Issuu

Innhold Innledning

Langsom lesning (2021)

Kapittel 1

Inntrykkets fenomenologi (2021)

Omsorg, etikk og teknologi Kapittel 2

Omsorg, sårbarhet og tid (2011)

Kapittel 3

Sårbarheten og omveiene (2005) Løgstrup og sykepleien

Kapittel 4

«Vil du meg noe?» (2014) Om sårbarhet og travelhet i helsevesenets rom

Kapittel 5

Fra diakonisse til robot (2017)

Sykeværelset, arkitekturen og stedet Kapittel 6

Sykeværelset – sett fra sengen (2015)

Kapittel 7

Huset og sangen, gråten og skammen (2001) Rom og arkitektur som ivaretaker av menneskets verdighet

Kapittel 8

Stedet (2013)

Inntrykk og mellomøyeblikk Kapittel 9

Ontologisk evidens og fenomenologisk filosofi (2012)

Kapittel 10

Mellomøyeblikk og fiktivt rom (2012)

Langsomme pulsslag består av utvalgte artikler skrevet av Kari Martinsen mellom 2000 og 2020. Noen av tekstene er nyskrevet og ikke tidligere publisert. Utvalget er foretatt ut fra at kapitlene skal være forståelige og ha relevans for praktisk sykepleie, samtidig som de kan være noe å strekke seg mot. Boken behandler utfordringer og dilemmaer som sykepleierne møter i sin hverdag, og tekstene søker å være sansenære og samfunnskritiske på én gang. Martinsen viser til sykepleiere som gjør motstand og utøver sykepleie på tross, der effektivitet møtes med varsomme, pleiende hender.

Som en motvekt mot tidsakselerasjonen og tempoet i helsevesenets rom fremheves langsomheten og hva den betyr i det faglige skjønnet til tross for travelheten. Kapitlene er i høy grad relevante for praktisk sykepleie, studenter på alle nivåer i helsefagutdanningene, forskere og andre med interesse for Martinsens forfatterskap. Det oppfordres til å lese boken langsomt, med gode pauser.

Kari Martinsen er sykepleier og filosof. Hun har utgitt et titalls bøker og mangfoldige artikler om omsorg, etikk, fenomenologi og sosialhistorie. Hun er en ettertraktet foredragsholder særlig i Norge og Danmark.

K ARI MARTINSEN

Håpet Kapittel 11

Håpet – når livet kaster skygger (2021)

”

I boken diskuteres det særlig med den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrups fenomenologi og etikk, i vekselvirkning med inntrykksmettede fortellinger. Forfatterens egen reise med Løgstrups forfatterskap over mange år viser til to vendinger i egen tenkning: en etisk vending der det legges mer vekt på det mennesket mottar, «noe mere» som kommer til det utenfra og som er bærende i våre liv, og en språklig-poetisk vending mot et varsomt, sansende og lyttende språk. I det siste og nyskrevne kapitlet om håpet er disse vendinger tydelige, et håp som springer ut av alt levende, også i de stunder hvor vi ikke kan få øye på det, og det krever et sansenært språk.

ISBN 978-82-450-2434-0

,!7II2E5-acedea!

LANGSOMME PULSSLAG

Denne boken handler om helsevesenets fysiske rom. Det er inntrykksmettede rom, rom med ulike stemninger, rom til å kunne sanse i, men også rom der sansningen kan kveles av støy og hektisk virketrang. Det er rom med glede og sorg, håp og avmakt, sårbarhet og krenkelser, godhet og likegyldighet, lengsel og gråt, med varsomt lyttende ord og ordløse sukk, men også rom der ordene kan være avmålte og kolde.

(Langsomme pulsslag)

KARI MARTINSEN

LANGSOMME PULSSLAG

Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-2434-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Jan Lohne Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Jeg skulle ønske du kunne skrive en bok til sykepleiere og sykepleiestudenter som er forståelig og relevant, som kan gi livsmot, men som også kan være noe å strekke seg mot. Ordene er tidligere forlagsredaktør i Fagbokforlaget Liv Tønjum sine. I et forsøk på å møte oppfordringen er denne boken blitt til. Boken løfter frem noe av det sansende-poetiske som utspiller seg i helsevesenets rom, men som lett blir oversett, glemt, utelatt – i farten. For hvis vi bare ser oss om og lytter, er livet fylt med poesi – som i mellomrommene mellom mennesker som møtes i langsomme pulsslag, åpne for klangbunnen mellom dem og i naturen som stemmer oss. Det sansende-poetiske er noe vi ikke kan være foruten, det åpner verden for oss og lar oss merke at det er noe mer i tilværelsen enn det vi skaper. Det er nettopp i spenningen og ved grensen mellom det vi skaper og behersker på den ene siden, og det som ikke er til vår disposisjon, det ukontrollerbare, på den andre siden, at de mest betydningsfulle erfaringer finner sted. Det er disse erfaringene som blir fortalt frem gjennom sansenære fortellinger fra helsevesenets rom i vekselsvirkende diskusjon med Løgstrups fenomenologiske filosofi. Det er erfaringer som åpner for muligheter og håp som kan merkes midt i smerten og avmakten, som også er livsvilkår som kan fylle rommene. Kapitlene i boken består av tidligere publiserte og nyskrevne tekster som viser min reise med Løgstrups tankeunivers over en 20-årsperiode. De kan leses enkeltvis. Liv Tønjum har fulgt meg gjennom flere bokutgivelser. Hun og Fagbokforlagets nye redaktør Mette Paasche Kolbjørnsen har begge lest bokmanuset flere ganger som en venn av den andres tanker. Det vil si vennlig kritisk. Takk til begge

6 langsomme pulsslag

for tĂĽlmodighet med mitt langsomme skrivearbeid. Produksjonskoordinator Agata Czapiewska takkes for sin nĂ¸yaktighet i arbeidet med kapitler, sluttnoter og litteratur, og for et utsĂ¸kt godt samarbeid. Arkitekt Jan Lohne har med sitt omslagsfoto satt tone til lesningen av boken. Flere har lest uferdige tekster underveis og gitt gode kommentarer og innspill. De er takket bak i hvert kapittel. God, langsom lesning, med tankereiser og undringsrom. Bergen i november 2020 Kari Martinsen

Innhold

Innledning

Langsom lesning

............................................................................................

Hva handler boken om ....................................................................................... Den langsomme lesning og gode pauser............................................................... Oversikt over bokens kapitler .............................................................................

11 12 13 15

Kapittel 1

Inntrykkets fenomenologi

.............................................................................

Skapelsestenkning og sanseutløste inntrykk ........................................................ Skapelse og kritikk ............................................................................................. Mitt arbeid med Løgstrups filosofi .......................................................................

21 22 29 34

Omsorg, etikk og teknologi Kapittel 2

Omsorg, sårbarhet og tid

...............................................................................

..............................................................................

Kultur og etikk ................................................................................................... Skjønn og etisk fordring ..................................................................................... Oppmerksomhet og toner ................................................................................... Urørlighetszonen ............................................................................................... Den avfortryllede verden – og fortryllelsen .......................................................... Avslutning: Å tenke med Løgstrup i sykepleien .....................................................

47 49 51 54 56 57

Kapittel 3

Sårbarheten og omveiene Løgstrup og sykepleien

8 langsomme pulsslag Kapittel 4

«Vil du meg noe?» .......................................................................................... Om sårbarhet og travelhet i helsevesenets rom

Sårbarheten og sansningen................................................................................. Ulike travelheter og krysspresset i medisinens rom .............................................. Sårbarhet og krenkelser, makt og motmakt i medisinens rom ................................ Møter i det medisinske rom ................................................................................ Vil du meg noe? .................................................................................................

60 64 69 72 76

Kapittel 5

Fra diakonisse til robot

..................................................................................

Innledning ........................................................................................................ Tradisjonen ....................................................................................................... Roboter er kommet for å bli ................................................................................ Roboter har ikke fantasi ..................................................................................... Robotene – ikke uskyldige teknologiske oppfinnelser ............................................ Hvem holder robotene i ørene? ...........................................................................

79 79 80 84 87 90 92

Sykeværelset, arkitekturen og stedet Kapittel 6

Sykeværelset – sett fra sengen

....................................................................... 97 Ingress: Sengen.................................................................................................. 97 En fenomenologisk tilnærming ........................................................................... 98 Sengen – fenomenologisk utlagt.......................................................................... 99 Sykeværelset, sengen og tingene – et blikk inn i dagens sykehus............................ 105 Avslutning ......................................................................................................... 114

Kapittel 7

Huset og sangen, gråten og skammen ............................................................ 117 Rom og arkitektur som ivaretaker av menneskets verdighet Huset og det å bo ............................................................................................... Arkitektur, medisin og livstolkning: kampen om rommene .................................... Andre værelser .................................................................................................. Det hjemlige, nyttige og skammelige rom ............................................................ Å bo på sykehuset ..............................................................................................

119 125 128 130 139

Kapittel 8

Stedet

............................................................................................................. 141 Rom og sted....................................................................................................... 141 Rommet som sted – gavmildt givende og fremmed ............................................... 142 Å dreies i ulike retninger .................................................................................... 145

Innhold 9 Erindring – oppstand mot tiden .......................................................................... Erindringens rom og fortellingen ........................................................................ Erindringen og tilblivelsens tid............................................................................ Sted og tilhørighet .............................................................................................

146 147 149 150

Inntrykk og mellomøyeblikk Kapittel 9

Ontologisk evidens og fenomenologisk filosofi

.............................................. 155 Fenomenologisk filosofi ...................................................................................... 156 Inntrykksartikuleringen ..................................................................................... 157 Ordformingsarbeidet ......................................................................................... 157

Kapittel 10

Mellomøyeblikk og fiktivt rom

....................................................................... 159

Mellomøyeblikk ................................................................................................. Mellomøyeblikk: pauser og undring ..................................................................... Det fiktive rommet og sansningen ....................................................................... Fiktivt rom: kunst og etikk .................................................................................. Fiktivt rom: Fantasiens rom ................................................................................ Avslutning .........................................................................................................

159 161 163 165 168 169

Håpet Kapittel 11

Håpet – når livet kaster skygger

.................................................................... 173

To forskjellige håp .............................................................................................. Det suverene håpet – og ulike håp som svinger i takt med det suverene håpet ......... Håpets strid....................................................................................................... Håpende i det ordløse sukk ................................................................................. Håpet er hellig ................................................................................................... Avslutning .........................................................................................................

174 175 182 190 193 195

Sluttnoter ........................................................................................................ 197 Litteratur ......................................................................................................... 205 Oversikt over kapitlene ................................................................................... 213 Stikkordregister ............................................................................................... 215

Tilegnet Tom A. Kjær (død 2018) og Lise Lotte Kjær – i takknemlighet.

INNLEDNING

Langsom lesning

Ord kan stige opp av papiret som lyn og eksplosjonar, som svarte sorge-fuglar, og som blømande kirsebærtre. Av og til skulle vi tenkje over kor merkelig det er. (Tarjei Vesaas: Fra Ordene – bru eller stengsler, 1964).1

Hva handler boken om Denne boken handler om helsevesenets fysiske rom. Det er inntrykksmettede rom, rom med ulike stemninger, rom til å kunne sanse i, men også rom der sansningen kan kveles av støy og hektisk virketrang. Det er rom med glede og sorg, håp og avmakt, sårbarhet og krenkelser, godhet og likegyldighet, lengsel og gråt, med varsomt lyttende ord og ordløse sukk, men også rom der ordene kan være avmålte og kalde. Det er rom med skam og skyld over ikke å makte å leve opp til forventninger som stilles, til pasientene om å være mest mulig selvaktive, til sykepleierne om å overholde tidspress og dokumentasjonskrav. Skammen kan gå over i sorg, en sorg over å ha mistet noe vesentlig, over ikke å få være til for hverandre, over ikke å få lov til å svare an i hverandres liv. Sykepleierne, over ikke å få utføre den pleie og omsorg de gjerne vil gi pasientene. Pasientene og pårørende som ikke våger seg frem for å bli sett, hørt, tatt imot med det de kan gi, sine erfaringer og fortellinger. Begge parter lukker seg til. Men det er også rom der pasient, pårørende og sykepleier kan fylles med glede og livsfriskhet, når de på forskjellig måte opplever at pleien lykkes, at pleien får ta den tid den tar midt i travelheten. Det er en pleie som ofte skjer «på tross av», og den er på mange måter en motoppførsel til de konstruerte tidsformer med utpreget gjøremålstravelhet i helsevesenets rom. I det faglige skjønn kan sykepleieren makte å være fantasifullt og oppfinnsomt til stede, og forme seg selv og det som foregår i værelset sammen med pasienter og pårørende på en slik måte at pleien finner samklang med pasientens kropp, rytmer og åndedrag, og værelset utstråler en tone av tillit og håp. Til dette trengs mot og ansvarlig forvaltning av makt i de mange etiske dilemmaer sykepleierne står i. Men gleden, tilliten og håpet som kan gjennomstrømme rommet og som merkes sansemessig, er mer enn det mennesker former og skaper, og mer

InnlednIng: langsom lesnIng 13

enn sykepleierens motoppførsel og mot. Disse fenomener er forunderlige og uforklarlige og merkes som bærende mellom menneskene i rommet, som noe som ikke kan gripes, men fattes, som ikke kan fastholdes, men som berører oss i øyeblikket. Det er en glede og en godhet som bare skjer mellom menneskene i rommet, også midt i travelheten. Øyeblikk jeg har kalt ontologiske øyeblikk (2013), senere hellige øyeblikk i sykepleien (2018). Den danske sykepleieren Sine Maria Herholdt-Lomholdt benevner liknende øyeblikk som skønne øjeblikke i sykepleien (2018). Boken handler altså om det som profesjonelle skaper i helsevesenets rom sammen med pasienter og pårørende i samspill og i motspill til helsevesenets strukturelle vilkår. Boken gir også utsyn til noe «mer» som er til stede mellom menneskene, noe som de ikke skaper. Noe betydningsfullt, givende, bærende og som åpner rom, også i avmakten og der alt synes å være uten håp. Den handler om det større rom, universets rom – som vi, våre bygde rom og det som foregår i dem, er innfelt i.

Den langsomme lesning og gode pauser Kapitlene i boken er et utvalg artikler jeg har skrevet i perioden 2000–2020. Utvalget er foretatt ut fra at kapitlene skal være forståelige, ha relevans for praktisk sykepleie, samtidig som de kan være noe å strekke seg mot. De fordrer en langsom leser. En langsom leser er sansende åpen og dvelende, lyttende til ordenes toner som strømmer til en i møte med teksten. Det er en lesning hvor en ikke i første omgang leser med et kritisk og analytisk blikk, men med et åpent hjerte og i tillit til at teksten kan komme til å bety noe for den som leser. Det er en lesning hvor man merker hva som i teksten gjør inntrykk og vekker ettertanke. Det er en lesning over tid, der en for en stund kan forlate teksten og la teksten «sette seg», før en leser igjen. Det tar tid å lese. En kan ikke forvente at en bok skal leses i ett strekk, den må leses med lengre eller kortere pauser og flere ganger, og en må notere mens en leser. For det viktige er ikke «å få teksten lest» og komme videre, men å la ordene få komme til live gjennom lesningen. Det betyr å ha seg selv med under lesningen, å sanse, høre og fornemme det som kommer til en. Teksten står på en måte åpen der ordene «taler til meg» med toner, klang, rytmer, pauser – med sin musikalitet, en musikalitet som høres. Det er som å høre et stykke musikk, hvis en lytter godt nok og mange ganger til musikken,

14 langsomme pulsslag

vil en lyttende kunne høre flere klanger, toner, nyanser og stemninger. For å lese er nettopp å lytte mer enn å se, skriver den franske filosofen Paul Ricoeur (1984, s. 63). En musikalitet som toner ut med ordenes klang, men også med det som er mellom ordene og mellom linjene, i pausene teksten gir leseren, og det som står ved siden av teksten – henimot noe forunderlig «mere» som teksten bærer. Det som en i en langsom, sansende-lyttende lesning kan «høre» i teksten og strekke seg mot, men aldri gripe, men som kan la tanker falle en inn. Under lesningen kan man spørre seg selv: Hva er det teksten åpner meg ut mot? Hva gjør teksten med meg? Hva får teksten meg til å tenke på? Jeg blir som leser på en måte ført av teksten, og det den er om, mot nye innsikter, åpen for andre «høringer» av teksten. Og der det vesentlige kanskje ikke engang sies eller skrives, men ligger i de dvelende etterklanger pausene gir mellom ordene som toner ut. Pauser som er berikende, er retningsgivende uten å gi fast retning, men som gir leseren rom til nettopp å gripes av det teksten er om. Det er gode pauser, eller med et noe gammelmodig ord kan dette kalles velsignelsesrike pauser. Velsignelse kan forstås som et sanseord, som betyr å merke, sette et merke. Velsignelse merkes. Den rommer noe dypt bærende som merkes, hvilket den danske sykehuspresten Tom A. Kjær fremhevet. (Kjær, 2012c; Pahuus, 1993, s. 46). En velsignelsesrik pause kan beskrives som en pause hvor teksten får lov til å røre ved en, og hvor man merker at man mottar noe betydningsfullt fra den, at man på en måte gripes av teksten og det den er om, også noen ganger uten å kunne begripe den. Men at teksten kaller på oss om å tenke over den og det vi gripes av. Det kan være som å være i et mellomøyeblikk (Pahuus, 2002, s. 133; Martinsen, 2005, s. 122, s. 133). Vi stanser litt uten å gå ut av teksten, vi er ved teksten, men ikke ved teksten likevel. Vi lar tankene få være uten bestyrelse for en kort stund, lar dem vandre frem og tilbake, for så å vende tilbake til lesningen av teksten igjen. Mellomøyeblikk er å være i øyeblikk det er rommelighet og tankerom i, for fantasi og undring. Velsignelsesrike pauser eller mellomøyeblikk gir retning mot og rom for det teksten er om. Slike pauser åpner for tankereiser, tankespor, undringsspor. Å lese langsomt er en utfordring i vår hektiske og travle hverdag. Men det er i langsomhetens nødvendige pulsslag en kan finne pausenes velsignelser, også i lesningen. Der leseren kan lytte til ordenes toner, og undres over dem. For det er noe underlig med ordene, av og til burde vi tenke litt mer over det, skriver Vesaas i diktet nevnt foran. Ordene gir inntrykk på så mange måter der de stiger opp av papiret – som blomstrende kirsebærtrær eller som svarte

InnlednIng: langsom lesnIng 15

sørgefugler, for igjen å bruke Vesaas sine billedrike ord. Mine ord vil også stige opp av papiret til leseren. Ord som jeg har forsøkt å formidle som en bro over til deg som leser, og det er min forhåpning med boken: at den kan bringe noe betydningsfullt om hendelser i helsevesenets rom, og som du kan arbeide videre med på din egen måte.

Oversikt over bokens kapitler Livet finner sted. Vi er alltid på et sted, fysisk eller tankemessig. Slik også med skriving. Vi skriver ut fra et sted, ut fra noe som har gjort inntrykk. Mitt sted å skrive og å tenke ut fra har i første rekke vært i den danske teolog og filosof Knud Ejler Løgstrups (1905–1981) tankeverden. Men ikke kun i den. Det er også andre tekster og tanker som har gitt ulike lyssettinger på mitt sted, og åpnet for nye tankebaner og ført meg til andre tekster. Det har vært samtaler med andre personer, også med naturen, i tankeutvekslinger med ulike fagmiljøer, og i gjentatte lesninger av både andres og egne tekster. Også i våre elektroniske «samtaler» skriver vi ut fra et sted, i en sammenheng vi står i, selv om stedet og sammenhengstenkningen utfordres i de senmoderne høyhastighetssamfunn der vi stadig forflyttes og avbrytes (Rosa, 2014, s. 96). Alle disse ulike stemmer er diskuterende med i bokens kapitler. Det første og siste kapitlet i boken er upubliserte og nyskrevne. De øvrige kapitler har vært publisert tidligere, som nevnt fra 2000 og til 2020. De kan leses hver for seg, og det er overlappinger, da de ikke utgjør en enhetlig samlet tekst. Hvor artiklene har vært publisert, er angitt bak i boken. Det første kapitlet «Inntrykkets fenomenologi» er imidlertid et overordnet kapittel, og tar opp hvordan og på hvilke måter Løgstrups tanker klinger med i hele boken. Det fremgår hvordan min reise med Løgstrups tekster medtenkt i sykepleien har ført til vendinger i min egen måte å tenke og skrive fenomenologi på. De øvrige kapitler i boken er tematisk inndelt i fire hovedområder. Under det første temaet «Omsorg, etikk og teknologi» handler bokens andre kapittel om ulydige sykepleiere. Det er sykepleiere som tar ansvar for å gjøre oppmerksom på og protesterer når liv krenkes. De sørger for at pleien kan ta den tid den tar. De øvrige kapitler under dette temaet tar opp dilemmaene eller krysspresset sykepleierne står i mellom å være effektiv, kunne dokumentere og standardisere og ha overblikk over komplekse situasjoner, og samtidig være lydhør for den enkelte pasient. Hva travelheten gjør med sykepleier og pasient,

16 langsomme pulsslag

drøftes, og det vises til at sykepleiere kan ha det travelt også på en god måte for pasientene. Likeledes settes det lys på fenomener som sårbarhet og krenkelser, skyld og skam, makt og motmakt i medisinens rom, og møter i disse rom. Makt belyses både som å ha makt over sårbare mennesker og å bli gitt makt i et tillitsforhold til å handle på pasientens vegne som et omsorgsansvar. Med et historisk blikk spørres det til hva faglig skjønn, fantasi og moralsk dømmekraft i diskusjon med bruk av roboter og teknologi gjør med pasienter og sykepleiere. Det legges vekt på at teknologi og roboter må forstås innenfor et politisk styresystem, og at teknologiene og helsevesenets kulturelt skapte praksiser vurderes i et kritisk og etisk lys. Løgstrups etikk er gjennomgående i boken, betegnet som en etisk treklang. Det er de førkulturelle suverene livsytringene og den etiske fordring og de samfunnsskapte kulturer. Her er det særlig den etiske fordring som diskuteres i lys av kulturenes mange og menneskeskapte «bør» i helsevesenets rom.2 Samtidig som de suverene livsytringene spiller med, særlig tillit og håp. For en utdypning av Løgstrups etikk henvises til kapittel 1. Overordnet arbeides det med i denne første delen Løgstrups tenkning om etikk og sansning samt filosofen Michel Foucault om makt og disiplin og Hartmut Rosas teori om tidsakselerasjonen settes i spill med blant annet tekster fra to skjønnlitterære forfattere. Anna Kløvedal (2009) skriver i boken Ingenmandsland om sin 14-årige kreftsyke datter Emilie som dør etter et langt sykehusopphold, og sykepleieren Lene Malmstrøms (1995) dikt tar oss med inn i sykehusenes rom med håp, makt og død. Florence Nightingales tekster om hva god sykepleie er, diskuteres. Karl Marx og Bibelen er med i bokens andre kapittel. Bokens andre del «Sykeværelset, arkitekturen og stedet» handler om stedets mange betydninger. Det første kapitlet i denne andre del har sengen som sted som omdreiningsakse. Sengen er et betydningsfullt interiør i sykeværelset og pasientens eneste fysiske sted og hans/hennes referansepunkt der. Den er stedet der pasient og sykepleier møtes, og der forholdet til tingene, men også til vegger, vinduer og dører er betydningfullt for det som foregår rundt sengen. Blir pasienten sett med et kjærlig blikk i sin seng, og hva er det pasienten ser fra sin seng? Sengen er stedet der krenkelser og maktovergrep kan skje. De er ikke kun alltid relasjonelle, men kan være forbundet med rommet eller værelset selv, som for eksempel når en pasient kun har utsikt fra sin seng til en hvit vegg og en kanylebøtte hengende i et stativ og en spritdispenser. Da kan sengen oppleves som et fengsel for den syke. Den kan også være et fristed for den syke. Et sted for god omsorgsfull pleie utført med godt skjønn, et sted som

InnlednIng: langsom lesnIng 17

gir trøst og trygghet, et sted med sprekker og lysåpninger der et skjørt sinn og en smertefull kropp kan finne hvile. Men i akselerasjonssamfunnets hastige omdreininger er sengen ofte et sted som tas fra den syke mens han ennå er syk. Hvilke utfordringer og konflikter kan hastigheten medføre for pasienten i sengen? Bygges det sykehus i dag for at pasienten skal få være syk? Et sykehus uttrykker en allmenn orden, samfunnets livstolkning. Er sykehusets livstolkning kun at det er et nyttig og produktivt hus, eller er det også et hus der de syke kan bli tatt vare på og kan få bo? Kan og skal en få bo på et sykehus? Det er tema i det andre kapitlet i denne delen av boken. Hva betyr det å bo, og å bo i hus? Flere fenomenologer har arbeidet med stedet, huset, værelsene, tingene, sengen og å bo i huset. Der grunnbetydningen av å bo er å bli skånet, som betyr å bli pleiet, tatt vare på, hegnet om. Det er å være knyttet til noe kjent, noe hjemlig som gir beskyttelse. Det er å få være i sin seng og finne trygghet der, å få møte lyset, luften, luktene, døgnets pulsslag og mørkets hvile – livets store rom – som sengen, værelset, sykehuset er innfelt i, en seng der pleien inngår i naturens og menneskekroppens rytmer. Det er naturligvis ikke alle hus som gir mennesket beskyttelse. Mennesket kan være i hus uten å bo der. Huset kan ha mistet forbindelsen til naturens livgivende rom, og mennesket blir ikke hegnet om. Vi kan spørre: Hvilken livstolkning uttrykker egentlig sykehuset? Det ansporer oss til å tenke over: Er det skammelig ikke å få bo i sykehuset – skammelig i den betydning at pasienten mister tryggheten og fotfestet i tilværelsen, og at pleien ikke alltid får så stor betydning? Eller bør sykehuset være et gjestfritt hus som mottar de syke med pleie og omsorg, og der himmelen – som fra gammelt av er blitt sett på som den sakrale dimensjon – tas inn til den syke gjennom værelsets lysåpninger? Flere karakteristiske trekk ved hjemlighet tas opp til slutt i denne delens tredje kapittel, ved ytterligere å utdype hva et sted er, og hva det vil si å miste sitt sted. Hva erindringen betyr for stedstilhørigheten, tas opp. Inntrykk som stemmer oss på stedet her og nå, kan vekke erindringer om både noe sårt og vanskelig, og om det gledelige. Det er betydningsfullt for den syke at de profesjonelle legger til rette for erindringens fortellerrom, og at de er åpne for å lytte til hva den syke forteller om hva som kan være det mest lindrende sted for han. I denne andre delen av boken arbeides det med tenkere som den norske fenomenolog og arkitekt Christian Norberg-Schulz (1978; 1992), som i særlig grad drar veksler på den sene Martin Heideggers filosofi om å bo, 3 på Løgstrups sene sansefilosofi om sted og rom, og på Nightingales tekster om sykehusbyggerier,

18 langsomme pulsslag

sykeværelset og sengen. Det diskuteres med eksempler fra sykehusets værelser og med en skjønnlitterær tekst av Tarjei Vesaas om stedet. Bokens tredje del bærer overskriften «Inntrykk og mellomøyeblikk». Kapitlet «Ontologisk evidens og fenomenologisk filosofi» er den finske sykepleieforskeren Katie Erikssons og mitt bidrag om hva vi forstår med ontologisk evidens i sykepleien, som et bidrag til den da pågående evidensdiskusjonen. Det handler om hvordan de ontologiske spørsmål kan vise til evidente innsikter om grunnvilkår i livet. Disse viser seg i den enkelte situasjon, og må kles i ord på stadig nye måter ut fra hver enkelt situasjon. Den ontologiske evidens står i motsetning til og er en oppstand imot den form den anerkjente medisinske evidens har tatt, fordi den ikke anerkjenner andre evidensformer enn sin egen (Jørgensen, 2020a). Eriksson og jeg arbeidet ut fra ulike humanvitenskapelige tradisjoner for å vise at ontologisk evidens finnes. Min tilgang er ut fra fenomenologisk filosofi, som er Løgstrups egen betegnelse på sin fenomenologi (Løgstrup, 1978, s. 80). Jeg utlegger den som inntrykkets fenomenologi. Kapitlet viser meget kortfattet hvordan jeg har arbeidet med inntrykkets fenomenologi for å vise at ontologisk evidens finnes. For en utdypning av ulike former for evidens henvises leseren til mitt bidrag i boken Å se og å innse (2009).4 I kapitlet «Mellomøyeblikk og fiktivt rom» diskuteres den danske livsfilosofen Ludvig Feilbergs (1849–1912) begrep mellomøyeblikk med Løgstrups begrep fiktivt rom for å komme nærmere fenomener som tenkning, undring, pauser og fantasi. Dette er viktige bestanddeler når inntrykket utlegges, og i sykepleierens faglige skjønn. Det fiktive rommet er ikke et tankerom eller idérom, men et rom der sansningen rekker inn og får prege forståelsen. Sansningen er det fiktive rommets mulighetsbetingelse. I den betydning er det et rom for mellomøyeblikk. Mellomøyeblikket har nettopp sitt utgangspunkt, som Feilberg skriver, «i stemninger og indfald, finere og skarpere forståelse af, hvad man nys læste, dukker op i sådanne minutter» (etter Pahuus, 2002, s. 133). Sansemessig er jeg berørt av det jeg holder på med, men uten helt å forlate det (her, lesningen av en bok), og «man befinder sig i en ejendommelig omløbende tilstand uden plan og orden», for så å få en finere og skarpere forståelse av det i mellomøyeblikkets pause. Disse pauser er gode pauser. Mellomøyeblikkets gode pauser åpner for undring og fantasi. Boken avsluttes med «Håpet – når livet kaster skygger». Håpet har jeg kretset omkring i tidligere arbeider, som i kapitlet her «Vil du meg noe?» og det er tatt

InnlednIng: langsom lesnIng 19

opp i min bok Bevegelig berørt fra 2018 (s. 93–100). Håpet har imidlertid kalt på meg om å bli mer utfoldet, et insisterende kall som jeg har forsøkt å ta opp og besvare i dette kapitlet. Det kan sees på som den fortsatte tekst, det vil si når en tekst er skrevet, så er det noe i den som roper en opp om å bli utdypet. Slik sett er det den samme tekst man skriver på i artikkel etter artikkel, i bok etter bok, som den danske forfatter Henrik Wivel uttrykker det (se Martinsen, 2018, s. 16). Dette kapitlet om håpet handler om to håp: det menneskelige håp, eller alle våre «små» håp som kan være eksistensielt viktige, og som har sitt utgangspunkt i mennesket selv. Det er mennesket som håper. Det andre håpet er det suverene håpet som er en livskraft livet er gitt med, en livskraft som kommer til mennesket fra en annen kilde enn det selv. En kjærlighetens kraft som blir gitt mennesket, i Løgstrups tenkning de suverene og spontane livsytringene. Hvordan disse håp har noe med hverandre å gjøre, og hvordan de kan erfares av pasienter og pårørende i møte med leger og sykepleiere, diskuteres ut fra flere fortellinger gitt av pasienter og pårørende. Å være håpsbærer synes å være en grunnleggende sykepleieoppgave (Sejergaard, 2020). Det innebærer ikke at sykepleieren har håpet i sin makt, for det har hun ikke – men derimot at hun forsøker å følge pasient/pårørende i deres «små» håp så det suverene håp kan skinne gjennom, at de som opplever å ha mistet håpet, kan håpe igjen. Det handler om oppmerksomt å høre etter, skape mulighetsrom, stille seg til rådighet for den andre. Det kan være de små stunder som gir mening for pasienten. Eller det kan være å være sammen med den som intet håp ser, uten annet formål enn det. Å være, ikke alltid å gjøre, og ikke si for meget. Å kunne være sammen med pasienten i det ordløse sukket, for det kan være meget talende. Og kanskje også at det kan fattes at det ikke kun er en annen som holder noe av den andres liv i sin hånd, men at en annen, en kjærlighetens kraft utenfra, holder våre liv i sin hånd, at vi holder og blir holdt av noe utenfor oss selv – mottatt av et bærende livshåp? I kapitlet følger vi i særlig grad Emilies sykdomsforløp fortalt i ettertid av hennes mor Anna Kløvedal i den tidligere nevnte bok Ingenmandsland (2009). Også andre fortellerstemmer deles i kapitlet. Det diskuteres med den sene Løgstrups sansefilosofi og håpet som suveren livsytring med de inntrykksmettede fortellinger. Kapitlet om håp uttrykker en både etisk og poetisk vending i min tenkning og i mitt arbeid. I Løgstrups tidligere nevnte etiske treklang er den tone som særlig skinner gjennom her, den suverene livsytring, håpet. Det er en vending til det som mennesket mottar og blir båret av, og det kaller på tilbakeholdenhet. Det

20 langsomme pulsslag

viser seg også i den andre vendingen, i omsorgen for menneskene i omsorgen for ordene. I dette kapitlet om håpet har språket en tydeligere poetisk klang og en undrende uttrykksmåte. En språkføring som har ligget i kims form i tidligere arbeider, men som i dette siste kapittel har fått springe mer ut. Begge vendinger, den etiske og den poetiske, er utdypet i kapittel 1. I innledningen har jeg lagt vekt på å beskrive hva det vil si å lese langsomt. I kapittel 1 som følger her, utdyper jeg hvordan den langsomme lesning og gjenlesning av Løgstrups forfatterskap gjennom årene har ført til en utvikling i mitt eget forfatterskap.

KAPITTEL 1

Inntrykkets fenomenologi

Den forfatter som mer enn noen har satt stemthet og toner til mitt sted å tenke og skrive ut fra, er Løgstrup. Hensikten med dette kapitlet er todelt, dels å vise hva jeg forstår som grunnleggende i Løgstrups filosofi, dernest en kort metatekst over eget forfatterskap. Overordnet oppfatter jeg at grunnforståelsen i hele Løgstrups tenkning er rotfestet i hans skapelsestenkning eller -fenomenologi. Å utlegge skapelsesfilosofien kan tjene som en åpning til bokens kapitler. Den ligger til grunn for hans etikk, samfunnskritikk og fenomenologi som en måte å tenke og arbeide med filosofien på. Disse temaer vil kort bli omtalt her. De er gjennomgående i bokens kapitler. I dette kapittel «Inntrykkets fenomenologi» skriver jeg ut fra det sted der jeg nå befinner meg i min vandring med Løgstrups filosofi og egen tenkning, men med tilbakeblikk på tidligere utlegninger av både Løgstrups egne og mine tekster. Dette peker mot den andre hensikten med herværende kapittel, en type metatekst over eget forfatterskap. Det er allerede i innledningen nevnt som vendinger i min tenkning. Mine lesninger over mange år av Løgstrups tekster og av sekundærtekster til dem i møte med fortellinger fra sykepleiens hverdag, har ført til at de er lest med ulike betoninger og lyssettinger. Jeg har ikke lest dem forskjellig. Det er mer slik at det er noe i Løgstrups tekster som tydeligere toner frem nå enn tidligere, men som var på sprang i mine tidligere utgivelser. Det har ført til vendinger i eget forfatterskap, vendinger som jeg også finner i Løgstrups egne tekster. I dette kapittel peker jeg på enkelte andre kapitler i denne boken der disse vendinger er tydelige.1

Skapelsestenkning og sanseutløste inntrykk I min utlegning kommer skapelsestenkningen til uttrykk i de sanseutløste inntrykk som kommer til mennesket utenfra. Det er stemninger i alt liv. Vi angår hverandre ut fra de stemninger vi vekker hos hverandre. Slik sykepleieren alltid holder noe av den andres liv i sine hender, med en fordring om å svare an på de stemtheter pasienten, ja hele sykeværelset, roper henne opp med. Det kan være meget lite, skriver Løgstrup i Den etiske fordring (1956), og fortsetter: «en oplagthed man får til at visne, eller som man vækker … Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej» (2010, s. 25). Å svare an på den andres liv, ta den andres stemninger og toner opp, kan bety svært meget. Det handler om hvordan sykepleieren beveger seg kroppslig i møte med pasienter og pårørende, hvordan hun forsiktig former sin kropps bevegelser, og ordene hun bruker sansenært og omsorgsfullt

KapIttel 1: InntryKKets fenomenologI 23

i samklang med det situasjonen krever. Som mennesker er vi gjensidig forbundet i sanseutløste inntrykk, og jeg utlegger Løgstrup slik at i denne inntrykksmettede og ytterst sårbare forbundethet har etikken sitt utspring, en etikk som er sanse- og livsnær og samtidig også samfunnskritisk.

Skapelsestenkningen bærer vitnesbyrd om etikk Verden gjør inntrykk. Tenk bare på hva en liten blomst i veikanten kan gi oss av sanseutløste inntrykk. Den kan med sin uforklarlige skjønnhet stemme mitt sinn, den gjør inntrykk, og den stemning som er i inntrykket, er det blomsten selv som gir meg. Det noe forunderlig mer i det inntrykk som kommer til meg utenfra og treffer meg sansende, før-bevisst og før-kulturelt, før jeg forsøker å forstå hva det er. Noe jeg mottar, som jeg ikke har skapt. Samtidig er det mitt inntrykk som jeg med et mottagelig sinn vil forsøke å forstå hva er, hva den lille blomst vil fortelle meg. Den bærer bud om noe mer, om skapelsens under, som er her, midt iblant oss. Løgstrup er en stedlig tenker. Han starter ikke med teorier eller argumentasjon. Det er på stedet mennesket kan være bevegelig berørt til stede. Det vil si at hvis verden er skapt, må det kunne vises og merkes på den i alle de inntrykk vi mottar, at det er noe mer i dem enn det vi bidrar til. Inntrykkene lar noe komme til oss utenfra som lar mennesket sansende merke at det hører til i en større sammenheng det ikke har skapt. Dette benevner den danske teolog og en av de fremste Løgstrup-fortolkere, Ole Jensen, for Løgstrups genistrek: at det er noe mer enn det mennesket skaper, og at det kan erfares. Det er det filosofiens oppgave å vise, men som den har forsømt. Det filosofien hadde glemt på Løgstrups tid, var at tilværelsen ikke er skapt av oss. Løgstrup påtar seg å vise denne glemte oppgave i sine fenomenologiske beskrivelser og analyser (Jensen, 1993, s. 38; 1994, s. 72). Hva er det så den lille blomst vil vise oss, lære oss? At ikke alt er menneskets verk. Det er noe mennesket mottar, det som er ontologisk og etisk først: at verden er skapt med en gitt innebygget arkitektur eller orden, der mennesket lever i gjensidig avhengighet (interdependens). Dernest at skaperverket ikke er etisk nøytralt. Det er en etikk, en etisk fordring innskrevet i livet selv om å ta vare på skaperverket. Det har vi et ansvar for å gjøre ut fra de betingelser livet gir oss. Den lille blomst roper oss opp fra sitt sted der den oppliver oss, med en fordring om å ta vare på den, der den viser seg i all sin sårbarhet og med en urørlighetssone som uttrykker grenser for hva vi og kulturene våre kan gjøre for ikke å skade den.

24 langsomme pulsslag

For det er og noe mennesket skaper, det former kulturer og blir selv formet av dem. Inntrykket bærer på begge deler, en spenning mennesket står i mellom å være mottagende skapning og skapende aktør. Denne spenningsfylte bevegelsen ligger til grunn for Løgstrups arbeid med skapelsestenkningen (Nielsen, 2018, s. 12). Den forutsetter at det er noe mer i tilværelsen enn det mennesket skaper og som det står mottagende i forhold til, samtidig som mennesket er avhengig av å uttrykke seg i og gjennom kulturer det selv skaper. Kulturene og deres menneskeskapte normer er nødvendige og kan by på både muligheter og utfordrende problemer, men de er ikke tilstrekkelige og heller ikke ontologisk først. Dette mer, eller det som er ontologisk først, skinner gjennom i kulturene, for eksempel i sykehusenes sosiokulturelle rom. For også i kulturene er det noe førkulturlig, for eksempel tilliten som kan bære gjennom kulturene og sette toner i værelset og mellom menneskene i det. Slik at sykepleieren, stemt av de toner tilliten klinger ut med i værelset og alt som er i det, i etterklangene av disse toner kan finne ut i et faglig skjønn hva som kan være den beste pleie og omsorg – ut fra de muligheter hun har for å hjelpe. Andre kulturer i helsevesenets rom kan være lite hjelpende for sykepleieren. De kan være befalende, innsatt med en travelhet med påbud om å følge regler mer enn å være til stede i situasjonen. Kulturer lukker for å kunne være sansende til stede i værelset. Da gir kulturen lite rom for å kunne ta vare på og verne om sårbart liv. Dette «mer» som uttrykker den skapelsesgitte helhetsforståelsen Løgstrup tenker ut fra, fikk en dreining eller en horisontutvidelse i hans senere filosofi fra 1970-årene. En dreining fra en skapelsestenkning der menneskets liv i gjensidig avhengighet og den etiske fordring var det sentrale i 1950-årene, og til en skapelsestenkning der menneskets innfelthet i universet og sansningen blir den sammenhengen Løgstrup tenker mennesket og dets relasjoner ut fra. Dette kan også beskrives som en bevegelse fra eksistensfilosofi i 1950-årene, eller uttrykket Løgstrup brukte interpersonalitetens fenomenologi, og til sansningens fenomenologi fra 1970-årene.2 Dette beskrives som en ny fase i Løgstrups forfatterskap, en klar vending i hans tenkning. Noen betegner det som en revolusjon i hans tenkning (Ewalds, 1993, s. 46), andre som et sprang (Jensen, 2007, s. 166). Felles er at det betegnes som et metafysisk gjennombrudd hos Løgstrup. Til det kan sies at Løgstrup hele tiden har vært en metafysisk tenker, men at han betjente seg av det ikke helt identiske begrep ontologi tidligere (Jensen, 2007, s. 166; 2015, s. 397).

KapIttel 1: InntryKKets fenomenologI 25

Med metafysikk menes vanligvis at det er noe åndelig over det fysiske. I Løgstrups tenkning, derimot, er det metafysiske, det mer vi ikke har skapt eller skaper, til stede her. I sine tidligere arbeider betegnet Løgstrup den etiske fordring som ontologisk og førkulturell, nå inngår den i det Løgstrup betegner som metafysisk. Det nye i Løgstrups senere tenkning er at det mennesket ikke har skapt og skaper, utvides til å gjelde hele det univers mennesket med sine sanser er innfelt i. Løgstrup arbeider nå frem en selvstendig og ny metafysikk, og med nye og andre begreper for det som er førkultur, eller de fenomener mennesket står mottagende til, og som det ikke eier eller kan bearbeide med sin viten, slik som suverene livsytringer (tilliten, håpet, barmhjertigheten, for å nevne noen), sansningen og universet. I den sene Løgstrups tenkning legges det større vekt på det mottagende ved mennesket, likeså på sansningen og sammenhengen mennesket er innfelt i, som nå er universet, og ikke kun menneskelige relasjoner. De spontane og suverene livsytringene kan mennesket kun motta, her er ingen fordring om å ta vare på. I dem blir mennesket mottatt. I de spontane livsytringene mottar mennesket noe (for eksempel håpet, tilliten), men mennesket mottas også av dem. Så mennesket blir stilt mottagende, men mottas også samtidig. Mennesket blir gitt noe, og samtidig overgitt til dette noe (Herholdt-Lomholdt, 2020). De suverene livsytringene har en godhet i seg selv. De har en spontan livskraft som kommer til oss utenfra, og som bryter gjennom alt det vi holder på med på uante måter, når som helst, og hvor som helst. Slik som tilliten som er romlig, og som gir rom. For uten å tenke over det utleverer vi oss daglig til hverandre, i en tillitsfull, sårbar utleverthet. Den holder livet oppe, uten at vi skjenker den en tanke. Vi kan ikke gripe den suverene livsytring, men den kan sanses, fattes, merkes, gjøre inntrykk – på alle. Den er selv sårbar, ytterst skrøpelig – med et blikk kan den forulempes, et ord kan være ødeleggende, samtidig er den usårlig. Den er med Ole Jensens ord sårbar usårlig (1994). Vi klarer ikke å ødelegge den. Den bærer oss, med stemninger der vi merker at noe vil oss vel (Martinsen, 2021, s. 41). Med de suverene livsytringene formulerte Løgstrup en dennesidig metafysikk som er etisk, slik som de suverene livsytringene, men også den etiske fordring. Livsytringene og fordringen er til stede her, i det stemte inntrykk og i kulturene, som treffer mennesket i dets før-bevisste sansning, og som lar mennesket merke de førkulturelle sammenhengene de er innfelt i. Inntrykket går svangert med betydning, skriver Løgstrup (1983a, s. 13), med de mer-betydningene som

26 langsomme pulsslag

metafysikken rommer. Oversatt til sykepleierens liv: At hun i møtet med pasienten kan motta og oppleve seg mottatt av inntrykk og livsytringer som åpner henne ut mot noe mer enn det hun og pasienten selv kunne skape. At noe mer, noe overskridende, kan gripe dem begge. Flere konkrete eksempler som viser dette, beskrives og utdypes gjennom bokens kapitler, særlig i det siste kapitlet om håpet.

Den etiske treklang Fordringen og livsytringene viser til den dobbeltstilling mennesket står i. I fordringen er mennesket også skapende, men på den suverene livsytrings vilkår. Det er fra de suverene livsytringene fordringen utspringer, og merkes i de sanseutløste inntrykk pasienten rammer sykepleieren med. Deres stemthet stemmer sykepleieren. Men siden vi ikke alltid tar vare på livet, trenger vi også normenes kulturelle bør som nedfelles i kulturene, og som kan hjelpe oss i situasjonene. Men hvis forbindelsen til livets egen førkulturelle normativitet brytes, til den etiske fordring og de suverene livsytringene, til hele den natur vi er innfelt i med våre sanser, blir våre konstruerte bør lett til regler for reglenes skyld, strukturer for strukturenes skyld. Sykepleierens oppmerksomhet flyttes fra det levende livet og til anvisninger og befalinger som pålegges henne. Fordringen fra pasienten kan bli kvalt i reglene, og etikken klinger ikke lenger ut. Det er herfra min kritikk av helsevesenet går, når kulturens mange bør blir viktigere og tillegges mer betydning enn det bør som den etiske fordring og livet selv klinger ut med, tonene fra de suverene livsytringene. Løgstrups etikk vil jeg benevne som en etisk treklang mellom førkulturelle suverene livsytringer, etisk fordring og samfunnsskapte etiske normer, som kulturene forsøker å etablere det etiske gjennom. På forskjellig måte klinger etikkens toner ut i situasjonene menneskene er i, og ingen av treklangens toner kan unnvære hverandre. Men tonene kan ha forskjellig styrke og klang, alt etter situasjonen.

Vendingen i etikken og i mitt forfatterskap I Løgstrups skapelsestanke er det alltid noe mennesket står mottagende i forhold til, og jeg vil benevne Løgstrups etikk som mottagelsens etikk. Det skjer imidlertid en vending i hans sene forfatterskap til at det mottagende i etikken gis større oppmerksomhet. Det er en vending fra «å ta vare på» noe av

KapIttel 1: InntryKKets fenomenologI 27

den annens liv jeg har i min hånd, og til «å bli tatt vare på» av en annen som holder våre liv i sin hånd (Bugge, 2017, s. 100; Løgstrup, 1978, s. 211). Det vil si en langt større vekt blir lagt på det vi mottar. Hva mennesket gjør, blir ikke så fremtredende nå som i Løgstrups tidligere skrifter, for eksempel i Den etiske fordring (1956). Det vil si at det legges mer vekt på det vi mottar uten å kunne gjøre noe som helst annet enn å motta, slik som de spontane livsytringene som har en kraft og spontanitet til å sette seg gjennom på uante måter, hvor som helst og når som helst. Et spørsmål melder seg: Hvis livsytringene er suverene og spontane og setter seg gjennom uten at vi byr dem velkommen, er det da slik at det er livsytringene selv som gjør oss mottagende? Krever de suverene livsytringene overhodet noe av oss, som å stille oss mottagende? Kanskje bare at vi ikke stritter imot når de vil inn? (Herholdt-Lomholdt, 2020) Under alle omstendigheter, uforutsette hendelser skjer i sykeværelset. Det viser noen av kapitlene i denne boken. Noe kan uten min vilje og kontroll i et øyeblikk, vise seg som i et lite lysglimt av håp i en situasjon preget av lidelse og smerte. Dette vil jeg benevne som en spontanetikk i Løgstrups tenkning. Det spontane er her ikke ment som menneskets spontanitet, som kan ha noe tilfeldig over seg, men den spontanitet livet er gitt med, som i de suverene livsytringene. Der det gode plutselig bare kan skje i det som hender, og som er til å undre seg over. Det er uforklarlig, men ubetvilelig merkbart. I boken får etikk en fremskutt plass. Den etikk jeg stort sett har arbeidet med, er den etiske fordrings etikk, som viser seg i hvordan sykepleieren tar vare på den andre ut fra de muligheter hun har i situasjonen til å gjøre det. Sansende oppmerksomhet, faglig skjønn og fantasi er vesentlig i denne sammenhengen. I bokens siste kapittel «Håpet – når livet kaster skygger» er det som nevnt i innledningen en vending i mitt forfatterskap. Det er en vending der jeg følger Løgstrups egen vending, fra at verden og det vi er innfelt i, vil oss noe, og til at den tar fatt i oss, fører og beveger oss (Løgstrup, 1978, s. 211). En bevegelse fra at sykepleieren holder noe av pasienten liv i sine hender, og til at de begge bæres av en kraft som kommer til dem utenfra, og nettopp gjennom sykepleierens hender i en pleiesituasjon. Gjennom sykepleierens hender, ved å betone det viser jeg at det nettopp ikke er hennes eget formende arbeid jeg her skriver om, men at noe inntreffer gjennom hendene og merkes i relasjonen mellom dem. Eller sagt slik: Det er en annen, en kjærlighetens makt uttrykt i de suverene livsytringers godhet, utenfra og utenfor vår makt, som holder våre liv i sin hånd. Og som rekker oss livet gjennom de menneskers hender vi er forbundet med

28 langsomme pulsslag

(Bugge, 2017, s. 100). Mennesket blir vendt mer mottagende, båret av noe større enn det selv, selv om mennesket også er skapende. Det betydningsfulle mer som er i inntrykket, det inntrykket går svanger med, som de suverene livsytringene, i dem er det en livsopprettholdende makt som mennesket blir båret av, favnet av og ført av. Noe som kan merkes i relasjonen sykepleieren er i, at noe uforklarlig melder seg som noe betydningsfullt og givende, som håp og kraft, i noe så hverdagslig som i et smil, i et blikk, i et håndtrykk, i omgangen med tingene, i sprekker som slipper lyset inn i sykeværelset – i alle de stemninger livet møter oss med. Den uforutsette og uforklarlige godhet skjer mellom oss, spontant og merkbart, uten vår vilje og tanke. Den melder seg ubedt og overraskende, og kan ikke planlegges. Det er til å undre seg over. En undren over at livet kan være så forunderlig favnende.

Å bli grepet av undren I flere av bokens kapitler utlegger jeg sykepleiere som undres. En undring synes å være å bli stanset av noe som hun ikke vet hva er. For jeg kan ikke ville undring. En undring er noe som kommer til meg, det er ikke først og fremst min prestasjon. Det er noe spontant, før-bevisst og før-språklig inntrykket av pasienten rammer sykepleieren med, en fornemmelse av at det er noe mer i inntrykket, og som går ut over det hun kan ha kunnskap om. Der det nettopp er dette mer i inntrykket hun er berørt av, som gir henne noe å undre seg over. Hun står i undringens åpning mot noe ufattelig og likevel gjenkjennelig, stanser litt opp, og tenker og tyder i etterklangen av det stemte inntrykk. Den danske filosof Finn Thorbjørn Hansen skriver det slik: I undringen oplever vi som at være under indtryk af noget ufatteligt og dypt gådefuldt og samtidig mærkværdigt genkendeligt. Undringsøjeblikket er et fint og skrøbeligt øjeblik, der med et er væk igen, når ens refleksive bevidsthed rettes imod det, men samtidig står man ofte tilbage med efterklangen af at have erfaret noget vigtigt, noget underfuldt, der har talt til en på et sjæleligt plan. (Hansen, 2016, s. 108; se også Martinsen, 2012, s. 27–44)

Jeg viser til flere undrende oppstansninger i boken. Oppstansninger som kanskje kan sette leseren i en undring, som noe å tenke videre over i en pause i lesningen. I arbeidet med boken har jeg også blitt stanset og hatt velsignelsesrike pauser underveis.

Innhold Innledning

Langsom lesning (2021)

Kapittel 1

Inntrykkets fenomenologi (2021)

Omsorg, etikk og teknologi Kapittel 2

Omsorg, sårbarhet og tid (2011)

Kapittel 3

Sårbarheten og omveiene (2005) Løgstrup og sykepleien

Kapittel 4

«Vil du meg noe?» (2014) Om sårbarhet og travelhet i helsevesenets rom

Kapittel 5

Fra diakonisse til robot (2017)

Sykeværelset, arkitekturen og stedet Kapittel 6

Sykeværelset – sett fra sengen (2015)

Kapittel 7

Huset og sangen, gråten og skammen (2001) Rom og arkitektur som ivaretaker av menneskets verdighet

Kapittel 8

Stedet (2013)

Inntrykk og mellomøyeblikk Kapittel 9

Ontologisk evidens og fenomenologisk filosofi (2012)

Kapittel 10

Mellomøyeblikk og fiktivt rom (2012)

K ARI MARTINSEN

Håpet Kapittel 11

Håpet – når livet kaster skygger (2021)

”

ISBN 978-82-450-2434-0

,!7II2E5-acedea!

LANGSOMME PULSSLAG

(Langsomme pulsslag)

Langsomme pulsslag (9788245024340)