Issuu

Denne boken setter fokus på de mest sentrale folkerettslige problemstillingene relatert til Svalbardtraktaten, og framhever områder der traktatregimet i framtiden vil kunne møte nye utfordringer. Forfatterne i antologien er jurister, historikere og statsvitere som har befattet seg med sentrale problemstillinger tilknyttet en av de viktigste og mest omstridte mellomfolkelige overenskomstene Norge er part i.

ISBN 978-82-450-2788-4

,!7II2E5-achiie!

Svalbardtraktaten 100 år

Etter 100 år er det tid for å se på hvordan traktaten har oppfylt sine oppgaver og hvordan norsk politikk har tilpasset seg traktatens bestemmelser. – Hvordan er forholdet mellom Svalbardtraktaten og norsk rett? Hvilken rolle spiller sysselmannen i utøvelsen av norsk suverenitet? Hvordan er forholdet mellom den russiske bosetningen og norsk forvaltning? Hvem kan drive forskning på Svalbard? Hva er de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringene? Hvordan driver Norge miljøvern på Svalbard? Hvem utfordrer norsk Svalbard-politikk? Hvem har rett til de marine ressursene? Gjelder Svalbardtraktaten offshore?

Irene Dahl Øystein Jensen (red.)

Den 9. februar 2020 var det 100 år siden Svalbardtraktaten ble vedtatt på fredskonferansen i Paris. Traktaten gir Norge suverenitet over Svalbard-øygruppen og de tilstøtende sjøterritorier. Traktaten gjorde Svalbard til en del av Kongeriket Norge, den inneholder regler om næringsvirksomhet, skattlegging og militære installasjoner. Traktaten har også blitt kalt verdens første mellomfolkelige miljøvernavtale, og har regler for å sikre dyre- og plantelivet på Svalbard.

Irene Dahl Øystein Jensen (red.)

Svalbardtraktaten 100 år Et jubileumsskrift

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 2

06.08.2020 12:51

Irene Dahl Ă˜ystein Jensen (red.)

Svalbardtraktaten 100 ĂĽr et jubileumsskrift

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 3

06.08.2020 12:51

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-2788-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagfoto: © Neural Networks / Shutterstock (map of Svalbard), © Dancake / Shutterstock (topographic contour)

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 4

06.08.2020 12:51

FORORD

Redaktørene av denne boken har lenge arbeidet med folkerettslige spørsmål i nordområdene. Kanskje mer enn noe annet har Svalbardtraktaten fra 1920 fascinert og opptatt oss. Traktaten er et komplisert studieobjekt. For folkerettsjuristen byr den på unike rettslige problemstillinger. For statsvitere og historikere er Svalbardtraktaten og styringen av øygruppen ved ishavet i nord like interessant. Svalbard inngår i en for Norge utfordrende utenriks- og realpolitisk kontekst. Ideen om en jubileumsbok i anledning Svalbardtraktatens 100-årsjubileum ble unnfanget under et seminar som K.G. Jebsen senter for havrett arrangerte i Kroatia sommeren 2018. Jebsen-senteret var et forskningssenter ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø og Fridtjof Nansens Institutt (FNI) i Oslo som eksisterte fra 2013 til 2019. Gjennom vår tilknytning til senteret fikk vi anledning til å utvikle ideen som har blitt til boken du nå holder i hånden. Vi vil takke kolleger ved FNI og UiT for gode faglige og sosiale stunder. Takk også til masterstudent Sander Danielsen ved UiT som har korrekturlest samtlige av bokens kapitler. Vi er takknemlige overfor vår tålmodige forlagsredaktør hos Fagbokforlaget i Bergen, Marius Gulbranson Nordby. Endelig skylder vi vår største takk til de dedikerte og dyktige forfatterne som har gitt utmerkede bidrag til en bok vi er stolte av. Vi håper boken vil bidra til å opprettholde interessen for og diskusjonen rundt Svalbardtraktaten – en traktat som selv 100 år etter at den ble signert i Paris, vekker debatt og kontroverser både nasjonalt og internasjonalt. Oslo og Tromsø, februar 2020 Irene Dahl og Øystein Jensen

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 5

06.08.2020 12:51

INNHOLD

KAPITTEL 1

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR ................................................................

ØYSTEIN JENSEN OG IRENE DAHL

Innledning ...................................................................................................... Suverenitet og myndighetsutøvelse ................................................................ Russland ......................................................................................................... Forskning ........................................................................................................ Sikkerhetspolitikk og militær virksomhet ..................................................... Miljø................................................................................................................ Ikke-diskriminering, hav og kontinentalsokkel .............................................

9 11 12 13 14 15 16

KAPITTEL 2

SVALBARDTRAKTATEN OGbNORSK RETT ............................................

ØYSTEIN JENSEN

Innledning ...................................................................................................... Avgjørelsen i Paris........................................................................................... Suverenitet ...................................................................................................... Vilkår for myndighetsutøvelsen ..................................................................... Norsk svalbardpolitikk ................................................................................... Lovgivning ...................................................................................................... Administrasjon ............................................................................................... Slutning ..........................................................................................................

19 20 28 31 33 37 46 49

KAPITTEL 3

I FREMSTE LINJE: SYSSELMANNEN OGbSUVERENITETEN ...........

THOR BJØRN ARLOV

«På Svalbard skal der være en sysselmann …» ............................................... Prolog: Skuﬀelse og skapelse (1920–1925)........................................................ Tjue års ensomhet (1925–1945) ........................................................................ Den kalde freden (1946–1963) .......................................................................... Grepet strammes (1964–1975) .......................................................................... Mot normalt (1976–1989) ................................................................................. Suveren på Svalbard (1990–2010) .................................................................... Epilog: Mellom barken og veden? ..................................................................

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 6

51 52 55 60 65 69 73 78

06.08.2020 12:51

Innhold

KAPITTEL 4

BARENTSBURG: ET LITE STYKKE RUSSLAND IbMØTE MED NORSK FORVALTNING ................................................................................................ 81 JØRGEN HOLTEN JØRGENSEN

Innledning ...................................................................................................... Svalbardtraktaten og Sovjetunionens stilling ................................................ Økt oppmerksomhet og normalisering av svalbardpolitikken ...................... Miljøvern som politisk virkemiddel ............................................................... Grenser for normaliseringen? ........................................................................ E er Ukraina .................................................................................................. Er vi alle like? ..................................................................................................

81 82 89 93 98 102 104

KAPITTEL 5

FORSKNINGSPOLITIKK PÅbSVALBARD .................................................

109

ARILD MOE

Innledning ...................................................................................................... Forskningens plass i Svalbardtraktaten .......................................................... Forskning og suverenitetsprinsippet .............................................................. Etableringen av forskningsbase i Ny-Ålesund................................................ Internasjonaliseringen av Ny-Ålesund ........................................................... Nye forventninger ........................................................................................... Respons........................................................................................................... Oppsummering og konklusjoner ...................................................................

109 110 112 113 117 121 128 130

KAPITTEL 6

SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER OG MILITÆR VIRKSOMHET ..................................................................................................

135

ROLF TAMNES

Innledning ...................................................................................................... Ski ende maktmønstre – 1900–1940 .............................................................. Norsk suverenitet se es på prøve – 1940–1947 ................................................ Russisk styrkeoppbygging, alliansetilknytning og passiv svalbardpolitikk – 1947–1975 ....................................................................................................... Strategisk brennpunkt, aktiv svalbardpolitikk og militære begrensninger – 1975–1990 ...................................................................................................... Nyklassisk maktspill og globalisering – tiden e er 1990 ................................ Konklusjon .....................................................................................................

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 7

135 138 142 146 154 166 181

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

KAPITTEL 7

SVALBARDTRAKTATEN OGbMILJØVERN ..............................................

185

INGVILD U. JAKOBSEN OG TORE HENRIKSEN

Innledning ...................................................................................................... Overordnede re slige rammer ....................................................................... Skipsfart og marine ressurser ......................................................................... Besky else av marine økosystemer gjennom områdevern ............................ Avslu ende bemerkninger .............................................................................

185 187 201 211 217

KAPITTEL 8

NORSK SVALBARDPOLITIKK: UTFORDRET AV NABOER OGbALLIERTE ...................................................................................................

221

TORBJØRN PEDERSEN

Innledning ...................................................................................................... De første posisjonene ..................................................................................... 200-milssonen ................................................................................................ Nye leteområder og ﬁskekrangel .................................................................... Nordområdedialoger – og krabber ................................................................. Veien videre ....................................................................................................

221 223 224 226 231 234

KAPITTEL 9

HVEM HAR RETT TIL ÅbUTNYTTE DE VILTLEVENDE RESSURSENE IbHAVETbVED SVALBARD? ........................................................................... 237 IRENE DAHL

Innledning ...................................................................................................... Ressursrikt område av internasjonal interesse............................................... Svalbardtraktatens utgangspunkter og norsk praksis .................................... Hvilke marine ressurser omfa es av likebehandlingsplikten? ...................... Hvilke stater omfa es av likebehandlingsplikten? ........................................ Skjønnsmarginens betydning ........................................................................ Avslu ende bemerkninger .............................................................................

237 238 241 244 247 254 262

KAPITTEL 10

THE APPLICATION OF THE SVALBARD TREATY OFFSHORE ........

265

ROBIN CHURCHILL AND GEIR ULFSTEIN

Introduction.................................................................................................... Arguments as to why the Svalbard Treaty does not apply beyond Svalbard’s Territorial Sea ................................................................... Arguments as to why the Svalbard Treaty does apply beyond the Territorial Sea .......................................................................... The Controversy over the Application of the Svalbard Treaty Oﬀshore – Possible Solutions ..............................................................

OM FORFATTERNE ........................................................................................

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 8

265 270 285 291 295

06.08.2020 12:51

KAPITTEL 1

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR Øystein Jensen og Irene Dahl

INNLEDNING Den 9. februar i år var det 100 år siden Svalbardtraktaten ble vedtatt i Paris.1 Traktaten gir Norge suverenitet over Svalbard, det vil si alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde. Svalbardtraktaten trådte i kraft 14. august 1925. Samme dag trådte også Svalbardloven i kraft2, og siden den gang har Svalbard vært Norges nordligste landsdel og en del av kongeriket. Før Svalbardtraktaten var Svalbard folkerettslig ingenmannsland. Borgere fra ulike nasjoner hadde lenge drevet jakt, fiske og gruvevirksomhet på Svalbard, men ingen stat hadde statsoverhøyhet på øygruppen. Norge var blant landene som lenge hadde vist interesse for Svalbard og etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 tok Norge initiativ til internasjonale

1 Svalbardtraktaten er gjengitt i Overenskomster med fremmede stater, 1925, s. 551. Traktatens autentiske språk er engelsk (Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen) og fransk (Traité concernant le Spitsberg), jf. dens artikkel 10. Per desember 2019 har følgende 44 stater ratifisert traktaten: Afghanistan, Albania, Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Chile, Danmark, Den dominikanske republikk, Egypt, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, India, Island, Italia, Japan, Kina, Latvia, Litauen, Monaco, Nederland, New Zealand, Nord-Korea, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Saudi Arabia (Hedjaz), Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA, Venezuela og Østerrike. 2 Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 9

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

forhandlinger som skulle bringe klarhet med hensyn til øygruppens folkerettslige status. «Kristiania-forhandlingene» mellom 1910 og 1914 avstedkom imidlertid ingen løsning. Suverenitetsspørsmålet ble først avgjort i forbindelse med fredsoppgjøret etter den første verdenskrig. Svalbardtraktaten mente en avklaring av Svalbards folkerettslige status var blant forutsetningene for varig fred i Europa. Resultatet ble Svalbardtraktaten, hvoretter Norge fikk full suverenitet over den strategisk viktige øygruppen i Arktis. I dag har 44 stater tiltrådt traktaten og ingen land har siden 1920 bestridt norsk statsoverhøyhet på Svalbard.3 Foruten å anerkjenne norsk suverenitet, trekker Svalbardtrakten opp folkerettslige rammer for norsk myndighetsutøvelse på øygruppen. Traktaten har reguleringer om næringsvirksomhet og skattlegging. Den inneholder regler om militær virksomhet og forskning. Svalbardtraktaten slår også fast at borgere av andre traktatparter enn Norge har rett til å komme til Svalbard, oppholde seg der, samt at de skal ha lik rett som nordmenn til å drive jakt, fiske og næringsvirksomhet. Traktaten er også en av verdens første mellomfolkelige miljøvernavtale; etter dens artikkel 2 skal Norge fastsette og håndheve passende forholdsregler for å sikre dyre- og plantelivet som finnes på Svalbard og i farvannene rundt øygruppen. Hundre år etter dens vedtagelse er det betimelig å se nærmere på den betydning Svalbardtraktaten har hatt i praksis. Denne bokens hovedformål er således å sette fokus på det som har vært de mest sentrale folkerettslige og utenrikspolitiske problemstillingene relatert til traktaten ved dens 100-årsjubileum, samt framheve områder der traktatregimet i fremtiden vil kunne møte nye utfordringer. Vi spør blant annet hvordan norsk politikk har vært tilpasset traktatens bestemmelser. Hvilke administrative strukturer har utviklet seg? Hvordan ser andre stater på norsk myndighetsutøvelse? I hvilken grad benytter andre stater seg av rettighetene etter traktaten? Har ny folkerett skapt utfordringer for tolkningen av Svalbardtraktatens bestemmelser? Hva ligger i traktatens diskrimineringsforbud? Har Svalbard vært fredelig utnyttet i tråd med traktatens formål og bestemmelser? Har Norge gjort nok for å oppfylle Svalbardtraktatens reguleringer med hensyn til miljøvern?

3 Se dog nærmere om den såkalte Svalbard-krisen under andre verdenskrig like nedenfor, samt i Jensen, Arlov, Tamnes og Jørgensens kapitler i denne boken.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 10

06.08.2020 12:51

Kapittel 1: Svalbardtraktaten 100bår

Vi gjør ikke krav på at boken er en uttømmende behandling av relevante problemstillinger. Den inneholder imidlertid et bredt spekter av juridiske, statsvitenskapelige og historiske forskningsbidrag. Forfatterne er både jurister, historikere og statsvitere som i mange år har befattet seg med sentrale problemstillinger i tilknytning til en av de viktigste og mest kontroversielle mellomfolkelige overenskomster som Norge er part i.

SUVERENITET OG MYNDIGHETSUTØVELSE Norsk suverenitet på Svalbard følger av Svalbardtraktatens artikkel 1 og er selve fundamentet for hele traktatsamarbeidet. Hovedformålet med traktaten var å istandbringe en effektiv rettsorden for et område hvor det tidligere hadde hersket tilnærmet lovløse tilstander. Forslag om at Svalbard skulle være et internasjonalisert territorium, ble forkastet i Paris. Én stat fikk suvereniteten. Valget falt på Norge – en nasjon som hadde forholdt seg nøytral under første verdenskrig, men hvis handelsflåte likevel hadde lidt betydelige tap som følge av krigshandlingene.4 Foruten å se nærmere på hovedtrekkene i Svalbardtraktatens forhandlingshistorikk, diskuterer Jensen hva det rettslig sett innebærer at Norge har suvereniteten på Svalbard. Han tar opp hvorvidt det er spesielle aspekter ved det folkerettslige suverenitetsdogmet som gjør seg gjeldende, samt de viktigste materielle forpliktelser som Norge har ved utøvelsen av sin statsoverhøyhet på øygruppen. Jensen ser også nærmere på hovedlinjene i norsk svalbardpolitikk og hvordan norsk lovgivning har vært tilpasset traktatens bestemmelser. Det kommer mange mennesker til Svalbard hvert år. Svalbard er åpent for borgere av alle traktatparter. Antallet nordmenn som bosetter seg på øygruppen har økt jevnt og trutt, særlig de siste tiårene. Men også borgere av andre traktatparter har rett til å komme til Svalbard og oppholde seg der. Selv om Svalbard ikke er et livsløpssamfunn – det finnes for eksempel ingen gamlehjem der – har det vært behov for nærvær av grunnleggende forvaltningsfunksjoner som politi, rettsvesen og redningstjeneste.5

4 Se nærmere om forhandlingene i Mathisen, Trygve. Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925. Oslo: Aschehoug, 1951, samt i Jensens kapittel i denne boken. 5 Se i Meld. St. 32 (2015–2016), s. 45.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 11

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

Det er Sysselmannen på Svalbard som er regjeringens representant på øygruppen. Arlov ser nærmere på Sysselmannens skiftende rolle i den norske myndighetsutøvelsen på Svalbard i tidsrommet 1925–2010. Hans hovedperspektiv er at Sysselmannen er suverenitetens førstelinjetjeneste og den som må håndtere de situasjoner som oppstår lokalt og som kan utfordre Norges traktatforpliktelser og norsk lov. Men i hvilken grad har Sysselmannen blitt eksponert for suverenitetsrelaterte utfordringer, samt involvert i å løse slike? Har Sysselmannen noen gang havnet i krysspress mellom lokale aktører på Svalbard og sentraladministrasjonen i Oslo? Arlov viser at Sysselmannens rolle har endret seg fundamentalt; fra å være en enslig flaggstang for det norske splittflagget er Sysselmannen i dag det tydeligste og mest håndfaste uttrykket for norsk suverenitet på Svalbard.

RUSSLAND Et tradisjonelt utfordrende tema for norsk myndighetsutøvelse på Svalbard har vært forholdet til Russland, og tidligere Sovjetunionen. Russland deltok ikke i forhandlingene om Svalbardtraktaten etter den første verdenskrig. Bolsjevikregjeringen var av vestmaktene ennå ikke anerkjent som Russlands legitime regjering. Først i 1935 kunne Sovjetunionen formelt tilslutte seg Svalbardtraktaten, etter at landets regjering omsider ble anerkjent av USA. Ved sin tiltredelse til traktaten godtok Sovjetunionen norsk suverenitet på Svalbard og bortsett fra den såkalte Svalbard-krisen fra 1944 til 1947, hvor Kreml forgjeves presset den norske regjeringen til å gi fra seg Bjørnøya, og dessuten etablere et norsk-sovjetisk fellesstyre på øygruppen, har det aldri hersket tvil om Sovjetunionens, og senere Russlands, anerkjennelse av norsk suverenitet.6 Men slik Jørgensen fremholder, er det ingen steder der Norge og Russland møtes så nært og så tett som på Svalbard. I årtier har det vært permanente russiske bosetninger på øygruppen, først og fremst i gruvebyen Barentsburg. Russiske borgere har rett til å være på Svalbard. De har utnyttet sin rett til å drive kullvirksomhet, på lik linje med nordmenn. Vår nabo i øst har også høstet av de rike fiskeriene i havet utenfor øygruppen.

6 Se note 3 ovenfor.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 12

06.08.2020 12:51

Kapittel 1: Svalbardtraktaten 100bår

I sitt kapittel viser Jørgensen likevel at norsk myndighetsutøvelse på Svalbard ikke alltid har blitt møtt med blide øyne. Sovjetunionen og Russland har på mange områder vært misfornøyd med hvordan deres borgere har blitt behandlet av Norge på Svalbard. Kreml har blant annet protestert mot at stadig mer av Svalbards naturmiljø har blitt vernet og at det har vært for restriktive reguleringer på bruk av helikopter. Sovjetunionen og Russland har også ved gjentatte anledninger, og sist i forbindelse med 100-årsjubileet for traktaten i februar 2020, uttrykt seg kritisk til at Norge har opprettet en 200-mils fiskevernsone rundt øygruppen, samt Norges standpunkt om at havbunnen utenfor øygruppens sjøterritorium ikke inngår i traktatregimet.7 Jørgensen fremholder likevel at russerne med tiden har kommet til å godta stadig sterkere forvaltningstiltak fra norsk side.

FORSKNING Norge har lange tradisjoner som polarforskningsnasjon. Og det finnes neppe et sted lettere tilgjengelig og med bedre naturgitte forutsetninger for å drive polarforskning enn på Svalbard. Således har Norge gjennom mange år lagt til rette for relativt omfattende norsk og utenlandsk forskningsaktivitet på øygruppen. Det har likevel aldri blitt inngått noen overenskomst om forskning på Svalbard slik Svalbardtraktatens artikkel 5 annet ledd legger opp til: «Der vil likeledes ved overenskomst bli truffet bestemmelser om de betingelser hvorunder videnskapelig forskning skal kunne drives i de nevnte egner». Forskning har imidlertid blitt et relativt viktig satsningsområde for norsk aktivitet og nærvær på øygruppen. Utviklingen har gått gradvis, men først i 2016 kom politikken som konkretiserte norsk koordinering og ledelse av virksomheten i forskningsbyen Ny-Ålesund. Men hva er egentlig begrunnelsen for å drive relativt utstrakt polarforskning på Svalbard? Hvorfor skal forskning og høyere utdanning være en del av norsk virksomhet på øygruppen i årene framover? Moe viser at ambisjonen både er at Norge skal spille en viktig rolle som kunnskapsutvikler

7 Se pressemelding fra Russlands utenriksminister Sergey Lavrov, datert 4. februar 2020. Tilgengelig på nettsidene til Russlands utenriksdepartement https://www.mid.ru/ru/ 10. februar 2020.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 13

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

og at forskningen skal bidra til å tydeliggjøre norsk tilstedeværelse på øygruppen. Langs begge disse aksene har ambisjonene økt de senere år og han forklarer hvordan disse målsetningene nå står i fare for å komme i konflikt med hverandre: skal norske forskningsambisjoner realiseres, må det gjøres attraktivt for de beste internasjonale forskerne å arbeide på Svalbard, herunder ved finansiering av felles infrastruktur; samtidig ønsker norske myndigheter neppe å bidra til oppfatninger om at andre stater og deres borgere har vidtgående rettigheter på Svalbard.

SIKKERHETSPOLITIKK OG MILITÆR VIRKSOMHET Svalbardtraktaten setter begrensninger for hvordan øygruppen kan brukes i militær sammenheng. Etter traktatens artikkel 9 er det ikke tillatt å etablere flåtebaser og befestninger på Svalbard. Svalbard skal heller ikke brukes i krigsøyemed. Dette betyr ikke at Svalbard er et demilitarisert område i folkerettslig forstand; Norge har rett til å forsvare seg mot angrep på Svalbard og det er ikke forbud mot annen militær aktivitet enn den som er nevnt i artikkel 9. Norge har likevel aldri hatt faste militære styrker på øygruppen, med unntak av en liten fredsbevarende garnison under andre verdenskrig, og hvis mandat nettopp var å påse at artikkel 9 ikke ble overtrådt. Til tross for at Svalbard har vært fredelig utnyttet, ligger øygruppen i et strategisk brennpunkt. Som Tamnes påpeker ligger Svalbard i korridoren for luftmakt over polarområdet. Øygruppen ligger nærme kraftfeltet til viktige russiske baser og operasjonsområder, og inntil den sjømilitære ferdselsåren gjennom de nordlige havområder. Svalbard har derfor bydd på mange sikkerhets- og utenrikspolitiske utfordringer for Norge. Og det er først og fremst vår stormaktsnabo i øst som har utgjort den primære trusselen. Tamnes tar for seg fem formative perioder fra begynnelsen av 1900-tallet til årene etter 1990 som anskueliggjør hvordan norsk svalbardpolitikk har vært innrammet og formet av både begrensningene i Svalbardtraktatens artikkel 9 og internasjonal stormaktspolitikk. Han viser blant annet hvordan Svalbard ble liggende i spenningsfeltet mellom to blokker og supermakter under den kalde krigen. Tamnes fremhever også at øygruppen stadig er interessant i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Etter årtusenskiftet har det

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 14

06.08.2020 12:51

Kapittel 1: Svalbardtraktaten 100bår

vokst frem en ny interesse for nordområdene, både som følge av et nyklassisk maktspill mellom stormakter og allianser og som følge av at Arktis har blitt vevd tettere inn i globaliseringen, med oppvarming og issmelting som akselerator.

MILJØ Svalbard er et unikt og i stor grad uberørt villmarksområde. Dyrelivet på øygruppen er det eneste av sitt slag i Europa, med blant annet isbjørn, hvalross, svalbardrein og en rekke fuglearter vi ikke finner andre steder. Over hele Svalbard kan man også finne kulturminner fra gruvedrift og fangst som daterer seg hundrevis av år tilbake i tid.8 Traktatkonsipistene var seg bevisst Svalbards unike miljøstatus og inntok en bestemmelse i Svalbardtraktaten artikkel 2 hvoretter det «tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenoprettelsen av dyre- og plantelivet» på Svalbard og i øyenes territoriale farvann. I 2001 vedtok Norge svalbardmiljøloven og i dag er store deler av Svalbard vernet som nasjonalparker, naturreservater, landskapsvernområder og fuglereservater.9 Mens Jørgensen ser nærmere på miljøvern på Svalbard som politisk virkemiddel i en historisk kontekst, tar Jakobsen og Henriksen spesifikt for seg forholdet mellom Svalbardtraktaten og miljøvern. Med fokus på Svalbards havområder setter de også norske miljøtiltak inn i en bredere folkerettslig kontekst, herunder miljøsamarbeidet som Norge har inngått med andre arktiske kyststater. Forfatterne viser hvordan miljøvern har stått sentralt i norsk svalbardpolitikk, men også at miljøhensyn gjennom svalbardmiljøloven rettslig sett synes å ha en sterkere vekt på Svalbard enn på det norske fastlandet. I likhet med Jørgensen fremholder de at norsk miljølovgivning på Svalbard har vært kontroversiell blant øvrige traktatparter. Spesielt Russland har ansett økt miljøvern som et hinder for næringsutvikling på øygruppen.

8 Meld. St. 32 (2015–2016), s. 51. 9 Lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) § 1.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 15

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

IKKE-DISKRIMINERING, HAV OGbKONTINENTALSOKKEL Slik påpekt av Jensen er Norges suverenitet på Svalbard rettslig sett ubestridelig. Sentralt i Svalbardtraktaten står imidlertid også forpliktelsen for Norge til å likebehandle rettsundersåtter av andre stater i deres utøvelse av jakt, fiske, bergverksdrift, osv. Formålet med å innta disse bestemmelsene i Svalbardtraktaten var at andre traktatparter skulle få beholde sine terra nullius-rettigheter: selv om Svalbard ble norsk skulle borgere fra andre land fortsatt ha rett til å komme til øygruppen og drive jakt, fiske, fangst og gruvedrift på lik linje som nordmenn. Bruken av begrepet terra nullius-rettigheter er i og for seg noe misvisende all den tid Svalbard vitterlig ikke lenger er et ingenmannsland. Sånn sett er det også viktig å understreke at andre stater ikke på egenhånd kan ta seg til rette og starte næringsvirksomhet på Svalbard uten Norges godkjennelse, det være seg fiske eller gruvedrift. Det er bare i den grad Norge tillater en bestemt form for næringsvirksomhet at utlendinger ikke skal diskrimineres; får nordmenn lov til å utvinne kull, skal russere og andre få tilsvarende rett. Med fokus på høsting av de levende ressursene i havet utenfor Svalbards sjøterritorium ser Dahl nærmere på hva som ligger i traktatens intrikate likebehandlingsregler. Hun tar opp nye problemstillinger, blant annet relatert til hvilke marine ressurser og hvilke stater som omfattes av likebehandlingsplikten. Forutsetningen for at problemstillingene skal ha aktualitet er imidlertid at havet utenfor sjøterritoriet inngår i traktatregimet. Dette siste er i seg selv en vanskelig og mye omdiskutert rettslig problemstilling. Norge er naturligvis av den rettsoppfatning at hav og havbunn utenfor sjøterritoriet ikke er omfattet av Svalbardtraktatens likebehandlingsregler; kyststaten Norge har de ordinære suverene rettigheter som den moderne havets folkerett gir anføring på og slik at nordmenn kan favoriseres blant annet i utøvelse av fiske og næringsvirksomhet på kontinentalsokkelen og i havet rundt øygruppen. Slik vist av Pedersen har flere andre stater imidlertid tatt til orde for at Svalbardtraktaten også gjelder utenfor sjøterritoriet. Implikasjonen av dette standpunktet er at Norge har plikt til å likebehandle de øvrige traktatparter også på kontinentalsokkelen og det som i dag er fiskevernsonen rundt øygruppen.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 16

06.08.2020 12:51

Kapittel 1: Svalbardtraktaten 100bår

Den juridiske utredning av dette spørsmål gjøres av Churchill og Ulfstein. Forfatterne viser at dersom Svalbardtraktaten tolkes med størst vekt på traktatens ordlyd, så inngår ikke hav og havbunn utenfor sjøterritoriet i traktatregimet. Legger man mest vekt på andre tolkningsmomenter, herunder formålsbetraktninger, så blir konklusjonen imidlertid motsatt. Stødig forankret i traktatrettens tolkningslære ser Churchills og Ulfsteins analyse blant annet hen til hvordan internasjonale domstoler har vektet ulike tolkningsmomenter i avgjørelsen av tvister der ordlyden tilsier ett resultat, mens formålsbetraktninger og andre tolkningsmomenter tilsier et annet. Forfatterne setter problemstillingen inn i en dagsaktuell kontekst og viser blant annet til Norges forvaltning av snøkrabbe, en art som relativt nylig har gjort sitt inntog på kontinentalsokkelen rundt øygruppen og som særlig har avstedkommet utenrikspolitiske kontroverser mellom Norge, Latvia og Den europeiske union (EU).

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 17

06.08.2020 12:51

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 18

06.08.2020 12:51

KAPITTEL 2

SVALBARDTRAKTATEN OGbNORSK RETT Øystein Jensen

INNLEDNING Mot slutten av 1800-tallet hadde svalbardøyene blitt et område tillokkende for spekulanter og eventyrlystne landnåmsmenn fra ulike nasjoner. Svalbard hadde fått større økonomisk betydning. Kullutvinningen hadde begynt, jakt- og fangstvirksomheten økte. Men Svalbard var ingenmannsland og det hersket lovløse tilstander på øygruppen. Ved Svalbardtraktaten av 1920 fikk imidlertid Norge suverenitet over Svalbard.1 Traktatens preambel – som inneholder en eneste bestemmelse – reflekterer Svalbards folkerettslige forhistorie og det grunnleggende formål med traktatens hovedbestemmelser: Det heter i fortalen at de kontraherende parter nærer det ønske ved en anerkjennelse av Norges høyhetsrett over Svalbard å se innført et rettferdig styre på øygruppen, skikket til å sikre områdenes utvikling og fredelige utnyttelse. Gjennom suverenitetsoverdragelsen i Svalbardtraktaten er det derfor ikke bare Norges folkerett, men også forutsatt av de øvrige traktatparter at Norge istandbringer en effektiv rettsorden for øygruppens territorier. 1 Traktat angående Spitsbergen (Svalbardtraktaten), Paris 9. februar 1920. Gjengitt i Overenskomster med fremmede stater, 1925, s. 551.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 19

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

Siden Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, har da også Norge gjort gjeldende en rekke lover og forskrifter for Svalbard. I dette kapitlet ses nærmere på problemstillinger som har stått sentralt med hensyn til hvordan norsk rett har tilpasset seg Svalbardtraktatens folkerettslige rammeverk. Det redegjøres også kort for de forvaltningsstrukturer som har utviklet seg på Svalbard. Før vi kommer til behandlingen av disse spørsmål, skal vi imidlertid se nærmere på hvordan Svalbard ble en del av Norge, hva norsk suverenitet på øygruppen rettslig sett innebærer, samt det som har vært hovedlinjene i norsk svalbardpolitikk i løpet av traktatens 100 første leveår.

AVGJØRELSEN IbPARIS Folkerettslig var øygruppen Svalbard ingenmannsland (terra nullius) helt til Svalbardtraktaten ble vedtatt i 1920.2 Selv om ingen stat hadde hatt suverenitet over Svalbard tidligere, hadde suverenitetsspørsmålet kommet på spissen allerede på 1600-tallet, etter væpnede sammenstøt mellom flere stater i anledning stridigheter om fangst av hval og hvalross i havet ved øyene. Kong Christian 4. av Danmark-Norge hevdet den gang at øygruppen måtte regnes som en del av det norske skattlandet Grønland, og dessuten at Norges overhøyhet fra gammelt av inkluderte hele Polhavet. Suverenitetsspørsmålet ble imidlertid ikke avgjort og etter hvert som hval- og hvalrossfangst rundt svalbardøyene avtok utover 1600-tallet, mistet problemstillingen sin aktualitet.3 Spørsmålet om Svalbards folkerettslige status kom først opp igjen da unionen mellom Sverige og Norge i 1871 henvendte seg til enkelte andre stater med spørsmål om hvordan disse ville stille seg til en svensk-norsk anneksjon av øygruppen. I alle fall Russland anså det mest hensiktsmessig at øyene forble terra nullius. Unionens anneksjons-framstøt ble raskt lagt på is.4

2 I tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær (med et samlet areal på 574 km2) inkluderer svalbardøyene Spitsbergen (37 814 km2), Nordaustlandet (14 600 km2), Edgeøya (5000 km2), Barentsøya (1300 km2), Kvitøya (682 km2), Prins Karls Forland (615 km2), Kongsøya (191 km2), Bjørnøya (178 km²), Svenskøya (137 km2), Wilhelmøya (120 km2) og Hopen (47 km2). 3 Thuesen, Nils Petter. Svalbards historie i årstall. Oslo: Orion, 2005, s. 13. 4 Mathisen, Trygve. Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925. Oslo: Aschehoug, 1951, s. 31.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 20

06.08.2020 12:51

Kapittel 2: Svalbardtraktaten ogbnorsk rett

Utover 1800-tallet avstedkom imidlertid den tiltagende interessen for kullproduksjon på Svalbard igjen spørsmålet om suverenitetsforholdene. Muligheter for kulldrift hadde ført til lokale stridigheter om landområder på Spitsbergen. Men det fantes ingen stedlig myndighetsutøvelse og problemstillingen som etter hvert presset seg på var således om svalbardøyene skulle underkastes én stats suverenitet, eller om man heller skulle lage et internasjonalt forvaltningsregime for øygruppen.5 Norske initiativ for å gjøre Svalbard til en del av Norge tiltok etter 1905, og i økende grad etter som unionsoppløsningen hadde kommet lenger og lenger på avstand og det skandinaviske naboskap hadde fått et mer gemyttlig preg. Erverv av Svalbard på grunnlag av okkupasjon var imidlertid ikke aktuelt; Norge ville at en ny folkerettsordning for Svalbard skulle være tuftet på internasjonal enighet. Svenskene mente at Norge, Sverige og Russland først skulle komme med framlegg til en rettsordning for øygruppen, som andre stater så skulle ta stilling til. Norge gikk med på dette og i mai 1909 sendte den norske regjering ut invitasjon til en første «tremaktskonferanse» om Svalbard. Konferansen ble åpnet den 19. juli 1910 i Nobelsalen i Kristiania. Forhandlingene varte til 11. august. Hver av de tre stater la fram utkast til konvensjon. Utkastet fra Norge, Sverige og Russland ble til slutt et uvanlig dokument både fra et politisk og folkerettslig synspunkt: Svalbard skulle forbli terra nullius, men det skulle etableres et kondominium-styre for øygruppen, hvoretter en «svalbardkommisjon» med domsmyndighet var det øverste organ, og der ledervervet i kommisjonen skulle gå på rundgang mellom Norge, Sverige og Russland. Hverken Frankrike, Belgia, Storbritannia, Nederland eller Danmark kom med vesentlige innvendinger mot konvensjonsutkastet. I Tyskland tilkjennega man imidlertid vidtgående misnøye. Man mente at svalbardkommisjonen hadde fått for stor myndighet. USA kom også med innvendinger og uttrykte at de ikke kunne godta noe forslag som de ikke selv hadde vært med på å utforme. Det var lite håp om å kunne oppnå en hurtig løsning av svalbardspørsmålet.6

5 Ulfstein, Geir. The Svalbard Treaty – From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty. Oslo: Scandinavian University Press, 1995, s. 38. 6 Om ulike staters syn på konvensjonsutkastet, se Mathisen, note 4, s. 123–130.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 21

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

De tre «nordstatsregjeringene» Norge, Sverige og Russland møttes til en ny Kristiania-konferanse 15. januar 1912. Konferansen kom for det vesentlige til å beskjeftige seg med innvendingene fra Tyskland og USA relatert til det tidligere konvensjonsutkastet, særlig bestemmelsene om svalbardkommisjonens kompetanse og bruksretten til grunn på Svalbard. I mars overrakte Norge et revidert traktatutkast til de andre stater.7 I løpet av mai hadde alle stater utenom Tyskland respondert på utkastet. Innvendingene var omtrent de samme som sist. Man hadde likevel troen på at motsetningene kunne løses bare alle relevante stater endelig kom sammen. Statsmaktene ble derfor forespurt om det kunne passe å delta på en tredje svalbardkonferanse i midten av juni 1912. Alle stater bortsett fra Belgia sa seg villig til å delta. Konferansen fant imidlertid ikke sted sommeren 1912. Tyskland kunne ikke delta da den delegerte – geheimeråd Walter Simons – isteden prioriterte en vekselrettskonferanse i Haag. To år gikk og først den 16. juni 1914 åpnet en tredje svalbardkonferanse i Kristiania. Denne gang var alle stater som ble ansett relevante invitert til å delta. Uten noen klar gruppering viste det seg likevel at motsetningene mellom statene var store. Tyskland krevde større innflytelse i styringen av Svalbard, noe Russland var sterkt imot.8 USA var også minst like kritisk som tidligere til den foreslåtte norsk-svensk-russiske styringsmodell. Til tross for energiske forsøk, var det derfor ikke mulig å forlike de tyske, amerikanske og russiske synsmåter. Etter en måned brøt forhandlingene sammen og det eneste man oppnådde enighet om var å møtes på nytt i Kristiania i februar 1915. Like i forkant av konferansen hadde imidlertid erkehertug Franz Ferdinand og hans kone blitt myrdet, påfulgt av at krigsmaktene hadde begynt å la sine tropper marsjere opp mot grensene. I august 1914 brøt første verdenskrig ut og det ble aldri en fjerde Kristiania-konferanse om Svalbard. I perioden 1914–1918 gjorde krigen det umulig å føre meningsfylte forhandlinger om Svalbards folkerettslige status. Ganske umiddelbart etter første verdenskrigs slutt, sørget imidlertid Norge for at Svalbard raskt ble brakt tilbake på den internasjonale dagsorden. Ikke bare var det slik at krigen hadde bevirket til store endringer av styrkeforholdet mellom statene; Norges

7 Traktatutkastet er gjengitt i Revue Génerale de Droit International Public, 1913, Vol. XX, s. 282–297. 8 Mathisen, note 4, s. 154.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 22

06.08.2020 12:51

Kapittel 2: Svalbardtraktaten ogbnorsk rett

innstilling til svalbardspørsmålet hadde endret seg. I et lukket møte i Utenrikskomiteen 16. november 1918 – en knapp uke etter at krigshandlingene hadde opphørt på vestfronten – gikk man fra norsk side nå inn for at Norge skulle få full suverenitet på Svalbard.9 Referatet fra komiteens møte avdekker årsaken til at man nå hadde endret taktikk fra norsk side; de mislykkede Kristianiakonferansene hadde vist at den beste løsning måtte være full norsk styring på Svalbard, ikke at øygruppen skulle være underlagt et internasjonalt fellesstyre: Da det efter erfaringerne under konferencerne om Spitsbergen, maa anses for den internationalt mest tilfrredsstillende ordning, at disse øer tilfalder Norge, ser den norske regjering med tilfredshet en saadan løsning, hvilken løsning ikke behøver at utelukke at tvistigheter mellem interesserte om, hvem der nu rettelig er eier av felter der, avgjøres ved international domstol. Det samme gjælder ogsaa Bjørnøen.10

Hvorvidt dette egentlig representerte noen holdningsendring på norsk side, kan nok diskuteres. På den ene siden stod Norge vitterlig sammen med Sverige og Russland under Kristiania-konferansene, herunder slik at Norge hadde stilt seg bak forslaget om et slags union-styre for Svalbard. På den annen side har det blitt hevdet at Norges nye krav om overhøyhet over Svalbard, representerte det som hadde vært Norges reelle standpunkt i relasjon til svalbardspørsmålet i lang tid: norsk suverenitet.11 Eller for å si det slik statsminister Knudsen gjorde i Stortinget 8. mars 1919, hvor Norges suverenitetskrav over Svalbard ble vidløftig drøftet: Jeg tænker, vi nordmænd har hat nok av unioner. I 500 aar har vi lidt under unionerne. Jeg kan ikke tænke mig muligheten av, at det kan vinde nogen større tilslutning hos det norske folk, efterat vi nu har nydt selvstændighetens sødme […] at der da virkelig skulde være idéer oppe om unioner under andre forhold.12

9 Thuesen, note 3, s. 84–85. 10 Meddelelse fra utenriksminister Ihlen angaaende Spitsbergenspørsmaalet, s. 2–3. Gjengitt i referat fra møte i Stortinget 8. mars 1919: www.stortinget.no (1. oktober 2019). 11 Berg, Roald. «Spitsbergen-saken 1905–1925». Historisk Tidsskrift, Nr. 4, 1993, s. 472–487, på s. 473 og 484. 12 Meddelelse fra utenriksminister Ihlen angaaende Spitsbergenspørsmaalet, note 10, s. 42.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 23

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

Noen formell votering over svalbardspørsmålet fant ikke sted i Stortinget. Men vel en måned senere, 10. april 1919, ble Fredskonferansen i Versailles informert av Norges sendemann til Paris – Fredrik Wedel Jarlsberg – om at Norge ønsket en behandling av svalbardspørsmålet som en del av fredsslutningene etter første verdenskrig. Overfor konferansens Øverste Råd den 10. april, fremholdt Jarlsberg: Situasjonen nå er at erfaringene fra suksessive forhandlingsmøter og bestrebelsene på 1914-konferansen synes fullt ut å ha vist at det er uoverkommelige vanskeligheter med å avklare en internasjonal forvaltning av øyene Spitsbergen og Bjørnøya, med utgangspunkt i ideen om terra nullius (ingenmannsland), og at den eneste tilfredsstillende og varige løsning vil bli å tilbakeføre øygruppen til Norge […] Den norske regjeringen er overbevist om at den tjener fredens interesser ved å forelegge for Konferansen dette spørsmålet, som har vært omtvistet i så lang tid, og uttrykker håpet om at alle vil enes om en endelig tilbakeføring av øy-gruppen til Norge, som er det eneste landet som noensinne har utøvd suverene rettigheter der.13

Til tross for at hverken Norge eller Svalbard hadde vært åsted for krigens kamphandlinger, ble henvendelsen drøftet av fredskonferansen. Stormaktene var klar over at den norske handelsflåten hadde lidt store tap under krigen. Dessuten ønsket blant annet USA nå en endelig avklaring av suvereniteten over Svalbard – amerikanerne mente dette var en forutsetning for varig fred i Europa. Den 7. juli 1919 opprettet fredskonferansen således en egen Spitsbergen-kommisjon som skulle arbeide med svalbardspørsmålet. Kommisjonen hadde ett medlem fra hver av stormaktene USA, Japan, Italia, Frankrike og Storbritannia. Spitsbergen-kommisjonen holdt 17 møter fra 18. juli til 22. oktober 1919.14 Allerede 21. juli ble Norge anmodet om å legge fram et utkast til traktat som kommisjonen kunne bruke som arbeidsgrunnlag. Ambassadør Wedel Jarlsberg brukte bare tre dager på å lage et traktatutkast. Utkastet la opp til

13 Meld. St. 32 (2015–2016), s. 18. 14 Conférence de la Paix (1919–1920), Recueil des Actes de la Conferénce, Commission du Spitsberg, Partie VII (Paris, 1924) (heretter: Spitsbergen-kommisjonens rapport), s. 1–2.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 24

06.08.2020 12:51

Kapittel 2: Svalbardtraktaten ogbnorsk rett

at Norge skulle ha full suverenitet på Svalbard. Samtidig skulle andre stater få beholde sine terra nullius-rettigheter, slik at borgere av alle stater skulle ha like rettigheter som nordmenn til jakt, fiske og andre kommersielle aktiviteter. Det ble tatt inn forslag om bestemmelser til en bergverksordning. Eventuelle tolkningstvister skulle løses av en domstol opprettet av Folkeforbundet.15 Spitsbergen-kommisjonens arbeid tok utgangspunkt i det norske traktatutkastet. Men kommisjonen ønsket også innspill fra andre stater. Danmark var positive til norsk suverenitet.16 Også USA, Frankrike og Storbritannia ønsket den løsning at nøytrale Norge fikk suverenitet over øygruppen.17 Russland gav også sin tilslutning til norsk suverenitet, dog med visse forbehold.18 Sverige og Nederland mente derimot at Norge ikke burde få suverenitet over Svalbard, men heller et mandat fra Folkeforbundet til å styre øygruppen på vegne av det internasjonale samfunn.19 Et slikt mandat måtte da etableres etter modell av Folkeforbundspaktens artikkel 22.20 Men artikkel 22 var åpenbart intendert for andre forhold, nemlig internasjonal styring av tidligere koloniområder som «as a consequence of the late war have ceased to be under the sovereignty of the states which formerly governed them and which are inhabited by peoples not yet able to stand by themselves under the strenuous conditions of the modern world […]». Spitsbergen-kommisjonen vurderte da heller aldri forslaget om at Norge skulle styre Svalbard etter et slikt mandat.21 Uten nevneverdige kontroverser oppnådde kommisjonen isteden konsensus basert på det norske traktatforslaget og den 5. september 1919 sendte den sin innstilling til fredskonferansens Øverste Råd. Overfor Rådet fremholdt kommisjonen:

15 Spitsbergen-kommisjonens rapport, ibid., s. 17–18. 16 Ulfstein, note 5, s. 46. Danskenes støtte til norsk suverenitet på Svalbard må ses i sammenheng med at Norges utenriksminister Nils C. Ihlen hadde erklært overfor Danmark at Norge ikke ville motsette seg danskenes suverenitetskrav over Grønland. Ihlens erklæring skulle senere komme til å bli sentral i Øst-Grønland-saken mellom Norge og Danmark (se avgjørelse fra Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, publisert i Permanent Court of International Justice, Ser. A/B, No. 53, 1933, s. 70–73) og er et eksempel på at ensidige erklæringer kan være folkerettslig bindende. 17 Østreng, Willy. Økonomi og Politisk Suverenitet. Oslo: Universitetsforlaget, 1974, s. 90–91 og 95. 18 Spitsbergen-kommisjonens rapport, note 14, s. 6–8. 19 Spitsbergen-kommisjonens rapport, note 14, s. 57, 72 og 89. 20 Covenant of the League of Nations, Paris 28. april 1919. 21 Spitsbergen-kommisjonens rapport, note 14, s. 16.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 25

06.08.2020 12:51

SVALBARDTRAKTATEN 100bÅR

Siden øygruppen nå er ingenmannsland, er alle enige om behovet for å bringe denne tilstanden til opphør, ved å avklare øygruppens status. Med dette siktemålet har to løsninger vært vurdert: Det første alternativet ble foreslått av noen stater og enkelte av kommisjonens medlemmer, og besto i å gi Norge et mandat under Folkeforbundet. En annen løsning, som Norge tok til orde for, besto i å tilstå suvereniteten til sistnevnte stat, under forutsetning om enkelte avtalte garantier til fordel for de andre statene. Tatt i betraktning at Norge har de største interessene i forhold til Spitsbergen, samt Norges geografiske nærhet til øygruppen, og fordelen ved en endelig løsning, har kommisjonen enstemmig sluttet opp om det andre systemet, som ikke har møtt på noen innvendinger fra noen av de mest berørte statene.22

Det Øverste Råd vedtok utkastet 25. september og sendte det til den norske regjeringen for uttalelse. Med bare enkelte presiserende kommentarer returnerte regjeringen sin aksept 22. oktober 1919. Svalbardtraktaten ble så endelig godkjent av Rådet den 21. november 191923 og signert av traktatpartene i Paris 9. februar 1920.24 Traktaten trådte i kraft 14. august 1925 og brakte med det til opphør Svalbards status som folkerettslig ingenmannsland.25 Samme dag ble Norges overtakelse av øygruppen høytidelig markert: norske flagg vaiet over Svalbard da justisminister Paal Berg gikk på talerstolen i Longyearbyen; på den lille festplassen leste han opp kong Haakons kunngjøring om at Svalbard endelig var forent med riket; klokken 12 gikk splittflagget til topps, i Oslo ble det saluttert fra Akershus festning og de fremmøtte sang «Gud signe vårt dyre fedreland».26

22 Meld. St. 32 (2015–2016), s. 19. 23 Spitsbergen-kommisjonens rapport, note 14, s. 111–112. 24 Statene som signerte 9. februar 1920 var Norge, USA, Frankrike, Danmark, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Sverige. Sovjetunionen signere traktaten i 1935. 25 Per desember 2019 har følgene 44 stater ratifisert traktaten: Afghanistan, Albania, Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Chile, Danmark, Den dominikanske republikk, Egypt, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, India, Island, Italia, Japan, Kina, Latvia, Litauen, Monaco, Nederland, New Zealand, Nord-Korea, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Saudi Arabia (Hedjaz), Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, SørAfrika, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA, Venezuela og Østerrike. 26 Mathisen, note 5, s. 291.

Svalbardtraktaten_100_aar.indd 26

06.08.2020 12:51

ISBN 978-82-450-2788-4

,!7II2E5-achiie!

Svalbardtraktaten 100 år

Irene Dahl Øystein Jensen (red.)

Svalbardtraktaten 100 år Et jubileumsskrift