Auschwitz og ettertiden av Charlotte Delbo

C H A R LOT T E D E L B O

Auschwitz og ettertiden Ingen av oss skal vende tilbake

o v e r s at t f r a f r a n s k av gøril eldøen

dreyers forlag oslo, 2025

originalens tittel: aucun de nous ne reviendra. auschwitz et après i © 1970 by les editions de minuit norsk utgave © dreyers forlag – en del av forente forlag as, 2025 omslag: erlend askhov trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn 978-82-8265-791-4

Oversetter Gøril Eldøen er medlem av Norsk Oversetterforening.

Innhold

charlotte delbo 7 ≥

ankomstgaten, avreisegaten 13 dialog 28 utstillingsdukkene 30 mennene 35 oppstilling 37 en dag 40 marie 49 dagen etter 50 samme dag 56 beinet til alice 64 stenia 66 dag 69 farvel 76 oppstilling 81 natt 82 til femti 88 tulipanen 90 morgen 93 weiter 103 tørst 106 huset 115 kveld 118 auschwitz 129 dukken 131 søndag 132 mennene 140 dialog 142 kommandanten 143 oppstilling 148 lulu 150 orkesteret 156 så dere trodde 158 vår 160

Charlotte Delbo

Charlotte Delbo ble født i Vigneux-sur-Seine i Essonnedeparte­mentet i 1913. Foreldrene var italienske ­innvandrere. Etter å ha fått opplæring i stenografi og maskin­skriving arbeidet hun som sekretær i Paris fra hun var sytten år gammel. I 1932 ble hun medlem av Ungkommunistene i Frankrike. I 1934 møtte hun Georges Dudach, som var kommunist og aktiv i partiet, og de giftet seg i 1936. Et år senere begynte hun som sekretær for Louis Jouvet, daværende direktør for Théâtre de l’Athénée i Paris. Han hadde bedt om et møte med henne etter å ha lest en artikkel hun hadde skrevet om teater i tidsskriftet Les Cahiers de la Jeunesse, som Dudach var sjefredaktør for. Sommeren 1941 dro Charlotte Delbo på turné i SørAmerika sammen med Athénée-ensemblet. Dudach, som var aktiv i den franske motstandsbevegelsen, ble igjen i Paris. Hun bestemte seg for å gå under jorda sammen med ham, selv om Jouvet innstendig ba henne om ikke å gjøre det. Charlotte reiste tilbake til Paris og mannen sin i november 1941. De levde i skjul og viste seg aldri 7

sammen. Georges fartet på kryss og tvers i Paris, traff kontakter og videreformidlet opplysninger, mens ­Charlotte skrev illegale løpesedler og aviser på maskin. Men politiet la møysommelig ut sine feller. I februar 1942 ble en rekke medlemmer av nettverket deres skygget, og i midten av måneden ble flere arrestert: først Georges og Maï Politzer, Danielle Casanova, Lucien Dorland og Lucienne Langlois, deretter André og Germaine Pican, Jacques Decour med flere. Skyggingen ble intensivert og skruestikken strammet. Georges Dudach og Charlotte Delbo ble pågrepet 2. mars 1942 av det franske politiets spesialstyrker. Delbo ble satt i La Santé-fengselet, der hun så ektemannen for siste gang 23. mai; Dudach ble ­henrettet ved skyting samme dag i Mont-Valérien-festningen utenfor Paris. I august ble Charlotte Delbo overført til Fort de Romainville, deretter til Compiègne i Nord-Frankrike, og 24. januar 1943 ble hun transportert til Auschwitz-Birkenau i en krøttervogn sammen med 229 andre kvinner. De fleste var som henne aktive i motstandsbevegelsen. Tidlig i 1944 ble hun overført til Ravensbrück og ble befridd i april 1945, to år og tre måneder etter deportasjonen. Bare 49 av de 230 kvinnene i konvoien fra 1943 vendte tilbake. Noen måneder etter hjemkomsten satt Charlotte Delbo på et hvilehjem i Sveits og skrev ­manuset til Ingen av oss skal vende tilbake i en notatbok. 25 år senere utgjorde dette første bind i trilogien Auschwitz og e­ ttertiden. 8

I 1947 begynte hun å arbeide for FN i Genève. Etter tolv år i Sveits flyttet hun tilbake til Paris, der hun i 1960 ble ansatt i den nasjonale forskningsinstitusjonen CNRS som assistent for filosofen Henri Lefebvre, som hun hadde møtt i 1932. Hun avsluttet karrieren i CNRS i 1978 og døde i 1985, 72 år gammel.

Auschwitz og ettertiden I tjue år holdt Charlotte Delbo manuskriptet til Ingen av oss skal vende tilbake for seg selv. Hun bar det med seg overalt, men klarte ikke å bestemme seg for å få det utgitt. Det var engasjementet for en helt annen sak, protestene mot Algerie-krigen, som fikk henne til å utgi sin første bok, Les Belles Lettres, på Éditions de Minuit i 1961. Hun var opprørt over kolonikrigen, men følte seg ikke berettiget til å vitne om den direkte, så hun samlet og presenterte en samling brev i en antologi, og formidlet på den måten brevskrivernes raseri. Éditions de Minuit hadde tidligere utgitt Torturen (La Question, 1958) av Henri Alleg i tillegg til en rekke politisk engasjerte – og flere ganger sensurerte – vitnesbyrd om den franske kolonimaktens bruk av tortur i Algerie. Det var altså på dette forlaget Charlotte Delbo utga Les Belles Lettres i 1961. Noen år senere, i 1964, fikk hun via en bekjent i CNRS nyss om at redaktøren Colette Audry var på jakt etter 9

tekster skrevet av kvinner til en serie hun redigerte på forlaget Gonthier. Delbo sa ja til å gi dem sitt vitnesbyrd fra konsentrasjonsleiren. Venninnen Claudine RieraCollet tilbød seg å maskinskrive det for henne. Dermed ble Ingen av oss skal vende tilbake utgitt for første gang i 1965 på Gonthier. Ut av dette første vitnesbyrdet sprang det snart en bok til, utløst av spørsmålene Riera-Collet stilte mens de klargjorde manuskriptet: Hvem var alle disse kvinnene, hvordan havnet de i Auschwitz, og hvordan gikk det med dem? Delbo bestemte seg for å samle alt hun visste eller kunne finne ut om de øvrige 229 kvinnene. Så skrev hun et notat om hver av dem og sorterte dem alfabetisk. I nesten et år arbeidet hun med boken, ferdig­stilte den i juli 1965 og tok den med til Jérôme Lindon i ­Éditions de Minuit; 24. januar-konvoien ble utgitt i november 1965. Delbos to første bøker om leirene kom altså ut i 1965, men var svært ulike. Begge pekte ut over seg selv: Den første gjennom den personlige beretningens følsomhet, menneskelighet og nøyaktighet, den andre ved å gi en faktabasert og historisk redegjørelse for skjebnen til hver enkelt kvinne. Selv om bøkene ikke solgte så mye, fikk de såpass god mottakelse at Delbo ønsket å fortsette fortellingen som begynte med Ingen av oss skal vende tilbake, men som ikke omfattet overføringen til Ravensbrück i 1944, frigjøringen av leirene og hjemkomsten. I tillegg hadde hun i årenes løp skrevet flere dikt hun ville inn10

lemme i fortellingen: Slik ble andre bind i trilogien til, Une connaissance inutile (Unyttig viten). Éditions de Minuit utga boken i 1970 samtidig med en ny utgave av Ingen av oss skal vende tilbake. Tredje bind kom ut kort tid etter. Undersøkelsene Delbo hadde gjort til Konvoi-boken, de overlevende kameratene hun hadde sporet opp, samtalene med dem og vennskapene som ble gjenopptatt, ga henne ideen til å skrive om dette også: Hva skjer med en etter Auschwitz? I Mesure de nos jours (Våre dagers mål), som avsluttet trilogien Auschwitz og ettertiden i 1971, tegnet hun et portrett av kameratene som overlevde. Hver av dem hadde på sitt vis skapt sin egen strategi, mer eller mindre bevisst, for å forsøke å leve, selv om ingenting noensinne blir som før, fordi en aldri virkelig vender tilbake.

11

I dag er jeg ikke sikker på at det jeg har skrevet, er sant. Jeg er sikker på at det er sannferdig.

ankomstgaten, avreisegaten

Det er folk som ankommer. Med blikket leter de i mengden av ventende etter dem som venter på dem. De klemmer dem og sier de er slitne etter reisen. Det er folk som drar. De tar farvel med dem som ikke skal dra, og klemmer barna. Det er en gate for folk som ankommer, og en gate for folk som drar. Det er en kafé som heter «Ved ankomst», og en kafé som heter «Ved avreise». Det er folk som ankommer, og det er folk som drar. Men det finnes en jernbanestasjon der de som ankommer, også er de som drar en stasjon der de som ankommer, aldri kom frem, der de som dro, aldri vendte tilbake. Det er verdens største jernbanestasjon. Det er denne stasjonen de kommer til, og de kommer hvor som helst fra. De kommer etter dager og etter netter etter å ha reist gjennom hele land 13

kommer de dit med barna sine, også de små som ikke burde vært på reise. De tok med barna, for en forlater ikke barna sine for denne reisen. De som hadde gull, tok det med, for de trodde gull kunne komme til nytte. Alle tok med sine kjæreste eiendeler, for en bør ikke legge igjen det som er en kjært når en reiser langt av sted. Alle tok med livet sitt, det var særlig livet en måtte ta med seg. Og når de kommer frem tror de at de er kommet til helvete kanskje. Enda de ikke trodde på det. De visste ikke at det gikk tog til helvete, men nå som de er der, ruster de seg og føler seg rede til å møte det med sine barn sin kone sine gamle foreldre og med familieklenodier og familiepapirer. De vet ikke at denne stasjonen ankommer en ikke til. De venter det verste – de venter ikke det ufattelige. Og når noen roper at de skal stille seg opp fem og fem, menn på den ene siden, kvinner og barn på den andre, på et språk de ikke forstår, så forstår de det av stokkeslagene og stiller seg opp fem og fem, for de er forberedt på alt. Mødrene holder barna tett inntil seg – de fryktet at de skulle bli tatt fra dem – for barna er sultne og tørste 14

og i ulage av mangelen på søvn gjennom så mange land. Endelig er de fremme, nå kan de ta hånd om dem. Og når noen roper at de skal la pakkene, dynene og klenodiene ligge på perrongen, lar de dem ligge, for de må være forberedt på alt og ikke undres over noe. De sier «vi får se», de har allerede sett så mye og er slitne etter reisen. Stasjonen er ikke en stasjon. Den er enden av et jernbane­ spor. De ser, og de tynges av trøstesløsheten rundt seg. Er det morgen, ligger sumpen skjult under tåka. Er det kveld, lyser lyskasterne opp den hvite pigg­ tråden like skarpt som på et fotografi av stjernehimmelen. De tror det er dit de vil bli ført, og de er redde. Er det natt, venter de på dag med barna som er tunge i mødrenes armer. De venter, og de undres. Er det dag, venter de ikke. Rekkene setter seg i bevegelse med det samme. Først kvinnene og barna, de er mest slitne. Deretter mennene. De er også slitne, men lettet over at kvinnene og barna får gå først. For kvinnene og barna får gå først. Er det vinter, gripes de av kulda. Særlig de som k­ ommer fra Kandia, snø er nytt for dem. Er det sommer, blendes de av sola idet de klyver ut av de mørke godsvognene som ble låst ved avreise. Ved avreise fra Frankrike, Ukraina, Albania, Belgia, Slovakia, Italia, Ungarn, Peloponnes, Nederland, Make15

donia, Østerrike, Herzegovina, Svartehavskysten, Østersjøkysten, Middelhavskysten og Wisłas bredder. De skulle gjerne ha visst hvor de er. De vet ikke at dette er midt i Europa. De ser etter stasjonsskiltet. Det er en stasjon som ikke har noe navn. En stasjon som for dem aldri vil få noe navn. Noen av dem reiser for første gang i sitt liv. Noen av dem har reist over hele verden, de er forretningsmenn. Intet landskap var dem fremmed, men dette ­kjenner de ikke igjen. De ser. Senere vil de gjerne kunne fortelle hvordan det var. Alle ønsker å huske hvilket inntrykk de fikk, og ­følelsen av at de aldri skulle vende tilbake. Det er en følelse de kan ha hatt tidligere i livet. De vet at følelser ikke er til å stole på. Noen kommer fra Warszawa med store sjal og knytter noen kommer fra Zagreb, kvinnene med tørklær på hodet noen kommer fra Donau iført fargerike ullkofter ­strikket på kveldssammenkomster noen kommer fra Hellas, de har med svarte oliven og lokum noen kommer fra Monte Carlo de var på kasino 16

de er kledd i snippkjole med skjortebryst som er helt ødelagt etter reisen de har mage og er skallet de er fete bankierer som spilte baccarat noen er nygifte som var på vei ut av synagogen, bruden i hvitt og med sløret helt krøllet fordi hun måtte ligge rett på gulvet i vogna brudgommen i svart og med flosshatt, hanskene er blitt skitne foreldrene og gjestene, kvinnene med perlebesatte v­ esker som alle skulle ønske de hadde rukket å dra hjem for å skifte til mer slitesterke klær. Rabbineren holder seg rak og går forrest. Han har alltid vært et forbilde for de andre. Noen er kostskolejenter med makne plisséskjørt og hatt med blått bånd som flagrer i vinden. De trekker strømpene godt opp idet de klyver ned. Og de stiller seg pent fem og fem, som på torsdagsutfluktene, hånd i hånd, intetanende. Hva kan en gjøre mot små kostskolejenter som er sammen med frøken? Frøken sier: «Vær lydige nå, jenter.» De har ingen trang til å være ulydige. Noen er eldre mennesker med barn i Amerika som pleide å sende dem livstegn. Bildet deres av utlandet ­stammer fra postkortene. Ingenting minnet om det de ser her. Barna kommer aldri til å tro det. Noen er intellektuelle. De er leger eller arkitekter, komponister eller poeter, de skiller seg ut på holdningen 17

og brillene. De har også sett mye i livet. De har studert mye. Noen av dem har også forestilt seg mye for å skrive bøker, men ingenting av det de har forestilt seg, minner om det de ser her. Så er det alle buntmakerne fra storbyene, alle herre- og dameskredderne, alle kleshandlerne som hadde emigrert til Vesten og ikke gjenkjenner dette som sine forfedres jord. Det er den uuttømmelige befolkningen fra byene, der hver og én bor i sin egen bicelle og her og nå danner endeløse rekker, og en undres hvordan de alle fikk plass i byenes stablede celler. Det er en mor som klapser til femåringen sin, kanskje fordi han ikke vil holde henne i hånden og hun vil at han skal stå rolig ved siden av henne. Det er lett å gå seg vill, og de må ikke komme bort fra hverandre på et ukjent sted med så mange mennesker. Hun klapser til barnet sitt, og vi som vet, tilgir henne ikke. Det ville forresten vært det samme om hun hadde overøst ham med kyss. Noen hadde reist i atten dager og ble gale og tok livet av hverandre i vognene, og noen ble kvalt under reisen fordi det var sånn trengsel disse klyver selvsagt ikke ned. Det er en liten jente som holder dukken sin mot ­brystet, også dukker blir kvalt. Det er to søstre i hvit kåpe som var ute og gikk og ikke kom hjem til middag. Foreldrene er fremdeles bekymret. 18

Fem og fem går de bortover ankomstgaten. De vet ikke at det er avreisegaten. En gate som bare gås i én gang. De går pent på rekke – ingen skal kunne klandre dem for noe. De kommer til en stor bygning og puster ut. Endelig er de fremme. Og når noen roper til kvinnene at de skal kle av seg, kler de først av barna og passer på ikke å vekke dem helt. Etter dager og netter på reise er barna urolige og grinete og så begynner de å kle av seg selv foran barna det får ikke hjelpe og når de får utdelt et håndkle hver, uroer de seg for om dusjen er varm, barna kan bli forkjølet og når mennene kommer inn i dusjrommet gjennom en annen dør, nakne de også, gjemmer kvinnene barna inntil seg. Og kanskje er det da alle forstår. Men det spiller ingen rolle at de forstår det nå, siden de ikke kan fortelle det til dem som venter på perrongen til dem som ruller av sted i mørklagte godsvogner gjennom alle landene på vei hit til dem som sitter i fangeleirer og engster seg for ­avreisen fordi de frykter klimaet eller arbeidet og er redde for å miste eiendelene sine 19

til dem som gjemmer seg på fjellet og i skogen og ikke har tålmodighet til å gjemme seg lenger. Det får gå som det går, de drar hjem. Hvorfor skulle noen komme og hente dem hjemme, de har jo aldri gjort noen noe til dem som ikke har villet gjemme seg, for en kan jo ikke forlate alt til dem som trodde de hadde anbrakt barna i sikkerhet på en katolsk kostskole der frøknene er så snille. Et orkester blir kledd opp i småjentenes plisséskjørt. Kommandanten ønsker at det skal spilles wienervalser om søndagsmorgenen. En blockowa vil gjøre vinduet sitt lunere ved å sy gardiner av det hellige stoffet rabbineren bar for å kunne forrette uansett hva som hendte med ham og uansett hvor han befant seg. En kapo og venninnen hennes kler seg ut i brudgommens snippkjole og flosshatt og brudens slør, og de leker bryllup om kvelden når de andre har lagt seg, døden nær av utmattelse. Kapoene kan more seg, de er ikke utmattet om kvelden. De svarte olivenene og lokumene blir delt ut til tyske kvinner som er syke, men de liker verken kalamataoliven eller annen oliven. Og hele dagen og hele natten alle dager og alle netter ryker det fra skorsteinene med dette brenselet fra alle land i Europa 20

dagen lang står menn ved skorsteinene og sikter asken for å finne smeltet tanngull. Jødene har jo gull i munnen, alle sammen, og det er så mange av dem at det blir flere tonn. Og om våren brer menn og kvinner aske ut over den tørrlagte sumpen som er pløyd opp for første gang, og gjødsler jorda med menneskelig fosfat. De har en pose spent rundt livet og stikker hånden nedi støvet av menneskeknokler som de strør ut over plogfurene i en stadig kamp mot vinden som blåser s­ tøvet tilbake i ansiktet på dem, og om kvelden er de helt hvite, med rynker streket opp av svetten som har rent ned over støvet. Og det er ingen fare for å gå tom, for det kommer tog etter tog, de kommer hver dag og hver natt og hver time hver dag og hver natt. Det er verdens største jernbanestasjon for ankomster og avreiser. Bare de som kommer inn i leiren, får senere vite hva som hendte med de andre, og de gråter over å ha forlatt dem på stasjonen fordi offiseren den dagen beordret de yngste til å danne en egen rekke noen må jo tørrlegge sumpen og spre de andres aske over den. Og de sier til seg selv at det ville vært bedre om de aldri hadde kommet inn hit og aldri hadde fått vite. 21