Leif Braseth
Sørsamenes historie, kultur og levemåte
SAMER SØR FOR MIDNATTSSOLA
Samer sør for midnattssola
Leif Braseth
Samer sør for midnattssola
Sør sa me nes his to rie, kul tur og le ve må te
Copy right © 2014 by Fagbok forlaget Vig mostad & Bjørke AS
All Rights Reserved
ISBN: 978-82-450-1718-2
Gra fisk produksjon: John Grieg AS, Bergen
Omslagsdesign ved forlaget.
Omslagsfoto viser Jon og Kristina Fjällgren fra Mittådalen. Foto: Nils Thomasson / Jamtlis fotosamlingar Foto på baksiden viser husholdskåtan med elever foran.
Foto: Gård och Säter Arkivet, Funäsdalen
Tegninger: Mateusz Pek
Illustrasjoner: Svein Reisang / Burning Ink.
Boka er utgitt med støt te fra Riast Hyll ing Reinbeitedistrikt, Norsk kulturråd, Fritt Ord, Hed mark fyl keskom mu ne, Nordland fyl keskom mu ne, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Stat skog.
For fat teren har mot tatt støt te fra Det fag lit terære fond, Nordland fylkeskommune og Letterstedske fond.
Spørsmål om den ne boken kan ret tes til: Fagbok forlaget
Ka nalveien 51 5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materia let er ver net et ter åndsverk loven. Uten ut tryk kelig samtyk ke er eksemplar-fremstilling bare tillatt når det er hjem let i lov el ler av ta le med Kopi nor.
Forord
Fram til og med 1926 var Sunnan endestasjon på Nordlandsbanen i Norge. Sunnan ligger ved sørenden av Snåsavatnet og var før 1926 nærmest et bysamfunn. Tog kom og gikk, og det var stor ferdsel av reisende. Folk gikk på toget for å dra til Steinkjer og enda lenger ut i verden. De som gikk av toget, skulle for det meste til bygdene rundt Snåsavatnet, men noen også til Lierne og Namdalen.
På den tida hadde samene på Snåsa, i Lierne og i Namdalen gått over til kommersiell drift. På seinhøsten ledet de slaktedyra ned til allmenne ferdselsårer som riksveier eller ned til det islagte Snåsavatnet. Der ble dyra slaktet, og kjøttet ble fraktet til markene i byene. I og med at det var vinterstid og kaldt, lot de skrottene fryse. Da kunne de fraktes langt uten å ta skade. Sunnan ble et opplastingssted for videre forsendelse av reinkjøtt og skinn.
Samene trengte hjelp til frakt, og enkelte bønder rundt Snåsavatnet tok på seg oppdrag for samene. Det gjorde både min oldefar og min bestefar. Bestefar fraktet kjøtt på vinterslede fra fjellovergangen mellom Snåsa og Grong. Der hadde Derga-familien sin vinterlige slakteplass. Andre ganger hjalp han Jåmafamilien. De hadde på den tida vinterbeite i Skjækra, øst for Snåsavatnet, inn mot svenskegrensa. Når de skulle slakte, drev de dyra ned til Snåsavatnet, ved Valøya, i nærheten av helleristningen av Bølareinen. Det hendte det ble store lass, såpass store at bestefar syntes lasset ble for tungt for en hest. Da ringte han heim til gården i Øvre-Kvam og ba om ekstra hest. Da måtte mor av gårde med hest og slede på kvelden og fornatta. Hun var da i 12–13-årsalderen. På den tida av døgnet var det ingen trafikk på den øde strekningen mellom Kvam og Snåsa. Hun var derfor svært glad når hun hørte bjella på bestefars hest etter et par mils kjøring.
Som liten gutt hørte jeg ofte mor og bestefar snakke om denne trafikken. De var begge opptatt av sørsamenes kultur og livsførsel. Bestefar beundret hvordan samene innrettet seg i naturen, hvor praktiske de var, og han mente de levde et sunt liv. Sjølsagt hadde de det strevsomt, men både kvinner og menn behersket det.
Mors og bestefars fortellinger om sørsamene har aldri gått ut av minnet mitt, men det skulle gå svært mange år før tanken om å skrive en helhetlig
sørsamisk historie slo meg. Når den nå foreligger, vil jeg gjøre oppmerksom på at den ikke er formet etter en streng akademisk norm. Den er skrevet med tanke på et allment publikum og på at skoleungdom skal ha utbytte og forhåpentligvis glede av å lese den. Dessuten er det mitt håp at boka skal være med på å øke kunnskapen om sørsamene. De tilhører urfolket i Midt-Skandinavia, og i mange områder har de hatt tilhold lenger enn den norrøne befolkningen. Jeg håper også at denne framstillingen skal være med på å styrke sørsamenes kulturelle og samfunnsmessige situasjon i både Norge og i Sverige.
Alvdal, i mars 2014
Leif Braseth
Innhold
Kapittel 1
Kapittel
Kapittel 2
Krabbefart i utbygging av skoler for sørsamene 321
Skolereform for samiske elever i Sverige 329
Forbedret sameskole i Sverige fra 1920 336
Sørsamisk skolegang visner 338
I klem mellom nytenkning og tradisjon 345
Lang tids ferd i organisasjonsbygging 351
Torkel Tomasson – tidsskriftsskaper og kulturforkjemper 359
Det lange forarbeidet 361
Landsmøter i en mørk periode 368
Magre og vanskelige mellomkrigsår 382 Ny etnopolitisk mobilisering i Sverige 394
Sørsamisk reindrift i Norge i tilbakegang under verdenskrigen
betingelser for fortsatt eksistens
og kommuner bør være sjenerøse
Samer sør for midnattssola er den første større og helhetlige framstillingen av sørsamenes historie – både i Norge og i Sverige. Sørsamene har en annen historie enn samene lenger nord, både når det gjelder språk, historiske utviklingstrekk og næringsdrift. Deres tradisjonelle tilholdssteder når det gjelder reindrifta, har vært fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør – og i Sverige fra Tärnaby i nord til Idre i sør. Arkeologiske undersøkelser har vist at sørsamene i tidligere tider holdt til i et langt større område. I Sør-Norge er det spor etter dem helt ned til Valdres, Hallingdal og Sør-Østerdalen og i Sverige ned til Dalarna og lenger østover mot Bottenviken.
Sørsamene tilhører urbefolkningen i Norge og Sverige på lik linje med samene lenger nord, men de er i stor grad blitt oversett. I de vanlige historiebøkene er sørsamene i liten grad nevnt.
Det er merkelig at historikere ikke har anerkjent sørsamene tilstrekkelig til å gi dem plass i historieframstillinger verken i Norge eller Sverige, og helt til i våre dager har enkelte anerkjente historikere framstilt sørsamenes historie feil. Sørsamene har bodd og virket i Midt-Skandinavia like lenge som den norrøne befolkningen, men er en minoritet.
Likevel har denne minoritetsgruppen en særegen historie som viser at de har en levedyktig livsform og kultur, sjøl om de har bodd i de minst gjestmilde strøk av Midt-Skandinavia. Derfor er deres kultur blitt såpass unik.
www.fagbokforlaget.no