Issuu

Bokens målgruppe er først og fremst helsesykepleierstudenter, men den henvender seg også til helsesykepleiere som har arbeidet noen år og ønsker en kunnskapsbasert oppdatering på fag- og profesjonsutviklingen. Også samarbeidspartnere og beslutningstakere vil ha nytte av å lese boken for bedre å forstå helsesykepleierens rolle og arbeidsfelt. Boken er en fagfellevurdert vitenskapelig antologi skrevet av forfattere som alle er ledende på sitt fagområde. Berit Misund Dahl (red.) er helsesykepleier, ph.d. og ansatt som førsteamanuensis ved NTNU, Institutt for helsevitenskap i Ålesund. Hun er studieprogramleder for helsesykepleierutdanningen ved NTNU. Misund Dahl forsker og underviser på områder som omhandler helsesykepleierens profesjonelle identitet, helsefremming, tverrprofesjonelt samarbeid og utdanningsforskning.

ISBN 978-82-450-2505-7

,!7II2E5-acfafh!

Berit Misund Dahl (red.) Helsesykepleie En grunnbok

Denne grunnboken i helsesykepleie gir en innføring i helsesykepleierprofesjonen og tenkningen knyttet til organiseringen av arbeidet til helsesykepleiere. Boken viser hvilken kompetanse man trenger for å utøve yrket, og belyser tema som: Hva kjennetegner helsesykepleierens helsefremmende og forebyggende arbeid? Hva karakteriserer kunnskapsgrunnlaget og forskningsfeltet? I hvilken retning beveger helsesykepleierprofesjonen seg?

Berit Misund Dahl (red.)

Helsesykepleie En grunnbok

Berit Misund Dahl (red.)

Helsesykepleie En grunnbok

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-2505-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © Shutterstock/Monkey Business Images Forfatteren Berit Misund Dahl har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

4|5

Forord

De siste årene har det vært en politisk satsing på helsesykepleie, noe som har ført til økt tilstedeværelse av helsesykepleiere i skolen og et utvidet tilbud til barn og unge. Profesjonen har også gått gjennom et navnebytte, og i 2019 ble tittelen endret fra helsesøster til helsesykepleier, som er kjønnsnøytral og i større grad speiler utøvernes fagkompetanse. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har videre fått en ny forskrift og nye faglige retningslinjer. Helsesykepleierfeltet er i utvikling, med økende forskning og fagutvikling og flere helsesykepleiere som tar master og doktorgrad, og profesjonen har også fått flere professorer. Ønsket med denne antologien er å tydeliggjøre helsesykepleierrollen og å synliggjøre utviklingen i arbeidsfeltet. Forskere på relevante områder innenfor helsesykepleie har bidratt med omfattende kunnskap om helsefremmende og forebyggende arbeid i boken. Målgruppen er hovedsakelig helsesykepleierstudenter og utdanningene, men boken vil også være relevant for helsesykepleiere i praksis, samarbeidspartnere, ledere og andre som er opptatt av folkehelsearbeid. En stor takk til alle medforfatterne som velvillig har bidratt med sin store kunnskap. Uten deres bidrag hadde ikke denne antologien blitt en realitet. En stor takk også til tidligere fagredaktør Liv Tønjum og etterfølgeren Mette Paasche Kolbjørnsen hos Fagbokforlaget, som har stilt seg til disposisjon og bistått ved små og store utfordringer underveis og med ferdigstillingen av boken. Videre vil jeg rette en takk til alle fagfellene som har bidratt med verdifulle innspill til artiklene: kolleger fra Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Ålesund og fagkonsulenten til Fagbokforlaget. Til slutt vil jeg takke Fagbokforlaget for forfatterstipendet som ga startskuddet til boken, og Det faglitterære fond for støtten som var avgjørende for at jeg kom i mål. Ålesund 20. mars 2020 Berit Misund Dahl

6|7

Innhold

Kapittel 1

Introduksjon til helsesykepleierfeltet Berit Misund Dahl

Innramming av helsesykepleierprofesjonen

Kapittel- og forfatterpresentasjoner

20 Referanser Kapittel 2

Helsesøstertjenestens historiske utvikling Lisbeth Gravdal Kvarme

Smittsomme sykdommer i middelalderen

Bekjempelse av smittsomme sykdommer og naturvitenskapens gjennombrudd

Helseforholdene på 1800- og 1900-tallet

Florence Nightingale – den første hygienesykepleieren

Helsesøstertjenesten og helsesøsterutdanning

Utviklingen av helsestasjonstjenesten

Utviklingen av skolehelsetjenesten

28 Pionerhelsesøstrene 30

Tuberkulosearbeid og vaksinasjon

Helsesøstertjenesten fra 1960-årene til 1984

35 Oppsummering 35 Referanser Kapittel 3

Helsesykepleierens arbeid – utviklingstrekk i et folkehelseperspektiv Berit Misund Dahl

39 Folkehelsekonteksten 42

Folkehelsebegrepet og folkehelsearbeidet

Helsesykepleierens forebyggende rolle i folkehelsearbeidet

HELSESYKEPLEIE

En grunnbok

Endringer i organisasjonsstruktur, profesjoner og oppgaver

47 Folkehelseutfordringer 49

Etiske problemstillinger i folkehelsearbeidet

Helsesykepleierens befolkningsrettede arbeid – en studie

Det befolkningsrettede helsearbeidet under press

54 Oppsummering 55 Referanser Kapittel 4

Helsesykepleierens samfunnsmandat og profesjonsidentitet Berit Misund Dahl

57 Samfunnsmandatet 58

Jurisdiksjonelle grenser

Identitet – en teoretisk tilnærming

Konstruksjonen av helsesykepleierens profesjonelle identitet

Helsesykepleierens profesjonelle identitet – en studie

En spesialist-generalist-identitet

70 Oppsummering 70 Referanser Kapittel 5

Helsesykepleierens hovedarenaer og viktigste samarbeidspartnere Berit Misund Dahl og Kari Blindheim

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Statlig regulering av arbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Ansatte i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Eksterne samarbeidspartnere

Helsestasjon 0–5 år

80 Hjemmebesøk 81

Skolehelsetjenesten 5–20 år

Helsestasjon for ungdom

83 Barnevaksinasjonsprogrammet 86 Oppsummering 86 Referanser

I nnhold

Kapittel 6

Læring i praksisstudiet Esther Hjälmhult og Ragnhild Sollesnes

91 Praksisstudier 92

Læringsteorier og læring i praksis

Helsesykepleierstudentenes læringsstrategier i praksis

Erobring av handlingsrom

103

Helsesykepleierstudentenes læring i praksis

104 Oppsummering 104 Referanser Kapittel 7

107

Sundhedsfremme, kommunikation og læring Ina Borup

107

Fra sundhedsundervisning til sundhedskommunikation

109 Sundhed 110 Sundhedsfremme 111 Empowerment 112 Sundhedsundervisning 113 Sundhedskommunikation 113

Model for sundhedssamtaler

115 Literacy 116 Læring 117

Sundhedsfremme og læring hånd i hånd

118

Elevers udbytte af mødet med sundhedsplejersken

119 Opsummering 120 Referanser Kapittel 8

123

Frontiers of salutogenesis from the origin to public health implications Bengt Lindström

125

Simple ways to understand salutogenesis

126

Contemporary history of public health and health promotion as a background to salutogenesis

128

The Ottawa Charter of Health Promotion

129

The origin of the salutogenic process

131

The meaning of salutogenesis

8|9

HELSESYKEPLEIE

131

En grunnbok

Antonovsky’s salutogenic interpretation – the sense of coherence theory

132

Under the salutogenic umbrella: resilience

134

Sustainable Development Goals

135 References Kapittel 9

137

Helsesykepleiens kunnskapsgrunnlag og kunnskapsbaserte praksis Berit Misund Dahl

137 Kunnskapsgrunnlag 140

Ulike kunnskapsformer – en filosofisk tilnærming

142

Kunnskapsbasert helsesykepleierpraksis

146

De ulike kunnskapsformene i helsesykepleierens praksis – en studie

150

Helsefremming og primærforebygging under press

151 Oppsummering 151 Referanser Kapittel 10 155

Fra helsesøster til helsesykepleier Kjernen i skjønnsutøvelsen Anne Clancy

155

Essensen i faget

156

Helsesøsterkunnskap – et tilbakeblikk

158

Å definere skjønnet

160

Det gode, det rette og det skjønne er etiske verdier

161

Kunnskapskrav i endring, ansvaret tynger

163

Makt og motstand

164

Å koble ut skjønnet

166

En helsefremmende tilnærming er et verdivalg for skjønnet

166

Skjønnets kilde

167 Oppsummering 168 Referanser Kapittel 11 171

Public Health Intervention Wheel – helsesykepleierens helsefremmende og forebyggende intervensjoner Kari Glavin

171 Introduksjon 173

Public Health Intervention Wheel

175

Eksempler på individ-/familiefokuserte intervensjoner

I nnhold

175

Intervensjoner på samfunns- eller lokalsamfunnsnivå

176

Systemfokusert praksis

177

Rød sektor

179

Grønn sektor

180

Blå sektor

182

Oransje sektor

184

Gul sektor

187 Oppsummering 188 Referanser Kapittel 12 193

Tverrprofesjonelt samarbeid Berit Misund Dahl og Synnøve Hofseth Almås

193 Profesjonssosiologi 195

Helseprofesjonene i velferdsstaten

196

Ulike samarbeidsformer

197

Tverrprofesjonell samarbeidskompetanse

198

Forutsetninger for et vellykket tverrprofesjonelt samarbeid

200

Tverrprofesjonelt samarbeid i helsesykepleietjenesten

201

Helsesykepleiernes erfaringer med tverrprofesjonelt samarbeid – en studie

205

Uklare grenser, forhandling om arbeidsfelt og tydeliggjøring av mandat

207 Oppsummering 207 Referanser Kapittel 13 211

Profesjon, organisasjon og kvalitetsforbedring Arne Orvik

211

Kvalitetsforbedring – en lovpålagt plikt

212

Kvalitet og kvalitetsforbedring

214

Kontinuerlig kvalitetsforbedring krever forbedringskunnskap

215

Kvalitetsforbedring i et helsetjeneste- og folkehelseperspektiv

217

Profesjon og organisasjon – forutsetning eller motsetning?

218

Kvalitetsforbedring – modeller for implementering av ny kunnskap

225 Oppsummering 226 Referanser

10 | 11

HELSESYKEPLEIE En grunnbok

Kapittel 14 229

Bærekraftig utvikling og helsesykepleietjenesten Berit Misund Dahl og Arne Orvik

229 Tenkningsgrunnlag 234

Bærekraftige samfunn i et helsesykepleierperspektiv

237

Helsetjenesteutviklingen fremover

239 Helsesykepleietjenesten 241 Oppsummering 241 Referanser 247 Stikkord

12 | 13

Kapittel 1

Introduksjon til helsesykepleierfeltet Berit Misund Dahl

Innramming av helsesykepleierprofesjonen

Denne antologien handler om helsesykepleierne og plasserer helsesykepleierprofesjonen som en av velferdsprofesjonene i folkehelsefeltet. Fra 1. januar 2019 ble profesjonstittelen endret fra helsesøster til helsesykepleier ved lovendring i Stortinget (Lovvedtak 21 [2018–2019]). Veien fram til den nye tittelen har vært lang. Landsgruppen av helsesykepleiere i Norsk Sykepleierforbund har hatt temaet om navnebytte oppe på generalforsamlinger helt siden 1960-årene. Da som nå var argumentasjonen knyttet til kjønn. De som argumenterte for et navnebytte mente at helsesøstertittelen kunne virke ekskluderende på potensielle mannlige søkere til utdanningen. På Norsk Sykepleierforbunds landsmøte i 2015 ble det vedtatt å innføre kjønnsnøytrale titler for spesialsykepleiere, og i 2017 satte Norsk Sykepleierforbund ned en arbeidsgruppe som skulle vurdere helsesøstertittelen. Et viktig argument utover kjønnsperspektivet var at den gamle tittelen ikke gjenspeilte fagkompetansen, nemlig at helsesøstre er sykepleiere med spesialutdanning. Samfunnsmandatet er ikke endret med tittelendringen. Helse-delen i tittelen viser til det helsefremmende og forebyggende arbeidet som kjennetegner helsesykepleiernes folkehelsearbeid. I denne antologien legges det til grunn at folkehelse handler om hvordan helsen fordeler seg i befolkningen, og hvordan befolkningen kan settes i stand til å handle på måter som fremmer helse og forebygger sykdom og skade. Folkehelsearbeidet er på sin side tverrprofesjonelt og tverrsektorielt, og innsatsen er rettet mot å jevne ut helseforskjeller og opprettholde og bedre helsen i befolkningen. Arbeidet innebærer at de ulike profesjonsutøverne har en felles forståelse for hva som kan påvirke helsen i positiv og negativ retning. Et av

HELSESYKEPLEIE En grunnbok

målene er at enkeltmennesker og befolkningen skal settes i stand til å ta sunne valg og leve gode liv. På det fysiske området er innsatsen rettet mot å påvirke levevaner og levekår på individ- og befolkningsnivå. På det psykiske området handler det om å bidra til at folk skal oppleve mestring og ha god selvfølelse. Sentralt står verdier som menneskeverd, trygghet, respekt og at den enkelte skal oppleve å være synlig i mengden. Kunnskapsgrunnlaget i folkehelsearbeidet er i vesentlig grad hentet fra folkehelsevitenskapen. Folkehelsevitenskap kan forklares som kunnskap og forskningsmetoder som skal fremme helse og forebygge sykdom gjennom organisert samfunnsrettet innsats. Et eksempel på en kunnskapskilde som er relevant for helsesykepleiere, er epidemiologiske studier, hvor det utvikles kunnskap om helsetilstanden og sykdomsutbredelsen i befolkningen. Samfunnet står overfor omfattende folkehelseutfordringer. Sentrale helsedeterminanter er knyttet til inntekt, sosial status, sosialt nettverk, utdanning, arbeid og arbeidsforhold, fysiske omgivelser, personlig helseatferd, mestringsstrategier, biologi og genetikk og helsetjenester. Hvordan skal helsesyke pleieren bidra i arbeidet med å utjevne helseforskjeller? Noen av utfordringene her er knyttet til begrepet health literacy, det vil si den enkeltes evne til å forstå og anvende helseinformasjon fra muntlige og skriftlige kilder. Å kunne nyttiggjøre seg helseinformasjon er en viktig determinant for helse og kan være avgjørende for helsetilstanden til den enkelte og befolkningen. Det er helse sykepleierens oppgave å kartlegge brukerens evne til å søke opp, forstå, sortere kritisk og anvende relevant helseinformasjon. Det er også helsesykepleierens oppgave å tilpasse helsekommunikasjonen til brukernes forutsetninger. Det kan blant annet innebære å stille kontrollspørsmål for å sikre at budskapet er oppfattet og forstått. Det kan være nødvendig å differensiere helsesykepleiertilbudet og tilby ekstra konsultasjoner ved behov. Det er politisk og samfunnsmessig enighet om at tverrprofesjonelt samarbeid er nødvendig for å løse samfunnets helseutfordringer, jf. samhandlingsreformen. Flere profesjoner arbeider med de samme barna og familiene på helsestasjonen og i skolen, men med litt ulik tilnærming til brukenes behov og utfordringer. Det forutsetter kunnskap om eget og samarbeidende profesjoners samfunnsmandat og tillit mellom de ulike profesjonelle. Et godt tverrprofesjonelt samarbeid forutsetter også at brukerne har tillit til helse- og velferdsarbeiderne. Ledelsen i de ulike profesjonene har ansvar for å legge til rette for og etablere felles arenaer for tverrprofesjonelt samarbeid.

Kapittel 1 Introduksjon til helsesykepleierfeltet

Denne antologien gir et historisk innblikk i hvordan de første helsesykepleierne arbeidet, og beskriver utviklingen av profesjonen. Tidligere ble det forebyggende arbeidet utført av sykepleiere, som registrerte helseopplysninger om infeksjonssykdommer og hygiene og hadde ansvar for helsetjenestene i skolen og spedbarnskontroller. Da sykepleierne fikk videreutdanning som helsesykepleiere, ble arbeidsområdet utvidet, og de fikk mer formelle oppgaver som helserådsinspektører og helsekontrollører. Disse oppgavene gikk blant annet ut på å godkjenne overnattingssteder, frisørsalonger og kafeer og ta vannprøver for å undersøke kvaliteten på vannet fra kommunale vannkilder. De gjennomførte også hjemmebesøk hos nybakte foreldre og screeningundersøkelser av spedbarn og elever. I tillegg drev de med vaksinering og tuberkulosearbeid. I bokens første del ser vi nærmere på helsesykepleierens rolle og arenaer samt på kunnskapsgrunnlaget i helsesykepleierprofesjonen. Tidligere var helsesykepleieren en myndighetsperson i lokalsamfunnet med en ekspertrolle som bygget på en forebyggende, paternalistisk ideologi. Med en økt individualisering i samfunnet har helsesykepleieren utviklet en mer kommunikativ rolle, i tråd med en helsefremmende empowerment-ideologi. Som ekspert gir helsesykepleieren brukerne faktabasert informasjon om hvordan de skal leve sunne og helsefremmende liv. Den kommunikative rollen kan sies å romme både en profesjonell og en personlig dimensjon. Helsesykepleieren skal veilede og være i dialog med brukerne og bruker derved mer av sin personlige kompetanse, noe som kan være utfordrende. Hun eller han skal bidra til at den enkelte ungdom og familie blir i stand til å ta selvstendige valg og mestre det miljøet de lever i. En modell som forklarer de ulike helsefremmende og forebyggende tilnærmingsmåtene på en god måte, er Health in the river of life (figur 1.1). Det er viktig at helsesykepleieren er bevisst på hvor i «livselven» innsatsen skal rettes – at det er mot den øvre helsefremmende og forebyggende delen og ikke den nedre behandlingsdelen. Helsesykepleieren bør ha en tydelig profesjonell identitet som viser hvordan hun eller han forstår seg selv, helsesykepleierrollen og samfunnsmandatet. En helsesykepleier skal gå i dialog med brukere og samarbeidspartnere, utføre støttesamtaler og bidra til endringsarbeid uten å bli tatt av dragsuget ned elven. Kollegaveiledning kan gjøre det lettere å få fram og holde fast ved hva som ligger i helsesykepleierrollen og identiteten. Det kan også være en god strategi for å unngå utbrenthet.

14 | 15

HELSESYKEPLEIE En grunnbok

Health in the River of Life

PROMOTION

sis

PREVENTIVE

Salut

HEALTH EDUCATION

QUALITY OF LIFE WELLBEING

PROTECTIVE

CURATIVE

DEATH DISEASE

Figur 1.1.

Health in the River of Life (Lindström & Eriksson, 2011)

Et bærekraftig samfunn krever ny kunnskap om sammenhengene i en globalisert verden. Statlige føringer peker på behovet for forskning, utvikling og innovasjon for å utvikle et bærekraftig velferdssamfunn (Meld. St. 4 (2018–2019)). Helsesykepleierutdanningen er, sammen med andre profesjonsutdanninger, i stor grad overført fra profesjonshøgskoler til universitetet. Nasjonalt utvikles det faglige retningslinjer som skal erstatte rammeplanen for helsesykepleierutdanning. Mange peker på at det er behov for en helsesykepleierfaglig

Kapittel 1 Introduksjon til helsesykepleierfeltet

masterutdanning som vektlegger fagutvikling og forskning og utdanner profesjonelle, kritisk tenkende yrkesutøvere, og et slikt studium tilbys ved enkelte universiteter. Et av argumentene for en master i helsesykepleie er den omfattende kunnskaps- og kompetanseutviklingen i samfunnet. Helsesykepleierne har behov for kompetanse for å nyttiggjøre seg kunnskapsressursene. I tillegg er praksisfeltet i utvikling, med endringer av arbeidsoppgaver, krav og forventninger fra både myndigheter og brukere. Det er ellers ønskelig med et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet om forsknings- og utviklingsprosjekter.

Kapittel- og forfatterpresentasjoner

Antologien består av fjorten fagfellevurderte artikler som er skrevet av forskere som er opptatt av helsefremmende og forebyggende arbeid på folkehelse feltet. Artiklene bygger på relevant teori og internasjonal og norsk forskning. De fleste forfatterne har arbeidet som helsesykepleiere og/eller har forsket på og undervist i helsesykepleie, og dermed har de utviklet sin egen forforståelse av feltet. Men forskningen, med analyser og modeller og ulike teorier, gir likevel forfatterne en avstand til feltet. Mange av artiklene i antologien analyserer helsesykepleiernes kunnskapsgrunnlag, arbeidsoppgaver og relasjon til brukerne. I flere av artiklene utforskes den helsefremmende posisjonen, og noen av artiklene bygger på forskning som undersøker helsesykepleiernes profesjonelle identitet (Dahl, 2015). Antologien har en bred tilnærming og er relevant for helsesykepleierstudenter i videreutdannings- eller masterløp, helsesykepleiere, undervisere og forskere. Boken kan også være interessant for studenter og utøvere av helse- og velferdsprofesjoner, og den kan være aktuell for helsesykepleiernes samarbeidspartnere og for ledere, politikere og andre som ønsker seg utdypende kunnskap om helsesykepleierfeltet. Det er flytende overganger mellom de ulike kapitlene, eller artiklene, i antologien. Av plasshensyn må man dessverre velge bort noe, og ingen av temaene er uttømmende behandlet. Områder som med fordel kunne ha vært grundigere belyst, er det miljørettede helsearbeidet, smittevernarbeidet og det ulykkes forebyggende arbeidet, et område som var mer fremtredende tidligere. Dagens omfattende satsing på skolehelsetjenesten og mental helse, inkludert seksuell legning, og innsatsen rettet mot flyktninger og minoriteter er bare i noen grad

16 | 17

HELSESYKEPLEIE

En grunnbok

behandlet. Likedan kunne konsekvensene av helsesykepleiernes og jordmødrenes utvidede rett til å skrive ut resept på langtidsvirkende prevensjon ha blitt grundigere belyst. Til tross for dette er håpet at antologien skal gi en dypere forståelse av det særegne ved helsesykepleierprofesjonen. Målet er å få fram at helsesykepleierne har spesielle forutsetninger for å utføre oppgaver innenfor et bestemt arbeidsområde som de kan kalle sitt eget. Innholdet i og forfatterne av de ulike kapitlene presenteres nedenfor. Kapittel 2 beskriver helsesykepleiens historiske utvikling i et helsefremmende og forebyggende perspektiv. Artikkelforfatteren Lisbeth Gravdal Kvarme er helsesykepleier og professor i helsesykepleie og ansatt ved OsloMet. Hun har forsket og publisert mye innenfor helsesykepleiefeltet og har spesielt vært opptatt av sårbare skolebarn og helsesykepleierens tilnærming til dette temaet. Kapittel 3 tar for seg utviklingstrekk innenfor helsesykepleien etter at Ottawacharteret, som vektlegger helsefremmende arbeid, ble innført. Artikkelforfatteren Berit Misund Dahl, som er helsesykepleier og ansatt som førsteamanuensis ved helsesykepleierutdanningen ved NTNU i Ålesund, gir eksempler på helsesykepleierens posisjon i folkehelsearbeidet. I kapittel 4 går Berit Misund Dahl grundigere inn i teori og forskning om helsesykepleierens rolle og identitet. Artikkelforfatteren viser at kritisk refleksjon i praksis kan bidra til å konstruere en sterk profesjonsidentitet. Å være tydelig og trygg i helsesykepleierrollen er viktig når helsesykepleieren skal utøve profesjonen overfor brukere og samarbeidspartnere. Kapittel 5 er skrevet av Berit Misund Dahl og Kari Blindheim, helsesykepleier og førstelektor ved helsesykepleierutdanningen ved NTNU i Ålesund gjennom mange år. Artikkelen omhandler hovedarbeidsfeltet til helsesykepleieren, nemlig helsestasjonen, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom. Artikkelforfatterne beskriver helsesykepleierens nærmeste samarbeids partnere innenfor disse tjenestene og forskning knyttet til arbeidsfeltet. De ser også nærmere på vaksinasjon og vaksinasjonsutfordringer, et aktuelt tema i dagens samfunnsdebatt. Kapittel 6 tar for seg helsesykepleiernes læring i praksis og bygger på forskning på studenters praksiserfaringer fra helsesykepleiertjenesten. Artikkelens forfattere er Esther Hjälmhult, helsesykepleier med doktorgrad og lang fartstid fra Høgskolen på Vestlandet, og Ragnhild Sollesnes, helsesykepleier

Kapittel 1 Introduksjon til helsesykepleierfeltet

og førstelektor ved Høgskolen på Vestlandet og mangeårig studieprogramleder for helsesykepleierutdanningen i Bergen. I kapittel 7 presenterer Ina Borup teori om og forskning på helsefremming, kommunikasjon og læring og sin egen forskning på helsesamtalen. Artikkel forfatteren er helsesykepleier, dosent og doktor i «Public Health», og har mellom annet et langt arbeidsforhold ved Nordic School of Public Health NHV, inntil institusjonen ble avviklet i 2014. Kapittel 8 er skrevet av Bengt Lindström, som ser nærmere på helsefremmende arbeid knyttet til Antonovskys teori om salutogenese. Artikkel forfatteren er samfunnsmedisiner, barnelege og leder for IUHPEs globale arbeidsgruppe for salutogenese. Han var verdens første professor i salutogenese, og regnes blant verdens fremste forskere på helsefremmende forskning. Kapittel 9 er skrevet av Berit Misund Dahl og omhandler helsesykepleiernes kunnskapsgrunnlag og den kunnskapsbaserte praksisen. Kunnskapsbasert praksis, som nærmest er blitt et mantra i dagens helse- og velferdsutdanninger, går ut på å oppfylle standarder for profesjonsutøvelse og gi rom for kritisk refleksjon. I dag vektlegges det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget og det relasjonelle arbeidet sterkere enn tidligere. Kapittel 10 setter søkelyset på skjønnsutøvelsen i helsesykepleiefaget. Artikkelforfatteren Anne Clancy, som er helsesykepleier og professor ved Universitetet i Tromsø, utforsker skjønnsbegrepet og stiller spørsmål ved hva det er helsesykepleieren «skjønner» når hun eller han gjør faglige vurderinger. Hun henter eksempler fra sin egen og andres forskning på helsesykepleierpraksis. Clancy har bidratt med omfattende forskning på ulike sider ved helsesykepleierprofesjonen og har også publisert en rekke artikler om temaet. Kapittel 11 presenterer Public Health Intervention Wheel, et verktøy som helsesykepleierne kan bruke til å synliggjøre de ulike arbeidsfeltene i helsesykepleien. Artikkelforfatteren Kari Glavin, helsesykepleier og professor ved VID Vitenskapelige Høgskole, har oversatt verktøyet fra amerikanske til norske forhold. Glavin har utført omfattende forskning og forfattet flere bøker om helsesykepleie. Hun har særlig forsket på barseldepresjon og andre tema relatert til helsestasjons- og helsesykepleietjenesten. Kapittel 12 tar for seg tverrprofesjonelt samarbeid og presenterer forskning på helsesykepleieres erfaring med slikt samarbeid. Artikkelen er skrevet av Synnøve Hofseth Almås og Berit Misund Dahl. Almås har doktorgrad i tverrprofesjonell læring, er dosent ved NTNU i Ålesund og har forsket mye

18 | 19

HELSESYKEPLEIE

En grunnbok

på tverrprofesjonelt samarbeid mellom ulike profesjonsgrupper. Misund Dahl bidrar med forskning på helsesykepleiere. Artikkelforfatterne tar utgangspunkt i tradisjonell profesjonsteori og knytter den til helsesykepleierprofesjonen. Kapittel 13 er skrevet av Arne Orvik, som ser på helsesykepleien fra et organisasjon- og ledelsesperspektiv. Artikkelforfatteren har doktorgrad i sosiologi, er dosent ved NTNU i Ålesund og har forsket på og skrevet bøker om sykepleierprofesjonens organisatoriske utfordringer og kvalitetsutvikling, og i dette kapitlet knytter han teori om organisasjon og kvalitetsforbedring til helsesykepleierprofesjonen. Antologien avsluttes med kapittel 14, som tar for seg utviklingstrekk i helse tjenestene og helsesykepleien i et bærekraftsperspektiv. Artikkelforfatterne Arne Orvik og Berit Misund Dahl presenterer teorien på feltet og knytter den til FNs bærekraftsmål og mulige konsekvenser for helsesykepleien. God lesning!

Referanser

Dahl, B.M. (2015). The meaning of professional identity in public health nursing (Doktoravhandling). Universitetet i Bergen. Lindström, B. & Eriksson, M. (2011). From health education to healthy learning: Implementing salutogenesis in educational science. Scandinavian Journal of Public Health, 39(Suppl 6): 85–92. Meld. St. 4 (2018–2019) (2018). Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

20 | 21

Kapittel 2

Helsesøstertjenestens historiske utvikling Lisbeth Gravdal Kvarme

I dette kapitlet belyser vi noen trekk fra den historiske utviklingen om helsefremmende og forebyggende arbeid i helsesøstertjenesten. Vi ser på bakgrunnen for at helsesøsterutdanningen ble etablert i Norge i 1947 og på pioner helsesøstrenes arbeid.

Smittsomme sykdommer i middelalderen

På 1300-tallet ble landet rammet av svartedauden, pesten som regnes som middelalderens største katastrofe. Epidemien ble kalt den store manndauden, da den utryddet store deler av Europas befolkning. I middelalderen hadde man ikke kjennskap til hvorfor og hvordan sykdom oppsto, eller hvordan smitten spredte seg. Årsakene til sykdommene ble ofte knyttet til overtro. Sanitærforholdene var dårlige, og folk bodde trangt. Fellesbading var alminnelig rundt 1500-tallet, noe som bidro til at syfilis nærmest ble en folkesykdom (Natvig, 1975; Mathisen, 1993; Fause & Micaelsen, 2002).

Bekjempelse av smittsomme sykdommer og naturvitenskapens gjennombrudd

Etter naturvitenskapens gjennombrudd på 1500- og 1600-tallet ble synet på helse mer individ- og sykdomsorientert. Sykdom ble nå knyttet til forstyrrelser og svikt i menneskets indre organer. Utviklingen innenfor medisin og bakteriologi styrket synet på at sykdommer skyldes slike faktorer (Kristoffersen, 1997). Anatomi og fysiologi ble vektlagt mer etter hvert som man fikk mer kunnskap om kroppen. Bekjempelsen av kopper er et eksempel på at kjennskap til spesifikke metoder for å unngå sykdom, fikk betydning for folks helse. Kopper er en smittsom

HELSESYKEPLEIE En grunnbok

sykdom som har vært kjent siden oldtiden. Sykdommen skyldtes virus, den ga utslett og blemmer og tok livet av dem som på forhånd var syke og svake. På 1700-tallet døde hvert femte norske barn før fylte ett år, og kopper var den vanligste årsaken til spedbarnsdødelighet (Mæland, 1999, NOU, 1991: 10). Da loven om vaksinasjon mot kopper kom i 1810, fikk man mer kontroll med den alvorlige sykdommen. For å sikre at alle tok vaksinen, ble det innført påbud om å vise vaksinasjonsattest ved konfirmasjon, giftermål og sesjon (Schiøtz, 2003). I 1796 fant den engelske legen Edward Jenner (1749–1823) ut at innpoding av kukopper ga mennesket effektiv beskyttelse mot den livstruende sykdommen. Jenner oppdaget at budeiene som fikk kukopper, ikke ble smittet av den vanlige koppesykdommen. Ordet vaksine kommer av vacca, det latinske ordet for «ku» (Mathisen, 1993). Som nevnt ble koppevaksinasjon påbudt i Norge i 1810. Som oftest var det jordmødre som utførte vaksinasjonsarbeidet (Søraa, 1984). Den østerrikske legen Robert Koch (1843–1910), som var professor i hygiene og bakteriologi, påviste tuberkelbasillen i 1882. I 1922 klarte de franske bakteriologene Albert Calmette (1863–1933) og Jean C. Guerin (1924–2015) å gjøre tuberkelbasiller fra kveg uskadelige for mennesker. De laget BCGvaksinen, som ble gitt til nyfødte barn (Natvig, 1975).

Helseforholdene på 1800- og 1900-tallet

I 1814 var Norge et fattig land som måtte bygge opp et eget helsevesen etter frigjøringen fra Danmark. I 1815 var det 885 431 innbyggere og 160 leger i Norge (NOU, 1991: 10), og infeksjonssykdommer og underernæring var de mest utbredte helseproblemene. Tuberkulose, syfilis og spedalskhet dominerte blant de kroniske infeksjonssykdommene, mens tyfus, lungebetennelse, dysenteri og kolera var de mest utbredte akutte sykdommene. Utviklingen av folkehelsen på 1900-tallet gjaldt i stor grad fattigdoms relaterte sykdommer, særlig infeksjoner og sykdommer som skyldtes feil- og underernæring. Endringer i boligstandard, sysselsetting, ernæring, hygiene og utdanning bidro til å drive infeksjonssykdommene tilbake. Det samme gjorde folkeopplysningsarbeidet og de medisinsk-vitenskapelige oppdagelsene på slutten av 1800-tallet (Mæland, 1999).

Kapittel 2 Helsesøstertjenestens historiske utvikling

Kampen mot tuberkulosen

Tuberkulose var en sykdom som rammet mange familier på begynnelsen av 1900-tallet. Sykdommen utviklet seg vanligvis snikende. Symptomene var nedsatt matlyst, avmagring, feber, hoste, åndenød og blodspytt. Tuberkulose smitter gjennom dråpesmitte. Folk flest visste ikke hvordan de skulle verge seg mot sykdommen. De færreste hadde innlagt vann, og hver familie hadde som oftest ett felles vaskevannsfat. I tillegg hadde de en bøtte med vann med en felles øse i som alle drakk av. Søsken lå som regel i samme seng, og det var flere senger på hvert rom. Dårlig ernæringstilstand og hygiene bidro til utviklingen av tuberkulose. Derfor var de familiene som var dårligst stilt, mest utsatt for sykdommen (Kristoffersen, 1997; Forfang, 1998). Utbredelsen av tuberkulose nådde sitt klimaks på begynnelsen av 1900-tallet. Det var 2,2 millioner innbyggere i Norge i 1900, og 7500 mennesker døde av tuberkulose det året. Ved århundreskiftet skyldtes hvert femte dødsfall i Norge tuberkulose (Kristoffersen, 1997), og det var den hyppigste dødsårsaken fram til 1930 (Skogheim, 1993). På hospitalene var det gangkoner uten utdanning som stelte de syke, og arbeidet ble sett på som lavstatusarbeid (Mathisen, 1993; Wyller, 1978). Dette ble det en endring på etter at Florence Nightingale startet den første syke pleierutdanningen.

Florence Nightingale – den første hygienesykepleieren

Florence Nightingale (1820–1910) ble født i England i 1820 og regnes som en sykepleiepioner av verdensformat. Hun var en reformator på mange felt, blant annet som hygieniker. Nightingale bidro til kvinners rett til utdanning og selvstendig arbeid. Hennes innsats under Krimkrigen førte til et gjennombrudd for moderne sykepleie. Hun bedret de sanitære forholdene og endret kostholdet, slik at dødstallene blant de sårede sank fra 42 til 22 prosent, og blant de epidemisk syke fra 60 til 2,21 prosent. I 1860 startet Florence Nightingale en sykepleierskole ved St. Thomas Hospital i London. Senere ble flere Nightingale-skoler etablert etter mønster fra denne. Nightingale arbeidet også med å utdanne jordmødre og etablere et system av helsesøstre (health visitors) som skulle oppsøke kvinner og barn i hjemmene. Barnets og morens helse skulle stå i fokus. Slik bidro Florence Nightingale til å legge grunnlaget for etableringen av helsesøstertjenesten (Kirkevold & Ekern, 2001; Solvang, 2002). Nightingale

22 | 23

HELSESYKEPLEIE En grunnbok

la vekt på opplæring i hygiene for å forhindre infeksjoner blant pasientene. Hun viste at det var mulig å innføre et ordnet hospitalstell med hygiene, riktig diett og god sykepleie under krigsforhold (Wyller, 1978). Nightingale mente at forebyggende helsearbeid var en av de viktigste oppgavene en sykepleier kunne utføre, og hun hadde et tydelig folkehelseperspektiv. Nightingale mente at sykepleierne hadde to hovedoppgaver: å pleie syke og arbeide forebyggende for å holde folk friske (Green, 1993). Inspirert av Nightingale og på grunn av det store behovet for sykepleie blant de fattige immigrantene i New York startet Lillian Wald (1867–1940) utdanning i hjemmesykepleie på slutten av 1800-tallet. Gjennom arbeidet kom Wald fram til at sykdom i hjemmet hadde sin opprinnelse i større samfunnsmessige problemer. Hun kanaliserte sykepleiernes innsats mot å forbedre miljøet ved å bedre de sanitære forholdene, og hun var også opptatt av å øke immigrantenes muligheter for sysselsetting, utdanning og rekreasjon. Det var Wald som innførte begrepet public health nursing (Green, 1993; Ruel, 2014; Glavin & Gjevjon mfl., 2016).

Helsesøstertjenesten og helsesøsterutdanning

Sundhedsloven av 1860 er en milepæl i det forebyggende arbeidets historie og ga retningslinjer for distriktslegenes arbeid. De hadde mange oppgaver å ivareta, og derfor ble ofte det forebyggende arbeidet forsømt til fordel for det kurative. Distriktslegen trengte en medhjelper til det forebyggende helsearbeidet. Etter hvert som man fikk mer kunnskap om forebygging av infeksjonssykdommer, var det viktig å få formidlet informasjon om hvordan disse sykdommene kunne forebygges, til folk flest. Den gryende helseopplysningsbølgen, som ble en viktig del av helsesøstertjenesten, startet med de frivillige organisasjonenes, menighetenes og enkeltpersoners innsats og interesse for å spre opplysninger (Solberg, 1995; Glavin & Kvarme, 2003). Den nye kunnskapen om kostholdets betydning for helsen førte til at det ble satt i gang helsekontroller av mor og barn (Schiøtz, 2003). Helsearbeidet for mor og barn ble forsterket med helsestasjoner etter initiativ fra Katti Anker Møller (1886–1945) (Seip, 1994). Navnet helsesøster omtales for første gang i Norge i bladet Menighetssøsteren i 1925 (Andersen, 1925). Norsk Sykepleierskeforbund tok i 1925 initiativ til å opprette «kurs for overordnede og undervisende sykepleiersker, samt sosialarbeidere» (senere Norges Sykepleierhøgskole) (Glavin & Kvarme, 2003, s. 43).

ISBN 978-82-450-2505-7

,!7II2E5-acfafh!

Berit Misund Dahl (red.) Helsesykepleie En grunnbok

Berit Misund Dahl (red.)

Helsesykepleie En grunnbok