Samtaler i relasjonelt arbeid
Lennart Lorås og
Jacob Cilius Vinsten Christiansen (red.)
Samtaler i relasjonelt arbeid
Lennart Lorås og
Jacob Cilius Vinsten Christiansen (red.)
Lennart og Cilius Vinsten Christiansen
Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave 2021 / 1. opplag 2021
ISBN: 978-82-450-3490-5
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Sats: Vatori
Omslagsdesign ved forlaget
Omslagsbilde © shutterstock / optimarc
Kapittel 2 er oversatt av Ane Sjøbu.
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Forord
Utforskningsoppmuntrende spørsmål og relasjonelle samtalers kraft
Øyvind Kvello
Det heter seg at klar tanke gir klar tale. Kan hende er det riktig. Mens Jean Claude Piaget mente at tanken kom først, deretter talen, så argumenterte Lev Vygotskij for at mennesker tenker (reflekterer) mens de snakker. Målet med relasjonelle samtaler er via spørsmål å oppmuntre til refleksjon slik at tankene spisses og talen blir klar. Med årene har det blitt utviklet et stort antall samtaleterapier. John Norcross har estimert at det finnes minst 500 psykoterapiformer. Disse kan grupperes ut fra mange dimensjoner. Det kan være de mer åpenbare forskjellene, slik som om samtalen rettes mot enkeltindivider eller grupper av personer (for eksempel familier, deler av slekt / sosiale nettverk); kort versus lang tidshorisont på samtalene; samtalehyppighet/intensitet. Profesjonelle utviklings- eller endringssamtaler kan også grupperes i forhold til mer underliggende, men likevel særdeles viktige, dimensjoner, slik som om den profesjonelle primært skal tilføre de som søker samtalestøtte med kunnskap og råd eller skal være fasilitatorer som forløser personers ressurser; om samtaler blir mest berikende om man utforsker problemer versus muligheter; om utvikling/endring best skjer ved at man fokuserer på fortid, nåtid eller fremtid; om synet på rådsøker/pasient er preget av patogenese eller salutogenese; hvilken betydning tanker, emosjoner og atferd har.
Søren Kierkegaard har blitt så mye sitert at hans kloke råd om å innlede samtaler der den andre er, har blitt sterkt forslitt. Jeg er slett ikke overbevist om at de som gjerne siterer ham på dette, skjønner helt hva han mente med dette, eller rekkevidden av å innta et slikt ståsted. Det kan være en klok innstilling preget av en sensitiv vilje til å tone seg inn på den andre, men det kan også uttrykke en form for overbærenhet som skjuler et nedlatende syn på de som søker råd/støtte, og understreking av en maktubalanse der det dreier seg for profesjonelle om å justere seg ned til den andres (enkle) ståsted. Altså en bedrevitende, men dog overbærende innstilling.
Det er et ordtak som lyder: Den vet best hvor skoen trykker, den som har den på. Det er variasjoner mellom de ulike profesjonelle samtaleformene i hvilken grad mottakeren bestemmer omfanget av, innholdet i og formen på samtalene.
Hvem – om noen – ansees å være eksperten? Det kan være en besnærende tanke og baseres på trygghet å vite at man er godt faglig skolert. Er det ikke underlig om solid skolering ikke skal lede til at man blir mer innsiktsfull på dette området enn noviser? Man kan dvele ved om det er så sikkert at personer som har malt seg selv opp i et hjørne – kanskje samme hjørne gang på gang – eller som er forvirret og nærmest ikke vet opp ned på seg selv, skal skjønne hva som er kjernen i deres utfordringer og til og med skal vite hvor de skal, og på hvilken måte de skal komme seg i mål? Er det å kaste mennesker ut i sin egen skjebne å be dem takke seg selv for de feilvalg som de kan treffe, og ikke tilby dem sin ekspertkompetanse? Kanskje er både selve kjernen i og graden av livslykke som personer oppnår, så mangfoldig at det er tvingende nødvendig at den som eier problemet, er den som best vet målet og derfor er den som tar mye av regien på samtalene? Relasjonelle samtaler er klart posisjonert med hensyn til slike omfattende spørsmål.
Er det ikke vidunderlig politisk korrekt å utbasunere at man har en ressursbasert tilnærming og legger til rette for sterk medvirkning, slik at andre profesjonelle samtalepartnere kjenner smertelig på hvordan skamrødmen banker i kinnene? Og, på den andre siden, er det ikke overdrevent breialt å fremstå som en aktivt styrende ekspert som vet hva andre behøver for å få verdige liv? Det kan bli en form for livets uutholdelige letthet; jeg vet best, jeg kan alt! For hvor mye styres valg av samtalemetoder av ens personlighet og verdigrunnlag, fremfor en nyansert avveining av styrker og svakheter mellom de over 500 samtalemetodene? Jeg har jobbet ved en rekke universitet og høgskoler på ulike profesjonsutdanninger og vært med på å harselere etter innføringsukene med førsteårsstudentene om hvem som kom til å velge hvilke fordypninger og ha hvilke teoretiske preferanser. Og vi traff så ofte at vi ble sterkt besnæret av egen dømmekraft. Preferanser for samtalemetoder handler kanskje mer om terapeuters personlighet og deres verdier enn om at de har satt seg grundig inn i evidensen av de ulike metodene eller ulik kritisk analyse av holdbarheten i de ulike teoriene? Hvilken nytte er det i så fall i å utgi en bok som presenterer enten en bred smørbrødliste av alskens samtalemetoder eller en profilert bok, som denne, med et sett av samtalemetoder? Jo, det er heldigvis en del fagpersoner som preges av et åpent sinn og derfor er ivrige etter å utforske det ukjente. For de som allerede har bestemt seg for at de vil fordype seg i relasjonelle samtaleformer, består denne boken av mange nyttige tekster som kan bli viktig for å skape tilstrekkelig med innsikt slik at man unngår å bli en sjarlatan. Det kan virke sterkt selvberoligende å bli en faglig emissær som legger ut på korstog for å omvende eller bekjempe sine faglige motstandere. Slik kan fagpersoner bidra til å skape utgrupper – de versus oss, som en parallell til de som er rettroende versus de vantro? Tekstene i denne boken er ment å bidra til nyanserte refleksjoner og faglige debatter mer enn å skape kløfter eller å skille mellom de med rett versus feil teoretisk forankring.
Det er sagt at talentet utvikler seg i ensomhet – karakteren i livets stormer. Det siste leddet i setningen kan kanskje stemme, men jeg er temmelig uenig i førstnevnte. Jeg har både observert og lest forskning som viser at talenter oftest utvikles best i gjensidig berikende samarbeid med andre slik at man utvider forståelser og oppmuntrer hverandre til dristige forsøk på å gjøre noe nytt fremfor å repetere, altså «being pathfinders instead of followers». Jeg er mer enig i ordtaket at det er den som går seg vill, som finner de nye veiene – eller de som samarbeider og inspirerer hverandre, som skaper nye forståelser. Relasjonelle samtaler baseres nettopp på å undre seg sammen med personer fremfor å belære, de handler om gjensidig å berike hverandre fremfor at fagpersoner ensidig skal tilføre personer kunnskap. Metaforisk kan teorier fremstilles som kart over et terreng, der terrenget er «virkeligheten». Teorier er dermed forenklinger. Nyttigheten av teorier er at de bidrar til at man oppdager, sorterer og forstår både fenomener og sammenhenger. Teorier består av begreper, og det som man har ord for, oppdager man gjerne. Teorier forklarer sammenhenger mellom fenomener. Teorier kan presenteres i form av fire nivåer som baseres på hvor bredt de favner.
Figur ovenfor viser en inndeling av teorier i fire nivåer. Paradigmer eller omfattende teorier inneholder perspektiver som er vidtspennende og forklarer en rekke fenomener og sammenhenger. Paradigmer benevnes også som verdensanskuelser. Eksempler er kognitivisme, konstruktivisme og positivisme. Teoretiske modeller er mer avgrenset enn paradigmer. Eksempler er Piagets skjemateori, Meads symbolske
interaksjonisme, Deweys idébaserte konstruktivisme, sosiokulturell teori, sosialkonstruktivisme, transaksjonsmodellen og Bronfenbrenners bioøkologiske teori. Mellomteorier baseres på forskningsbaserte data og forsøker å forklare fenomener slik de fremstår i folks hverdag. Substantive teorier er de mest avgrensede av de fire som er skissert her. De danner utgangspunktet for konkrete, forskbare problemstillinger. Eksempler på dette er dimensjoner i samspillet mellom foreldre og barn, eller hvilken sosial attribusjonsstil som ligger til grunn for oppdragervold.
Noen ganger kan tiltroen til teorier bli så sterk, nesten som en forelskelse, slik at gyldigheten i alle andre teorier blankt avvises. Det er teoretisk fundamentalisme, og det bidrar til at fagpersoner bekjemper andre teorier enn den som man har fortapt seg i. Det er lite fruktbart – både for en selv og for fagfeltet. Faglig modenhet innebærer et åpent sinn for å se nytten av mange perspektiver, for alle er beheftet med ulike former for og mengder av styrker og svakheter. Men hva kan benyttes som skiller mellom gode versus dårlige teorier? I klassisk vitenskapsfilosofi benyttes ofte følgende fem kriterier for en god teori:
1 Forklarer mer i betydningen at den viser flere sammenhenger, og at disse sammenhengene settes inn i en helhetlig ramme.
2 Forklarer fenomener mer presist. Det innebærer at begrepene som presenteres, er klart avgrensete, og at fenomenene beskrives presist og detaljert.
3 Står ikke i motstrid til erfaringer og forskning.
4 Genererer ny forskning og nye teorier. Målet med teorier er å utvikle forståelsen vår, og derfor vil den generere forskning for å bekrefte eller avkrefte tesene som teorien baseres på.
5 Har praktisk nytte i betydningen at de kan anvendes i arbeid med konkrete problemer.
I denne boken har elleve forfattere via tretten kapitler strukket kjølen for å belyse relasjonelle samtaler. De underbygges i form av faglige resonnementsrekker, kliniske erfaringer og forskning. Kapitlene vil berike og forhåpentlig utfordre forståelser. Samlet sett gir de en nyansert og rikholdig presentasjon av relasjonelle samtaler. Du skal holde fast ved de teorier og praksiser som står seg eller endog styrkes når du som kritisk leser knar dem! Gode relasjonelle samtaler består av spørsmål som fostrer undring og motiverer for utforskning. Det inspirerer til å foreta valg eller beslutte endringer i den retning som personene selv ønsker. Jeg ønsker deg god lesing!
Trondheim, 01.09.2021
Øyvind Kvello
Professor ved NTNU, USN og Høgskolen i Molde
Har du utviklet en sirkulær forståelse av klientens vansker?
Har du begynt å utforske klientens ideer og tanker om egne interaksjonsmønstre?
Arbeider du for å videreutvikle / få tak i klientens styrker, narrativer, kompetanser og ressurser?
Samarbeider du med klientene for å finne nye løsninger på deres vansker?
Arbeider du for å skape «avstand» mellom klienten og de beskrevne vanskene?
du hjulpet klienten med å utvikle en plan for hva han eller hun skal gjøre om
I mange sammenhenger nedvurderes samtalens makt. Ytringer som «nå har vi snakket nok, nå må vi handle» kan gi et inntrykk av at kommunikasjon er annenrangs til handling, og at hvis vi virkelig skal hjelpe noen med deres helseproblemer eller sosiale utfordringer, så må vi «gjøre» noe, ikke bare snakke med dem. Denne boken er å anse som et oppgjør med en slik forståelse.
Boken gir en lett tilgjengelig og praksisorientert beskrivelse av hvordan den profesjonelle hjelperen med samtalen som «verktøy» kan hjelpe mennesker i ulike faser og konstellasjoner i livet (barn og ungdom, eldre, foreldre, par, nettverk og grupper). Den redegjør for relevante kommunikasjonsteorier som danner utgangspunkt for de mellommenneskelige møtene, og viser på en konkret måte hvordan relasjonelle samtaler kan gjennomføres.
Samtaler i relasjonelt arbeid er nyttig både for erfarne hjelpere og for studenter ved helse- og sosialfaglige utdanninger som sosialt arbeid, barnevern, vernepleie, sykepleie og familieterapi.
Lennart Lorås og Jacob Cilius Vinsten Christiansen er bokens redaktører. Øyvind Kvello har skrevet forordet. Øvrige forfattere er Sigurd Riste Andersen, Anne Grasaasen, Øyvind Reehorst Kalsås, Sari Lindeman, Linn-Heidi Lunde, Aina Helen Løberg, Hans Christian Michaelsen, Ingunn Barmen Tysnes og Haldor Øvreeide.
ISBN 978-82-450-3490-5