Forord av Knut Engedal
Anne Marie Mork Rokstad, Cecilie Høj Anvik og Atle Ødegård (red.)
Sykehjemmet
Hjem, helseinstitusjon og arbeidsplass
Anne Marie Mork Rokstad, Cecilie Høj Anvik og Atle Ødegård (red.)
Sykehjemmet
Hjem, helseinstitusjon og arbeidsplass
Forord av Knut Engedal
Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave 2023 / 1. opplag 2023
ISBN: 978-82-450-3313-7
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign ved forlaget
Omslagsfoto: © Macrovector / Shutterstock
figur 7.1 ©shutterstock.com/VoodooDot(114378196) ©shutterstock.com/vectortatu(777444859)
figur 10.2 shutterstock.com/VoodooDot(114378196)
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Forord
Med denne boka, Sykehjemmet – hjem, helseinstitusjon og arbeidsplass, ønsker vi å sette et bredt søkelys på sykehjemmets funksjon, innhold og utviklingsmuligheter. Sykehjemmene skal ivareta viktige behov for helse- og omsorgstjenester i samfunnet samtidig som de skal fungere som et hjem for de som bor der i kortere eller lengre tid. Sykehjemmene er også en sentral institusjon i lokalmiljøene og en sentral arbeidsplass for mange med ulik bakgrunn, fagkompetanse og funksjon.
Vi har vært opptatt av å presentere sykehjemmet slik det beskrives i overordnede strategidokumenter, i statistikk og forskning, men også slik det oppleves av involverte parter, beboere, pårørende og ansatte.
Vi er glade for å ha fått så mange kompetente forfattere med på bokideen og er takknemlig for deres bidrag i de 15 kapitlene som inngår i boka. Forfatternes ulike fagbakgrunn og tilnærming til temaene bidrar til å beskrive det mangfoldet som sykehjemmene representerer, men også de utviklingsmulighetene som ligger i å tenke nytt om hvordan sykehjemmene kan ivareta nødvendige funksjoner i fremtiden.
Vi håper boka vil være et nyttig bidrag i utdanning og oppdatering av helse- og omsorgspersonale som møter beboere og pårørende i sykehjem, men også for dem som skal planlegge, utvikle og lede tjenestene. Til hvert av kapitlene er det en utførlig referanseliste som underbygger forfatternes fremstilling av de ulike temaene. Referansene gir leserne mulighet til å gå nærmere inn på de temaene som presenteres, dersom de ønsker det.
Vi vil takke de anonyme fagfellene for grundige og nyttige kommentarer. Videre vil vi takke Fagbokforlaget ved forlagsredaktør Berit Aandal Gjendem for positivt samarbeid gjennom hele bokprosjektet fra ide til bok.
Molde og Bodø, januar, 2023
Anne Marie Mork Rokstad, Cecilie Høj Anvik og Atle Ødegård
Kapittel
Kapittel 9
«Jeg tenker over ting på en annen måte.» Læring og kompetanseutvikling blant
i sykehjem
Cecilie Høj Anvik
Konteksten – en fagskoleutdanning innenfor helse- og sosialfag
Ulike læringssituasjoner og -prosesser – presentasjon av funn
«Det er veldig langt mellom hodet og arket, altså!» Møter med fagstoff og teknologi
«De kan få en så fin dag hvis vi starter rett.» Felles refleksjoner rundt problemforståelser
«Jeg er blitt flinkere til å snakke etter utdanningen.» Anvendelse av teori i egen praksis.............
«Jeg opplever at jeg har noe å bidra med.» Utvikling av omsorgen
Oppsummering av funn
Læring og kompetanseutvikling mellom formaliserte rammer og hverdagslige praksiser.
som tilnærming i utviklings- og innovasjonsprosesser
Tjenestedesign i en sykehjemskontekst – muligheter og begrensninger
Kapittel 12
Sykehjemmet som knutepunkt for helsefremmende innovasjon
Elisabeth Willumsen, Charlotte Wegener og Marianne Storm
rammeverk .........................................................................................
og lokalsamfunnsarbeid (community
Tre eksempler på grensearbeid og helsefremmende innovasjon
Hvordan kan sykehjemmet spille en aktiv og helsefremmende rolle i lokalsamfunnet – en diskusjon
Hva karakteriserer «helsefremmende innovasjon» med sykehjemmet som knutepunkt?
Kapittel 13
og Marte H. Mostraum
menes med velferdsteknologi, og hva
Kapittel 14
Kapittel 15
Forord
av professor emeritus Knut Engedal
Hvordan skal man arbeide for å skape et trygt og godt hjem og samtidig gi gode og hensiktsmessige helse- og omsorgstjenester for samfunnets eldste og skrøpeligste borgere i livets aller siste fase? Boka, Sykehjemmet – hjem, helseinstitusjon og arbeidsplass, tar for seg dette og består av to deler. Del 1 består av åtte kapitler skrevet av ulike forfattere med ulik yrkesbakgrunn og er en beskrivelse av sykehjemmet slik det fungerer i dag, hvorfor det fungerer som det gjør, og hvilke faktorer som påvirker sykehjemmets funksjon. Del 2 består av seks kapitler, også skrevet av ulike forfattere, som gir innspill på hvordan man kan møte eventuelle endringer i sykehjemmets funksjon i framtiden. Etter redaktørenes innledningskapittel starter boka (kapittel 2) med en historisk oversikt over institusjonsomsorgen i Norge. Oversikten strekker seg fra fattighus, til alders- og pleiehjem og til dagens sykehjem som har flere funksjoner, både langtidsopphold for personer med ulike behov og korttidsopphold for rehabilitering, viderebehandling etter sykehusinnleggelse og for avlastning. Vi får også vite hvem som bor i sykehjem, og hvor lenge man bor der. Det fortsetter (kapittel 3) med en funksjonsbeskrivelse av sykehjemmets oppgaver og hvilke myndighetsforskrifter som sykehjemmet må ta hensyn til. Det er nyttig lesning, og ikke minst forstår man som leser at norske sykehjem er institusjoner i stadig endring med nye funksjoner som gjør dem mer til helseinstitusjoner enn til et botilbud. Samtidig får man et klart inntrykk av at kvaliteten av tjenestene som ytes i norske sykehjem, er forskjellig. Hva det skyldes, er et åpent spørsmål, men ettersom myndighetskravene er knyttet til ordet forsvarlighet, så vil det kunne forklare at det fins forskjeller i kvaliteten på tjenester. Forsvarlig er et begrep som kan tøyes. Det spennende er at beskrivelsen av ulik kvalitet på tjenester beskrevet i kapittel 3, samsvarer med opplevelser som pårørende til sykehjemsbeboere har. Dette kommer fram i kapittel 4 som refererer til hva pårørende forteller i intervju. Noen er fornøyd med kvaliteten på tjenestene som ytes, mens andre er mindre fornøyd, ja faktisk sterkt misfornøyd med tjenesteytingen. På en annen side opplever de pårørende at deres nære blir tatt godt vare på, og at de har en god og trygg bolig, det vil si at de er tilfreds med sykehjemmets hjemfunksjon. Det man som leser lurer på etter å ha lest kapittel 2 til 4, er om bemanning og kompetanse blant sykehjemmets ansatte har endret seg i takt med sykehjemmets endrede funksjoner de siste 30 årene. Så
det nærliggende spørsmålet er om norske sykehjem er riktig bemannet, både i antall og i forhold til personell med kompetanse til å yte tjenester av høy kvalitet tilpasset dagens meget skrøpelige beboere?
Så langt har boka beskrevet tjenestetilbud, og som leser er man nysgjerrig på fortsettelsen. Hvordan har beboerne det på sykehjemmet? Hvilken livskvalitet har de, og hva kan gjøres for eventuelt å bedre beboernes livskvalitet? Hvorfor er jeg opptatt av livskvalitet?
De aller fleste som er innlagt som langtidspasienter, har sykdommer man ikke kan kurere. De vil dø i sykehjemmet, de fleste innen to til tre år. Med personsentrert omsorg som filosofi må målet for oppholdet i sykehjemmet derfor være å tilby en hjemlig tilværelse med personsentrerte aktiviteter som sikrer beboerne best mulig livskvalitet. Det er derfor helt naturlig at boka har et viktig kapittel (kapittel 5) om livskvalitet, hva det er, hvordan det kan måles, hvilke tiltak som kan bedre livskvaliteten, og hvilken rolle de ansatte i sykehjemmet har for å vedlikeholde og bedre beboernes livskvalitet. Personsentret omsorg er igjen et stikkord. Hva kan bedre livskvaliteten?
Undertegnede har som tilsynslege og forsker i sykehjem de siste 45 årene undret seg over hvorfor det skjer så lite i hverdagen på de fleste sykehjem. En kvinnelig beboer på 91 år syntes det samme. Hun sa: «Jeg sitter her og venter og venter, men jeg vet ikke på hva; det er bare venting her.» Det var derfor godt å lese kapittel 6 som omhandler tilrettelegging av aktiviteter for personer med demens. Stikkord for gode aktiviteter er ifølge forfatterne aktiviteter som er meningsfulle for hver enkelt person som deltar, og at man i aktiviteten tar hensyn til hvem personen er, altså at aktiviteten er personsentrert. Om beboeren har demens eller ikke spiller ingen rolle. Vi vil alle bevare vår verdighet når vi deltar i aktiviteter, også i livets siste fase.
Fysiske omgivelser er også viktig for å trives; det får oss til å føle at vi er «hjemme». Dette har vi alle erfaringer med, og kapittelet om fysiske forhold (kapittel 7) bidrar til at vi forstår hvilken betydning omgivelsene har for at vi skal trives. Det vil si å ha et godt og trygt dagligliv og god livskvalitet. Det er mye å lære om dette emnet.
Men så kommer det en tid når aktiviteter ikke spiller en vesentlig rolle i dagliglivet lengre. Som tidligere beskrevet vil de fleste beboere dø i sykehjemmet, så det er helt nødvendig at omsorg i livets siste dager beskrives i bokas neste kapittel (kapittel 8). Dette kapittelet om palliativ omsorg legger stor vekt på hvilken rolle helsearbeidere i sykehjem har for å tilrettelegge for døden, slik at den blir verdig. Alle må få dø uten å lide. Kapittelet om palliativ omsorg og om å dø må leses til man kan teksten utenat.
Helt til slutt i del 1 (kapittel 9) får vi en påminnelse om hvilken verdi refleksjonsarbeid har for å øke kompetansen blant helsefagarbeidere. Refleksjon over egen praksis er en verdifull metode som burde anvendes i langt større grad. Men det betinger at det avsettes tid og rom for dette i en travel arbeidshverdag. Mange har nok prøvd denne metoden, men har erfart at det så lett sklir ut, når hverdagen er hektisk. Undertegnede mener at det er et ledelsesansvar at refleksjonsarbeid som metode for kompetansebygging blir en del av arbeidsrutinene i sykehjemmet.
Bokas andre del omhandler framtiden. Hva vet vi i dag om hvilke behov eldre har om 50 år? Vil vi ha behov for sykehjem? Dette er tema for kapittel 10 hvor det diskuteres hvordan man kan imøtekomme behovet til framtidens gamle som har behov for sykehjemsplass. Man våger faktisk å diskutere om sykehjemmet skal flytte til den gamles bolig, slik at den
pleietrengende kan få avansert medisinsk behandling i eget hjem i stedet for i sykehjem. En spennende tanke. Forfatterne er ydmyke og gir ingen svar, og godt er det fordi vi vet ikke hvordan framtiden vil fortone seg. Hva om man virkelig lykkes med å utvikle en medisin som kan bremse demensutvikling på et tidlig stadium? Det vil redusere behovet for sykehjem for mange. Hva med bedre behandling for hjerneslag og ulike degenerative hjernesykdommer? På en annen side vil de av framtidens eldre som har nedsatt funksjonsevne og handikap, ha andre krav til tjenester enn dagens eldre, men vi vet ikke hva det innebærer av behov for nye tjenester i dag. Så spørsmålet om hvilke tjenester som skal tilbys i morgendagens sykehjem, er fortsatt åpent. Det innebærer at vi heller ikke vet hvordan vi skal designe nye tjenester, noe som bli diskutert i kapittel 11. I dette kapittelet får man ideer om hvordan man med bruk av tjenestedesign kan utvikle nye tjenester tilpasset brukernes, det vil si beboernes, behov. Dette betinger brukermedvirkning, slik at de «nye» tjenestene er tilpasset beboernes behov og ønsker. Forfatterne peker derfor klokelig på at hensikten med kapittelet er å beskrive hvordan man kan utvikle bedre tjenestedesign og drive innovativt arbeid i sykehjem. Dette er kunnskap som er god å ha med seg på veien når behovene i den offentlige omsorgssektoren endres. Men det er ikke bare det offentlige som skal trå til med tjenester for at eldre med funksjonstap skal få et godt liv i alderdommen. I helsefremmende arbeid er det også viktig å involvere frivillige organisasjoner. Slipp dem inn på sykehjemmet i samarbeid med de ansatte, beboerne og pårørende. Slikt grensearbeid kan være et viktig bidrag til å heve livskvaliteten for beboerne på sykehjem. Dette er spørsmål som diskuteres i kapittel 12, hvor man ser på sykehjemmets rolle i lokalsamfunnet, og hvordan sykehjemmet kan samvirke med samfunnet utenfor institusjonen. Kapittel 13 omhandler velferdsteknologi; et tidsaktuelt tema som stadig diskuteres i omsorgssektoren. I hvilken grad er det behov for ny teknologi? Må omsorgsoppgavene digitaliseres/automatiseres fordi det blir så mange gamle med funksjonssvikt i framtiden? Eller vil velferdsteknologi først og fremst anvendes til å aktivisere sykehjemsbeboerne og dermed bedre deres livskvalitet? Forfatterne gir ingen svar, men peker på at velferdsteknologi kan brukes både for å gi beboerne mer trygghet, men også mer adspredelse i en ellers lang hverdag. Noen studier har også pekt på at digitale løsninger kan bidra til mer fysisk aktivitet, også for sengeliggende pasienter i sykehjem, og mer kontakt med pårørende. Dette er spennende tanker så lenge man ikke erstatter menneskelig kontakt med digitale kontakter, slik forfatterne påpeker. Kapittel 14 er en beskrivelse av sykehjemmets ansatte og behovet for fornyelse, det vil si om det er behov for nye løsninger og i så fall hvilke. Boka avsluttes med et kapittel om ledelse (kapittel 15) som bygger på to publiserte oversiktsartikler og et intervju med en leder. Hva er god ledelse, og hva er mindre god ledelse? Det er sikkert at ledere på alle nivåer i et sykehjem må være dedikert til oppgaven og føle seg som en del av virksomheten. Da vil de stå fram som et godt eksempel for sine medarbeidere. Ledelsen på et sykehjem eller på en avdeling i sykehjemmet kan man sammenligne med en meglers vurdering av en bolig. Mens megleren sier at det er tre ting som bestemmer boligens verdi, nemlig: beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet, kan man si at kvaliteten på et sykehjem bestemmes av tre faktorer: ledelse, ledelse og ledelse.
Jeg liker denne boka. De ulike kapitlene komplementerer hverandre og gir variert kunnskap om hvordan man kan yte gode tjenester til alle beboerne i et sykehjem i samsvar
med rammeverket om personsentrert omsorg. Hvert kapittel er forsynt med gode referanser som gir leseren tips om mer stoff å fordype seg i. Om man kort skal oppsummere hva boka handler om, så vektlegges følgende hovedpunkter:
• Hvordan vi kan ivareta og forbedre kvalitet på tjenester til beboere i sykehjem og hvordan vi kan bruke ny tekning for å oppnå dette;
• Hvordan vi kan ivareta livskvalitet til beboere i sykehjem fra den dagen de flytter inn til den dagen de dør.
Jeg håper at alle helsearbeidere som arbeider på sykehjem, får anledning til å lese boka, og kanskje man i fellesskap kan diskutere de ulike kapitlene i grupper. Jeg tror også at beslutningstakere i landets kommuner vil ha nytte av å lese boka. Det vil kunne være til hjelp når de skal bestemme hvordan sykehjemmet i deres kommune skal driftes. Og så får vi håpe at kunnskapen i denne boka kan komme beboerne i sykehjem til gode, slik at livets siste dager blir så gode som mulig.
Sykehjemmet er en kompleks institusjon, og skal dekke mange behov og funksjoner. Utfordringene knyttet til mennesker i en livsfase hvor de trenger avansert helsehjelp, omsorg og andre forhold, er mange og sammensatte. Nettopp derfor er det er viktig å beskrive og forstå sykehjem med forskjellige faglige blikk, som får fram ulike aspekter og dimensjoner ved sykehjemmet. Forfatterne ønsker å bidra til en bred forståelse både av hva et sykehjem er, og hvilke utfordringer sektoren står overfor.
Boka er en tverrfaglig vitenskapelig antologi. De fagfellevurderte kapitlene viser et mangfold av faglige perspektiver som gir innspill til hvordan vi kan planlegge for fremtidige behov og kompetanse, og utvikle sykehjemmet i tråd med disse. Et felles mål for boken er å gi et kunnskapsgrunnlag som kan bidra til å skape best mulig tjenestekvalitet i sykehjem. Dette er viktig både for de som skal bo i sykehjem, for pårørende og for de ansatte.
Målgruppen for boka er profesjonelle utøvere innen helse- og sosialfagene, herunder alle som arbeider i sykehjem og studenter. Undervisningspersonell i universiteter og høgskoler, ansatte i administrasjon og ledelse, samt pårørende vil også kunne finne boka interessant.
Fagredaktørene
Anne Marie Mork Rokstad er professor ved Høgskolen i Molde og seniorforsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse. Hun er utdannet psykiatrisk sykepleier med klinisk erfaring fra alderspsykiatri og har en doktorgrad på temaet implementering av personsentrert omsorg i sykehjem. Videre forskning har blant annet vært knyttet til dagaktivitetstilbud, forebygging av risikofaktorer for kognitiv svikt og behov hos personer med demens.
Cecilie Høj Anvik er professor i velferdssosiologi ved Nord universitet. Hennes forskningsfelt er utsatte grupper og tjenester innenfor velferdsstaten, med særlig tematisk innretning mot institusjonsbasert eldreomsorg, unge i sårbare livssituasjoner og funksjonshemning. Anvik har en doktorgrad i sosialantropologi fra NTNU.
Atle Ødegård er psykologspesialist i Helse Møre og Romsdal HF (Avdeling for Spesialisert habilitering) og professor ved Høgskolen i Molde. Forskningsinteressene hans er tverrprofesjonelt samarbeid i praksis og utdanning, samt utvikling av ny forskningsmetodikk innenfor disse feltene. Han er tilknyttet Helseinnovasjonssenteret i Kristiansund og har også en professor II-stilling ved Nordlandsforskning der han har spesielt fokus på innovasjon i offentlig sektor.
ISBN 978-82-450-3313-7