Innhold
Innledning 7
Kapittel 1
Introduksjon til temaet 9
Begrepsavklaringer og prioriteringer 11
Har barnehageansatte lov til å samtale med barn ved bekymring? 13
Kapittel 2
Kan vi stole på barn? 17
Barn kan være kompetente informanter 18
Underrapportering er det største problemet 19
Hva skjer når barn husker feil eller forteller usant? 19
Hukommelse for belastende hendelser 20
Kan barn ta skade av å samtale? 21
Kapittel 3
Holdninger og mellommenneskelige kvaliteter 23
Nysgjerrighet og interesse 24
Barnet som ekspert på sin virkelighet 24
Tilstedeværelse, nærhet og sensitivitet 24
Kapittel 4
Dialogiske prinsipper 27
Samtalens hovedmål: fri fortelling 28
Åpne spørsmål 29
Ikke-ledende spørsmål 33
Aktiv lytting 36
Følelsenes plass 44
Bruk barnets språk 45
Unngå belønning, press og påvirkning 46
Kapittel 5
Spontane samtaler 49
Samtale i den situasjonen bekymringen oppstår i 50
Hvem skal snakke med barnet? 50
Skal vi alltid prate mer med barnet? 51
Kapittel 6
Fysiske og praktiske forhold 53
Rom/plass 54
Samtale gjennom aktivitet 54
Hjelpemidler i planlagte samtaler 56
Hvem er til stede? 58
Opptaksutstyr og dokumentasjon 60
Kapittel 7
Den planlagte samtalens ulike faser 67
Forberedelse 68
Kontaktetablering 68
Introduksjon til temaet 69
Fri tale 70
Sonderende fase 71
Oppsummering 73
Avslutning 73
Oppfølging i etterkant 76
Kapittel 8
Barnehageansattes barrierer for å spørre 79
Faglige barrierer 80
Praktiske barrierer 81
Personlige barrierer 81
Relasjonelle barrierer 82
Kapittel 9
Barns barrierer for å fortelle 85
Manglende begrepsapparat 86
Manglende forståelse 86
Dissosiering og fortrengning 87
Truet til taushet 87
Frykt for konsekvenser 87
Skyldfølelse 88
Lojalitet til voldsutøver 88
Tidligere negative erfaringer 88
Kulturelt tabu 89
Kapittel 10
Veien videre 91
Referanser 93
Forfatteromtale 95
Innledning
Å møte barn som subjekter (ikke objekter), likeverdige og human beings (ikke human becomings) har helt siden tidlig barndom ligget hjertet mitt nær. Dette barnesynet ble formalisert i voksen alder da jeg som pedagogikkstudent i år
2008 møtte Kristian Andersen1. Gjennom undervisningen ble jeg introdusert for pedagogikkens verden, og undervisningen til Kristian utstrålte en vakker grunnholdning til barn:
Barndommen har egenverdi – barn er ikke bare på vei til noe.
Man snakker hovedsakelig med barn, og ikke bare om eller til dem.
· Barnas følelser og tanker tas på alvor, på lik linje med voksnes.
Respekt for barnas individualitet.
Dette er holdninger jeg har forsøkt å viderebringe i yrkeslivet. Spesielt de siste årene, gjennom arbeidet i Stine Sofies Stiftelse, har jeg jobbet for å løfte frem barns faktiske forutsetninger for å være kilde til informasjon i eget liv.
Det er fint å kunne bidra med teoretisk kunnskap og praktisk erfaring innen denne tematikken, for jeg vet at mange barnehageansatte er interessert i å lære mer om det. Selv om en bok kan bidra med innsikt, vet jeg også at samtalekompetanse i stor grad opparbeides gjennom praktisk øvelse, gjennom å gjøre feil og gjennom veiledning. Heldigvis begynner det å komme programmer og verktøy som gjør at vi kan øve opp praktiske samtaleferdigheter om sensitive temaer med barn2
«Noen ansatte er nok usikre på hvor mye de skal grave og spørre.»
Det er en rekke folk som skal ha takk knyttet til dette skriveprosjektet: Takk til Stine Sofies Stiftelse for å legge til rette slik at jeg kunne bruke deler av arbeidstiden til skriveprosjektet. Takk til Stian Tobiassen og Anders Dovran og andre kollegaer for nyttige innspill om å skrive praksisnært. Takk til forlagsredaktør Kristin Green Nicolaysen for ideen til boken og for effektiv kommunikasjon gjennom skriveprosessen. Takk også til barnehagestyrer Janne Røer-Skaara, dr. polit. Kari T. Gamst og Kristian Tangen i Kripos for konstruktive tilbakemeldinger og verdifulle nyanseringer. Det er mye velvilje ute og går.
1 Kristian Andersen er i skrivende stund (vår 2021) ansatt som avdelingsdirektør ved Avdeling for lærerutdanning på Universitetet i Agder.
2 Se blant annet www.snakkemedbarn.no
«Jeg opplever at språkføre barn i barnehagen i stor grad er kompetente til å fortelle om hendelser i eget liv, også de vanskelige.»
(Barnehagelærer)
