Heidi Frantzen Barnevernsfaglig veiledning
Ivaretakelse, trygghet og utvikling
Heidi Frantzen
Barnevernsfaglig veiledning
Ivaretakelse, trygghet og utvikling
Copyright © 2026 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave 2026 / 1. opplag 2026
ISBN: 978-82-450-3325-0
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Rita Havikhagen
Spørsmål om denne boka kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51 5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven.
Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også bruk av materialet i kunstig intelligens, inkludert trening av slike systemer. Tekst- og datautvinning er ikke tillatt, i samsvar med reservasjonsretten i digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkeri.
Forord
Denne boka er først og fremst skrevet med respekt for barn, unge og familier jeg har møtt i klinisk praksis. Deres liv, erfaringer og vilje til å stå i det som er vanskelig, har vært den viktigste inspirasjonen og læringskilden i mitt faglige arbeid. Alt jeg skriver frem i denne boka, kommer fra et ønske om å bidra til robuste profesjonelle som kan bli i barnevernsfeltet over tid, stå i relasjonene, tåle usikkerhet og gjøre en reell forskjell for barn og familier som fortjener og trenger det mest.
I 2017 ble jeg gruppelærer i den nasjonale videreutdanningen i barnevernsfaglig veiledning. Det var da jeg oppdaget behovet for denne boka. Jeg oppdaget raskt at pensum i stor grad bestod av bøker forankret i andre fagfelt som pedagogikk, psykologi og terapi. Det ga meg verdifull kunnskap som i dag er en viktig del av det jeg bygger boka på. Samtidig merket jeg et stadig behov for å oversette begreper, modeller og metoder over i en barnevernsfaglig kontekst der rammene, mandatet og etikken er annerledes, og der barnet alltid er i sentrum.
Parallelt begynte Bufdir å bruke begrepet barnevernsfaglig veiledning stadig oftere, og løfte frem betydningen av det, men uten at det ble henvist til hva det faktisk innebærer. Dette forsterket behovet for en tydeligere forståelse av hva barnevernsfaglig veiledning er og skal være.
For meg handler barnevernsfaglig veiledning om en planlagt og systematisk prosess over tid, der støtte, utvikling og ivaretakelse virker sammen, tilpasset barnevernets mandat, rammer og etiske ansvar. Målet er ikke bare å styrke refleksjon, bevissthet, vurderinger og trygghet, men også den barnevernsansattes tilstedeværelse i relasjonene, evne til å bære følelsesmessig krevende prosesser og kapasiteten til å bli stående i barnevernsarbeidet over tid. Jeg forstår ikke barnevernsfaglig veiledning som en metode eller en fasit, men som et relasjonelt rom der fagpersoner kan bli ivaretatt, utfordret og utvikle seg over tid. Denne boka er skrevet med en grunnleggende tro på at ivaretakelse og trygghet ikke står i motsetning til faglig utvikling, men er forutsetninger for den.
Selv om boka primært handler om barnevernsfaglig veiledning av ansatte, vil mye av kunnskapen også være gjenkjennbar og overførbar til direkte møter
med barn, unge og familier. De samme grunnleggende prinsippene for respekt, trygghet, tilstedeværelse, regulering og utholdenhet gjelder i møte med mennesker, enten rollen er veileder, veisøker, leder, hjelper eller omsorgsperson.
Jeg har satt den tverrfaglige veiledningskunnskapen inn i en barnevernsfaglig kontekst og latt erfaringer fra praksis og veiledningsrom, samt møter med barn og familier, gi teorien form, dybde og tyngde. Målet er ikke å finne snarveier forbi det tvetydige, motsigelsesfylte og sammensatte. Jeg ønsker å beskrive et fagfelt som krever at vi som fagpersoner står i en dannelsesprosess som tar tid og som alltid er i bevegelse. Barnevernsfeltet trenger profesjonelle som er fylt av holdninger av ydmykhet, tydelighet og det Hans Skjervheim kaller den nødvendige uroa. En uro som hjelper oss å stoppe opp, tenke saktere, se dypere og handle mer bevisst og ansvarlig.
Jeg har mange å takke. Først og fremst vil jeg takke barn, unge og familier jeg har møtt i klinisk praksis. Jeg er imponert, ydmyk og oppriktig stolt av mennesker som lever liv mange av oss aldri ville forestilt oss eller klart. All energien som brukes, motstanden som møtes og erfaringene som bæres, og likevel viljen til å forsøke igjen. Det er i disse møtene jeg har lært mest om skuffelse, krenkelse og mistillit, om betydningen av nærhet og avstand, om ansvar, om hva endring krever og betyr og om hvordan uro kan være en nødvendig venn i profesjonelt arbeid.
Bak dette arbeidet har det også stått mennesker og miljøer som har gitt meg retning, rom og mot. Mange av perspektivene, øvelsene og strukturene i denne boka er blitt til i møtene med dere og på tvers av disse faglige fellesskapene. Først vil jeg takke RBUP Øst og Sør for å ha gitt meg et faglig hjem. En særlig takk til min første leder der, Elin Kreyberg, som våget å gi meg tillit før jeg selv visste hvor veien bar. Takk for at du trodde på meg, ga meg muligheter til utvikling og løftet meg videre.
Merete Grasmo er også en helt sentral person å takke for denne boken. Vi startet dette bokprosjektet sammen. Vi brukte mange timer gjennom flere år på å snakke fram det sentrale i barnevernsfaglig veiledning og profesjonell utvikling. Av ulike grunner var det til slutt jeg som skrev boka ferdig, men mye av det grunnleggende er formet sammen med henne.
Merete var ikke bare med i dette prosjektet, hun var også min fadder da jeg startet som studieleder og gruppelærer for spesialistutdanningen ved RBUP Øst og Sør og som gruppelærer på videreutdanningen for barnevernfaglig veiledning.
Takk for alt du har lært meg, for at du tok meg imot med åpne armer, delte av klokskapen din, trodde på meg, utfordret meg og ga meg noe jeg fortsatt bærer med meg og bygger videre på.
En stor takk til Ingerid Aamodt, som har gitt meg et nyttig språk i feltet og vist meg at det ikke er nok å gjøre rett. Å møte barn og familier i trøbbel handler om å bære ansvar, makt og profesjonell tyngde med trygghet, raushet og nødvendig uro. Dette er verdier som treffer mitt faglige ståsted, og som denne boka er tydelig farget av.
Jeg vil videre takke alle i den nasjonale videreutdanningen i barnevernsfaglig veiledning. Sammen har vi utviklet språk, strukturer og arbeidsformer jeg fortsatt benytter meg av. En stor takk går også til ansatte i Spesialistutdanningen og i Tjenestestøtteprogrammet, der forskning, profesjonell utvikling og praksis møter hverandre.
En særlig takk går til studentene og veisøkere jeg har fulgt over tid. Dere har vist meg tillit, latt meg prøve ut, feile, justere og lære sammen med dere. Ikke minst har dere gitt ærlige tilbakemeldinger, både når jeg har fått det til, og når jeg ikke har fått det til. Få rom er mer utviklende enn et veiledningsrom der mennesker våger å være sårbare og ærlige.
En stor takk går også til min redaktør i Fagbokforlaget, Ellen Aspelund. Du har vært tålmodigheten selv. Du tok opp tråden når jeg tenkte at bokskriving ikke er noe for meg, ga kloke råd, holdt retning når teksten ville alle veier, og trodde på prosjektet når jeg trengte det som mest. Denne boken hadde ikke blitt noe uten din støtte.
Jeg vil også takke kunstner Rita Havikhagen Horgen, som uten nøling sa ja til å illustrere forsiden. Gjennom flokken, styrken og barnet i sentrum har du gitt boka et visuelt uttrykk som rommer fellesskap, beskyttelse, utholdenhet og det ansvaret vi bærer sammen rundt barnet.
Til slutt vil jeg rette en helt spesiell takk til familien min. Dere har heiet på meg når jeg var sliten, gitt meg rom når jeg måtte tenke, og minnet meg om at kjærlighet og tilhørighet er grunnmuren i alt relasjonelt arbeid. Takk for at dere har delt denne prosessen med meg, med tålmodighet, humor og nærhet. Dere er de viktigste jeg vet.
Boka du holder, er ikke bare et teoretisk prosjekt. Den er et forsøk på å skape et rom for langsommere tenkning i et felt som ofte krever raske vurderinger med usikre virkninger. Et rom der veiledere og veisøkere kan være mennesker som
både feiler og reparerer, samtidig som de er i bevegelse. Et rom der barnet står i sentrum, også når veiledningen retter seg mot voksne. Jeg tror på veiledning som relasjonelt arbeid og ikke som en fasit, men som en praksis der vi sammen kan utvikle oss.
Mitt håp er at du gjør faget til ditt eget: at du prøver, justerer og finner din stil i møte med veisøker og i arbeidet med barn, unge og familier. Når vi finner veien sammen, åpner muligheten for utvikling seg for begge parter, både for veileder og veisøker, og for dem vi er til for.
Hvis boka kan bidra til litt større ro og bevissthet, litt mer mot i relasjonen og litt mer varsomhet i de vanskelige valgene, har den gjort det den skal. Og hvis den kan gi rom for at profesjonelle kan ta feil, erkjenne det og reparere i møte med andre, har den bidratt til det relasjonelt arbeid ofte krever. Og hvis den kan minne oss om at profesjonell styrke ikke er fravær av uro, men evnen til å stå i den sammen med andre til beste for barnet, da håper jeg den kan bli en bruksgjenstand: noe du tar med deg, vender tilbake til, skriver i og gjør til din.
Drammen, april 2026
Heidi Frantzen
Innhold
Kapittel
Kapittel 6
Profesjonell utvikling og faglig dannelse 153
«Jeg vil bli en bedre barnevernsarbeider» ..................................................... 154
«Jobben er krevende og jeg leter hele tiden etter å gjøre det riktig» 159
Faser
Fase en: Selvsentrert ...............................................................................
Fase to: Briste eller bære 166
Fase tre: Forståelse av situasjonen uten evne til å handle ut fra forståelsen 170
Fase fire: Forståelse av situasjonen og evne til å handle ut fra forståelsen .................... 174
Fase fem: Evne til å formidle sitt eget fag 175
Kapittel 7
Barnevernsfaglig veiledning er et rom der faglighet, ansvar og sårbarhet møtes. Her bygges profesjonell trygghet over tid, tvil gis språk, og refleksjon kan støtte ansatte i barnevernsfeltet i å stå i nødvendig uro og handle mer bevisst. I et felt preget av usikkerhet, krysspress og stort etisk ansvar trenger profesjonelle veiledning som både ivaretar og utvikler over tid.
I denne boka inviteres du inn i veiledningens praksis slik den utspiller seg i barnevernsfeltet. Gjennom praksiseksempler, teorier, modeller og refleksjon viser boka hvordan barnevernsfaglig veiledning kan styrke fagpersoners skjønn, relasjonelle tilstedeværelse, etiske bevissthet og profesjonelle robusthet i et sammensatt og krevende felt.
Boka gir ikke ferdige svar, men et faglig og relasjonelt språk for det barnevernsansatte står i. For studenter gir den et utgangspunkt for å forstå og reflektere over egen rolle og utvikling i møte med praksisfeltet. Barnevernsfaglig veiledning er ikke en metode eller en fasit, men en relasjonell og dannende prosess der fagpersoner stadig må justere, prøve på nytt og finne sin egen profesjonelle stil.
For veiledning kan endre praksis. Og ofte endrer den oss først.
Heidi Frantzen er barnevernspedagog og klinisk spesialist i barns og unges psykiske helse. Hun har lang erfaring fra klinisk arbeid med barn og familier i utsatte livssituasjoner, og har i en årrekke arbeidet med profesjonell utvikling og ivaretakelse av fagpersoner.
ISBN 978-82-450-3325-0