Issuu

OPPDAG FJÆRA!

1. utgave 2026 / 1. opplag 2026

ISBN: 978-82-450-4905-3

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Grafisk design ved forlaget

Omslagsdesign: Bård Gundersen

Omslagsfoto: © Alex Strømme

Boka er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokordningen for høyere utdanning.

Spørsmål om denne boka kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Innhold

Leddormer – Annelida

Muslinger – Bivalvia

Sjøpiggsvin – Echinoidea

– Aves

Mammalia

planter i strandsonen

fra rammeplanen for barnehagen

Støtte fra læreplanen i naturfag (1–10)

fra læreplanen i videregående skole, Biologi 1 og Biologi 2

utfordringer knyttet til feltarbeid i fjæra

for bruk av fjæra som ekstern læringsarena

Undervisningsopplegg med fjæra som læringsarena 269

1: Albusneglen som studieobjekt 269

2: Økologi og tilpasning i fjæra 275

3: Natur og mangfold ved kysten 279

Gjenbruk fjæra!

Livets gang – formering hos et utvalg dyr i fjæra

Noen refleksjoner 287

Deler og rester av dyr vi finner i fjæra 288

Sepiaskall 288

Aristoteles’ lykt 289

Brystbein fra fugl

Morild

Knokler og knokkelrester

Egg og eggeskall fra fugl

Eggkapsler fra bruskfisk

Bevar fjæra!

Klimaendringer

Forurensning

Plastrydding i fjæra

ALFABETISK ARTSREGISTER

BILDELISTE

(Tegning: Astrid Sæter Valen)

Karplanter skiller seg fra mosene og algene ved at de har det som kalles silvev og vedvev. Dette er egne celler som danner et vev tilpasset transport av vann og løste stoffer gjennom planten. Karplantene kan også danne lignin, et hardt stoff som stiver av planten og gjør at de kan vokse seg høye.

Nedenfor beskriver vi de vanligste karplantene du kan finne i fjæra.

Strandarve Honckenya peploides

Grønnhvit i fargen

Lav og krypende urt

Sukkulente ovale-eggrunde blad

Bladene sitter korsvis motsatt slik at skuddene ser firkantede ut

Kjennetegn: Tilhører nellikfamilien. Strandearve er en flerårig urt som danner matter langs kyst- og sandstrender. Bladene er korsvis motsatt, kjøttfulle og vanligvis 1–4 cm lange, grågrønne. Stenglene legger seg ut og roter seg ned i sanden ved kontakt med fukt og næring. Blomstene er små og grønnhvite.

Utbredelse: Planten vokser ved havet, særlig direkte på sand eller grus. Strandarve koloniserer ofte nydannede sanddyner og tåler saltsprut svært godt. Den er en vanlig plante langs hele kysten og bidrar til å binde sanden slik at den ikke blåser eller skylles bort. Planten er sterkt salt- og sandtolerant og trives på strandvoller og strandenger.

Levevis: Strandarve blomstrer i juni–juli med små, enkjønnede, nokså uanselige blomster (6–10 mm) som sitter enkeltvis i bladhjørnene eller samlet i små kvaster. Kronbladene er noe kortere enn de saftige begerbladene. Hannblomstene har store kronblad og 10 pollenbærere, mens hunnblomstene har litt mindre kronblad og tre grifler.

Visste du at … Om du lukter på blomstene, kjennes en sterk lukt av honning, men smaken minner om salt agurk.

Levested: I tillegg til at boresvamper borer seg inn i skall til snegler og muslinger, kan de også bore seg inn i kalkholdige rødalger og i dødt materiale som kalkstein.

Boresvamper finnes på forholdsvis grunt vann (2–3 meters dyp), men også på flere hundre meters dyp. De er relativt vanlige fra Skagerrakkysten og nordover til Troms.

Nesledyr – Cnidaria

Nesledyr viser svært stor variasjon både i utseende og i levevis. Noen ligner på små planter og sitter fast på andre organismer eller på bunnsubstratet, mens andre beveger seg over store områder. Størrelsen på nesledyr varierer fra arter som er så små at de må studeres under lupe, til rød brennmanet som i arktiske strøk kan ha en skivediameter på 2 meter og med tentakler på flere titalls meter.

Glassmanet og rød brennmanet er velkjente nesledyr for de fleste av oss, og er representanter for de såkalte stormanetene. Andre kjente nesledyr er sjøanemoner, eller sjøroser som de også kalles. Dette er nesledyr som er fastsittende, og som tilhører en gruppe nesledyr vi omtaler som koraller. Mindre kjent er nok hydroidene, eller småmanetene som de også kalles. De er gode eksempler på nesledyr som ligner mer på små planter enn på dyr. Forklaringen på at de omtales som småmaneter, er at de i sine livsløp har et frittsvømmende stadium som «minimaneter».

Sammenlignet med svamper viser nesledyra flere avanserte trekk. De kan bevege seg, de har nerveceller som gjør at de kan reagere på ulike stimuli, og de kan også håndtere sine byttedyr.

Til tross for stor variasjon kjennetegnes nesledyra av at de har tentakler med nesleceller. Neslecellene brukes både til beskyttelse og til å lamme byttedyr med. Nesledyr produserer nye nesleceller gjennom hele livet.

Det er også verdt å merke seg at med økende sjøtemperaturer og endringer i havstrømmer får vi jevnlig besøk av maneter som ikke naturlig har tilhold langs norskekysten.

Det er til nå beskrevet omkring 350 arter nesledyr langs norskekysten. Det finnes også noen få arter nesledyr i ferskvann.

Tangblomst Clava multicornis

Ligner små buketter med blomster

Polyppene («blomstene») er rosa til guloransje

Under hver blomst sitter en klase med hvite gonader («snøballer»)

Kjennetegn: Hydroiden tangblomst ligner på en liten bukett med små blomster. Hver «blomst», eller polypp som de mer korrekt heter, har en krans av hvite, slanke tentakler og representerer ett individ.

Stilken på «blomsten» er rosa til guloransje, som oftest noe lysere enn brunalgen den vanligvis sitter på. Tangblomst kjennetegnes ved at det under hver polypp er en klase med små hvite gonader – de ser ut som små snøballer. I disse strukturene dannes kjønnscellene.

Næring: Ved hjelp av nesleceller på tentaklene fanger tangblomsten mikroskopiske krepsdyr.

Levested: Tangblomst lever på grunt vann og er vanlig i tidevannssonen. Den er som regel festet til brunalger, men kan også være festet til stein eller svaberg.

Fjæreblomst Ectopleura larynx

Blomsterlignende hydroide

Lange (50–150 mm), tynne stilker

Polyppen («blomsten») er rosa med fargeløse tentakler

Kjennetegn: Artsnavnet er beskrivende for dette nesledyret. Fjæreblomst ligner mer på en blomst enn på hvilket som helst dyr. I likhet med de aller fleste hydroider opptrer også fjæreblomst i kolonier, og hver polypp («blomst») representerer ett individ.

De tynne, lyse «blomsterstilkene» er vanligvis fra 5–15 cm lange. På toppen sitter en rosa polypp med to kranser av fargeløse tentakler.

Næring: Fjæreblomst lever av mikroskopiske krepsdyr som den fanger og lammer ved hjelp av tentaklene, utstyrt med nesleceller.

Fisk – Pisces

Fjæresonen utgjør viktige økosystemer for mange fiskearter. Fisk er en meget artsrik rekke virveldyr med komplisert slektskap og systematikk, der det for enkelte grupper er uenighet om inndelingen i klasser og ordener. Under beskriver vi kort hva som er felles for de nesten 300 artene som finnes i norske farvann, selv om langt fra alle disse artene kan påtreffes i fjæra.

Fisk er vekselvarme dyr, noe som betyr at de nesten alltid har samme kroppstemperatur som vannet de lever i. Unntaket er enkelte arter som kan øke temperaturen midlertidig i «svømmemusklene» over vanntemperaturen. Dette gjør dem i stand til å svømme raskt i korte perioder, slik som makrell og tunfisk.

Alle fisker vi finner langs norskekysten utveksler gasser mellom kroppen og vannet via gjeller. De fleste har også finner og hudskjell, som kalles fiskeskjell. De aller fleste artene lever hele livet i saltvann, mens laksefisk og ålefisk er eksempler på arter som lever deler av livet også i ferskvann.

De fleste fiskearter har to kjønn, og forskjellen mellom kjønnene er for flere arter godt synlige under gyteperioden. De aller fleste artene har ytre befruktning, som for eksempel torsk og laks. Hos disse artene sprer hunnen eggene, rognen, ut i sjøen, der de blir befruktet av hannens sædceller, melken. De fleste bruskfisker, som for eksempel

pigghå, har indre befruktning, der hannen plasserer sæd inne i hunnen, som har et relativt lite antall egg som blir befruktet og utvikles helt frem til fødsel inne i hunnen, som altså kan føde levende unger. Miljøet kan påvirke kjønnet, og noen arter skifter kjønn i løpet av livet, som rødnebb og blåstål. Du kan lese mer om dette i Del 3 i boka. Artsmangfoldet påvirkes av fysiske, kjemiske og biotiske forhold. Eksempler på fysiske og kjemiske forhold er havstrøm, vind, sjøis om vinteren, lysforhold, næring, topografi, saltholdighet og påvirkning fra nedbør. Biotiske forhold kan for eksempel være artenes konkurranse om lys og plass, samt beiting. Mange av fiskene i fjæra beiter på alger og plankton.

Under beskriver vi de vanligste fiskeartene du kan finne i norsk fjære. Noen kan du finne i dammer eller under stein på fjære sjø, andre kan du se fra bryggekanten eller hvis du snorkler. De fleste ser du helst hvis du fisker med garn, snøre eller teiner.

Tangkvabbe Lipophrys pholis

Tangkvabbens farge kan variere

Kroppen er langstrakt og høy

Huden mangler skjell

Bukfinnen har to stråler

Hodet er butt

Munnen har skarpe tenner

Kan bli opptil 30 cm lang

Kjennetegn: Tilhører tangkvabbefamilien. Kroppen er brun til olivenaktig med flekkete mønster, ofte godt kamuflert i steinete habitater.

Utbredelse: Arten forekommer på hardbunn i tangregionen. I Norge finnes den spredt langs kysten, mest vanlig på kysten fra Stavanger til Bergen. Finnes i strandsonen og helt ned til 30 meters dyp.

Levevis: Den spiser krepsdyr og alger, og er en tilpasningsdyktig art. Den kan også leve i brakk- og ferskvann. Det er begrenset med kunnskap om biologien til tangkvabben i Norge.

Ensfarget hvit med oransjerødt nebb og svart knøl i pannen.

Halsen ofte bøyd i S-form når den ligger på vannet.

Til forskjell fra sangsvane ikke sky i hekkesesongen.

Knoppsvane Cygnus olor

Kjennetegn: Knoppsvane er den største og tyngste av alle andefuglene i Norge. Fjærdrakten er ensfarget hvit, nebbet er rødoransje og beina er svarte. Over nebbet har knoppsvane en svart knøl i pannen. Fjærdrakten hos hann og hunn er lik, men hannen har skarpere farge på nebbet og en noe større knøl i pannen. I tillegg er hannen både større og tyngre. Ungfuglene har gråbrun fjærdrakt frem til de er halvannet år gamle.

Knoppsvane kan forveksles med sangsvane, men sangsvane er betydelig mindre og nebbet er gult og svart. De to svaneartene kan vanligvis også skilles på hvordan de ligger på vannet: Knoppsvane ligger som regel med halsen bøyd i S-form, mens sangsvane vanligvis ligger med rett hals.

Utbredelse: Knoppsvane er en vanlig art på Østlandet, Sørlandet og Sør-Vestlandet. Den påtreffes også spredt nordover til Nordland. Paret holder sammen så lenge begge fuglene lever, og de benytter samme hekkelokalitet år etter år. Knoppsvane har, i likhet med sangsvane, hatt en positiv bestandsutvikling i Norge.

Næring: Dietten består hovedsakelig av vannplanter av ulike arter. Den lange halsen gjør at de kan få tak i plantemateriale som er inntil én meter under vannoverflaten. I likhet med gjess dykker ikke svaner helt under vann.

Trekk: De fleste knoppsvanene som hekker i Norge, trekker over Skagerrak for å overvintre i Danmark. I milde vintre overvintrer deler av bestanden på Sør-Vestlandet.

Sangsvane Cygnus cygnus

Kjennetegn: Sangsvane er, sammen med knoppsvane, størst av andefuglene i Norge. Fjærdrakten er ensfarget hvit, nebbet er gult med svart spiss og beina er svarte.

Hannen og hunnen er helt like, men hannen er noe større og tyngre. Ungfuglene har gråbrun fjærdrakt.

Sangsvane kan forveksles med knoppsvane, men knoppsvane er betydelig større og har et rødoransje nebb med en svart knøl på overnebbet. De to artene kan vanligvis også skilles på hvordan de ligger på vannet (se under artsomtalen for knoppsvane).

Utbredelse: Sangsvane hekker med størst antall fra Trøndelag og nordover, men har i senere år også etablert seg på Sør-Vestlandet, langs Skagerrakkysten og flere steder på Østlandet.

Næring: Dietten består hovedsakelig av plantemateriale, som de finner både på land og i vann. Vanninsekter og andre virvelløse dyr kan også inngå.

I vinterhalvåret søker sangsvanene næring i åpne råker i ferskvann eller langs kysten. De forsyner seg også av spillkorn på stubbåker. Da opptrer de gjerne i større flokker, ofte også sammen med gjess av ulike arter.

Trekk: Sangsvanene som hekker i Norge, trekker vanligvis sørover for å overvintre i Nordvest-Europa. Samtidig ankommer flere tusen sangsvaner fra Nord-Skandinavia og Russland for overvintring i Norge. De fleste av disse overvintrer fra Trøndelag og sørover.

Ensfarget hvit med gult og svart nebb

Halsen utstrakt når de ligger på vannet

Sky i hekkesesongen, selskapelig på vinteren

Opptrer gjerne i store flokker i vinterhalvåret

Livets gang – formering hos et utvalg dyr i fjæra

I dette kapittelet tar vi for oss livssykluser og formering hos et lite utvalg dyrearter eller grupper. Du kan lese dette for å bli bedre kjent med både variasjon og noen spesielle tilpasninger som evolusjonen har resultert i.

Variasjonen er stor, og her følger en oversikt over ulike former for formering.

Encellede organismer

Ukjønnet formering: Skjer hovedsakelig ved celledeling, der morcellen deler seg i to identiske datterceller. Genetisk variasjon fra celle til celle skyldes i hovedsak mutasjoner, spesielt under celledelingen.

Bakterier

Ukjønnet formering: Celledeling er den vanligste metoden, der en bakteriecelle deler seg i to. Bakterien kan ta opp arvemateriale direkte fra andre bakterier og virus før den deler seg, noe som fører til variasjon i egenskaper fra morcellen til dattercellene.

Planter

Kjønnet formering: Involverer befruktning av eggceller med pollen, som resulterer i frø. Dette gjelder både blomsterplanter og bartrær.

Ukjønnet formering: Kan skje ved stiklinger, avleggere, knoller og sporer hos karsporeplanter som bregner.

Generasjonsveksling: Hos blant annet alger kan det være to generasjoner som er henholdsvis diploide (cellene har kromosompar) eller haploide (cellene har enkle kromosomer). Hos noen arter ser individene i begge generasjonene like ut. Et eksempel på dette er havsalat. Den ene generasjonen produserer sporer og den andre generasjonen produserer kjønnsceller. Sporene er like genetisk sett, mens kjønnscellene vil være hannceller og hunnceller.

Hos andre arter, for eksempel sukkertare, ser generasjonene ulike ut. Generasjonen som produserer sporer, er de store individene vi kan se i fjæra. De kjønnede individene utvikles fra sporene. Både den hannlige og den hunnlige kjønnsplanten er trådformede og så små at vi bare kan se dem gjennom mikroskop.

Dyr

Kjønnet formering: Innebærer befruktning av eggceller med sædceller, noe som gir genetisk variasjon. Dette er vanlig hos de fleste dyr.

Ukjønnet formering: Forekommer hos en rekke virvelløse dyr, som ved knoppskyting hos eksempelvis svamper og nesledyr. Ukjønnet formering er også kjent hos mer avanserte dyregrupper som leddormer og leddyr.

Stokkand (t.h) og brunnakke (t.v.)

Det finnes altså et mylder av ulike måter arter formerer seg på. For pattedyr, som mennesker, finnes det bare to biologiske kjønn: hann og hunn. Hvert individ produserer kjønnsceller etter at de har blitt kjønnsmodne. Enkelt sagt kaller vi de individene som lager store kjønnsceller for hunner, og de som lager små kjønnsceller for hanner. De store kjønnscellene kalles egg eller eggceller, og de små kalles sædceller.

Slik er det også for mange av både plante- og dyreartene som lever i fjæra, men slett ikke alle! Naturen og evolusjonen viser store variasjoner i hvordan arter formerer seg. I denne delen vil vi gi en omtale av noe av denne variasjonen.

Vi starter med å definere hva en art er. Den vanligste definisjonen er at to individer er av samme art hvis de får avkom som også er forplantningsdyktig. Arten regnes som den grunnleggende enheten i biologisk systematikk. Vi kan illustrere dette med andefugler som eksempel.

Biologer er enige om at artsdannelse skjer gjennom evolusjon. La oss tenke oss 10 millioner år tilbake. Da fantes en (tenkt) andeart på et sted på jorda. Hanner og hunner formerte seg og produserte avkom som lignet foreldrene. Kanskje var det en flokk som skilte seg ut fra de andre, fløy over et fjell eller et hav og slo seg ned et annet sted. På dette stedet kan omgivelsene ha vært litt forskjellige fra der de kom fra, og de som klarte å tilpasse seg de nye omgivelsene best, fikk flest avkom. Tilpasningene til de nye omgivelsene kunne føre til endringer i fjærdrakt, hekketid, og form og farge på egg. Etter millioner av år kan de to flokkene ha endret seg slik at om en hann og en hunn fra hver flokk møtte hverandre, ville de ikke lenger kunne produsere forplantningsdyktig avkom. Det hadde utviklet seg to arter, men

de ville likevel fortsatt ha et nært slektskap. Begge artene ville være ender, tilhøre andefamilien, men tilhøre to forskjellige arter. De to artene kan leve sammen selv om de kanskje ville kunne konkurrere om mat og hekkeplasser. Det de ikke ville konkurrere om, er hvem de skal lage avkom med.

La oss tenke oss at de to artene er brunnakke og stokkand. For eksempel vil stokkandhannene produsere sædceller som overføres til stokkandhunnenes eggceller. Fra egget klekkes det et nytt individ av arten stokkand. Det vil være forskjell mellom kjønnene. De vil ha forskjellige kjønnsorganer, se ulike ut, produsere ulike hormoner og til dels oppføre seg ulikt, særlig i forbindelse med formering.

Så langt fungerer definisjonen av en art fint: «to individer er av samme art hvis de kan få avkom med hverandre …». Men denne definisjonen kan av og til bli utfordret, kanskje spesielt blant ender. En stokkand og en brunnakke kan faktisk lage levedyktig avkom! Disse «blandingsartene» kaller vi hybrider. Grunnen til at vi ikke sier at de tilhører en ny art, er at den siste delen av definisjonen over også må gjelde: «… som igjen kan få egne avkom». Hybridindividene er nemlig sterile eller vil ikke kunne lage levedyktig avkom.

Det er ikke uvanlig at arter som er nært beslektet, lager hybrider; det gjelder både planter og dyr. Det hender også at arter skifter kjønn, at de kan være begge kjønn samtidig, eller at de slett ikke formerer seg ved å danne sædceller og eggceller. Naturen har funnet et vell av måter og strategier som gjør at artene og individene er tilpasset miljøet de lever i og måten de konkurrerer med hverandre på. Vi skal nå presentere noen av disse til dels forunderlige variasjonene.

Hannkrabbe (øverst) og hunnkrabbe (nederst). Legg merke til forskjellen på haleklaffene og på haleføttene.

Dette er boka for deg som ønsker å lære om livet i fjæra! Boka byr på artskunnskap om både dyr og planter og er rikt illustrert. Den omhandler også systematikk og hvordan dyr og planter er tilpasset livet i fjæra, samt hvorfor det er viktig å ta vare på fjæra.

Ved å utforske fjæra vil elever og studenter kunne lære om hvordan arter er tilpasset miljøet de lever i. Hvis du skal tilegne deg kunnskap om dette, må du utforske fjæra.

Bokas første del omhandler forarbeidet til ekskursjoner i fjæra. Hva trenger du å ha med deg, og når er det best å dra dit?

Bokas andre del inneholder beskrivelser av arter/artsgrupper og deres leveområder i Norge. Her er alger, lav, moser, planter, virvelløse dyr, fisk, fugler og pattedyr inkludert. Til sammen er 250 arter og artsgrupper presentert med tilhørende illustrasjoner.

Bokas tredje del tar for seg didaktiske perspektiver på bruk av fjæra som læringsarena, hvilke ressurser du kan finne, og god og bærekraftig bruk i forbindelse med ferdsel og opphold i fjæra.

Boka er skrevet for lærerstudenter, lærere, lærerutdannere, biologistudenter og skoleelever, men den passer for alle som ønsker å vite mer om fjæra.

Boka er skrevet av biologene Rolf Terje Kroglund ved Nord universitet, Alex Strømme, Bodil Svendsen og Henriette Vaagland ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU.