én side ble full, festet jeg et nytt, tomt A4-ark på med teip. Til slutt var listen fire ark lang. Jeg så nedover den og talte. Nitten arter var alminnelige i hele landet. Tolv kunne jeg angivelig finne på steder i Nordsjælland, der jeg bodde. Åtte kunne jeg se andre steder på Sjælland, i tillegg til én ved Odden. Tre hadde blitt glitterlilla for Bornholm, ni for Møn, Lolland og Falster. Seksten måtte jeg dra nord for Limfjorden for å se. Tjueto av dem hadde fått en prikk for «sjelden». Syttien arter totalt.
Jeg gikk bort til Rasmus i sofaen og holdt frem listen. Den rakk ned til gulvet.
– Se, sa jeg.
– Flott, sa han og så opp.
Ifølge den etablerte vitenskapen skal det finnes rundt åtte millioner forskjellige dyrearter på kloden. Av disse er 180 000 sommerfugler, og av disse flyr 18 000 arter om dagen. Jeg skulle finne færre enn hundre av dem. Nå hadde jeg et system. Det var bare å sette i gang.
Jeg så nedover listen. Hvor lang tid kunne det ta? Jeg gikk ut og fant to hodepinepiller, puttet dem i munnen, bøyde meg ned til kranen og drakk.
