Issuu

Carl Henrik Knutsen Hva er egentlig et demokrati, og hvordan kan vi måle det? Hvilke forhold gjør et demokrati robust, og hva kan føre et land i mer autoritær retning? Og har demokrati noe å si for økonomisk utvikling, ulikhet eller utdanningspolitikk?

« I en tid der demokratier verden over opplever tilbakegang og valgte ledere konsentrerer makten i egne hender, er det en fryd å lese Carl Henrik Knutsens strålende formidling av årsaker til demokratier og diktaturers fremvekst. Grundige analyser og store datamengder presenteres engasjert og i en tilgjengelig form. Dette er forskningsformidling – på norsk – på høyt internasjonalt nivå. Lise Rakner, Universitetet i Bergen

Iblant kommer det bøker som gir fred i sjelen. Som rolig og bestemt tar meg, den forvirrede og oppkavede leseren, i hånden. Demokrati og diktatur er en sånn bok. For første gang vet jeg hva et demokrati egentlig er. For første gang vet jeg hva diktaturer er gode på. Og endelig vet jeg hvorfor demokratiet er best. For med denne boka under vesten er jeg blitt trygg på at vårt demokratiske opplegg vinner. Sånn sett har denne boka også gjort meg mer selvsikker og sexy. For ingenting er mer tiltrekkende enn et menneske som har

Denne boken gir en bred innføring i hva et demokrati er, hvordan et demokratisk styresett skiller seg fra et diktatur, og hvordan vi går frem for å måle forskjellige politiske regimer. Den gjør rede for årsaker til demokratisering og demokratisk stabilitet, og hvilke økonomiske og andre eﬀekter demokrati kan ha. Slik vil den være et kjærkomment og viktig tilskudd til pensumlitteraturen for studenter i statsvitenskap og andre samfunnsvitenskapelige fag. Boken er også et forskningsbasert bidrag til den bredere samfunnsdebatten om demokratiet og dets årsaker og eﬀekter. Boken gir en god oversikt over sentrale forskningstema og metodiske utfordringer i den internasjonale demokratiforskningen. Ett trekk ved den politiske utviklingen i verden gjennom historien er at demokratisering ser ut til å gå i bølger og motbølger. Med de senere års utvikling i store land som Brasil, India, Tyrkia og USA, har mange stilt spørsmålet om vi nå er inne i en global autokratiseringsbølge. Ved hjelp av solide metodiske verktøy og nye datasett som Varieties of Democracy, kan man undersøke slike endringer på en mer systematisk måte enn tidligere.

empirien på sin side i forsvaret av det liberale folkestyret. Harald Eia

» ISBN 978-82-450-3262-8

DEMOKRATI

DIKTATUR Carl Henrik Knutsen (f. 1981) er blant landets fremste demokratiforskere. Han er professor i statsvitenskap og forskningsgruppeleder ved Universitetet i Oslo og har en bistilling som seniorforsker ved PRIO. Knutsen er en av lederne for det internasjonale Varieties of Democracy-prosjektet, og han leder også ﬂere andre større prosjekter, blant annet et ERC-prosjekt om politikk i diktaturer.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 2

13.01.2021 10:56:24

Carl Henrik Knutsen

DEMOKRATI og

DIKTATUR

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 3

13.01.2021 10:56:24

Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3262-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsiden: Protester i Santiago, Chile 1.11.2019. Foto: Jeremias Gonzalez / NurPhoto via Getty Images

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 4

13.01.2021 10:56:24

Til AngÃ©lique

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 5

13.01.2021 10:56:24

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 6

13.01.2021 10:56:25

Forord Forfattere bruker ofte å skrive i forordet at boken er resultatet av en lang og tung prosess. I dette tilfellet må påstanden kvalifiseres: Å skrive denne boken kan umulig betegnes slik – det har tvert imot vært fryktelig morsomt, og det har gått relativt raskt. Tusen takk til familien min – Angélique, Carl Frederik og Caroline – som har holdt ut med at jeg sniker meg unna på kveldstid eller på søndag formiddag for å skrive om demokratier og diktaturer. Jeg vil også rette en stor takk til Fagbokforlaget, og spesielt min redaktør og kontakt i forlaget, May Helene Solberg, for å ha hatt troen på og bidratt til å inspirere dette prosjektet. May Helene har vært svært viktig både som motivator og rådgiver i denne prosessen, og hun har gitt svært grundige kommentarer og mange konkrete forslag til forbedringer i hele teksten. Hun skal ha mye av æren for at dette bokprosjektet ble realisert og at sluttproduktet ble så godt som det ble. Jeg er også svært takknemlig for skrivestipendet fra Fagbokforlaget, som gjorde det enklere å prioritere det viktige arbeidet med å skrive en bok om demokrati og diktatur på norsk (blant andre viktige og tidkrevende forsknings-, formidlingsog undervisningsoppgaver). En ekstra stor takk rettes til Sirianne Dahlum, Bjørn Erik Rasch og Tore Wig for å ha lest grundig gjennom førsteutkastet til boken og gitt svært grundige og gode tilbakemeldinger. Manuset ble mye bedre etter at kommentarene og forslagene deres ble inkorporert. Tusen takk også til Harald Eia for kommentarer og innspill. Tiden jeg har brukt på å studere og lære om alle fenomenene som jeg her skriver om, er naturligvis svært mye lengre enn tiden det tok å skrive selve boken, selv om det fortsatt blir feil å kalle denne lengre prosessen tung. Jeg har vært så heldig å få forske aktivt på mange av de spennende temaene og spørsmålene som tas opp i bokens ulike kapitler, noe som reflekteres i de mange referansene til studier jeg selv har vært med på. Dette kan selvsagt tolkes som et tegn på et litt for oppblåst selvbilde, og det kan jo være noe i den tolkningen. En hyggeligere tolkning er at denne boken virkelig representerer forskningsbasert formidling, og at jeg har valgt å fokusere på temaer og studier jeg kjenner grundig til.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 7

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

Tematikken som blir tatt opp i kapittel 6 – de økonomiske konsekvensene av demokrati og diktatur – er den jeg lengst har hatt et forhold til, og som jeg har jobbet mest med. Min bacheloroppgave i statsvitenskap (2004), samt masteroppgavene i henholdsvis statsvitenskap (2006) og samfunnsøkonomi (2007), omhandlet dette temaet. Det samme gjelder ph.d.-avhandlingen min i statsvitenskap fra 2011 og en lang rekke forskningsartikler som jeg enten har skrevet alene eller sammen med dyktige kolleger. Jeg har også lenge vært brennende opptatt av hvordan man kan og bør definere og måle demokrati og diktatur. Dette var blant annet temaet for min aller første internasjonale forskningsartikkel fra 2010, og det er utgangspunktet for mitt arbeid med det såkalte Varieties of Democracy-prosjektet (V-Dem) som jeg er med på å lede, og som jeg skriver om spesielt i kapittel 2 og 3. I senere år har jeg også jobbet mye med ulike årsaker til regimeendring og regimestabilitet både i demokratier og diktaturer, og her har jeg hatt en lang rekke samarbeidspartnere. Mange av disse artiklene danner utgangspunkt for ulike diskusjoner i denne boken. Jeg refererer spesielt til funn fra regresjonsanalyser og andre mer komplekse statistiske analyser gjort i disse artiklene, blant annet fordi jeg da unngår å inkludere denne typen systematiske analyser i boken. Interesserte lesere henvises til å søke opp referansene og fordype seg i disse studiene, som gir empirisk belegg for påstandene som fremmes her. I løpet av tiden min som forsker har jeg lært enormt mye av veiledere, veiledningsstudenter, vitenskapelige assistenter, gode kolleger og ikke minst medforfattere. Det er på sin plass å takke dere alle for deres indirekte – men ikke desto mindre viktige – bidrag til denne boken. Det er for mange personer til at jeg kan liste opp alle i dette forordet. Noen bør likevel fremheves spesielt. Denne boken kunne ikke ha blitt til uten deres viktige bidrag til medforfattede studier, innsamling av data og mange fruktbare samtaler om hvordan demokratier og diktaturer fungerer. Spesielt vil jeg her rette en stor takk til mine fantastiske kolleger ved Universitetet i Oslo, PRIO og andre institusjoner som har vært med på å samskrive en eller flere av artiklene som jeg trekker tungt på i ulike kapitler i denne boken, nemlig Sirianne Dahlum, Vilde Lunnan Djuve, Haakon Gjerløw, Håvard Hegre, Håvard Mokleiv Nygård, Magnus Bergli Rasmussen, Espen Geelmuyden Rød, Simone Wegmann og Tore Wig. Dere er alle en fryd å jobbe med!

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 8

13.01.2021 10:56:25

FORORD

Videre må jeg rette en stor takk til den store internasjonale gjengen bak V-Dem, ikke minst for god innsats og flott samarbeid med å samle inn data, men også for medforfatterskap på flere studier som jeg trekker på i denne boken. Denne gjengen er også for stor til å liste opp, men jeg vil spesielt fremheve de andre «V-Dem PIs» – Michael Coppedge, John Gerring, Staffan Lindberg, SvendErik Skaaning og Jan Teorell. Jeg har lært mye av dere alle sammen! Endelig vil jeg rette nok en takk til familien min for de flotte hverdagene vi har sammen, men også for å ha lyttet til og diskutert demokratiforskning med meg (selv når dere heller har lyst til å se på Netflix eller gjøre noe annet morsomt). Dere er en tålmodig og flott gjeng! Denne boken hadde ikke blitt til uten dere, og spesielt ikke uten Angélique, som denne boken er dedisert til. Oslo, 3. januar 2021 Carl Henrik Knutsen

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 9

13.01.2021 10:56:25

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 10

13.01.2021 10:56:25

Innhold Kapittel 1

Hva er demokrati og diktatur?.............................................................................................

1.1 Mathieu Kérékou og Louis Napoleon – diktatorer og demokratisk valgte ledere ................................................................................................................................. 1.2 Politisk regime og regimetype ................................................................................................ 1.3 Minimalistiske, institusjonelle demokratiforståelser: Konkurransedemokrati ....... 1.4 Demokrati i to dimensjoner: Konkurranse og deltakelse.............................................. 1.5 Maksimalistiske demokratibegrep og substansielle demokratideﬁnisjoner............ 1.6 Vanlige varianter av tykkere demokratibegrep ................................................................. i. Liberalt demokrati ................................................................................................................. ii. Deltakerdemokrati ................................................................................................................ iii. Deliberativt demokrati ........................................................................................................ iv. Egalitært demokrati ..............................................................................................................

13 19 23 26 31 35 37 38 38 39

Kapittel 2

Hvordan måler vi demokrati og diktatur? .................................................................... 2.1 Dikotome demokratimål: ACLP/DD og BMR .................................................................... 2.2 Kontinuerlige demokratimål: Polity og Freedom House ............................................... 2.3 Polyarchy-indeksen fra V-Dem .............................................................................................. 2.4 Ulike demokratibegrep krever ulike mål: Tykkere demokratiindekser fra V-Dem ... i. Liberal komponent ................................................................................................................ ii. Deltakende komponent ...................................................................................................... iii. Deliberativ komponent ....................................................................................................... iv. Egalitær komponent ............................................................................................................. 2.5 Et diktatur kan være så mangt: Autokratitypologier.......................................................

41 43 47 56 63 65 66 67 68 69

Kapittel 3

Demokratiets historie fra 1789 og til i dag................................................................. 3.1 Demokratibølger globalt og regionalt ..................................................................................

75 75

3.2 Mer nyanserte trender: Institusjonell utvikling gjennom den moderne historien ......................................................................................................................................... 3.3 Flere bølger? Hvordan regimer har brutt sammen ..........................................................

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 11

92 98

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

Kapittel 4

Årsaker til demokrati og diktatur I: Økonomisk utvikling og ulikhet ......... 103 4.1 Økonomisk utvikling................................................................................................................... 104 4.2 Strukturelle forhold i økonomien .......................................................................................... 112 4.3 Kortsiktige økonomiske endringstrekk ................................................................................ 115 4.4 Ulikhet ............................................................................................................................................. 118

Kapittel 5

Årsaker til demokrati og diktatur II: Institusjoner og kultur............................. 125 5.1 Institusjoner I: Presidenter, parlamenter og demokratisk stabilitet .......................... 126 5.2 Institusjoner II: Autokratitype og demokratisering ......................................................... 129 5.3 Institusjoner III: Valg i diktaturer og demokratisering .................................................... 132 5.4 Kultur I: Liberale verdier i befolkningen og demokrati .................................................. 136 5.5 Kultur II: Religion og demokratisering ................................................................................. 140

Kapittel 6

Konsekvenser av demokrati og diktatur I: Økonomisk vekst og infrastruktur .................................................................................... 145 6.1 Skyskrapere og andre hvite elefanter .................................................................................. 146 6.2 Diktaturer, investeringer og industrialisering .................................................................... 149 6.3 Demokrati og økonomisk vekst.............................................................................................. 153 6.4 Dum politikk i diktaturer, og demokratiet som sikkerhetsnett ................................... 163

Kapittel 7

Konsekvenser av demokrati og diktatur II: Utjevning, utdanning og helse ............................................................................................. 175 7.1 Demokrati og utdanning........................................................................................................... 177 7.2 Demokrati og «menneskelig utvikling» ................................................................................ 181 7.3 Demokrati, omfordeling og ulikhet ....................................................................................... 184 7.4 Fordelingspolitikk i diktaturer ................................................................................................. 190

Kapittel 8

Konklusjon ........................................................................................................................................ 195 8.1 Sammendrag ................................................................................................................................. 196 8.2 Demokratiforskningen – hvor står den, og hvor går den? ........................................... 200 8.3 Utvikling på data- og metodefronten .................................................................................. 201 8.4 Hvilke temaer forsker demokratiforskere på? ................................................................... 204 8.5 To store utfordringer for forskning på demokrati ............................................................ 205

Litteratur ............................................................................................................................................ 209

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 12

13.01.2021 10:56:25

Kapittel 1

Hva er demokrati og diktatur?

1.1 Mathieu Kérékou og Louis Napoleon – diktatorer og demokratisk valgte ledere Benin er en tynn stripe av et vestafrikansk land klemt inne mellom Togo og Nigeria, med omtrent 10 millioner innbyggere. Her var militæroffiseren Mathieu Kérékou president fra 1972 til 1991 og deretter fra 1996 til 2006. Dermed var han den mest sentrale politiske figuren i Benin etter landets selvstendighet fra det franske kolonistyret i 1960, med to lange perioder som president. Hvorfor er han en relevant type å omtale i et kapittel om hva demokrati og diktatur er? Kérékou er interessant fordi han ledet både et diktatorisk og et demokratisk regime i landet – han var både diktator og demokratisk valgt leder i Benin. Så sent som i 1989 svarte han på streiker og gryende masseprotester med brutal undertrykkelse, som ledet til arrestasjoner og dødsfall (Allen 1992: 47). Noen år senere tjente han som leder for en demokratisk valgt regjering. Dette eksemplet slår bena under en utbredt forestilling om at demokratiske ledere alltid er moralsk overlegne de «onde» diktatorene. Hva var det så som skilte Kérékous to presidentperioder? På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var Benin preget av streiker (blant universitetsstudenter, lærere og byråkrater) og masseprotester som skulle undergrave fundamentet for Kérékous sosialistiske ettpartiregime. Satt under massivt press kom den gamle diktatoren med en overraskende kunngjøring 5. desember 1989: Regimepartiet (People’s Revolutionary Party of Benin) gikk bort fra sin ideologiske tilknytning til marxist-leninismen. 9. desember

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 13

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

samme år aksepterte han overgangen fra ettparti- til flerpartiregime og frie valg (Bratton og van de Walle 1997: 1). En stor nasjonal konferanse ble avholdt i februar 1990 med deltakere fra ulike organisasjoner, opposisjonsgrupperinger og samfunnslag. Deltakerne på denne konferansen vedtok etter hvert å erklære den gamle grunnloven ugyldig. En ny grunnlov trådte i kraft, og ulike sivile rettigheter fikk sterkere beskyttelse. Videre ble det i begynnelsen av 1991 avholdt parlaments- og presidentvalg, der Kérékou tapte for Nicéphore Soglo. Kérékou aksepterte nederlaget og uttrykte anger og vilje til å endre seg (Bratton og van de Walle 1997: 2). Dermed var Benins overgang til et demokratisk regime fullbyrdet. Ved neste valg i 1996 kom Kérékou tilbake og vant. I løpet av et svært kort tidsrom ble Benin dermed et av de tidligste eksemplene på demokratisering i Afrika sør for Sahara, igangsatt av folkelig mobilisering og videreutviklet gjennom den nasjonale konferansen (et eksempel som ble etterlignet av andre afrikanske land som demokratiserte senere på 1990-tallet). Den demokratiske styreformen har overlevd i flere afrikanske land, man har hatt brukbar beskyttelse av ulike politiske og sivile rettigheter, og sittende regjeringer går frivillig av ved valgnederlag – noe som er et sentralt kjennemerke på et velfungerende demokrati (Przeworski mfl. 2000). Disse trekkene – frie flerpartivalg samt beskyttelse av sivile rettigheter (for eksempel knyttet til organisasjonsfrihet og ytringsfrihet) – er blant de mest sentrale når forskere skal definere hva et demokrati er, og hvordan det skiller seg fra et diktatur. Dette fremgår også av Benins skår på den såkalte Polyarchyindeksen i datasettet fra Varieties of Democracy (V-Dem) (Coppedge mfl. 2019a). Polyarchy-indeksen er ett av flere demokratimål som vil bli beskrevet grundigere i delkapittel 2.3. Her skal det bare nevnes at Polyarchy kan variere mellom 0 (minst demokratisk) og 1 (mest demokratisk), og at den er et godt mål på såkalt valgdemokrati. Med valgdemokrati mener vi politiske systemer der det er reell konkurranse om makten ved valg (opposisjonen har en god sjanse til å vinne), og der store deler av befolkningen kan delta. De viktigste bestanddelene i den sammensatte Polyarchy-indeksen er mer spesifikke enkeltindikatorer på frie og rettferdige valg, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og stemmerett.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 14

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

Skår på Polyarchy-indeksen

0,8

0,6

0,4

0,2

0 1960 Figur 1

1970

1980

1990 År

2000

2010

Benins skår på V-Dems Polyarchy-indeks fra 1960 til 2018. Note: Den heltrukne linjen angir det såkalte punktestimatet (det beste anslaget på demokratiskåren i et gitt år), mens de stiplede linjene antyder usikkerheten i skåren på Polyarchy-indeksen ved å angi henholdsvis V-Dems «high code» og «low code» (±1 standardavvik). Se delkapittel 2.3 for detaljer om Polyarchyindeksens oppbygning.

Figur 1 viser Benins Polyarchy-skår fra 1960 til 2018. Rett etter løsrivelsen fra kolonimakten Frankrike i 1960 økte Benins skår i en kort periode, før den sank på midten av 1960-tallet. Deretter gikk den noe opp på slutten av 1960-tallet, før den falt betydelig etter militærkuppet som brakte Kérékou til makten i 1972. Rundt midten av 1970-tallet var Benins skår på Polyarchy-indeksen nede på 0,09.1 For å illustrere hvor udemokratisk denne skåren er: I 2018 var det bare 1

Legg imidlertid merke til de stiplede linjene i figur 1 – de angir usikkerheten rundt det beste estimatet på hva Polyarchy-skåren faktisk var på ethvert tidspunkt. Det er flere kilder til usikkerhet i demokratimål. Blant annet vil selv godt informerte eksperter vurdere lands politiske praksiser og hvor demokratiske de er, noe ulikt. Anslaget på usikkerheten i Polyarchy-indeksen skyldes i stor grad at ulike landeksperter som bidrar til V-Dem-kodingen, har ulike vurderinger på alt fra hvor frie og rettferdige valgene er, til hvor sterk beskyttelsen av ytringsfriheten er i praksis.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 15

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

fem land i verden som hadde en skår på 0,09 eller lavere, nemlig Qatar, NordKorea, Kina, Eritrea og Saudi-Arabia. Det mest iøynefallende med figur 1 er det dramatiske hoppet som skjer rundt 1990. Denne økningen i Polyarchy-skår er i tråd med beskrivelsene ovenfor av Kérékou-regimets fall og det nye demokratiske regimets fremvekst. I 1989 var Polyarchy-skåren til Benin fortsatt nede på svært lave 0,12, mens den i 1992 hadde steget til 0,63 – ikke langt bak etablerte demokratier med en lengre historikk med frie og rettferdige valg målt i det samme året, slik som Botswana (skår på 0,71), India (0,73), Japan (0,80) og Storbritannia (0,82). Noe variasjon til tross har Benin – også i årene der Kérékou har sittet som president etter å ha vunnet flerpartivalg – holdt seg ganske konsistent på Polyarchy-skårer mellom 0,6 og 0,7 og har i så måte fortjent å beholde demokrati-merkelappen. Eksemplet Benin viser altså at land kan gå gjennom demokratiske endringer relativt raskt, men også at tidligere diktatorer kan bli demokratisk valgte ledere. Når det med demokratiseringen ble mindre undertrykkelse og sensur, var det ikke fordi «nye og snille» ledere tok over. Endringene i Benin kom heller av at det politiske systemet endret seg, og det nye systemet la helt andre føringer på hvordan lederne kunne og ville føre politikk og oppføre seg. Den samme lederen kan ha insentiver til å føre en ganske annen politikk når systemet rundt endrer seg. Før vi går videre til de mer generelle definisjonene av demokrati og diktatur, skal vi kort se på et annet eksempel på en person som har fungert både som demokratisk valgt leder og diktator. Louis Napoleon (1808–1873), eller Napoleon III, var nevø av den enda mer kjente Napoleon Bonaparte. I 1848, som var et viktig år i europeisk demokratihistorie, ble Louis Napoleon valgt som den første presidenten av Den andre franske republikk, og han ble valgt inn med god margin. Valgene ble avholdt med allmenn stemmerett for menn og må anses som relativt demokratiske, iallfall om vi sammenligner med de fleste andre valg i verden på 1800-tallet. Louis Napoleon skulle imidlertid komme til å gå i motsatt retning av Kérékou: Napoleons Frankrike beveget seg fra å være relativt demokratisk til å bli relativt autoritært. Ifølge den gjeldende grunnloven for Den andre franske republikk kunne presidenter kun sitte i én periode før de måtte gi fra seg makten. Som mange andre ledere både før og etter ham var imidlertid Louis Napoleon lite villig til å gi fra seg makten. Den 2. desember 1851 foretok han derfor det som

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 16

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

ofte kalles for «selvkupp» eller autogolpe. Han fikk potensielle motstandere arrestert og innførte streng sensur. Med en ny grunnlov fra 1852 konsentrerte han makten ytterligere i sine egne hender, og senere samme år ble han utpekt til keiser med tittelen Napoleon III. Han ble sittende ved makten til 1870, da hæren han ledet ble omringet av prøyssiske styrker under den fransk-prøyssiske krigen, og han måtte kapitulere.

Skår på Polyarchy-indeksen

0,4

0,3

0,2

0,1 1790

1800

1810

1820

1830

1840

1850

1860

1870

År Figur 2

Frankrikes skår på V-Dems Polyarchy-indeks fra 1789 til 1870. Note: Den heltrukne linjen angir «beste gjetning»/punktestimatet, mens de stiplede linjene antyder usikkerheten i skåren på Polyarchy-indeksen ved å angi henholdsvis V-Dems «high code» og «low code» (± 1 standardavvik).

Frankrikes skår på V-Dems Polyarchy-indeks fra 1789 til 1870 er angitt i figur 2. I revolusjonsåret 1848 skåret Frankrike 0,36 på indeksen, opp fra 0,22 i 1847. Frankrike holdt dermed den høyeste Polyarchy-skåren i verden i 1848 og var verdens mest demokratiske land ifølge denne indeksen, med USA på andreplass (0,34) og Sverige på tredjeplass (0,32). I 1853, like etter Louis Napoleons selvkupp, var Polyarchy-skåren halvert fra sin 1848-verdi til skarve 0,18. Dette plasserte Frankrike rett bak land som Mexico (0,20) og Bolivia (0,20) det året.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 17

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

Frankrike forble relativt udemokratisk frem til Napoleon III ble drevet fra makten etter nederlaget mot prøysserne og deres allierte. Louis Napoleon hadde altså tatt over makten i datidens mest demokratiske land i 1848, før han gjennomførte et selvkupp og førte Frankrike tilbake i retning diktatur. Etter at han ble drevet fra makten, og med innføringen av Den tredje franske republikk, skulle Frankrike atter en gang bli et av verdens mest demokratiske land (Polyarchy-skår på 0,50 i 1872, kun slått av New Zealand, Sveits og Australia det året). Denne 170 år gamle historien om Louis Napoleons vei mot å bli Napoleon III er ikke bare interessant av historiske årsaker. Den er fortsatt svært relevant for å forstå dagens situasjon i mange land, i den forstand at den illustrerer en vanlig måte demokratier «dør» på (Levitsky og Ziblatt 2018). I de siste tiårene har det nemlig vært slik at de fleste demokratier som har brutt sammen og gått over til diktatur, ikke har endret styresett som følge av militærkupp. I stedet har demokratiske sammenbrudd, eller iallfall svekking av demokratier, kommet av at den valgte lederen – som Recep Tayyip Erdoğan i Tyrkia eller Viktor Orbán i Ungarn – konsentrerer makten i egne hender og svekker eller fullt ut opphever demokratiet (Svolik 2019). Dette fenomenet skal vi diskutere nærmere i kapittel 3, i gjennomgangen av viktige utviklingstrekk blant demokratier og diktaturer verden over fra 1789 til i dag. Før det skal vi i kapittel 2 diskutere hvordan vi kan og bør måle demokrati. Men før vi kan si noe om gode og dårlige målinger, må vi vite hva det er vi egentlig ønsker å måle. Derfor vies resten av dette kapitlet til å diskutere definisjoner som omhandler politiske regimetyper generelt og demokrati og diktatur mer spesifikt. Dersom vi følger praksis fra dagligtalen og bare omtaler regimer som «demokratier» eller «diktaturer» uten nøyaktig å presisere hva vi mener med begrepene, og hvordan vi nøyaktig skal måle dem, risikerer vi å snakke forbi hverandre og feilklassifisere regimer. Med slike unøyaktigheter og manglende presisjon åpner vi også opp for at andre psykologiske mekanismer påvirker hvordan vi klassifiserer regimer. For eksempel kan politisk ideologi farge vår oppfatning av om et regime er «bra» eller «dårlig», og dermed om det fortjener merkelappen «demokrati» eller «diktatur». For å ta to relevante eksempler fra året 2020, vil de som ideologisk heller mot venstresiden og betegner seg selv som sosialister, kanskje være mer tilbøyelige til å klassifisere Nicolás Maduros «bolivarianske regime» i Venezuela som demokrati, mens de som ligger ideologisk nærmere

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 18

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

den populistiske høyresiden kanskje vil være mer tilbøyelige til å klassifisere Viktor Orbáns Ungarn som demokratisk. I den grad vi lar slike ideologiske oppfatninger prege regimeklassifiseringene våre, er vi dårlige statsvitere. Vi trenger klare og presise definisjoner, som tillater oss mer nøyaktig måling av regimer, som igjen åpner opp for mer valide sammenligninger og testing av hypoteser om årsaker til og effekter av ulike politiske regimer. Nøyaktig begrepsbruk og gode mål er nøkkelen til videre forståelse av demokratiets årsaker og effekter. Derfor vil vi i resten av dette kapitlet ta ett steg tilbake og diskutere hva vi mener med begrepene demokrati og diktatur. Hvordan har statsvitere og andre definert disse begrepene opp gjennom historien, og hva er de rådende definisjonene av demokrati og diktatur i dag?

1.2 Politisk regime og regimetype Et politisk regime kan defineres som de uformelle og formelle reglene som bestemmer hvordan man velger hvem som sitter med makt, altså hvordan man velger ledere som tar politiske beslutninger, og hvordan disse lederne kan fjernes.2 Siden ledere kan innsettes og fjernes på mange ulike måter, kan også politiske regimer grupperes etter mange forskjellige kjennetegn og plasseres i ulike kategorier. Et av de aller eldste kategoriseringsskjemaene for politiske regimer finner vi i Aristoteles’ (2000) Politikken. I denne boken, som er nesten 2400 år gammel, klassifiserer Aristoteles regimer etter hvor mange som styrer (én, få eller mange), samt etter om de styrende styrer på grunnlag av egeninteresse eller det bredere fellesskapets interesser. Et eksempel på et nyere prinsipp for å klassifisere politiske regimer er det som fremsettes i Bueno de Mesquita mfl. (2003), der forfatterne blant annet skiller mellom politiske regimer etter antallet medlemmer i den såkalte vinnerkoalisjonen (winning coalition). Vinnerkoalisjonen er de gruppene – det være seg militæroffiserer, byråkrater, godseiere, industrieiere eller arbeidere – som lederen støtter seg til for å bli sittende ved makten. Bueno de Mesquita mfl. er først og fremst opptatt av at antallet mennesker i vinnerkoalisjonen er bestemmende for hvordan ledere oppfører seg, og for hva slags politikk som blir satt ut

2 Det finnes litt ulike varianter av definisjonen på hva et regime er. I tillegg til regler for å innsette og avsette ledere vil noen legge til regler for hvordan (viktige) politiske beslutninger tas, som et kjennetegn på et regime.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 19

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

i livet. Et annet nyere eksempel er Tsebelis (2002), som skiller regimer etter hvor mange aktører og institusjoner som kan fungere som såkalte vetospillere – det vil si aktører og institusjoner som er i posisjon til å stoppe utviklingen av ny politikk dersom de ønsker det. Med flere vetospillere er det vanskeligere å få til politiske endringer som bryter med status quo, og politikken vil preges av større stabilitet og mindre dynamikk. Et tredje eksempel er Cheibub mfl. (2010), som i tillegg til å plassere regimer i (hovedkategoriene) demokrati og diktatur, videre deler demokratiene inn i parlamentariske, semipresidensielle og presidensielle demokratier, og diktaturene i autoritære monarkier, militære regimer og sivile diktaturer. Dette er bare noen av de utallige regimekategoriseringene som finnes i en etter hvert omfattende statsvitenskapelig litteratur om temaet. Den vanligste måten å kategorisere regimer på, både blant dagens statsvitere og i offentlig debatt, er imidlertid etter grad av demokrati. Vi snakker altså om demokratier og diktaturer som regimetyper, der diktaturer ofte blir definert ved sin mangel på demokrati (se f.eks. Przeworski mfl. 2000). Grad av demokrati er ett kjennetegn ved et politisk regime, og det er et kjennetegn som vi kan klassifisere alle regimer etter (på tvers av land og tidsepoker, selv epoker før det «moderne demokratiets» gjennombrudd; se Knutsen, Møller og Skaaning 2016). Regimer som har lik grad av demokrati – det være seg høy eller lav grad – kan selvsagt variere i andre henseender, for eksempel med tanke på størrelsen på vinnerkoalisjonen eller antall vetospillere, eller med hensyn til presidentialisme kontra parlamentarisme. Men de fleste statsvitere anser graden av demokrati som et av de aller viktigste kjennemerkene ved et politisk regime. Til tross for at vi alle forholder oss til begrepene «demokrati» og «diktatur» når vi diskuterer med hverandre eller leser aviser, og de fleste kan enes om at demokratibegrepet er knyttet til flerpartivalg der en stor andel av den voksne befolkningen har stemmerett, er demokratibegrepets innhold svært omstridt. Det finnes et utall spesifikke definisjoner som angir nøyaktig hva demokrati er, og hva som må til for at vi kan ha et demokrati i praksis. Faktisk finnes det så mange forskjellige definisjoner av demokrati at vi må sortere disse definisjonene etter noen kjennetegn. Det er vanlig å dele definisjoner av demokrati inn i følgende typer: 1 kontinuerlige kontra kategoriske (typisk dikotome) definisjoner 2 institusjonelle kontra substansielle definisjoner 3 minimalistiske kontra maksimalistiske definisjoner

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 20

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

Før vi diskuterer disse tre vanlige skillene, vil jeg fremheve at forskjellige demokratidefinisjoner kan kombinere ulike posisjoner langs de tre skillene. For å forespeile et par eksempler på konkrete definisjoner som vi skal diskutere nedenfor:

• Przeworski og kollegers demokratidefinisjon i delkapittel 1.3 er kategorisk, institusjonell og minimalistisk • Dahls demokratidefinisjon i delkapittel 1.4 er kontinuerlig, substansiell og minimalistisk • Beethams definisjon i delkapittel 1.5 er kontinuerlig, substansiell og maksimalistisk Mange andre kombinasjoner finnes i demokratilitteraturen. Men la oss nå se nærmere på hva som ligger i disse tre skillene: 1) Skillet mellom kontinuerlige og kategoriske definisjoner dreier seg om hvorvidt definisjonen av demokrati tillater grader av demokrati, eller om den opererer med klart adskilte kategorier, der et regime enten tilhører en bestemt kategori eller ikke. Kontinuerlige definisjoner på demokrati – som Polyarchymålet benyttet i innledningen – tillater for eksempel at man kan si at dagens skandinaviske land er mer demokratiske enn et land som Tunisia, som igjen er mer demokratisk enn Russland, som igjen er mer demokratisk enn Nord-Korea. Kontinuerlige definisjoner av demokrati tillater altså en mer finmasket rangering av land etter grad av demokrati. Kategoriske definisjoner av demokrati åpner ikke opp for en slik gradert forståelse av demokrati, men opererer heller med klare regimekategorier. Den vanligste undertypen av slike kategoriske demokratidefinisjoner er dikotome demokratidefinisjoner, som deler regimer inn i bare to typer: demokrati og ikke-demokrati. Sistnevnte regimeform kalles gjerne diktaturer, autokratier eller autoritære regimer. Om ikke annet spesifiseres, vil disse tre betegnelsene på ikke-demokratier brukes synonymt i denne boken. 2) Skillet mellom institusjonelle og substansielle definisjoner dreier seg om hvorvidt definisjonen på demokrati besvarer kjernespørsmålet «Hva er egentlig demokrati?» med å vise til én eller flere konkrete politiske institusjoner

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 21

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

(som flerpartivalg, stemmerett osv.), eller om den viser til ett eller flere abstrakte prinsipper (som politisk likhet, befolkningens kontroll over politikken, osv.). Førstnevnte refererer vi til som institusjonelle3 og sistnevnte som substansielle demokratidefinisjoner. Det er allerede her verdt å påpeke at de som foretrekker substansielle definisjoner av demokrati, ikke dermed mener at politiske institusjoner er ubetydelige for å få på plass et demokratisk regime i praksis. Det er heller slik at de mener at flerpartivalg, stemmerett osv. ikke er de trekkene som grunnleggende definerer hva det vil si å være demokratisk, selv om de fleste vil si at flerpartivalg, stemmerett, osv. må til i praksis for å sikre at prinsippene i substansielle demokratidefinisjoner blir oppfylt. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg at prinsippene om politisk likhet og folkelig kontroll over politikken kan sikres i praksis uten flerpartivalg der alle voksne borgere kan delta. 3) Skillet mellom minimalistiske og maksimalistiske definisjoner dreier seg om hvorvidt definisjonen krever at ett eller noen få aspekter (for eksempel bare konkurranse mellom ulike politiske partier eller kandidater ved valg) eller mange aspekter må være på plass for å sikre høy grad av demokrati (for eksempel brede deltakelsesrettigheter i befolkningen, beskyttelse av sivile rettigheter, lovstyre, lik fordeling av politiske ressurser i befolkningen, rom for fordomsfri og opplyst politisk debatt m.m. i tillegg til konkurranse mellom partier i valg). Definisjoner som sier noe slikt som at «demokrati er langt mer enn bare frie og rettferdige valg», og deretter lister opp en rekke faktorer som må være på plass for å sikre «ekte demokrati», er maksimalistiske demokratidefinisjoner. Vi skal begynne vår gjennomgang av ulike demokratidefinisjoner med å diskutere en mye brukt minimalistisk definisjon på demokrati. Denne definisjonen tar utgangspunkt i Joseph Schumpeters betraktninger fra 1942, og den har blitt videreforedlet i senere tid av Adam Przeworski og kolleger. I tillegg til å være minimalistisk er denne definisjonen dikotom (heller enn kontinuerlig) og institusjonell (heller enn substansiell).

3 Institusjonelle demokratidefinisjoner blir ofte også kalt prosedurale demokratidefinisjoner.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 22

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

1.3 Minimalistiske, institusjonelle demokratiforståelser: Konkurransedemokrati Ett viktig utgangspunkt for den moderne litteraturen om demokratibegrepet er Joseph Schumpeters definisjon av demokrati fra 1942. Schumpeter definerte demokrati, eller mer presist den «demokratiske metode», som «[an] institutional arrangement for arriving at political decisions in which individuals acquire the power to decide by means of a competitive struggle for the people’s vote» (Schumpeter 1976: 269). Ifølge Schumpeter er et regime demokratisk dersom det avholdes valg med reell konkurranse, der ulike politiske eliter – det være seg kandidater eller partier – kjemper om velgernes gunst. Et viktig moment i så måte er at slike valg holdes regelmessig (se f.eks. Alvarez mfl. 1996; Przeworski mfl. 2000), slik at befolkningen kan endre mening og stemme på nye kandidater eller partier dersom de skulle mene at de styrende partier og ledere har gjort en dårlig jobb. Hva er det så som mer spesifikt kreves for at et regime skal kunne kalle seg et demokrati ifølge dette synet? Denne schumpeterianske forståelsen av demokrati kalles gjerne konkurransedemokrati (Rasch 2000), der demokrati forstås som en metode for å arrangere politikk og ledervalg heller enn å oppfattes som en verdi i seg selv. Schumpeter hadde sterk tro på at demokrati kunne være viktig og ønskelig, ikke først og fremst i kraft av sin egenverdi, men fordi systemet med fredelig elitekonkurranse om makten kunne lede til en rekke andre ønskelige konsekvenser. Adam Przeworski og medforfattere har videreutviklet den schumpeterianske definisjonen av demokrati, blant annet i boken Democracy and Development fra år 2000 (se også f.eks. Alvarez mfl. 1996). Sentralt for denne minimalistiske demokratiforståelsen er at man må bruke presise kriterier for å definere regimer for å unngå at subjektive vurderinger og ulike typer målefeil påvirker hvordan vi skårer demokratier og diktaturer. Fenomenet «demokrati» må dermed ha klare avgrensninger, slik at det ikke sauses sammen med andre fenomener.4 Flere andre forskere (se f.eks. Munck og Verkuilen 2002) har berømmet Przeworski og 4 Ifølge Przeworski og kolleger er dette grunnforutsetninger for at vi empirisk skal kunne analysere årsaker til og effekter av demokrati som system på en systematisk måte. Dersom definisjonene av «demokrati» og for eksempel «lovstyre» overlapper begrepsmessig, er det lite poeng i å studere sammenhengen mellom demokrati og lovstyre empirisk – da har vi selv per definisjon bakt inn en slik sammenheng.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 23

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

kollegers demokratidefinisjon og tilhørende mål både for dens klare begrepsmessige struktur og avgrensning og for dens høye grad av reliabilitet (det vil si liten grad av usystematiske målefeil). Fire kriterier ligger til grunn for Przeworski og kollegers dikotome kategorisering av regimer, og et regime må oppfylle alle fire for å kunne kalle seg demokratisk (dersom det ikke oppfyller minst ett av kriteriene, blir regimet klassifisert som et diktatur): 1 Det avholdes valg til regjering. 2 Det avholdes valg til parlament. 3 Disse valgene har flere alternative kandidater eller partier, og valgene skal være regelmessige. 4 Vi må observere at regjeringer frivillig går av etter valgnederlag. Det første kriteriet for at et regime skal kunne kalle seg demokratisk, er ifølge Przeworski og medforfattere at utøvende myndighet (altså regjeringsmakten) enten skal utpekes direkte ved egne valg (f.eks. direkte presidentvalg) eller indirekte via en folkevalgt lovgivende forsamling (f.eks. statsminister som utpekes av et valgt parlament i et parlamentarisk system). Det andre kriteriet innebærer at det avholdes valg på hvem som skal sitte i lovgivende forsamling. Det tredje kriteriet stadfester at slike valg må presentere flere alternativer for velgerne. Dersom det stemmes over partilister i et parlamentsvalg, må det være mulig for flere partier å stille lister, og dersom det dreier seg om presidentvalg, må flere presidentkandidater kunne stille. Valgene som ble avholdt i Sovjetunionen, der bare kandidater fra kommunistpartiet kunne stille, vil altså ikke sikre demokrati i henhold til dette kriteriet. Det tredje kriteriet fremhever videre at disse valgene må være relativt regelmessige, og spesielt at valg ikke skal kunne stoppes i fremtiden og fjernes som institusjon selv om en valgt leder eller et parlament skulle forsøke å gjøre det. Mange valgte ledere opp gjennom historien har ønsket å stoppe praksisen med flerkandidatvalg så fort de selv har kommet til makten, slik vi så i eksemplet med Napoleon III. Dette er altså ikke forenlig med demokrati ifølge det tredje kriteriet i Przeworski og kollegers definisjon. Det fjerde kriteriet for at regimet skal kunne kalle seg demokratisk, er reell konkurranse i flerparti- eller flerkandidatvalg. Hvorvidt konkurransen mellom kandidater og partier er reell, har vist seg å være det vanskeligste å presisere og

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 24

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

måle. Dette kommer vi tilbake til i neste kapittel, der vi diskuterer operasjonaliseringen av Przeworski og kollegers demokratibegrep. Ikke desto mindre er dette kriteriet svært viktig for å kunne avgrense demokratier fra såkalte valgdiktaturer (som vi ser nærmere på senere): Selv når det offisielt er flere alternative kandidater eller partier som får lov å stille,5 trenger ikke et valg å innebære reell konkurranse i praksis. For eksempel kan det være slik at det sittende lederskapet kan jukse eller manipulere valget slik at de er sikret seier, til tross for at opposisjonen formelt får lov til å stille med kandidater på valgsedlene. Dette kan det sittende regimet få til ved hjelp av en rekke virkemidler, slik som å stappe valgboksene fulle av fiktive stemmesedler, banke opp folk som står i kø for å stemme i områder der opposisjonen står sterkt, eller sette opposisjonskandidaten i fengsel for falske korrupsjonsanklager under valgkampen. Listen over måter å jukse på er lang, men målet er det samme: Det sittende regimets kandidater skal vinne konkurransen uansett. Få eksperter på russisk politikk eller innbyggere i Russland er for eksempel i tvil om at Vladimir Putin kommer til å vinne sitt neste valg, til tross for at kandidater fra et stort antall partier stiller som konkurrenter i valget. For at et regime skal kunne kalle seg et demokrati krever altså Przeworski og kolleger at alle disse fire kriteriene må oppfylles. Det må være valg til lovgivende forsamling og utøvende myndighet (iallfall indirekte), det må være flere partier/ kandidater i disse valgene, nye valg må holdes med regelmessige intervaller, og det må være reell konkurranse i valgene. Ifølge denne demokratiforståelsen er diktaturer rett og slett de regimene som ikke oppfyller alle disse kriteriene. Dersom et regime svikter på ett eller flere av kriteriene, kan det ikke kategoriseres som demokrati. I og med at vi her bare opererer med to regimekategorier, blir regimet da kategorisert som et diktatur. Et regime kan bryte alle de fire kriteriene (som i dagens Saudi-Arabia eller det eneveldige kongedømmet Danmark-Norge fra 1660 til 1814), eller det kan bryte bare ett av dem (for eksempel dagens Russland, som har flerpartivalg, men der konkurransen om regjeringsmakt ikke er reell) – regimet er like fullt å regne som et diktatur. Denne praksisen knytter an til en vanlig forståelse av

5 I atter andre regimer har flere kandidater og partier anledning til å stille, men det er likevel strenge begrensninger på hvem som får lov. I dagens Iran, for eksempel, er det flerkandidatvalg til presidentembetet, men det mektige, ikke-valgte Vokterrådet foretar en kraftig siling av kandidater i forkant av valgene.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 25

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

diktaturbegrepet i dagens statsvitenskap, nemlig at diktatur er en samlebetegnelse for alle de regimene som ikke er demokratiske, eller som skårer relativt lavt på demokrati (dersom man opererer med en gradert/kontinuerlig forståelse av demokrati heller enn en dikotom). Schumpeters og Przeworski og kollegers definisjoner har vært viktige for både den teoretiske og den empiriske demokratiforskningen i nyere tid, men disse er selvsagt ikke de eneste demokratidefinisjonene som finnes, selv om vi skulle snevre inn fokuset til minimalistiske og institusjonelle demokratiforståelser. Boix mfl. (2013) gir for eksempel en noe bredere forståelse av demokrati (som fortsatt er minimalistisk) ved å kreve en viss minimumsstandard for utbredelse av stemmerettigheter i den voksne befolkningen i tillegg til kriteriene om valg med konkurranse. Boix og kolleger endrer og myker også opp kriteriene for hvordan minimumsstandarden for fri og rettferdig konkurranse skal bedømmes. Forfatterne krever ikke at regjeringer må ha gått av frivillig ved valg, men de krever fravær av bevis for valgjuks for å kalle valg frie og rettferdige. Boix og kolleger definerer dermed et land som demokratisk hvis det samtidig tilfredsstiller minimumsstandardene for valgdeltakelse og konkurranse ved frie og rettferdige valg. Forfatterne krever at minimum 25 prosent av den voksne befolkningen skal ha stemmerett. Opp gjennom historien har dette i praksis som regel betydd 50 prosent av den voksne mannlige befolkningen. I likhet med Przeworski og kollegers definisjon er altså Boix og kollegers definisjon minimalistisk (selv om den er litt bredere ved at den trekker inn stemmerett), den fokuserer på politiske institusjoner, og den er dikotom. I neste delkapittel skal vi se nærmere på en viktig kontinuerlig demokratidefinisjon, som klassifiserer regimer etter to dimensjoner.

1.4 Demokrati i to dimensjoner: Konkurranse og deltakelse Demokrati kan defineres bredere enn det Schumpeter gjorde, ved at flere andre dimensjoner trekkes inn. Schumpeters definisjon fokuserer på ett bestemt aspekt ved demokrati, nemlig valgaspektet (eventuelt konkurranseaspektet). Som diskusjonen av Boix og kollegers (2013) definisjon i delkapittel 1.3 ovenfor tilsier, er ikke bare konkurranse mellom flere partier eller kandidater viktig for demokratiet, men også bred folkelig deltakelse i politiske prosesser, og da spesielt retten

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 26

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

til å delta i og stemme ved valg. En svært kjent demokratidefinisjon som også fanger opp dette, er definisjonen gitt av Robert Dahl i boken Polyarchy fra 1971. I sitt skjema klassifiserte Dahl politiske regimer etter to dimensjoner, nemlig grad av konkurranse mellom eliter ved valg, og grad av inklusjon eller deltakelse. Sistnevnte angår utbredelsen av rettighetene til å delta i politiske prosesser i den voksne befolkningen, og da spesielt stemmerett ved valg. Både i Polyarchy og i senere bøker, som On Democracy (Dahl 1998), utdyper Dahl hvilke institusjonelle forhold og andre vilkår som må være på plass for å sikre at et land skårer høyt på konkurranse og på inklusjon/deltakelse. Vi skal ikke gå inn i disse detaljene her, blant annet fordi vi i neste kapittel om operasjonalisering og måling av demokrati skal bruke mye plass på et demokratimål, nemlig Polyarchy-indeksen (som vi brukte i begynnelsen av kapitlet). Denne indeksen søker å operasjonalisere Dahls regimebegrep og inkorporerer dermed flere av forholdene som Dahl mente var sentrale for å sikre henholdsvis konkurranse og deltakelse. Et annet viktig moment, ifølge Dahl, er at det i praksis rett og slett er umulig å oppnå høyest tenkelige skår langs de to dimensjonene. At et regime skal kunne oppnå maksimal skår på begge dimensjonene samtidig, er bare et idealtilfelle ifølge Dahl, og et slikt teoretisk ideal kan vi kalle «demokrati». Vanlige regimer vil nok aldri kunne nå helt opp til disse kriteriene, hevder Dahl, men de kan skåre ganske høyt langs begge dimensjonene, og i så fall kan vi kalle dem «polyarkier». Selv om denne begrepsbruken («polyarkier» om faktiske regimer og «demokrati» bare om idealet) aldri slo helt an, er mange demokratiforskere også i dag enige med Dahl i at vi kan tenke oss det «perfekte demokrati» bare som et teoretisk ideal – ingen regimer som vi hittil har observert empirisk, har klart å nå dette idealet. Dette reflekteres blant annet i at den nevnte Polyarchy-indeksen til V-Dem aldri har gitt noe land toppskår, til tross for at det er foretatt målinger for 202 land fra 1789 og helt frem til vår tid. Nærmest var Storbritannia i 2012 med 0,95, mens Norge i 2018 oppnådde 0,91. Hvordan karakteriserer vi så regimer som skårer veldig høyt på konkurranse, men lavt på inklusjon? Det mye benyttede regimemålet til Przeworski og kolleger (2000) var bare tuftet på konkurranseaspektet. Ifølge Dahl (1971) kan ikke regimer som holder valg med reell konkurranse mellom partier eller politiske eliter, betraktes som demokratier hvis de ikke har brukbar utbredelse av stemmeretten (og andre deltakelsesrettigheter). I stedet, fremhever Dahl, kan

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 27

13.01.2021 10:56:25

DEMOKRATI OG DIKTATUR

Andel av den voksne befolkningen med stemmere

disse regimene kalles «kompetitive oligarkier», hvor det er snevre elitegrupper som styrer, og ikke den bredere befolkningen, selv om disse elitegruppene konkurrerer med hverandre i valg. Et klassisk eksempel på et kompetitivt oligarki er Storbritannia på begynnelsen av 1800-tallet (spesielt før den såkalte First Reform Act av 1832), der to partier (Tory og Whig) konkurrerte om makten og byttet på å ha statsministeren. Bare i underkant av fem prosent av den voksne befolkningen hadde stemmerett. Disse var utelukkende menn. Kvinnelig stemmerett ved parlamentsvalg kom først i 1918 i Storbritannia. Tidlig på 1800-tallet var det altså hard konkurranse om makten mellom ulike politiske eliter i landet, men bare noen relativt få menn avgjorde denne konkurransen. Figur 3 viser hvor stor andel av den voksne befolkningen som har hatt stemmerett i Storbritannia fra 1789 til i dag. Dataene er hentet fra V-Dem-datasettet (Coppedge mfl. 2019a). 1

0,8

0,6

0,4

0,2

0 1790 1810 1830 1850 1870 1890 1910 1930 1950 1970 1990 2010 År

Figur 3

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 28

Andelen av den voksne befolkningen med stemmerett i Storbritannia, 1789–2018. Data fra V-Dem (Coppedge mfl. 2019a).

13.01.2021 10:56:25

KAPITTEL 1: HVA ER DEMOKRATI OG DIKTATUR?

Kompetitive oligarkier, som Storbritannia tidlig på 1800-tallet og Sør-Afrika under apartheidregimet, er ikke den eneste formen for «asymmetriske» regimer som skårer høyt på én dimensjon, men lavt på den andre. Det har eksistert – og eksisterer fortsatt – svært mange regimer som tilbyr formelle deltakelsesrettigheter i valg til hele landets voksne befolkning (eller iallfall en svært høy andel), men der valgene ikke innebærer noen reell konkurranse om makten. I enkelte regimer, som kommunistregimet i det gamle Sovjetunionen, fantes det ikke engang noen formell konkurranse mellom partier, til tross for at valg med allmenn stemmerett ble gjennomført. Velgerne kunne stemme for eller mot en (forhåndsgodkjent) liste med kandidater fra det regjerende kommunistpartiet. Dette er et eksempel på et regime med høy skår på inklusjon, men bunnskår på konkurranse. Ingen statsvitere vil betrakte et slikt regime som demokratisk. I senere tiår (se f.eks. Miller 2015a) har stadig flere ikke-demokratier verden over – for eksempel Russland under Putin, Tyrkia under Erdoğan og Venezuela under Maduro – holdt flerpartivalg. For det utrente øye kan det se ut til at slike regimer er demokratier, iallfall formelt sett. Det avholdes valg med allmenn stemmerett, der også opposisjonen får stille og sågar kan bli representert i parlamentet. Men det er langt fra noen reell konkurranse mellom likeverdige konkurrenter i disse regimene. Faktisk er «konkurransen» lagt opp på en slik måte at det er utenkelig at det sittende lederskapet kan miste makten ved valg. Det er rett og slett for mye manipulasjon av valgene enten i forkant, på valgdagen eller i etterkant til at opposisjonen har en reell sjanse til å vinne. Statsvitere har satt ulike navn på slike valgdiktaturer med en viss grad av konkurranse. Et av begrepene som har slått an, er «competitive authoritarian regimes» (Levitsky og Way 2002, 2010) – la oss kalle dem autoritære konkurranseregimer på norsk. Dette er regimer med flerpartivalg med en viss konkurranse, men der graden av konkurranse langt ifra er høy nok til at vi kan klassifisere regimet som demokratisk.

_DEMOKRATI OG DIKTATUR.indb 29

13.01.2021 10:56:25

empirien på sin side i forsvaret av det liberale folkestyret. Harald Eia

» ISBN 978-82-450-3262-8

DEMOKRATI

Demokrati og diktatur (9788245032628)