Samfunnsdeltakelse i første rekke
PSYKISK HELSE I HVERDAGSLIV OG LOKALSAMFUNN
Arve Almvik, Cathrine Fredriksen Moe
og Siv Grav (red.)
Samfunnsdeltakelse i første rekke
PSYKISK HELSE I HVERDAGSLIV OG LOKALSAMFUNN
Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave 2021 / 1. opplag 2021
ISBN: 978-82-450-3660-2
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Illustrasjoner av Knut Høihjelle
Spørsmål om denne boka kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Forord
Hvor begynner egentlig de universelle menneskerettighetene? På små steder, nær der vi bor – så nært og så smått at de ikke kan ses på noe verdenskart. Små steder som likevel fremtrer som hele verden for det enkelte mennesket. Det er det nabolaget han lever i, skolen han går på, fabrikken, gården eller kontoret der han arbeider. På slike steder søker alle menn, kvinner og barn rettferdighet, like muligheter, og lik verdighet i et liv uten diskriminering. Med mindre disse rettighetene får betydning i våre nære omgivelser, blir de betydningsløse overalt. Uten at medborgere arbeider sammen for å ivareta slike verdier der de lever og bor, kan vi se forgjeves etter fremgang i vår større verden. (Eleanor Roosevelt, tale til FN, 1958)
Helse og livskvalitet for alle mennesker har blitt satt på dagsordenen siden De forente nasjoner sluttet seg til menneskerettighetene i 1948, og som Roosevelt hedret i talen sin til FN ti år etter. Erkjennelsen av at vi må ivareta hverandres helse, livskvalitet og verdighet i våre nære omgivelser, er et viktig omdreiningspunkt for denne boka. Det er i lokalsamfunnet – der folk lever, er sammen, lærer, leker, bor, arbeider, shopper, elsker og opplever – at disse verdiene kan realiseres for enkeltmennesker, grupper og samfunn. Det er behov for å finne bedre løsninger for å fremme befolkningens helse og livskvalitet. Som samfunn står vi overfor en rekke komplekse problemer, samfunnsfloker vi ikke greier å nøste godt nok opp i. Økende sosiale ulikheter og folkehelseproblemer er integrert i et komplekst utfordringsbilde. Sjansene for å leve gode liv er urettferdig fordelt blant oss, og en økende andel medborgere utsettes for et levekårsstress som kan gjøre livet uhåndterbart. I tillegg strever stadig flere med psykiske plager og lidelser og andre helseutfordringer som begrenser livsutfoldelsen deres. Å kunne delta likeverdig i samfunnet til tross for livets uunngåelige vanskeligheter er noe som samfunn og fellesskap bør legge bedre til rette for. For når mennesker opplever at de ikke hører til, når de blir utsatt for urettferdighet og blir devaluert, blir de gjerne syke eller sinte. Konsekvensene kan være fatale, både for enkeltmennesker og for samfunnet. Talen til Eleanor Roosevelt og fokuset på deltakelse og verdige liv i lokalsamfunnet er derfor mer relevant enn noen gang.
Et viktig premiss for å skape et samfunn som fremmer livskvalitet, er å skape betingelser for «å ikke etterlate noen». Det var nettopp verdien av «leaving no one behind» som utgjorde hele fundamentet for FNs 17 bærekraftmål som verden sluttet seg til i 2015. Disse bærekraftmålene er vevd sammen med menneskerettighetene, og gir sterke føringer for å skape samfunn der alle mennesker kan leve verdige liv, med god livskvalitet. Slik jeg ser det, handler dette om å utvikle samfunn som gjør at alle innbyggere opplever at de er betydningsfulle, det samfunnspsykologen Isaac Prilleltensky omtaler som «mattering». Han argumenterer for at «mattering» er avgjørende for menneskers opplevde livskvalitet, der god psykisk helse inngår som en viktig dimensjon. Det handler om å erfare at man er verdsatt som menneske, og samtidig bidra med noe verdifullt, slik at også andre føler seg betydningsfulle, i alle livets faser og på tvers av generasjoner.
Å være betydningsfull er dermed nær koblet til at mennesker opplever at de er en deltaker i livet sitt og en aktiv deltaker i samfunnet. Dette innebærer reelle muligheter til å bidra og ta ansvar i et inkluderende og aktivt medborgerskap. Det handler om likeverdige vilkår til å ha en verdsatt sosial rolle, som familiemedlem, venn, nabo, klassekamerat, arbeidstaker, frivillig osv. Med andre ord er kjernen i «mattering» å bli anerkjent for den man er, i de mange rollene vi har, og samtidig utgjøre en positiv forskjell for andre mennesker, arbeidsliv og samfunnsliv.
Menneskers opplevelse av «mattering» og livskvalitet henger sammen med relasjoner de inngår i, og de mer kollektive fellesskapene som danner en bredere sosial kontekst. Sammenhengene mellom sosial rettferdighet, levekår, sosiale relasjoner og lokalsamfunnets betydning for helse og livskvalitet er behørig dokumentert. For å skape et samfunn der alle samfunnsmedlemmer er betydningsfulle, er livskvalitet uløselig koblet til sosial rettferdighet. Prilleltensky argumenterer for at vi må skape et «well-fair society», altså et velferdssamfunn bygd på pilarer av sosial rettferdighet og livskvalitet som samfunnsmål. Disse verdiene er uløselig koblet til FNs menneskerettigheter og de globale bærekraftmålene, og krever (som gjort eksplisitt i bærekraftmål nr. 17) samskaping, partnerskap og kollektiv handling for å kunne realiseres.
Den dominerende velferdsdiskursen i Norge holder imidlertid fremdeles fast på en logikk som står i kontrast til samskaping for å nå livskvalitet for alle som felles mål. Individualisering, fragmentering, sektorisering og en velferdslogikk der velferdstjenester fremstår som «varer» i et «marked», er drivere som truer helse og livskvalitet som fellesskapsverdier i samfunnet vårt. Denne logikken, som fikk vind i seilene på 1980-tallet med «New Public Management», førte til en markedsøkonomisk forståelse av velferd. I dette perspektivet opptrer innbyggerne som «kunder», og fagprofesjonelles rolle er å tilby service og kvalitet til «brukerne». Ledelse ble koblet til å holde orden og kontroll i egen tjeneste og sektor, og politikerne skulle styre virksomheten fremfor å innta rollen som ledere av lokalsamfunnets samlede handlekraft. Den norske velferdsmodellen står nå ved et veiskille, der det er behov for å finne nye løsninger på tvers av sektorer og i samspill
med gode krefter i lokalsamfunnet. Velferdsstaten og velferdssamfunnet må finne nye måter å virke sammen på når målet er livskvalitet for alle.
Velferdsstaten skaper et grunnleggende sosialt sikkerhetsnett som har vist seg å være et av de mest livskvalitetsfremmende systemene som finnes. Velferdsstaten er bygd opp på en grunnmur av relasjoner og tillit. Men den er ikke bærekraftig, gitt de utfordringene og demografien vi står overfor. Vi kan ikke fortsette i gamle spor med å betrakte velferd som en vare dersom målet er livskvalitet for alle. Denne boka bekrefter at noen av de viktigste forutsetningene for livskvalitet befinner seg utenfor velferdstjenestenes virkemiddelapparat. Man kan ikke få vedtak på en venn, en familie eller en å dele livet med. Ei heller bør korsang eller frivillig arbeid være en kommunal tjeneste. Men kommuner og tjenester kan legge til rette, bygge broer mellom folk, tjenester, aktiviteter og steder, og mobilisere til innsats i lokalsamfunnet. På samme måte kan lokalsamfunnets initiativ bane vei for løsninger i samspill med andre aktører. Som fellesskap kan vi finne ut av det og få det til, men da må vi både tenke og handle på nye måter. Folk vil først og fremst bli tilbudt et liv, ikke tjenester der posisjonen de blir tilbudt, er å være en «ressurskrevende bruker». For som den irske samfunnspsykologen Cormac Russell så klokt har sagt det: «the twin sister to loneliness is uselessness». Hvis folk opplever at det ikke er bruk for dem, blir det fort brukere av dem.
Det pågår for tiden en rekke spennende og lovende praksiser som utfordrer den dominerende diskursen, og som søker nye måter å tenke og handle på. Et eksempel er prosjektet «Eg e naboen din» i Sandnes kommune. Gjennom styrkebaserte tilnærminger til utvikling av lokalsamfunnet er det laget fotoutstillinger og formidlet fortellinger om innbyggernes levde liv og lengsel etter fellesskap og naboskap. Målet er å bevisstgjøre innbyggerne i Sandnes på betydningen de har for hverandre for å skape gode liv og lokalsamfunn der folk støtter hverandre. Et annet eksempel er nettverket «Med hjertet for Arendal» i Arendal kommune. Her samarbeider ildsjeler, organisasjoner, næringsliv og kommune om å samskape gode og inkluderende løsninger, til beste for kommunens innbyggere. Sammen har de utviklet sentrum til et levende sted, og iverksatt en rekke innsatser som omfatter alt fra strandrydding til inkludering av minoritetsfamilier i samskapende fellesskap. Et tredje eksempel er Utleira idrettslag i Trondheim, som har invitert lokalsamfunnet til felles innsats for å fremme innbyggernes deltakelse i lokalsamfunnet. Sammen med Trondheim kommune og en rekke andre aktører og organisasjoner finner laget løsninger for å bygge ned økonomiske og sosiale barrierer for likeverdig deltakelse. De henter og bringer barn som ikke kommer seg på trening, tilbyr felles og gratis måltider, og har etablert klubbhuset som en møteplass på tvers av generasjoner, der innbyggerne hjelper hverandre med stort og smått.
Jeg kunne ha nevnt mange andre lovende praksiser og eksempler som gir håp. Her i boka finner du mangfoldige eksempler som inspirerer til endring og felles innsats: fortellinger om teater, kor, arbeid og foreldrefellesskap, og hvordan det er mulig å skape
likeverdig deltakelse i lokalsamfunnet, også når livet floker seg til for eksempel med rus, demens, alderdomsutfordringer og psykiske helseproblemer. Slik jeg leser bidragene i denne boka, åpner det i sum porten til et perspektiv på velferd og lokalsamfunn som kan bane vei ut av markedsorienteringen av velferd. Den tilbyr et syn på velferd som er i tråd med «relasjonell velferd», der velferd er noe vi skaper i samspillet mellom folk, institusjoner, organisasjoner og steder for å fremme livskvalitet og rettferdig fordeling av gode livsvilkår. I et slikt perspektiv er ikke velferd synonymt med antall minutter tildelte tjenester. Det er det vi gjør sammen som samfunn og fellesskap for å skape gode liv i gode lokalsamfunn, nå og i fremtiden.
Det er stort behov for innovasjon dersom vi skal holde fast på menneskerettighetene, bærekraftmålene og Roosevelts tale om verdighet og livskvalitet for alle som grunnleggende samfunnsmål. Vi må sammen lete etter og utforske lokale fellesskapsløsninger på globale utfordringer. Kapitlene om livet i det fiktive lokalsamfunnet «Nordvik» viser hvordan det kan være mulig å finne nye løsninger i lokalsamfunnet, der fellesskap er felles-skapt. Boka trekker frem perspektiver og praktiske eksempler på mulige veier til å utvikle lokalsamfunn som skaper livskvalitet for alle, langt ut over grensene til «Nordvik». Jeg gratulerer redaktører og bidragsytere med en viktig bok. De tilbyr lesere inspirasjon, innbyr til refleksjon, og stimulerer til handling og nye løsninger for å forandre liv og lokalsamfunn til det bedre.
Levanger, juni, 2021
Dina von Heimburg
Innhold
og trygghet – med vekt på dirigentens rolle og kompetanse
egen selvforståelse – fra «syk» til en verdsatt rolle
frivillig arbeid for mennesket, for
Dersom den psykiske helsen og/eller rusbruk skaper utfordringer i livet vårt, kan vi trenge hjelp fra profesjonelle yrkesutøvere, ofte i kortere tidsrom, noen ganger over lang tid. Den profesjonelle hjelpen som er organisert i helse- og velferdstjenestene, er godt beskrevet i lærebøker og i andre sammenhenger. Betydningen av deltakelse i samfunnet og et støttende fellesskap som «hjelpetiltak» har det imidlertid vært mindre oppmerksomhet rundt.
Samfunnsdeltakelse i første rekke er en vitenskapelig antologi som har sitt utspring i forskningsgruppen Psykisk helse ved Nord universitet. I boka beskrives aktiviteter og tiltak som kan fange opp og takle utfordringer rundt psykisk helse og rusproblematikk på ulike arenaer utenfor helsetjenesten i et lokalsamfunn. Vi blir presentert for et persongalleri i det fiktive lokalsamfunnet Nordvik. Forskningsbasert kunnskap knyttes til beskrivelser av hverdagsliv og deltakelse, gir inspirasjon til å se muligheter i lokalsamfunnet og stimulerer til arbeid for økt deltakelse. Boka er relevant for forskere, studenter og profesjonsutøvere innen helse- og sosialfagene.
Redaktørene for antologien er Arve Almvik, dosent i psykisk helsearbeid, Siv Grav, førsteamanuensis i helsevitenskap og Cathrine Fredriksen Moe, førsteamanuensis i psykisk helsearbeid. ISBN
