Ida Aalen og Magnus Hoem Iversen
Sosiale medier
2. utgave
Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1.utgave 2015 2.utgave / 1. opplag 2021
ISBN: 978-82-450-3525-4
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Design og sats: Jørgen Brynhildsvoll
Boken er satt med skrifttypene Some Tittel av Jørgen Brynhildsvoll, Global av William Stormdal og Fabric Serif av Monokrom Skriftforlag.
Forfatterne har fått støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00
E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Innhold
Forord
Av Grete Brochmann
Teknologipessimisme slår dårlig an. Åpenhet som metode er eneste gjeldende valuta i møte med verden. Dessuten – alt har skjedd før, bare i en annen form. Jo mer ting forandres, jo mer forblir de de samme …
Men er det mer seriøs deep shit denne gangen? Etter å ha vært en kritisk-distansert observatør til sosiale medier lurer jeg nå alvorlig på om vi ikke her står overfor et fenomen man ikke kan gjespe på plass.
Denne boka klarer på eminent vis å ta oss videre i uroen. Forfatterne gjør sine relativiserende krumspring ved å trekke interessante paralleller bakover i historien – er dette egentlig så nytt? Men de viser oss i praksis at ja, dette er noe vesentlig nytt. Ikke minst på grunn av den nye teknologiens omfang, hastighet og skala, koloniseringen av kommunikasjon globalt og en svimlende endringstakt. Boka gir oss ikke de endelige svarene – her er det ingen fasit – men den evner å vise frem og diskutere dette fenomenet – trolig et av vår tids mest motsetningsfylte.
Forfatterne leder oss kyndig gjennom det knapt 20-årige livsløpet til de nye mediene – gjennom alle motsetningene, dilemmaene, forskrekkelighetene, men også tidvis noen lyspunkter til inspirasjon: Fra den tidlige teknologi-optimistiske fasen, der mange var nesten forelsket i alle mulighetene, og man snakket høystemt om demokratisering og ytringsfrihets-revolusjon. Da befolkningen – tverrpolitisk – inngikk en pakt om at dette vil vi. Selv ellers systemkritiske personer og grupper lukket øynene og ble med. Teknologiutviklingen var stadig historiens drivkraft.
Vendepunktet kom i 2016 da sosiale medier ble storpolitikk. Facebook-direktør Mark Zuckerberg ble innkalt til EU-kommisjonen og den amerikanske kongressen og måtte beklage at giganten hadde
blitt brukt på «uheldige måter», og bidratt med falske nyheter, til utenlandsk innblanding i valg og misbruk av personopplysninger.
Sosiale medier gikk over i en ny fase, som forfatterne kaller «den pessimistiske vendingen». Da ble mer dystopiske analyser av de nye medienes virkninger på oss og på det sosiale liv fremtredende. Demokratiforestillingene ble erstattet eller supplert med analyser av nye og forsterkede maktmønstre, og det ble fremhevet hvordan sosiale medier ble brukt til å diskriminere, manipulere, utpresse og ikke minst overvåke: «The secret policeman's dream», som forfatter Nick Cohen tidlig kalte de nye mediene.
Persondata i sosiale medier har dessuten vist seg å være en formidabel kilde til profitt. Folks blåøyde selvutlevering har blitt selve nervesenteret i forretningen; teknologiselskapene blir steinrike, vi brukere mer sårbare. De uheldige konsekvensene er en direkte følge av forretningsidéen, noe som ikke akkurat gjør eierne hissige på regulering og etisk vandel.
Nå, noen år senere, er vi trolig inne i en famlende overgangsfase, der stater og internasjonale organisasjoner jobber med å få kontroll over noen gjøkunger av sjeldne dimensjoner. Samtidig er en mer resignert pragmatisme å spore. Vi, brukerne, ser ikke ut til å ha latt oss skremme, og gir om igjen og om igjen vårt uinformerte samtykke til gigantenes forespørsler. De nye mediene appellerer til våre grunnstrukturer, våre impulser og behov. Vi er rett og slett hekta. Sosiale medier har blitt en del av naturtilstanden.
Forfatterne synes å være på lag med den pessimistiske vendingen, skjønt en av bokas styrker er de nyanserte analysene, og henvisninger til forskningslitteraturen, som viser fram et temmelig sammensatt bilde. Hver gang man tror man er i nærheten av en endelig begrepsfesting, oppstår ny usikkerhet, og så var det ikke så enkelt likevel.
Snarere har forskningsfeltet fremskaffet et helt arsenal av nye og ikke akkurat oppmuntrende begreper: dopamintrigging, digitalt stress, tids- og kontekstkollaps, skjermslaveri, klikkhelvete, konsentrasjonskilling, «Fear of missing out», mikrokjendiseri, strategisk liking, kommunikasjonsoverbelastning og anerkjennelsesangst.
Boka vitner om at sosial kommunikasjon ikke er en uskyldig ting. Min uro handler her om hva de nye sosiale mediene gjør med sosialiteten som sådan – dynamikken som settes i spill mellom samfunnsnormer, individers behov og skrøpelige selvbilder når de manipulerende gigantene har fått oss på kroken, og algoritmestyringen tar seg av fortsettelsen. Likes, hjerter, feriebilder, restaurantbesøk, skokken av venner osv. blir i sum en kilde til nye hierarkier, men oftest forsterkning av gamle. Det har vært lett å harselere over alt skrytet, digitalnarsissismen og de innsmigrende heiaropene, men min sosiologiske hjernehalvdel er mer opptatt av hva alt dette gjør med oss, med forventninger og væremåter. Mengden av iscenesettelse og forsterkninger gjennom konforme responser (folk klikker like i vilden sky uten at de liker) gjør noe med hele vår sosiale orientering. Og
«synlighetskompetanse», som noen har kalt nødvendige ferdigheter i flimmeret, kan slå tilbake år – etterpå – gjennom søkemotorenes nådeløse hukommelse.
Forskere, som vises til i boka, hevder vi bør lese all bejublingen og selvskrytet som en appell, «jeg vil at dere skal like meg», snarere enn «jeg er bedre enn dere», og det kan godt være. Men det kollektive problemet er at de nye mediene har en multiplikatoreffekt på følelser og adferd: For å bli likt – få likes – må man fremstå på bestemte måter, når det gjelder estetikk, livsstil og prestasjoner. Det nye er at den ofte personlige kommunikasjonen stilles til skue for et høyt antall mennesker. Det faktum at man har publikum til enhver tid, gjør at sosiale mekanismer endrer karakter.
Hvor galt er det fatt? Mennesket kan ikke være så grunnleggende forandret at ikke et gjenkjennelig liv er mulig. «Det er fortsatt mennesker som tar beslutningene», skriver forfatterne fortrøstningsfullt. Kanskje må vi legge øret til bakken og lytte, grave frem basale relasjoner og basal tidsbruk. Gamle hverdagsklisjeer dukker opp: «døgnet har 24 timer» og «intet tre vokser inn i himmelen».
Bokas nøkterne kapitler er på én og samme tid opplysende, gravende, alarmerende, men også innimellom i nærheten av noe optimistisk. Den pessimistiske vendingen har gitt forfatterne et oppspill til å skrive en bok om de sosiale medienes fundamentalt tvetydige karakter: Farvel til Jante, eller nye former for sosial kontroll? Tidsbesparing og rasjonalisering eller bidrag til overbelastning og stress? Hjelpemiddel mot sosial sjenanse, eller trigging av angst? Kanal for bejubling eller hatprat og trakassering? Redskap for demokratisk mobilisering eller mer effektiv undertrykking?
Mediene er i bunn og grunn en infrastruktur man kan fylle med det meste av goder og onder, gjennom et – til alt overmål – brukervennlig system, med nye plattformer for offentlige og halvoffentlige ytringer. Men selve forretningsidéen, samt tempo, skala og alle forsterkningsmekanismene gjør sosiale medier til et uoverskuelig fenomen. Ingen av oss vet hvor det bærer, men denne boka gir oss nye innsikter så vi kan følge med fra et mer opplyst sted. ● ↳ Juni 2021
Grete Brochmann er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og styreleder i Stiftelsen Fritt Ord. Hun er også kjent som leder av de to «Brochmann-utvalgene», som analyserer sammenhengen mellom innvandring og den norske velferdsmodellen.
Blir vi avhengige og deprimerte av sosiale medier? Er de en trussel mot demokratiet? Hvilken makt har selskapene bak, og bør vi frykte dem? I denne boka får du svarene.
Forrige utgave kom i 2015. Før Trump og Brexit. Før trollfabrikker, QAnon og TikTok. Før Covid-19 ga teknologiselskapene enda mer makt.
Sosiale medier er for viktig til å overlates til synsing. Gjennom ti år har Ida Aalen og Magnus Hoem Iversen fulgt forskningen på feltet. Nå har de igjen saumfart det som finnes av studier, for å gi deg oppdaterte og solide svar på de viktigste spørsmålene om sosiale medier.
Forordet er skrevet av Grete Brochmann.
www.fagbokforlaget.no
ISBN 978-82-450-3525-4