og
– veien til en barneorientert praksis
Lars Løvlie
Politisering og pedagogisk motstand
– veien til en barneorientert praksis
Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave / 1. opplag 2021
ISBN: 978-82-450-2516-3
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00
e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Forord
Et innhold søker sin form slik begeistringen krever sitt uttrykk. På like vis må pedagogikk stå til en praksis, den å oppdra barn til å like det vi liker og elske det vi elsker. Det er skrevet gode bøker av typen hva er pedagogikk. De er for dem som ønsker å finne frem i fagfeltet og gjøre seg kjent i terrenget. Der finnes beretninger om forholdet mellom lærere og elever, om læreplaner og lovverk og skolen som arbeidsplass, om forholdet mellom stat og profesjon, om historiske og politiske rammer for skolens virksomhet, om vitenskap og forskning, og en god del mer.
Enhver praksis har sin tid og sitt sted, det fanges ikke av universelle beretninger. Fakta-fetisjisme av typen «sånn er det, og sånn gjør vi det» går heller ikke. Fakta hører hjemme i et sosialt felt som drives frem i søken og tvil, strid og forsoning. Pedagogikk hører til en praksis, den trenger en sjanger som passer dens praksis. Jeg velger meg essayet
Essayet står og faller med et tema som utdypes til opplysning for leseren – Michel Montaignes essayer begynner nesten alle med preposisjonen om. Essayet er en krevende sjanger. Det skal opplyse, men ikke befale; peke på, men ikke instruere; foreslå, men ikke konkludere. Det beholder sine spørsmål og gir leseren fri til sine.
Essayet er, som navnet antyder, «forsøk». Forsøket begynner in medias res, midt i livet, med et tema som utvikles i tekst og tolkning. Det forener det særegne med det allmenne, det kan være langt eller kort, anekdotisk eller resonnerende, systematisk eller polemisk. Viktigst er at essayet kan
springe fra tanke til opplevelse, fra filosofi til litteratur, fra politikk til poesi i forsøket på å kaste lys over det pedagogiske.
Essayet skiller og skjelner. Det tar standpunkt som kan inspirere leseren til å skjerpe sine egne. Kravene til et faglig essay er tre. Språket bør friske opp og resonnementet være klargjørende; dokumentasjonen bør være relevant og informasjonen presis; argumentasjonen bør være konsistent og begrunnelsene troverdige. Bare den stormodige går i gang med å skrive på slike premisser, men det er alltids verdt å prøve! Hvert av kapitlene i denne boken er tenkt som et essay, men en bok som består av essayer, er vel også et essay, lengden avgjør ikke. Hvert essay skal kunne leses alene og for seg. De henger også tematisk sammen. Første og fjerde essay henvender seg til samtiden, andre og tredje essay er historiske og tegner kulturens møysommelige vei til det «indre liv» og derfra til samtalen som en mulig løsning på oppdragelsens paradoks.
Fremstillingen står i gjeld til forfattere som jeg bare har møtt gjennom deres skrifter. Historisk og geografisk avstand kan også skape nærhet. Barn er nærhet og fremtid, enten du møter dem som personer eller som ansiktene til tre–fireåringer i sine gule vester, på bytur hånd i hånd eller på skogstur, spredt langs stien. Mine essayer lar filosofen møte barnet i pedagogikkens rom, som ikke er det samme som under skolens tak, derav det kritiske i teksten.
Boken er et essay, og ikke en avhandling, derfor har jeg kommentert litteratur jeg har nytt godt av, i en appendiks bakerst i hvert kapittel. Noen personer refererer jeg til i teksten, andre opptrer uten navns nevnelse. Det skyldes ikke tyvaktighet, men formkravet og tilliten til den raushet jeg har møtt hos folk som villig deler sin kunnskap og sine innsikter.
Jeg har prøvd så langt råd er å bruke norske oversettelser av tyske og franske tekster. Ellers har jeg tydd til gode engelske oversettelser, noe som skulle falle norske lesere relativt lett. Strategien er ikke helt gjennomført. I andre essayer – om pietismen – bruker jeg en del tyske kilder. Et koronastengt
universitetsbibliotek har gjort det vanskelig å gå igjennom tilgjengelige engelske oversettelser fra tysk.
For sikkerhets skyld forskutterer jeg mitt overordnede synspunkt her. Med skole mener jeg grunnskolen og videregående skole. Mye av det som sies, gjelder også barnehagen. Skolens fremgang avhenger av dem som jobber der, lærerne og andre ansatte, av deres ekspertise, menneskelighet og omsorg. Min oppgave har ikke vært å fortelle lærerne hvordan de skal undervise, det bør de jo selv vite. Jeg mener heller ikke å fortelle dem hvordan de skal oppdra barn, for det bør de også selv ta rede på. De er landets eksperter på undervisning og oppdragelse, og hvis de ikke er det, må lærerutdanningen være med og gi dem ekspertisen. Problemet er det nett av ekstern kontroll og bruk av fjernekspertise som nå regulerer skolens liv. Politikere snakker nå om behovet for en tillitsreform i skolen. Denne boken sier noe om hvorfor den er nødvendig. Kanskje litt også om hvordan den kan settes i verk. Men egentlig tenker jeg den som en bok til litt opplysning om pedagogikk og oppdragelse.
Stor takk til fagfeller, kolleger, venner og familie, for deres ekspertise og kultur, og for tiden de har brukt på dette prosjektet. Og takknemlighet til barn for alt de gir, gjerne uten selv å vite det. Samtlige har latt meg forstå hva pedagogikk kan og bør være. De har inspirert meg og korrigert meg, og latt meg fri til å forstå og misforstå. Med dem kom samtalen til sin rett. En spesiell takk til Jannike Sunde, redaktør i Fagbokforlaget, for å ha loset denne boken frem til publikasjon.
Prosjektet har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Politisering og pedagogisk motstand forteller historien om moderniseringsreformen i norsk skole, forsøkt realisert over den siste generasjon. Reformen har ført til en bred protest fra faglig hold. Boken forholder seg til tre pedagogiske begrunnelser: historisk kunnskap, etiske og moralske vurderinger, og barnefaglig kunnskap.
Dette er en bok om modige lærere, våkne foreldre og dyktige fagfolk som alle har gått til felts mot effektiviserings- og konkurransetiltakene i skolen, utstrakt bruk av kartlegginger, tester og prøver, sammen med programmer for modifisering av barns adferd. Det er også beretningen om villfarne politikere, byråkratisk stivsinn og nidkjære teknologer – og om et dristig skoleeksperiment uten buffere mot dype misforståelser og skjebnesvangre mistak. Det er ikke minst historien om barn, den tause flokk av titusener, som har lidd disiplineringens pine i møtet med den nye skole.
Dette er dessuten en fortelling om kraften i det sivile samfunn og frihet til å tenke selv –fortellingen om det indre liv, om pedagogikk og om en oppdragelse som innvier barn i den vide samtalen, den samtalen som beriker oppdragelsen til et levende demokrati.
LARS LØVLIE
er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og pedagogisk filosof. Han har vært gjestelektor ved Århus Universitet og gjesteprofessor ved Örebro Universitet, og er æresdoktor samme sted. Han var medlem av Dannelsesutvalget for høyere utdanning fra 2007 og utgav Det pedagogiske argument (1984). Han var medredaktør i Educating Humanity: Bildung in Postmodernity, Dannelsens forvandlinger og Pedagogikkens mange ansikter. Han har feste i tysk klassisk filosofi og amerikansk pragmatisme og har en forkjærlighet for Rousseau som menneske og forfatter.
ISBN 978-82-450-2516-3