Begravelsen?
Graven?
Hvorfor dør vi?
Se den døde?
Kan barn dø?
Puster døde?
Innhold
Har vi alltid vært her? 5
Kan alle mennesker dø? Kan barn dø? 6
Er det bare mennesker som dør? 8
Hvorfor dør vi? 9
Kan vi puste etter at vi er døde? 10
Kan vi bli levende igjen? 11
Å få beskjed om at noen er død 11
Skal de voksne fortelle barna? 13
Hva er obduksjon? 14
Hva skjer med den døde kroppen? 14
Hva skjer etter at den døde er kommet i kisten? 16
Kan barn få se den døde? 16
Hva skjer når vi blir begravet? 18
Hva skjer ved en bisettelse? 21
Kan begravelser og bisettelser være skremmende? 22
Hva skjer etter begravelsen? 22
Bør vi gå ofte til graven? 23
Hva skjer med livet når kroppen er død? 25
Kan vi tenke lenge på de som er døde? 27
Til de voksne 29
Anbefalt lesning 31
Forord
I mange år hadde jeg stor nytte av en bok skrevet av den danske psykologen Anne Jacobsen: Det var en gang vi ikke var her. Den hjalp mange barn som kom til mitt kontor, å forstå en mors, fars, søsters eller brors død. Den var også så fott å anbefale
for foreldre og andre voksne som møter barn som har mistet en kjær person. Da boken forsvant fra forlagets katalog for en del år tilbake og ble utilgjengelig, etterlot den seg et tomrom.
Derfor skrev jeg denne boken.
Boken bygger på de samme bærende ideene som boken til Anne Jacobsen. En bok som konkret og direkte forklarer døden til små barn. Det er dette resultatet du nå har i hendene. Jeg har svært mye å takke nå avdøde Anne Jacobsen for i arbeidet med boken. Den er bygget opp på samme måte som hennes, kort og godt fordi det ikke kan gjøres så mye bedre. Samtidig har jeg ønsket å forklare noe mer for barna.
Det som skjer i begravelser, kan variere etter hvilket land eller hvilken kultur den døde kom fra. Begravelsene kan også være forskjellig fra det som er mest vanlig i Norge. Men i alle land og kulturer må de døde begraves eller kremeres, og de feste ønsker å ha en grav å gå til. I denne boken forklarer jeg bare hva som vanligvis skjer med de døde i vår kultur.
Jeg ønsker å takke Magne Raundalen, som har formidlet forståelse av og innsikt i barn og barns behov. I en mannsalder har han øst sjenerøst av sine omfattende kunnskaper til både meg og andre kolleger. Han har gjennom sitt livsprosjekt vist oss at barn skal snakkes med og ikke bare til, at barn trenger å forstå, ikke bare erfare, og at barn mestrer best når voksne våger å gå inn i vanskelige temaer med dem. Jeg vil også takkeandre kolleger ved Klinikk for krisepsykologi for bidrag og innspill, ikke minst min kone Kari, som mer enn noen annen i Norge har satt familiers sorg på forskningskartet i det siste tiåret.
Atle Dyregrov Bergen, 2020
