Det mørke nettet
Den hvite varebilen
Av Hanne Gjerde
Prolog
Mille går bortover det smale fortauet, da en hvit varebil sakner farten ved siden av henne. Mannen i førersetet lar blikket gli over henne, så kjører han videre.
Det er første gang Mille går alene hjem fra skolen. Det skal være en hemmelighet mellom henne og Lukas, storebroren. De er alene hjemme noen dager. Foreldrene er på hytta for å male stuen og soverommene så alt er klart til sommerferien.
Vinden river tak i trærne, og luften blir fylt av gyllent pollenstøv. Hun kjenner et press i brystet, det er tyngre å puste. Hun stanser, tar av seg sekken og åpner ytterlommen. Søren også! Inhalatoren er ikke der, jeg har glemt den hjemme.
Mille slenger sekken på ryggen og går med raske skritt hjemover. Det er heldigvis ikke langt igjen.
Den hvite varebilen stanser i busslommen rett foran henne.
Da hun kommer nærmere, ser hun at det er bilde av en kringle på siden av bilen. Over står det «Baker Frantzen».
Mannen går ut av bilen. Han har på seg en hvit jakke med sorte knapper. Han bretter ut et papirkart og kikker seg forvirret rundt. Så ser han på Mille og sier:
– Unnskyld, men vet du hvor Utsiktsveien er? Mobilen min har gått tom for strøm, og jeg har bare det gamle kartet her.
Han vifter med kartet og himler med øynene.
Mille vet at hun ikke skal snakke med fremmede, så hun rister på hodet og fortsetter fremover. Mannen mumler irritert for seg selv:
– Shit, nå kommer jeg for sent.
Han tar et skritt nærmere og sier:
– Sorry, men jeg har skikkelig dårlig tid. Jeg skal levere en kake til et bryllup, og feiringen begynner snart. Det skal være på et sted som heter Utsiktstoppen. Vet du hvor det er?
Mille lyser opp og går saktere. Det var der hun og bestevenninnen Aisha feiret 7-årsdagen sin for et par uker siden. Hele klassen var der, og de hadde skattejakt og disko. Det skader vel ikke å si hvor han skal kjøre?
Hun stanser, snur seg mot ham og sier:
– Ja, jeg vet hvor det er.
Hun peker ivrig til venstre og sier:
– Du må kjøre inn den veien der, og så svinger du til høyre. Når du kommer til et gult hus, så kjører du rett frem helt til du kommer til en regnbuepostkasse. Da tar du til venstre, og så første vei til høyre. Eller nei, andre vei til høyre. Og når du kommer til veikrysset, tar du til høyre igjen. Så kjører du rett frem helt til den lille lekeplassen, og da er du der.
Mannen løfter øyenbrynene og sier:
– Eh … Kunne du vise meg det på kartet, tror du?
Hun nikker og går bort til ham. Han har lyst, kort hår og blå øyne som smiler. Nesen hans er litt skjev. Han er yngre enn hun først trodde. Kanskje bare et par år eldre enn Lukas, broren hennes.
Mille ser ned på kartet. Hun har drevet med orientering sammen med faren sin så lenge hun kan huske, så det er lett å vise hvor han skal kjøre.
Mannen smiler varmt til henne og sier:
– Tusen takk for hjelpen. Hvis du vil, kan du få med noen bakevarer hjem? Jeg har bilen full.
Han går mot varebilen, vinker på henne og fortsetter:
– Kom, så kan du velge det du vil ha. Alt er rykende ferskt. Jeg har både skoleboller, kanelboller og vaniljeboller. Hva liker du best?
Mille nøler og tenker: Skal jeg tørre det? Mamma har sagt at jeg skal passe meg for folk jeg ikke kjenner, for de kan være skumle. Men han her ser snill ut.
Det rumler i magen, og hun svarer:
– Skoleboller!
– Da får du det!
Mille følger etter mannen til baksiden av varebilen. Hun legger merke til at han halter. De stiller seg foran de doble bakdørene.
– Nå får du se den kjempefine kaken jeg har bakt også, sier han. – Er du klar?
Mille nikker forventningsfullt.
– En, to, tre! sier han og åpner dørene.
En deilig, søtlig kanellukt slår mot henne. Det første hun ser, er en kake i tre etasjer. Den er pakket inn i en høy pappeske, med et vindu av gjennomsiktig plast. Hun lener seg frem og ser at kaken er pyntet med røde marsipanroser. På toppen står to små plastfigurer, av en mann i mørk dress og en dame i hvit kjole.
– Fin, ikke sant? sier han.
– Veldig, sier Mille.
Bak kaken er det hyller på hyller med boller. Noen har glasur som renner nedover sidene, andre har gul vaniljekrem.
– Nam! utbryter Mille og får vann i munnen.
Mannen river av en papirpose fra et stativ, gir den til Mille og sier:
– Bare ta alt du vil ha.
– Takk! sier Mille.
Hun krabber opp i bilen og tar en skolebolle. Lar tennene synke ned i den. Kjenner den deilige blandingen av melis og kokos, som smelter i munnen. Snart kommer hun til det beste, vaniljekremen. Hendene blir klissete av glasuren. Hun slikker den av og putter boller opp i posen.
Presset i brystet blir tyngre. Nå må jeg hjem til inhalatoren. Mannen tar et steg inn i bilen. Han holder noe hvitt i hånden.
Med ett griper han tak i henne med sterke armer. Før hun rekker å rope HJELP, presser han en klut foran munnen og nesen hennes. Det lukter så skarpt at Mille brekker seg. Beina svikter under henne, og hun segner om på gulvet.
Det siste hun hører før hun slukner, er bildørene som slamres hardt igjen bak henne.
Kapittel 1
En dag tidligere
Søndag 11. juni
Lukas går inn i stuen. Lydboken til Brødrene Løvehjerte strømmer ut av høyttalerne. Mille ligger på magen på gulvteppet og tegner mens hun spreller med beinene. Kosedyr er stablet i en ring rundt henne.
– Har du sett capsen min? spør Lukas.
– Ja, Brumle har den, sier Mille og peker fornøyd på favorittkosedyret sitt.
Lukas røsker til seg den brune capsen og sier:
– Slutt å ta tingene mine!
– Men du brukte den ikke, sier Mille.
– Du skal ikke ta den likevel. Dessuten er vel du snart for stor til å leke med kosedyr?
– Nei! Det kommer jeg aldri til å bli, sier Mille.
– Det tror jeg når jeg ser det, sier Lukas og går ut av stuen.
På vei opp til rommet sitt stanser Lukas foran det store speilet ved inngangen. Han vrenger av seg den mørke hettegenseren og retter på den blå piqueskjorten. Så flekser han armmusklene og sukker. Ikke noe som tyder på at jeg har vokst noe mer. Eller
fått større muskler. Jeg burde trene mer. Jeg er så lei av å være den laveste og spinkleste gutten i klassen.
Skulle ønske at jeg var like høy som pappa. Og jeg er sikker på at pappa også skulle ønske at jeg var mer som ham. At han hadde en sporty friluftssønn som han kunne dra på orientering og elgjakt sammen med. Men istedenfor fikk han meg. En pinglete datanerd. Og Mille, selvfølgelig, som er perfekt ...
Lukas går opp på rommet, setter seg ved skrivebordet og begynner å game.
Etter en stund kommer Mille inn på rommet til Lukas og sier:
– Jeg kjeder meg.
Lukas muter mikrofonen på headsettet og sier:
– Så finn på noe, da.
– Jammen jeg vil leke med deg, sier Mille.
– Jeg er opptatt.
– Hva driver du med? spør Mille og lener seg mot skjermen.
– Spiller, sier Lukas.
– Kan jeg få prøve?
– Nei, du er for liten, sier Lukas. – Det er 12-årsgrense.
– Åh, det er urettferdig! sier Mille. – Jeg vil også.
– Du får ikke lov av mamma og pappa. Så du må gå ut nå.
– Da tar jeg med meg denne, sier Mille og røsker til seg den lille spillkonsollen Lukas fikk av besteforeldrene til jul.
– Vær forsiktig med den!
Lukas tar en slurk brus og kikker ut av vinduet. Det begynner å bli mørkt ute. I den lille skogen utenfor tusler to rådyr. De har brun pels, hvite haler og horn på hodet. De snuser rundt i løvet. Jeg burde kanskje sagt fra til Mille, så hun kunne se på dem, men jeg gidder ikke.
Lukas setter fra seg brusen og fortsetter å game. Snart kommer de til å overvinne monstrene. Han må bare klare å stikke sverdet inn i halsen på det. Akkurat da åpner Mille døren og sier:
– Du må legge meg nå.
Lukas muter mikrofonen og sier:
– Jeg er midt i en runde.
– Jammen jeg får ikke sove hvis ikke noen leser for meg, sier Mille.
– Du kan vel lese selv?
– Det er ikke det samme, sier Mille. – Mamma eller pappa pleier alltid å lese for meg.
– Men de er ikke her, sier Lukas.
– Jeg sier ifra til mamma hvis du ikke gjør det. Du lovte mamma!
– Arrg! Ok, da. Jeg kommer snart.
– Men klokken er masse, sier Mille. – Du skulle lagt meg for lenge siden.
– Legg deg selv! sier Lukas. – Du er ingen baby lenger heller.
– Jammen …
– Lukk igjen døren! sier Lukas. – Jeg kommer snart, sa jeg jo.
Motvillig lukker Mille døren og går ut.
Da runden er ferdig, sender Lukas en melding til Shad0w_ Striker: – Snart tilbake.
Shad0w_Striker svarer med en tommel opp.
Etter at Lukas har lest ett kapittel i boken Mille har valgt ut, reiser han seg fra sengen hennes og går mot døren.
– Kan du ikke lese litt til? spør Mille. – Jeg lurer sånn på hva som skjer.
– Nei, nå må du sove, sier Lukas.
– Men mamma og pappa pleier alltid å lese to kapitler. Minst.
– Jeg kan lese mer i morgen, sier Lukas.
– Men jeg vil at du skal lese NÅ.
– Slutt å mase, ellers gidder jeg ikke å lese i morgen, sier Lukas og går ut av rommet. Han smeller døren hardt igjen bak seg.
– Det er dårlig gjort! roper Mille. – Jeg sier det til mamma!
– Dust!
Lukas kjenner at det bobler av sinne inni seg. Typisk Mille å sladre til moren. Nå kommer han sikkert til å få kjeft: Du lovte å ta godt vare på Mille mens vi var borte. Du må huske på at hun er 7 år yngre enn deg. Du må være snill og tålmodig med henne. Hun ser sånn opp til deg.
Som om han bryr seg. Det var ikke han som ønsket seg en lillesøster. Han går inn på rommet sitt, setter seg foran PC-en og tar et dypt pust.
Shad0w_Striker er heldigvis fortsatt pålogget. Eller Storm som han heter på ordentlig. Han er 17 år, tre år eldre enn Lukas. De har gamet sammen i snart to år. Selv om de aldri har møtt eller sett hverandre, føler Lukas at Storm er en av hans beste venner. Særlig etter at Henri flyttet til Paris med familien sin. De hadde vært bestevenner helt siden barnehagen. På skolen ble de ofte kalt for «tvillingene». Det var nok fordi de hang sammen hele tiden, og fordi begge to hadde mørkt hår og grønne øyne. De lovte hverandre å alltid være bestevenner, uansett hva som skjedde. Men så fikk faren til Henri en ny jobb, og de flyttet. Etter det har Lukas nesten ikke hørt noe fra ham, og han har ingen å henge med i friminuttene lenger.
Lukas tar på seg headsettet og sier:
– Sånn, nå er jeg tilbake. Vi rekker vel en runde til?
– Ja, gjerne, sier Storm.
– Så bra. Måtte bare legge lillesøsteren min. Mamma og pappa er borte noen dager, skjønner du.
– Å ja, sier Storm. – Hvor gammel er hun igjen?
– 7 år. Hun er så mye yngre enn meg, og vi har ingenting til felles.
– Likner dere, eller?
– Nei, sier Lukas. – Hvis du hadde søkt opp «gullunge», så ville du sett et bilde av henne. Lyst, krøllete hår. Og store, blå øyne. Jeg er mer mørk og mystisk.
– Ha-ha, sier Storm. – Vis meg et bilde av henne, da.
Lukas laster opp et bilde fra telefonen.
– Skjønner hva du mener, sier Storm. – Hun ser dritsøt ut. De krøllene, jo.
– Ja, skikkelige «korketrekkere», sier Lukas.
– Hvorfor kalles det for det?
– Tror det er fordi de er som en spiral, akkurat som på en vinopptrekker, sier Lukas.
– Ah, skjønner, sier Storm. – Så søstera di går i andre klasse, da?
– Ja, på den samme skolen som jeg gikk på, sier Lukas.
– Bekkestua?
– Ja, du husker godt, sier Lukas. – Hvilken barneskole gikk du på egentlig?
– En sossegutt som deg har helt sikkert aldri hørt om den, sier Storm. – Ha-ha. Jeg har vokst opp i gettoen, vet du.
– Ikke døm oss som er fra Blærum, vi er bra folk vi også.
Storm ler og sier:
– Ja, ja, det finnes vel alltids noen unntak.
– Skal jeg forresten fortelle deg noe rart? sier Lukas. – Søsteren min har akkurat samme lærer og klasserom som jeg hadde. Den eneste forskjellen er at hun er sykt skoleflink, så læreren digger henne. I motsetning til meg.
– Skjønner at det må være kjipt, sier Storm. – Jeg var aldri noe skolegeni jeg heller. Så nå har jeg droppa ut.
– Jøss, mener du det?! sier Lukas.
– Ja, det er sant! sier Storm. – Det er ting som er viktigere enn pugging og bøker, ikke sant? Man må finne sin egen vei i kaoset.
– Hva sier mammaen og pappaen din om det, da?
– Muttern bryr seg ikke, sier Storm. – Og fattern har jeg jo aldri møtt. Så jeg er sjef over mitt eget liv.
– Så hva har du tenkt til å gjøre nå? spør Lukas.
– En kompis fikser jobber til meg, så alt ordner seg, sier Storm. – Og vet du hva? Snart har jeg nok cash til at jeg kan flytte for meg selv. Da slipper jeg å bo i en føkkings skoeske sammen med muttern. Da kan jeg gjøre som jeg vil 24-7.
– Det høres bra ut. Foreldrene mine er ganske strenge. Derfor er det så digg at de er borte noen dager. Bortsett fra at jeg må passe lillesøsteren min, da ... Hun er sykt irriterende. Skulle ønske jeg var enebarn, som deg.
– Jeg ser den, sier Storm. – Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg å bli kvitt henne?
– Ha-ha, I wish. Det ville gjort livet sååå mye enklere.
– Ja, ikke sant? Alt ordner seg, bro. Jeg lover.
Forfatter Hanne Gjerde (født 1972) jobber som jurist i Barne- og familiedepartementet. I sitt forfatterskap utforsker hun ofte forholdet mellom menneske og maskin. Hanne Gjerde vant Bokslukerprisen i 2024 for romanen Evighetsspillet, en pris der omkring 120 000 barn på mellomtrinnet har vært med på å lese og stemme fram årets beste bok. I 2025 ble hun igjen nominert til Bokslukerprisen med Maskinlæreren, som er en av superfinalistene i 2026-utgaven av prisen.
Fotograf Kirsten Sjøwall
Flere bøker av Hanne Gjerde:
Maskinlæreren, 2024
Evighetsspillet, 2022
Ønskemaskinen, 2019
Den magiske dukkefabrikken, 2018
Bestevenn på boks, 2017
