Iver Tangen Stensrud
Retten i det igitale Norge d Senter for r ettsinformatikk 1970–2020
Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-3383-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats og ombrekking: Bøk Oslo AS Omslagsdesign: Bøk Oslo AS Omslagsillustrasjon: Tegning av Lee A. Bygrave. Opprinnelig brukt i boken «Personvern i informasjonssamfunnet», Fagbokforlaget 2004 og senere utgaver. Gjengitt med Bygraves tillatelse. Spørsmål om denne boka kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00. Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Denne boka har blitt til takket være økonomiske bidrag fra følgende givere: Bergesenstiftelsen Stiftelsen Lovdata Norid AS Norsk forening for jus & Edb Lovsamlingsfondet Privatrettsfondet Microsoft Norge AS Hjertelig takk!
TABULA GRATULATORIA
Martin Bould Haakon Bratsberg Tone Bratteteig Lee Bygrave Frede Cappelen Ragnhild Castberg Paul Chaffey Center for informations- og innovationsret (CIIR), Københavns Universitet Gunnar John Coll Line Coll Computas AS v/Thomas Bech Pettersen Drifa Hrund Danielsdottir Knut Erik Davidsen Peter Davis Birger Eckhoff Torill Christine Edvardsen Cathrine Silju Eide Irina Eidsvold-Tøien Nils Kristian Einstabland Dag Elgesem Amund Eriksen Siri Eriksen
Snejina Vesselinova Alfredova Annegret Andersen Håkon With Andersen Petter Ludvig Andersen Herbjørn Andresen Frida Anthonisen Laila Aslesen Johan Axhamn Oksana Babyak Inge Lorange Backer Tarjei Bekkedal Anne Gunn Bekken Heidi Beate Bentzen Gunnar Knoph Berg Jens Petter Berg Ivar Berg-Jacobsen Jan Fridthjof Bernt Espen Bjørk Lars Jakob Blanck Ragnar Dag Blekeli Peter Blume Erik Magnus Boe Emese Bogya Torgeir Boldvik Mette Borchgrevink
5
Tabula Gratulatoria
Veslemøy Thoresen Hult Christiane Hunsbedt Jon Bonnevie Høyer Institutet för rättsinformatik Harald Irgens-Jensen Randi Halveg Iversby Arild Jansen Eva Jarbekk Lars Haatveit Jenssen Bendik Bjønness Johansson Siril Jonassen Maria Jongers Lasse Nordmelan Juliussen Det Juridiske fakultetsbibliotek Thor Jusnes Kristin Kjelland-Mørdre Asbjørn Korsbakken Amund Strandå Kristiansen Trine Shil Kristiansen Christen Krogh Elena Kurnosova Astri Lund Åsa L’Abée-Lund Annebeth Lange Peter Lenda Berit Lima Trine Lind Mona Naomi Lintvedt og Christopher J. Helgeby Justis- og beredskapsdepartementet, Lovavdelingen Hilde Lovett Tobias Mahler Gert-Fredrik Malt Ida Martinussen
Samson Esayas Stein Evju Laila Enerstvedt Fimreite Tove Fjeldvig Øystein Flagstad Per Racin Fosmark Kristin Haram Førde Arve Føyen Andreas Galtung Thomas Gramstad Thom-Kåre Granli og Inger Marie Bø Jenny Graver Kari Borg Gundersen Kari Gyllander Sara Neumann Habberstad Johanne Hafnor Morten S. Hagedal Hans Gunnar Hagelin Gro Halvorsen Henrik Hansen Advokatfirmaet Harboe & Co AS Even Harket Trygve Harvold Anne Oline Haugen Tore Andreas Hauglie Mari Bø Haugstad Petter Teie Hellum Hanne Eeg-Henriksen Henning Herrestad Benita Haftorn Hildonen Eilif Hjelseth Maria Astrup Hjort Anders Holt Hans Christian Holte
6
Tabula Gratulatoria
Kari Beate Rygg Paul Rynning Ingrid Fromholtz Røed Dag Wiese Schartum Susan Schiavetta Stein Schjølberg Ingjerd Schou Annikken Bonnevie Seip Seksjon for elektronisk kommunikasjon, Avdeling for IT- og forvaltningspolitikk, Kommunalog moderniserings departementet Liv Bergliot Simonsen Julie Sivesind Cecilia Magnusson Sjöberg Advokatsamarbeidet SjødinMeling & Co. Steinar Skagemo Nora Skjelstad Christian Werner Skovly Arne Steen Slåttå Jan Helge Solbakk Synne Solbakken Marie Solheim Ánde Somby Hendrik Storstein Spilker Karianne Stang Thomas Prebensen Steen Ingvild Stock-Jørgensen Odd Storm-Paulsen Ketil Stølen Inger Marie Sunde
Kevin McGillivray Marte Medby Francis Augusto Medeiros-Logeay Sigurd Meisfjord Isak Mendoza Ola Mestad Inger Elise Mey Kirill Miazine Dag Michalsen Terje Lundby Michaelsen Aslak Nikolai Midtgaard Espen Holst Møllebak Pernille Nilsen Vetle Meinich Nordeng Cecilie Nordhagen Maryke Silalahi Nuth Thomas Nygaard Sondre Nordhaug Ohlsson Thomas Olsen Didrik Oscar-Andersen Halvor Oseid Personvernnemnda Kirsti Pettersen Jo Piene Jostein Ramse Ørnulf Rasmussen Realfagsbiblioteket Frøydis W. Reien Charlotte Huse Renø Thomas Rieber-Mohn Thomas Rigvår Rolf Riisnæs Knut Rognlien Ole-Andreas Rognstad
7
Tabula Gratulatoria
Luca Tosoni Tommy Tranvik Sunniva Ullern Worku Urgessa Guri Verne Anders Mediaas Wagle Emily M. Weitzenboeck Daniel Westman Magnus Ødegaard Astrid Øksenvåg Svein Ølnes Stine Aakrann Audun P. Aanæs
Karl Eilert Sundt-Ohlsen Anine Svarstad Per-Kaare Svendsen Kjetil Wick Sætre Helge M. Sønneland Dan Sørensen Cecilie Wille Søvik Ketil Taxt Ragnar Thorsteinsson Ellen-Katrine Thrap-Meyer Marit Torseth Karen Torvund Olav Torvund og Siv Bergit Pedersen
8
FORORD
Ingen enhet ved Det juridiske fakultet reflekterer endringene i den nære samtid så tydelig som Senter for rettsinformatikk. Fra starten i 1970 og frem til i dag har forskningsmiljøet stått i sentrum for utviklingen av det ekspansive fagfeltet rett og teknologi, også internasjonalt. Dette har skjedd enten enheten het Avdeling for EDB-spørsmål, Institutt for rettsinformatikk (IRI) eller som nå Senter for rettsinformatikk (SERI). Denne boka forteller historien om rettsinformatikk som fagfelt i Oslo. Den forteller historien om de sentrale skikkelsene og gründerne Jon Bing og Knut Selmer, og den forteller historiene til de viktige rettslige problemstillingene som har ledsaget grunnleggende forskning, nyskapende undervisning og en utstrakt formidling gjennom femti år. Selv om det nok er vanlig å si at teknologi og samfunn er dramatisk endret i løpet av disse femti årene gjør boka samtidig den interessante observasjonen at de tre problemområdene som senteret har lagt vekt på fra starten av – personvern, jussens teknologi og teknologiens juss – er like viktige og aktuelle temaer i dag. Og de rettslige problemstillingene er ikke endret vesentlig. For Det juridiske fakultet i Oslo har Senter for rettsinformatikk vært et forbilde for moderne organisering av forskning. Forskningen var orientert mot prosjekter, senteret var langt fremme i å skaffe ekstern finansering, den var internasjonalt rettet og forankret, og tematikken krevde selvsagt tverrfaglighet. Slik sett har senteret vist vei til det som nå er blitt hverdag innenfor mange disipliner. I tillegg har den digitale lovsamlingen Lovdata sin opprinnelse i dette miljøet. Lovdata har som vi vet, helt forandret rettssamfunnets rettskildebruk.
9
Forord
Senteret har stått i sentrum for utvikling av ny teknologi som krever endret eller ny rettslig regulering. Dette er den røde tråden fra starten i 1970, til det som femti år senere er Senter for rettsinformatikk. Den gang var det elektronisk databehandling (EDB) med stormaskiner og databaser som vekket interessen for de rettslige spørsmålene; i dag er det kunstig intelligens, droner og digital automatisering av forvaltningen. I dag er det en selvfølge for et fakultet å legge forholdene til rette for en bred utvikling av fagfeltet rett og teknologi. Nye miljøer ønsker nå å tre aktivt inn i denne forskningsverdenen. Da er det avgjørende at Senter for rettsinformatikks historie og ekspertise får utfolde seg videre for at dette skal lykkes. Oslo, desember 2019 Dag Michalsen dekan ved Det juridiske fakultet i Oslo 2016–2019
10
FORFATTERENS FORORD
Denne boka er et resultat av et prosjekt som begynte sommeren 2018. Bokprosjektet ble satt i gang av Dag Wiese Schartum ved Senter for rettsinformatikk, og planen var å skrive en bok til senterets 50-årsjubileum i mars 2020. Oppdraget ble gitt til Gard Paulsen og undertegnede, med meg som hovedforfatter og Gard som en slags hjelperedaktør og sparringpartner. Jeg har skrevet alle førsteutkast og hatt det siste ordet i manusets utforming, men samarbeidet med Gard har likevel vært helt avgjørende for at boka har fått den formen den har fått. Jeg har vært ansatt som forsker ved Senter for rettsinformatikk under arbeidet med boka. Både Gard og jeg har bakgrunn fra teknologihistorie, og vår interesse for temaet var delvis begrunnet i en generell interesse for datahistorie og for hvordan teknologi har blitt regulert, og dels en interesse for dette litt rare rettsvitenskapelige fagmiljøet, med en elefantslipsentusiast og science fiction-forfatter som den mest sentrale figuren. Mange av de temaene boka tar opp, er helt sentrale for vår samtid, men har vært lite diskutert innenfor teknologi- og vitenskapshistorien i Norge. Nå som boka foreligger, håper jeg vi i alle fall har nærmet oss målet om å sette senterets virksomhet inn i en større teknologisk, kulturell, samfunnsmessig og lovgivningsmessig sammenheng. Denne boka inneholder på ingen måte en fullstendig historie om personvern i Norge eller regulering av internett, men jeg håper den vil bidra til en interesse for og forståelse av vår digitale samtids historie.
11
Arbeidet med boka har til dels vært preget av dårlig tid, og det er flere som har bidratt til å for å få den i land. Først og fremst vil jeg gjerne takke Dag Wiese Schartum for gode tilbakemeldinger, kommentarer og et godt samarbeid. I tillegg har vi hatt flere gode samtaler med folk som har spilt en viktig rolle i senterets historie: Trygve Harvold, Olav Torvund, Tove Fjeldvig og Lee Bygrave. Takk for gode innspill og takk til de av dere som kom med rettelser og innspill mot slutten av arbeidsprosessen. I tillegg har vi snakket med Knut Selmers sønn, Niels Schweigaard, og takket være ham fått tilgang til en del av Selmers private papirer. Jeg vil også gjerne takke den anonyme fagfellen som kom med gode kommentarer og konstruktiv kritikk. Selv om denne boka ikke hadde vært mulig uten alle som er nevnt her, står selvfølgelig alle feil og mangler for min egen regning. Iver Tangen Stensrud Oslo, desember 2019
12
INNHOLD
Tabula Gratulatoria 5 KAPITTEL 1
Elektroniske jurister 15 KAPITTEL 2
Personvern 29 KAPITTEL 3
Jussens teknologier 61 KAPITTEL 4
Teknologiens juss 92 KAPITTEL 5
TIlbake til fremtiden 131 Doktorgrader avlagt ved Senter for rettsinformatikk 133 Noter 135 Oversikt over bilder 159
13
KAPITTEL 1
ELEKTRONISKE JURISTER
Lysbildeviseren prosjekterte en stor firkant i blått mot scenen. Lyskasteren flakket fra høyre til venstre. Lysstrålen landet etter hvert på en anonym kommentator på høyre side. Han leste sakte: «En elektronisk regnemaskin er egentlig en maskin som kan telle til 2 – eller rettere sagt: som kan telle med to tall.» Kommentatoren fortsatte å forklare hvordan en elektronisk regnemaskin fungerte: «kombinerer man lange nok rekker av pluss- og minustegn, kan man uttrykke alle tall, alle bokstaver og alle mulige sammensetninger av tall og bokstaver.» Lyskasteren byttet side, og dialogens motpart tok ordet: «Ulempene ved en elektronisk regnemaskin er – for å si det udiplomatisk – at den er dum.» Kommentatoren fortsatte forklaringen av hvordan den ubegavede maskinen fungerte: «Hadde man, la oss for eksempel si, ubegrenset tilgang på lærevillige måker, som man dresserte til å behandle blåskjell tredd på kulerammer, så kunne man oppnå omtrent det samme.» Denne scenen møtte deltakerne på det 17. nordiske studentjuristmøtet i juni 1970. Dette var første og eneste gang publikum fikk oppleve Den elektroniske jurist, en dramatisk dialog av daværende cand. jur., vit.ass. og science fiction-forfatter Jon Bing med regi av Yngvil Kiran.1 Året før hadde Bing, sammen med Tor Åge Bringsværd, oppført sitt første teaterstykke, Å miste et romskip, på Det Norske Teatret. Den elektroniske jurist var på mange måter et uttrykk for hans andre personlighet, juristen, og har endatil blitt omtalt som Bings første juridiske arbeid.2 Ifølge den nøkterne beskrivelsen som ble delt ut til deltakerne på møtet, tok stykket utgangspunkt i elektroniske systemer som var
15
Kapittel 1
operative, og det skulle ta opp enkelte generelle problemer omkring elektronisk databehandling innen rettssystemet. Blant overskrifter som «reform av nordisk familierett» og «rettsutviklingen og domstolene» var skuespillet likevel en post på programmet som skilte seg ut, både i form og innhold. Det var juristmøtets eneste sceneoppsetning, og teknologi var på ingen måte den typiske jurists eller jusstudents hjemmebane ved inngangen til 1970-årene. Stykkets to kommentatorer representerte forskjellige innstillinger til datateknologiens muligheter og farer. Kommentator 1 hadde en nøktern innstilling, mens Kommentator 2 på mange måter representerte Bing selv. Den vekslet mellom en sterk tro på hva datamaskiner kan gjøre, og en frykt for hvordan de kunne skape et samfunn utenfor menneskets kontroll. Samtalen mellom kommentatorene ble avløst av forskjellige scener som illustrerte datateknologiens muligheter og problemer. Her møter vi valgmaskinen MULTIVOX, JURIMIX – systemet som svarer på alt, den elektroniske advokaten (og legen) DIALOG, politisystemet CODEX, som både driver etterforskning, arrestasjoner og straffeutmåling, og til slutt den verdensomspennende supermaskinen MAXIVAC: Kommentator 1: En vanlig måte å bygge opp datasystem på, er gjennom integrasjon av delsystem, utbygging av et datanettverk. Folkeregisteret kobles sammen med strafferegisteret som kobles sammen med ligningsvesenet som kobles sammen med Universitetsbiblioteket ogsåvidere. Kommentator 2: Snart vil det oppstå super-system bygget opp av alle delsystemene innen ett land. Hyper-system som omfatter hele verdensdeler. Og til slutt: gigantiske, verdensomspennende system hvor hver liten computer er en nervecelle i den største av alle datamaskiner – MAXIVAC.3
Bings første «juridiske arbeid» var åpenbart fremsynt. Et system der små datamaskiner og systemer var å forstå som nerveceller, fremstår i dag snublende nær infrastrukturene som nå preger vår samtid så totalt.
16
Elektroniske jurister
Men stykket har også et dystopisk skjær. Som i mye science fiction innvarslet teknologien ikke bare nye muligheter, men en trussel. Datateknologien, eller snarere menneskenes bruk av datateknologien, kunne utfordre sentrale spørsmål knyttet til personvern, demokrati og rettsstaten. Stykkets klimaks, og avslutning, var avdukingen av MAXIVAC. Peder Ås, juristenes allestedsnærværende gjennomgangsfigur, startet opp supermaskinen ved å trykke på en rød knapp. Spørsmålet var om vi nå hadde laget noe vi ikke lenger kunne kontrollere: Peder Ås: Det første spørsmål til MAXIVAC blir et problem som ingen enkeltperson eller enkeltmaskin hittil har kunnet løse. Men med tilgang til hele verdens viten, vil kanskje MAXIVAC kunne finne svaret. (Peder Ås trekker pusten.) MAXIVAX – finnes det en gud? MAXIVAC (Med rungende, metallisk ekko-stemme): Ja, nå finnes det. Samtidig blaff av lys og lyd: Skjebnesymfonien.4
Motivet fra Beethovens 5. symfoni innevarslet at menneskets skjebne nå var i teknologiens hender. Det er, og var, et overbrukt og overtydelig motiv, og peker mot at oppsetningen kanskje ikke var ment å skulle tas altfor seriøst. Som et bilde på hvordan noen helt spesielle norske jurister forholdt seg til både datateknologien og fremtiden ved inngangen til 1970-årene, fungerer den imidlertid langt bedre. Datateknologiens betydning for personvernet, for demokratiet og for rettsstaten var ved inngangen til 1970-årene tematikker for noen få og særlig interesserte. Men Jon Bing var ikke alene, selv om han forble uforlignelig i sin bruk av dramatikk til utforskning av juridiske tema. Det var flere som i 1970 innså at «juristene er med på å styre utnyttelsen av teknikken», som Bing formulerte det i kommentaren til sitt eget stykke. Poenget hans var enkelt: «hvis man ikke har et visst perspektiv, kan vi risikere at teknologien tar hånd om utviklingen».5 Det var en oppfordring til alle som ville bli «elektroniske jurister».
17
Kapittel 1
Bakgrunnen for stykket var et seminar om juss og elektronisk databehandling – tidsriktig forkortet til EDB – som hadde blitt avholdt ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo i mars 1970. Der hadde Bing holdt en innledning om elektronisk databehandling i rettsvitenskapen, som en av flere datainteresserte jurister.6 Møtet markerte starten på det som etter hvert ble Avdeling for EDB-spørsmål ved Institutt for privatrett, senere Institutt for rettsinformatikk (IRI) og nå Senter for rettsinformatikk (SERI). Dette var et miljø hvor Bing fikk en helt sentral rolle. I femti år har dette miljøet jobbet med mange av problemstillingene som ble tematisert i Den elektroniske jurist, både de mulighetene datateknologien åpnet opp for jussen, og de nye problemstillingene jussen måtte forholde seg til i møte med den. Det er en påfallende kontinuitet i spørsmålene som ble tematisert i Bings skuespill, og i det miljøet han ble en helt sentral del av. Selv om teknologiens utforming og egenskaper er totalt forandret, er de prinsipielle rettslige og samfunnsmessige spørsmålene som opptok «de elektroniske juristene», fortsatt av helt sentral betydning i dag. Teknologiens muligheter og trusler er imidlertid ikke lenger noe som er forbeholdt noen spesielt interesserte; teknologien omgir oss alle – og problemstillinger rundt overvåkning, personvern, automatiske beslutninger og menneskelig dømmekraft er allmenne og samtidige. Det er også påfallende at det juridiske fagmiljøet som sprang ut av møtene i 1970, og på mange måter også ut av Bings skuespill, fortsatt spiller rollen som døråpner og inngang til disse områdene for mange. Det rettsinformatiske miljøet har på mange måter vært en oversetter mellom to verdener som ikke egentlig snakker samme språk: jussen og datateknologien. Dette miljøet har vært en premissgiver for rettens møte med det digitale Norge, både ved å være med på å utforme selve lovverket og ved å skape de verktøyene norske jurister i dag tar som digitale selvfølger. Ved utformingen av Norges første personvernlovgivning i 1970-årene var senterets Knut S. Selmer for eksempel en helt sentral premissgiver. Den digitale lovsamlingen Lovdata hadde også sin opprinnelse i dette miljøet i samme periode. I dagens diskusjoner om styring og regulering av internett, eller digitaliseringen av offentlig sektor, er senterets ansatte igjen sentrale deltakere og premissgivere.
18
Elektroniske jurister
I teknologiens stadig omskiftelige verden representerer Senter for rettsinformatikk på mange måter kontinuitet. I relasjonen mellom lov, rett og digital teknologi finnes det få kontinuitetsbærere. Ved å ta utgangspunkt i dette særegne fagmiljøet vil denne boka tematisere rettens møte med det digitale Norge. I tillegg til at boka inneholder historien om et forskningssenter, bidrar den også til å belyse noen spørsmål som i stor grad har relevans i dag. Det er typisk å tenke at teknologiutviklingen, teknologiens politikk og regulering er noe som foregår over hodene på oss, som om det er noe vi ikke helt kan gjøre noe med. Senter for rettsinformatikks historie, og denne boka, viser derimot at dette er noe som foregår midt iblant oss. Teknologiutvikling og teknologipolitikk er formet av folk med egne ideer og ambisjoner. Boka viser noen av de sentrale arenaene hvor dette har foregått i Norge de siste femti årene, og noen sentrale eksempler på hvordan det har foregått.
Personvern, jussens teknologi og teknologiens juss Tre problemområder, det vi har kalt personvern, jussens teknologi og teknologiens juss, har fulgt senteret gjennom hele dets historie og er i stor grad relevante i dag. Vi har valgt å organisere denne boka etter disse områdene. Utgangspunktet er senterets behandling av disse problemene, men vi setter dem også inn en større samfunnsmessig, teknologisk og historisk sammenheng, og ser på hvordan de har blitt behandlet i lovgivningen og oppfattet i offentligheten. Målet er at alle kapitlene skal kunne leses hver for seg, som hver sin selvstendige fortelling. Den tematiske inndelingen har imidlertid den ulempen at historien på mange måter blir stykket opp. Likevel håper vi at de ulike kapitlene opplyser hverandre og bidrar til å fortelle en større historie om rettens utvikling i møte med den digitale teknologien. Et hovedtrekk i alle kapitlene er hvordan områder som i stor grad ble sett på som relativt snevre og sære i den juridiske verden i 1970- og 1980-årene, i dag stort sett har blitt allmenne og noe alle – også jurister – må forholde seg til.
19
Kapittel 1
Det første problemet, som allerede fra begynnelsen av 1970-årene ble ansett som helt sentralt, var at teknologien åpnet for å registrere, bearbeide og distribuere informasjon «uhyre raskt og billig», som det het i et av fagmiljøets skisser til egen virksomhet.7 Dette problemområdet ble i offentligheten ofte knyttet til det som ved inngangen til 1970-årene ble kalt «personlighetsvernet», forstått som risikoen for at personopplysninger skulle komme på avveie. Dette er et tema som i dag er mer aktuelt enn noen gang, selv om det ofte skjuler seg bak mer kryptiske forkortelser og forordninger som GDPR (EU General Data Protection Regulation eller EUs personvernforordning). I Den elektroniske jurist blir personvernet tematisert gjennom den elektroniske advokaten DIALOG, som herr og fru Holm oppsøker for å få hjelp med penger de skylder naboen, Peder Ås. DIALOG er integrert med andre juridiske informasjonssystemer, folkeregisteret, strafferegisteret, trygdekassen og ligningskontoret. Dette betyr, som herr Holm uttrykker det, «vel noe sånt som at den maskinen vet omtrent alt om alle». Etter litt utspørring finner herr og fru Holm ut at naboen Peder Ås både snyter på skatten og har vært gift før, i tillegg har han blitt bøtelagt for kobleri og behandlet for misbruk av alkohol. Dette er selvfølgelig informasjon herr og fru Holm kan bruke i saken sin. I dag kan DIALOG nærmest virke uskyldig; mye av dette er opplysninger som er lett tilgjengelig i offentlige systemer og andre steder på nettet. Som vi skal se i kapittel 2, var problemet med at personopplysninger kunne komme på avveie, for så vidt ikke nytt i 1970-årene heller. Men opprettelse og drift av det som i samtiden ble kalt «databanker», forsterket rettslige problemer som var langt mindre følbare så lenge man brukte manuelle registreringssystemer. Siden 1970-årene har problemstillingene rundt personvern og datateknologi gått fra å være et relativt snevert problemområde til å bli et stort og omfattende problem alle må forholde seg til. Selv om hvem som overvåker, har endret seg, har hele tiden trusselen om George Orwells storebrorsamfunn fra romanen 1984 vært sentral. Hvordan teknologien skulle tas i bruk som hjelpemiddel for jurister og andre som arbeidet med rettsmateriale, var også et tema
20
Elektroniske jurister
som tidlig ble tatt opp av norske jurister.8 Dette kalles i dag gjerne rettsteknologi eller omtales på anglifisert tekno-norsk som «Legal Tech». I starten av 1970-årene virket en digital lovsamling nærmest som en fremtidsutopi. I Den elektroniske jurist ble den presentert slik: Lys på scenen. PROFESSOREN sitter med bena over kors foran en liten, arkivskaplignende maskin. Professoren: Mine damer og herrer. La meg få presentere vårt nye informasjonssystem – JURIMIX, systemet som svarer på alt. Ja – så sant det finnes et svar i norsk lov. Og den har regler for det meste, vet vi. Professoren løfter lovsamlingen: Er det ikke fantastisk, mine damer og herrer. Tenk dere, hele denne boken er nå kodet inn i en maskin som ikke er stort større enn en vanlig lesesal. – Og denne informasjonen ligger for våre fingertupper. Om et øyeblikk skal vi demonstrere systemet nærmere.9
I dag finnes JURIMIX. Det har eksistert siden 1980 under navnet Lovdata. Som vi skal se i kapittel 3, var dette i stor grad takket være innsatsen som ble gjort ved senteret. I dag dreier jussens teknologi seg om helt andre ting, som automatisering av rettsbeslutninger og bruken av statistiske metoder. Kimene til dagens diskusjoner finner vi imidlertid i slutten av 1970-årene, da spørsmål om automatisering av rettsbeslutninger og kunstig intelligens i jussen først ble tatt opp. Også her spilte det rettsinformatiske miljøet en helt avgjørende rolle i Norge. Det siste problemområdet de «elektroniske juristene» i Oslo tenkte å undersøke helt fra begynnelsen, var rettslige problemstillinger knyttet til det de kalte «selve den elektroniske industri».10 Med dette mente man nye problemstillinger som regler om patent og annen industriell beskyttelse av datamaskiner og programvare, men også reguleringen av spesielle forhold knyttet til informasjonsteknologi. Kapittel 4 følger utviklingen av en rekke problemstillinger knyttet til teknologiens juss. I noen tilfeller medvirket datateknologien til en total omforming av lovverket. Eksempler på dette er oppløsningen av telemonopolet og kringkastingsmonopolet gjennom 1980- og
21
Knut Selmer (til venstre) og Jon Bing (til høyre) var helt sentrale i utviklingen av rettsinformatikken i Norge fra begynnelsen av. Her er de portrettert utenfor Niels Juels gate 16 i 1986, bygget der senteret var lokalisert sammen med Lovdata og Datatilsynet.
Elektroniske jurister
1990-årene. I andre tilfeller har man prøvd å regulere den nye datateknologien innenfor rammen av et eksisterende lovverk. Et eksempel på dette er opphavsretten. I kapittelet ser vi også på hvordan automatisering av saksbehandling og digitalisering av forvaltningen har bidratt til å endre offentlig rett. Allerede i 1970-årene skapte forvaltningens økende bruk av teknologi både rettslige problemer og muligheter for effektivisering, og senterets arbeid med å forstå digitaliseringen i forvaltningen er et arbeid som stadig griper om seg. Samtidig var problemene med rettens møte med teknologien noe man ofte forutsatte at man kunne løse ved utbygging av tradisjonelle rettslige disipliner som patent-, opphavs- og konkurranserett, kjøpsrett og erstatningsrett. I 1980-årene ble telekommunikasjonsrett et område der problemene som oppsto i informasjonsmonopolenes møte med datateknologien og datanettverk, ble det sentrale. I tillegg kom spørsmål om rettslig regulering av elektronisk betalingsformidling opp. I 1990-årene var konvergens det teknologi- og mediepolitiske moteordet. Det var en bred oppfattelse av at tjenester, markeder og nettverk som før hadde vært atskilte, nå i stadig større grad smeltet sammen. Siden årtusenskiftet har særlig ett nytt område kommet til – det som kalles «internet governance» og innebærer spørsmål om hvordan internett kan eller bør styres. Denne boka handler om hvordan datateknologien åpnet nye muligheter for juridisk arbeid, og hvilke juridiske problemer som oppsto ettersom datateknologien fikk stadig mer gjennomgripende innvirkning på samfunnet. For å forstå denne utviklingen må vi imidlertid også forstå miljøet rundt Senter for rettsinformatikk. Miljøet var først i Norge, og tidlig ute internasjonalt, med å ta opp disse spørsmålene i en slik bredde.11 Senteret var en merkelig institusjon i det som i 1970-årene var et relativt konservativt akademisk rettsvitenskapelig miljø. Likevel var de viktige for å sette agendaen, ikke bare innenfor et relativt snevert akademisk miljø, men for lovgivere, byråkrater og en mer allmenn offentlighet. Før vi kommer inn på de tematiske delene av denne boka, bør vi derfor kort skissere noen trekk ved senterets begynnelse.
23
Kapittel 1
Rettsinformatikken Senter for rettsinformatikks historie kan spores tilbake til et møte som ble holdt på Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo 16. mars 1970. Initiativtakeren var Knut S. Selmer, professor ved universitetets Institutt for privatrett. Dette første såkalte «EDB-møtet» samlet juris ter man trodde var interessert i databehandling, og de datamaskin ekspertene man trodde var interessert i juss.12 Reaksjonene på møtet var positive, og i løpet av 1970 knyttet miljøet som vokste frem fra d ette møtet, til seg en rekke kontakter fra inn- og utland. Virksomheten fortsatte med en bredt anlagt seminarserie høsten 1970.13 Det første store forskningsoppdraget, det såkalte Selmer-utvalget, startet samme år, noe som resulterte i den første personvernutredningen i Norge.14 Mot slutten av 1970 hadde virksomheten blitt såpass omfattende at det ble bestemt at det skulle opprettes en egen avdeling for jus og EDB. Selve opprettelsen var relativt uproblematisk: Visstnok var den eneste formaliteten som var nødvending for å starte en avdeling ved instituttet, å skaffe et eget brevhode.15 I 1982 ble avdelingen til et eget institutt, Institutt for rettsinformatikk (IRI), og i 2006 ble instituttet igjen lagt til Institutt for privatrett og ble til Senter for rettsinformatikk (SERI). Den engelske tittelen ble tidlig Norwegian Research Centre for Computers and Law (NRCCL), og vi vil i denne boka bruke «senteret» som en fellesbetegnelse, også for de periodene det formelt sett var en avdeling eller et institutt. At Knut S. Selmer skulle være en samlende kraft for å ta opp problemstillinger i grenselandet mellom juss og informasjonsteknologi, kan i første omgang synes både uventet og usedvanlig. Hans bakgrunn var i sjøforsikringsretten, og han ble etter hvert en sentral figur i norsk forsikringsrett.16 Men han tok også fatt på andre oppgaver. Sammen med Birger Stuevold Lassen bearbeidet han Ragnar Knophs innføring i rettsvitenskap til en mer moderne oversikt og innføring i norsk rett og rettskultur.17 Samtidig brakte Selmer jussen ut til et bredere publikum da han med jusstudenten Karl Glad tok initiativ til fjernsynsserien «Retten er satt». Her ble juridiske problemer presentert i rettssalens dramaturgi med studenter som skuespillere.18
24
Iver TangenStensrud
Senter for rettsinformatikk skriver sin historie tilbake til et møte på Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo i 1970. Gjennom50 år har senteret vært ledende innen undervisning og forskning på juss og teknologi.
RETTENI DETDIGITALENORGE
Denne boka ser på senterets rolle i utviklingen av personvernet i Norge, i utviklingen av juridiske teknologier og på hvordan senteret har formet møtene mellomteknologien og jussen. Samtidig plasserer boka senteret i en større teknologi-, retts- og samfunnshistorisk kontekst og tegner dermed et bilde av rettens møte med det digitale Norge. Iver Tangen Stensrud er historiker med mastergrad fra NTNU og doktorgrad fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Under arbeidet med denne boka har han vært ansatt som forsker ved Senter for rettsinformatikk.
ISBN 978-82-450-3383-0
Iver TangenStensrud