ANDERS HAMMER
I FRONT
Anders Hammer
I front
Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina
Forlaget Press
I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina
Copyright: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag AS 1. utgave, 1. opplag 2026
Omslagsdesign: Erlend Askhov
Omslagsfoto: Anders Hammer
Sats: Punktum Forlagstjenester
Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 10,5/13,5 pt
Papir: Holmen Book Cream 70 g 1.8
Trykk og innbinding: Livonia Print
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord
ISBN: 978-82-328-0783-3
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no
Innhold
Prolog
«Her kommer vi til et farlig område», sier Muhammad.
Det er våren 2023, og vi sitter i en firehjulstrekker på vei mot fronten i Øst-Ukraina. Den norsktsjetsjenske soldaten er ikke typen til å overdramatisere, men han vil understreke at vi når som helst kan bli skutt på.
Den tidligere bryteren hviler et gevær mellom beina. Veien er full av humper, og Muhammad skubber av og til borti meg. Han er bredskuldret med et stort skjegg. Natta før så jeg ham sove med uniformen på og geværet rett ved siden av. Alltid beredt, alltid klar for krig. Sånn har det vært siden han var femten. Nå er han i midten av førtiårene.
Vi hører en eksplosjon. Jeg er usikker på om det er bilen vår eller ukrainske stillinger russerne skyter mot, men det er nært.
«De bruker artilleri», sier Muhammad.
Vi fortsetter til Tsjasiv Jar, der noen av medsoldatene hans har base i kjelleren i en boligblokk. Før fullskalakrigen var det rundt 13 000 innbyggere i byen, nå er det svært få igjen.
«Dag og natt, her er det masse angrep», sier Muhammad som har kjempet mot russiske soldater siden de invaderte Tsjetsjenia i 1994. For Muhammad er krigen i Ukraina en
forlengelse av krigen mot den russiske aggresjonen, så nå kjemper han både for et fritt Ukraina og et fritt Tsjetsjenia.
I kjelleren i blokka møter jeg tsjetsjenske menn som har kommet som frivillige fra andre deler av Europa. Før de stiller seg opp for å be, forteller de at de seinest dagen før ble beskutt med raketter.
Ute igjen på gårdsplassen hører vi en serie drønn. Jeg rekker akkurat å forstå at det er raketter på vei mot oss, før en av dem eksploderer rett bak den nærmeste blokka. Vi har flaks fordi bygget tar av for trykkbølgen og splinter som kunne ha drept oss. Muhammad og jeg kommer oss i kjelleren igjen mens flere raketter slår ned like ved. Jeg har makspuls og ser at Muhammad har det på samme måte.
Vi venter litt etter den siste eksplosjonen, og så kjører vi til basen i byen Kostjantynivka noen kilometer unna for å overnatte der. Adrenalinet slipper sakte taket.
Når det er middag et par timer seinere, sier Muhammad til meg: «Jeg skjønner ikke hvorfor du gjør dette her. Jeg vet selv hvorfor jeg kjemper, men ikke hvorfor du utsetter deg for dette.»
For tjue år siden begynte jeg å jobbe på egen hånd som journalist i krig og konflikt. Jeg har prøvd å utvikle metoder for å komme så tett på som mulig. Det er en kontinuerlig prosess, for journalistikken kan alltid bli bedre: Du kan reise lenger, snakke med flere mennesker, finne mer avslørende dokumentasjon, bruke mer tid og rett og slett fortelle bedre.
Som fersk og nyutdannet journalist ville jeg ut i verden og møte mennesker for å forstå mer. Da jeg begynte å jobbe i
avis, ble jeg skuffet over hvor lite tid og ressurser som var satt av til å være sammen med dem vi skulle rapportere om. Det virket som det viktigste var å jobbe så raskt og enkelt som mulig, og ofte rakk jeg ikke engang å gå ut. Reisebudsjettene var skåret til beinet allerede den gangen, og jeg ble sittende mye på kontoret i Oslo og gjøre korte intervjuer på telefon.
I 2006 var det krig i Afghanistan, og jeg dro dit for første gang med noen vage, høytsvevende ideer om hva jeg skulle drive med. Den reisen endret drastisk måten jeg har jobbet på siden.
Jeg vet ikke hvor mange skuddvekslinger og eksplosjoner jeg har vært i nærheten av. Men alt har vært selvvalgt. Noen ganger har jeg gjort feilvurderinger og begått unødvendige tabber. Andre ganger har jeg lykkes med å dokumentere maktmisbruk og overgrep som ville fått mindre oppmerksomhet om jeg ikke var til stede.
Alle journalister som har arbeidet i konfliktområder en stund, vet at det av og til bare har vært flaks at vi ikke er blitt skadet eller drept. Vi har tatt sikkerhetskurs og lært oss å gå skrittvis fram, hive om på planer og snu hvis det blir for farlig. Risikoen kan begrenses, men den forsvinner ikke. En journalist som drar inn i krigen i Ukraina, har ingen garanti for at hun eller han kommer hjem igjen.
I den grad min egen journalistikk kan oppfattes som politisk, bunner det i min tro på menneskerettighetene. Uavhengig av om du er født i Hongkong, Afghanistan, Ukraina eller Norge, skal du i prinsippet ha de samme frihetene.
Det høres enkelt og naivt ut, og jeg har sikkert mine egne blindsoner, men jeg vil være kritisk til alle med makt.
Den svenske forfatteren Göran Rosenberg skriver om hvordan vi som journalister livnærer oss av andre mennesker. «Journalister bryter inn i andre menneskers liv, suger ut den næringen de har bruk for, lar resten være og fortsetter til neste næringskilde.»1 Jeg har også syndet her. Det er umulig å holde kontakten med alle. Men en av grunnene til at jeg skiftet fra nyhets- til dokumentarjournalistikk er at det innebærer en forpliktelse til å følge mennesker over tid. Det føles riktig å stå side ved side med kildene mine i spente situasjoner for å kunne formidle hva de gjør: unge hongkongere som protesterer mot Kinas kommunistparti, kvinner som demonstrerer mot Taliban eller soldater som slåss mot russiske invasjonsstyrker. De gangene jeg får tilgang til mer lukkede miljøer, skyldes det nok at jeg har truffet noen som har tillit til arbeidsformen min.
For noen år siden så jeg en dokumentarserie om Vietnamkrigen regissert av Ken Burns og Lynn Novick. I den brukes klipp fra nyhetsinnslag fra 1960- og 1970-årene. To grep slo meg med denne formen for journalistikk: TV-reporterens rolle som allviter som ser rett inn i kameraet og snakker og føler på vegne av andre, har i liten grad endret seg. Samtidig var fotografene tidvis ekstremt tett på i Vietnam, tettere på enn mange i dag. Det samme hadde jeg sett på utstillingen Rekviem i Ho Chi Minh-byen i Vietnam der bilder fra begge sider av krigen var hengt opp sammen. Et av problemene med deler av dagens konfliktrapportering er at den blir laget på avstand. Mange journalister reiser da ikke selv i felt, men bruker opptak og bilder tatt av andre. De gjør seg avhengige av væpnede gruppers propagandamateriell
og opptak fra aktivister og influensere med uklare motiver. Eller de setter lokale frilansere til å ta risikoen for seg og underbetaler dem ofte for jobben.
Jeg jobbet i Dagsavisen da vi i 2006 ble invitert av Forsvaret til å besøke norske militærleirer i Afghanistan sammen med journalister og fotografer fra andre medier. USA, Norge og resten av NATO hadde da vært i krig i Afghanistan i fem år, og jeg hadde skrevet mye om det fra Oslo. Jeg hadde også vært i Eritrea, Egypt, Colombia, Palestina og Israel som frilanser, og jeg hadde levert inn en masteroppgave om moderne krigføring. Dagsavisens nyhetsredaktør foreslo derfor at jeg tok avisens plass på flyet. Framme i den afghanske hovedstaden Kabul forlot jeg følget noen dager for å rapportere litt uavhengig av Forsvarets regi. Jeg gikk rundt sammen med en tolk, snakket med folk og sendte hjem historier om afghaneres hverdagsliv. Jeg ble slått av hvor lite av det som skjedde utenfor militærleirene, som hadde fått omtale i Norge. I en kombinasjon av eventyrlyst, faglig interesse og misnøye med å være skrivebordsreporter, bestemte jeg meg derfor for å slutte i Dagsavisen og flytte til Kabul. Dette var sommeren 2007. Jeg mente at krigen Norge deltok i var underrapportert, og jeg syntes det ga mer mening å dekke den sammenhengende fra bakken. Ingen nordiske medier hadde på dette tidspunktet korrespondenter i Afghanistan, og verken NRK, Aftenposten eller Dagsavisen ønsket å inngå noen fast avtale med meg. Men jeg leide meg et rom i Kabul, begynte å lete etter historier og ble boende permanent i seks år. Jeg fortsatte med årlige opphold i Afghanistan etter det. Jeg skrev artikler og bøker og laget dokumentarfilmer i ulike
Hammer formater. Etter hvert begynte jeg også å jobbe i Irak, Syria og andre konfliktområder.
Siden 2019 har jeg som journalist fulgt mennesker i kamp mot autoritære regimer under svært ulike forhold, i Hongkong, Afghanistan og Ukraina. Jeg hadde ikke i utgangspunktet tenkt å sammenlikne disse tre stedene, det var omstendighetene som tok meg dit. Kvinnene og mennene jeg har møtt, er villige til å ofre fritid, jobb og i siste instans livet for menneskerettighetene.
Et mindretall av verdens befolkning lever nå i demokratier. Flertallet bor i rene diktaturer eller i land som beveger seg i stadig mer autoritær retning.2 Mens jeg har arbeidet med denne boka, har gjeninnsettelsen av president Donald Trump satt de politiske frihetene under sterkt press også i USA. Det har aldri føltes viktigere å undersøke hva som kan gjøres for å bevare demokratiet. Og jeg tror vi kan lære mye av dem som har prøvd nettopp det i praksis. For å beskytte utsatte kilder har jeg endret mange av navnene i disse historiene.
Jeg skildrer demokratiforkjempernes oppturer og nedturer fra bakkenivå. Det er et seigt og ressurskrevende arbeid. Og jeg føler meg heldig som har fått muligheten til å jobbe tett på modige mennesker som kjemper for å gjøre verden bedre. Jeg er ikke blant dokumentaristene som ser på seg selv som aktivister, men mine egne erfaringer som miljøaktivist i Natur og Ungdom har vært nyttige likevel.
For å forstå demokratiforkjemperne må vi også forstå dem som ikke velger å kaste seg ut i en altoppofrende kamp for menneskerettighetene. Enten det er talibanere som bruker demokrati som skjellsord, eller det er ukrainere som mangler
tillit til egne myndigheter og ikke vil dø i kamp for dem.
Kina, Afghanistan og Russland har alle regimer som bryter menneskerettighetene og krever uinnskrenket makt over befolkningen. President Xi Jinping i Kina og president Vladimir Putin i Russland forsøker også å utvide makta territorielt ved å ta full kontroll over henholdsvis Hongkong og Ukraina. Taliban insisterer på at de ikke har interesser utenfor Afghanistans grenser, men i begge periodene de har styrt landet, har den fundamentalistiske bevegelsen gitt ledere i terrororganisasjonen al-Qaida opphold og beskyttelse. Mens Taliban har kjempet mot utenlandsk okkupasjon av Afghanistan, er al-Qaidas uttalte mål å bekjempe vestlig dominans i hele den muslimske verden.3
Etter at Hamas angrep Israel 7. oktober 2023 og likviderte rundt 1200 mennesker og tok 251 gisler, regner man med at over 70 000 palestinere er drept, inkludert minst 260 mediearbeidere.4 Israelske myndigheter har nektet meg og andre utenlandske journalister innreise for å dekke krigen på Gaza. Jeg har også fått avslag på søknaden om å få rapportere fra den russiske siden av fronten i Ukraina.