ĂYVIND SAGĂ SEN
PANDORAS FLASKE PANDORAS FLASKE
PANDORAS FLASKE
Utgitt av Egmont Kids Media Nordic AS, Oslo 2024 Pandoras flaske © Ăyvind SagĂ„sen
RedaktĂžrer: Tonje Tornes og Tormod LĂžkling
AD: Stein K. Hjelmerud
Ansvarlig utgiver: Kjell Frostrud Johnsen
Trykk ved Egmont Global Supply
ISBN: 978-82-429-8021-2 FĂžrste opplag
PANDORAS FLASKE PANDORAS FLASKE
Ăyvind SagĂ„sen
KAPITTEL 1 âą SIDE 7
TenÄringssÞstre og turbaner
KAPITTEL 2 âą SIDE 19
En turkis rap i skolegÄrden
KAPITTEL 3 âą SIDE 29
En eim av bikkjefis
KAPITTEL 4 âą SIDE 38
Et hav av soppsaus
KAPITTEL 5 âą SIDE 44
Skammens flasker
KAPITTEL 6 âą SIDE 52
MĂ„nemannen
KAPITTEL 7 âą SIDE 67
Dronning Victorias hattenÄler
KAPITTEL 8 âą SIDE 75
Krokodillene i Panamakanalen
KAPITTEL 9 âą SIDE 90
Operasjon juvelspĂžkelse
KAPITTEL 10 âą SIDE 104
En ny hverdag pÄ do
TenÄringssÞstre og turbaner
JOSTEIN GRUER SEG et kort Þyeblikk. Gruer seg til Ä sette de nakne fÞttene pÄ det kalde tregulvet og gÄ bort til kommoden for Ä slÄ av vekkerklokka. Det er sÄ varmt og godt under dyna. Men Svampebob Firkant stÄr og tyter med hysteriske, elektroniske pipelyder pÄ den andre siden av rommet. Han vil ikke holde kjeft fÞr Jostein har trykket pÄ knappen. Viserne pÄ vekkerklokka, som er festet gjennom nesa pÄ Svampebob, viser kvart over sju. Det er nok en gang pÄ tide Ä stÄ opp og gjÞre seg klar for skolen.
Jostein tripper bortover de kalde, grÄblÄ gulvplankene og fÄr satt en stopper for gnÄlet til den irriterende, gule hamburgerkokken med de firkantede buksene. SÄ setter han kursen mot baderommet, hvor gulvet alltid er godt og varmt. Tissetrengt er han ogsÄ.
Han har sÄ vidt lagt hÄnda pÄ dÞrhÄndtaket fÞr en skingrende stemme roper anklagende pÄ den andre siden av dÞra: «Opptatt! Stikk, Jostein!» Det er Tina, Josteins sÞster, som nok en gang har kommet fÞrst og barrikadert seg i
leilighetens eneste baderom. Tina er seksten, og dermed tre Är eldre enn Jostein. Det minner hun ham pÄ sÄ ofte hun kan.
«Blir du lenge?» spÞr Jostein spakt, der han stÄr med bena i kryss.
«Ikke mas! Jeg har matteprÞve i fÞrste time og mÄ vaske hÄret! Det forstÄr vel til og med du?!»
Det forstÄr ikke Jostein. Men det er sÄ mye med tenÄringsjenter han ikke forstÄr.
«Jeg mÄ tisse!» Jostein fisker etter litt forstÄelse og sÞskenkjÊrlighet gjennom dÞra, men det er ikke napp Ä fÄ.
«à , herregud! Slutt Ä mase og bruk doen i kjelleren!» roper Tina irritert.
Doen i kjelleren. En installasjon som stÄr igjen fra den gang huset ble bygget, for hundre Är siden. NÄ er alle de fire leilighetene i det gamle trehuset pusset opp og har egne bad. Men da huset var nytt, var vannklosetter luksus, og familiene i huset mÄtte dele denne hypermoderne innretningen med hverandre. Doen i kjelleren stÄr nÄ som et monument over tidligere generasjoners trange kÄr.
Museumsgjenstanden er festet med rustne bolter i det kalde betonggulvet bak en skakk tredÞr i en kjellerbod. Det Ä bruke denne doen er nÊrmest en polarekspedisjon, med mindre det er midt pÄ sommeren. NÄ viser kalenderen mars, og det er bikkjekaldt.
Jostein vurderer et kort Þyeblikk Ä tisse i den ene stÞvelen til Tina, som en slags hevn for at hun okkuperer badet. Han tar til vettet, sukker, kler pÄ seg ytterjakke og pappas tÞfler og
begynner pÄ den lange, kalde veien ned kjellertrappa.
Tre minutter senere er han oppe i leiligheten igjen. Man tisser fort i minusgrader. Han tusler inn pĂ„ kjĂžkkenet. Mamma har allerede dratt pĂ„ jobb. Hun underviser i noe som heter litteraturvitenskap pĂ„ universitetet. Det er tydeligvis veldig komplisert. NĂ„r mamma ikke er pĂ„ jobb â og hun er veldig ofte pĂ„ jobb â sitter hun i lenestolen i stua og leser
stabler av bĂžker og papirer. Josteins pappa sitter ved kjĂžkkenbordet og drikker kaffe mens han leser avisen
pÄ nettbrettet.
«God morgen», sier Jostein, mens han strekker seg pÄ tÄ for Ä fÄ tak i frokostblandingen pÄ hylla.
«NÄ skal de jaggu meg forby enda et tilsetningsstoff!» svarer pappa mens han dunker pekefingeren i skjermen.
Josteins far jobber som kjemiker i et stort firma som lager ferdigmat pÄ boks og i poser. «En dag skal jeg lage en frysetÞrret blomkÄlsuppe, som er like god etter tusen Är!» pleier han Ä si. Jostein er ikke helt sikker pÄ hva det skal vÊre godt for, men han nikker som regel og sier noen oppmuntrende ord.
Det kommer en klirrende lyd nÄr Jostein tÞmmer frokostblandingen i skÄla. Han skal akkurat til Ä helle pÄ melk, da pappa ser opp fra nettbrettet og stanser ham med en hÄnd pÄ armen.
«Vent!» sier han. Pappa blir plutselig veldig engasjert. Han Äpner en stor, brun veske som stÄr ved siden av kjÞleskapet og fisker fram en glassbeholder. PÄ denne har han skriblet: F-166! Dunderfrokost v3.0 med sprittusj. Oppi beholderen
er det en blanding av pulver og biter i en ubestemmelig farge.
«Vil du ikke heller prÞve den nye versjonen av frokostblandingen jeg holder pÄ Ä utvikle? NÄ med kokosflak og enda mer riboflavin!»
Jostein stirrer engstelig pÄ det grÄgrÞnne innholdet i beholderen.
«Jeg vet ikke helt jeg, pappa ⊠Husker du da jeg prÞvde
Dunderfrokost versjon 2.0? Jeg prompa sÄ fÊlt, at lÊreren mÄtte avlyse dobbelttimen i norsk for Ä lufte ut klasserommet.»
«Sant, det âŠÂ», sier pappa, tydelig skuffet. «Kanskje best vi venter til helgen og tester den i friluft.»
«Pling!» Mobiltelefonen, som ligger ved siden av Josteins frokostskÄl, lyser opp. Snap fra Jarle, selvfÞlgelig. Det fÞrste Jarle gjÞr nÄr han stÄr opp om morgenen, er Ä sende noe galskap pÄ Snapchat til Jostein. Dagens selfie er intet unntak. Jarles mor har nok en gang sovnet i lenestolen, og Jarle holder en lokk av det lange hÄret hennes fast mellom nesa og overleppa si, som en bart. Av en tom vinkartong har han laget en hatt, som han har tredd nedover hodet. Ansiktet hans er vridd til en skummel grimase, og i en prateboble over hodet stÄr det «YARR!»
Jostein ler sÄ melken fra frokostblandingen spruter ut av nesen. Faren ser spÞrrende pÄ ham over nettbrettet.
«Sorry», sier Jostein spakt, og tÞrker opp melkesÞlet. Han kikker pÄ bildet igjen. Det er alltid sÄ rotete hjemme hos Jarle. Han bor sammen med moren i en liten leilighet pÄ
andre siden av byen. Han og Jostein har vÊrt kompiser siden barneskolen, og da de begynte pÄ ungdomsskolen, havnet de i samme klasse. Jarles far har Jostein aldri mÞtt. Han bor ikke sammen med dem. Moren jobber ikke lenger. Allikevel er hun alltid veldig trÞtt og sliten, og Jarle mÄ klare seg selv mye av tiden. PÄ tross av dette, er Jarle alltid i godt humÞr. De andre i klassen synes han er en skrue, men det biter liksom ikke pÄ Jarle. Dersom noen av de kule gutta prÞver Ä gjÞre narr av de slitte klÊrne eller det bustete hÄret hans, har han alltid en bitende replikk pÄ lager som punkterer hele mobbeprosjektet.
En advarsel med «lavt batterinivÄ» dekker plutselig bildet.
«Pappa», sier Jostein prÞvende, «kan jeg fÄ ny mobiltelefon?» Faren ser pÄ ham, og de buskete Þyenbrynene hans senker seg til alvorsmodus.
«Ny telefon? Den du har, ser da ut til Ä virke helt fint.»
«Batteriet begynner Ă„ bli dĂ„rlig. Treig er den ogsĂ„ âŠÂ» prĂžver Jostein seg. «Alle de andre i klassen har minst to modeller nyere enn meg!»
«En skal ikke kaste fullt brukbare ting bare fordi noen andre har noe som er finere! Er du klar over hvor skadelig det er for miljÞet Ä lage én eneste mobiltelefon? Dessuten, penger vokser ikke pÄ trÊr!»
Det er Jostein fullstendig klar over, selv om han sliter litt med Ă„ henge med i naturfag.
«Du fikk jo nettopp en spinndyr jakke, som du har mast om i ukevis!» fortsetter faren. «NÄ mÄ vi roe oss litt med innkjÞpene her.»
Josteins far er helt tydelig ferdig med Ä diskutere den saken, og retter oppmerksomheten mot nyhetene pÄ nettbrettet igjen.
Jostein vet at det ikke nytter Ä mase mer. Han setter frokostblandingen og melka tilbake pÄ plass og gÄr ut i gangen. Der tar han pÄ seg den nye boblejakka. Den er oransje og svart, med «The North Face» trykket i hvite bokstaver pÄ ryggen.
Jostein beundrer seg selv i det store speilet i gangen. Jakka er KUL! Akkurat lik den som Christoffer har, og han er den kuleste pÄ hele Ättende trinn. Kanskje pÄ hele skolen! Dette er Josteins inngangsbillett. NÄ fÄr han endelig henge med Christoffer og de andre i friminuttet og virkelig vise hvem han er.
«SjÞldigger!» Tina er ferdig pÄ badet og kommer ut innpakket i to hÄndklÊr. Ett rundt kroppen og ett knyttet i en sinnssykt intrikat turban pÄ hodet.
«Svakt, Jostein! Du mÄ finne din egen stil, skjÞnner du vel? Vise hvem du er! Ikke bare gjÞre som alle andre!»
Rett etter at hun fylte fjorten, fant Tina ut at hun skulle gjenoppfinne seg selv. Hun og venninna Elise begynte Ä handle pÄ bruktbutikker og kom hjem med det ene bisarre klesplagget etter det andre. Det var prikkete skjorter, hullete jeans, godt slitte skinnjakker og svart neglelakk. Hatter som sannsynligvis satt pÄ gamle onkler
en gang i tiden, hÞrte ogsÄ med. Jostein fnyser og slenger ranselen over skulderen.
«Kommer du, pappa?» roper han. Fra kjÞkkenet hÞrer han romstering.
«To sekunder! MÄ bare finne bilnÞklene!» Pappa hÞres stressa ut. «Der!» kommer det fra kjÞkkenet ti sekunder senere. «Jeg la dem jo i kjÞleskapet i gÄr, for at jeg skulle finne dem nÄr jeg tok ut melka i dag. Men jeg har jo ikke drukket melk til frokost!» ler han.
Jostein ser oppgitt pÄ faren idet han tar pÄ seg skoene.
«Hvorfor henger du dem ikke pÄ knaggen i gangen? SÄ vet du hvor de er!»
Faren kikker opp. «Hm. Smart! Det har jeg ikke tenkt pÄ.»
Jostein og faren smÄlÞper ned trappene og ut pÄ gÄrdsplassen. Der stÄr den gamle, stort sett grÞnne Toyotaen og venter. Stort sett fordi den hÞyre framskjermen er brun. Den ble byttet etter et ublidt mÞte med et parkering forbudt-skilt for tre Är siden. Det er ogsÄ tallrike innslag av lysegrÄ sparkel der lakken har mÄttet gi tapt og rusten har fÄtt herje fritt.
De setter seg inn. Jostein ber en stille bĂžnn om at bilen skal starte. Oddsene er ganske smĂ„. Toyotaen har utviklet en del sĂŠregenheter i langt fremskreden alder. Ăn av dem er at den sjelden starter pĂ„ fĂžrste forsĂžk hvis gradestokken kryper under ti pluss, og i dag kan det umulig vĂŠre mer enn to varmegrader.
Startmotoren drar seg motvillig rundt idet pappa vrir om nĂžkkelen. Det hĂžres ut som et av hosteanfallene til Einar, den kjederĂžykende naboen i fĂžrste. Ideelt sett skulle den tuberkulĂžse harkingen vekket motoren til live, men ingenting skjer. Pappa prĂžver igjen. Niks!
«Ikke det, nei», konstaterer han. «Vel, du vet hva som skjer nÄ, Jostein.»
Jostein himler med Þynene, Äpner bildÞra og stiger ut. Han stiller seg bak bilen, legger hendene pÄ bagasjelokket og roper «Klar!»
GÄrdsplassen, hvor bilen er parkert, skrÄner lett nedover mot utkjÞrselen. Etter Är med startvansker, har de heldigvis lÊrt seg Ä plassere bilen i nedoverbakke, slik at det er lettere Ä skubbe den i gang. Pappa slipper bremsen, Jostein dytter, og etter noen meter starter motoren med et smell.
«Kom deg inn!» roper pappa, mens bilen triller sakte nedover gÄrdsplassen. Jostein lÞper etter, river opp dÞra og slenger seg inn akkurat idet bilen nÄr porten ved utkjÞrselen.
«Bare vent», sier pappa optimistisk, «sÄ snart Dunderfrokosten er perfeksjonert, blir det bonus pÄ jobben og ny bil pÄ oss!»
Jostein ser for seg mange Ă„r med trillestart, men klarer Ă„ la vĂŠre Ă„ si det hĂžyt.
Det er tett trafikk pÄ hovedveien inn mot sentrum. Tusen morratrÞtte tryner forbereder seg pÄ dagens utfordringer sÄ godt de kan inne i de rullende metallboksene. Etter noen
kilometer svinger pappa av hovedveien og inn pÄ en av sideveiene som fÞrer til jobben hans og skolen. PÄ denne veien er det knapt noen biler. Pappa blir straks roligere og begynner Ä nynne til Elton John-lÄten pÄ radioen.
«SÄnn, ja!» utbryter han fornÞyd, da han registrerer at lyset skifter fra rÞdt til gult idet de nÊrmer seg krysset. Pappa kan finne glede i de minste ting. GrÞnt lys i akkurat rett Þyeblikk, er en av dem. Fem meter fra trafikklyset, hÞrer de et voldsomt brÞl. I samme sekund kommer en diger, flat oransje bil som skutt ut fra venstre i lyskrysset. Bilen vrenger til hÞyre, foran dem. Den kutter svingen pÄ hvinende dekk, og farten er sÄ stor at hele bilen krenger. Jostein planter hendene instinktivt pÄ dashbordet og forbereder seg pÄ smellet, men pappa reagerer overraskende kjapt! Han trÄkker inn bremsen, vrenger rattet mot venstre og unngÄr dermed sÄ vidt det brÞlende, oransje monsteret som kommer skjenende mot dem midt i veien. Toyotaen snubler opp pÄ fortauet og stopper med et dunk. Jostein snur hodet og kikker ut bakvinduet.
Muskelbilen spinner bortover veien bak dem i en utrolig fart mens den spyr blÄ rÞyk ut av eksosrÞrene.
Da fĂžrst hĂžrer de sirenene, og et par sekunder senere kommer to politibiler ulende i samme retningen og tar opp jakten.
Pappa sitter fortsatt og tviholder pÄ rattet og ser stivt foran seg mens lyden av sirenene gradvis forsvinner i det fjerne.
«Puh! Det ⊠var nÊre pÄ», klarer han endelig Ä stamme fram.
«Gikk det bra med deg?» spÞr han bekymret. Jostein nikker.
«Hva i alle dager var det?» spÞr Jostein vantro.
«Fuglene vet! Men for noen galninger!» Pappa er sint og
redd pÄ en gang. «HÄper jammen at politiet fÄr tak i dem fÞr de meier ned noen fotgjengere!»
SÄ Äpner pappa forsiktig dÞra og gÄr ut av bilen for Ä vurdere situasjonen. Jostein gjÞr det samme. NÄ ser de at Toyotaen stÄr halvveis oppe pÄ fortauet. Den venstre framskjermen er klistret inn i et av kommunens fastmonterte sÞppelspann. BÄde sÞppelspannet og framskjermen er tydelig merket av sammenstÞtet. De blir stÄende og betrakte resultatet. Begge to er fortsatt ganske skjelvne.
«Ja ja âŠÂ», kommer det endelig fra pappa. «NĂ„ stĂ„r den i hvert fall i stil med den hĂžyre skjermen.» Begge bryter ut i en nervĂžs latter. Pappa klĂžr seg i hodet.
«Vi fÄr se om bilen fortsatt er kjÞrbar, eller om hjulopphenget er Þdelagt.»
De setter seg inn igjen. Motoren gÄr fortsatt. Pappa setter bilen i revers og rygger forsiktig ut. En ubehagelig skrapelyd hÞres idet sÞppelspann og skjerm skiller lag. Men sÄ er bilen fri. Pappa vrir rattet fram og tilbake noen ganger.
«Jeg tror jammen kjerra klarte seg!» utbryter han fornÞyd. «Hva sier du? Skal vi fortsette?» Jostein tenker seg om et Þyeblikk. SÄ nikker han igjen.
Fem minutter senere svinger de inn pÄ parkeringsplassen rett foran den store bygningen hvor faren jobber. SÄ snart de er ute av bilen, gÄr pappa bort til Jostein og legger en hÄnd pÄ skulderen hans.
«Det var jammen en dramatisk start pÄ dagen. Er du helt sikker pÄ at det gÄr greit?»
«Jada!» svarer Jostein. «Det gÄr helt fint, pappa!» Pappa legger armene rundt Jostein og gir ham en god klem.
«Ok. Da kommer du innom jobben nÄr skolen er ferdig, sÄ tar vi fÞlge hjem?»
«Jepp!» svarer Jostein. SÄ vinker han til faren og tar fatt
pÄ den siste strekningen til skolen. Han kikker ned pÄ armbÄndsuret. Skolen ligger to kvartaler unna, men pÄ tross av nestenkrasjet, vil han rekke fÞrste time med god margin.
Idet han runder hjÞrnet og gÄr inn i Skolegata, brÄstopper han. Noen hundre meter framme, pÄ den andre siden av gata, velter det rÞyk ut av et butikklokale. Foran butikken stÄr det tre politibiler og en brannbil. BlÄlysene pÄ takene blinker i utakt. Han kjenner at hjertet begynner Ä slÄ litt fortere. Det er urmaker Syversens butikk! Syversen er en koselig, eldre urmaker av den gamle sorten. Det var der pappa kjÞpte armbÄndsuret til Jostein, som han fikk da han begynte i fÞrste klasse. Han har vÊrt innom og byttet batteri pÄ klokken flere ganger. Da han nÊrmer seg, ser han at vinduene og deler av veggen er blÄst ut. GlasskÄr og betongrester ligger strÞdd utover gaten, og grÄ rÞyk velter ut av hullet i bygningen der butikken en gang var.
Brannkonstablene holder pÄ Ä slukke noen smÄ flammer som fortsatt brenner der inne mens politibetjentene jobber med Ä sperre av gaten med gul polititeip. Jostein stopper. Foran fÞttene hans ligger de svartsvidde restene av et gjÞkur. Det eneste som er igjen, er fronten. Ut av den lille luka over urskiva, stikker det en forbrent, liten gjÞk som aldri kommer til Ä si «ko-ko» igjen.
SÄ fÄr Jostein Þye pÄ Syversen. Han ser sliten og fortvilet ut, der han stÄr og ser pÄ restene av butikken sin. Ved siden av ham stÄr en politimann og skriver i en notatblokk. Jostein er akkurat nÊr nok til Ä fÄ med seg samtalen dem i mellom.
«Kan det ha vÊrt noen inne i lokalet da det skjedde?» spÞr politimannen.
«Nei, heldigvis ikke», svarer Syversen. «Butikken Äpner ikke fÞr klokka ti, sÄ ingen av de ansatte var kommet ennÄ.»
Syversen slÄr ut med armen og begynner Ä grÄte. «Butikken min! Klokkene mine! Alt er Þdelagt!» sier han fortvilet.
Politimannen rister oppgitt pÄ hodet. «MeningslÞst!» utbryter han. «Hvis dette var et forsÞk pÄ et innbrudd, sÄ er det en total fiasko! De har brukt altfor mye sprengstoff! Alt er blÄst i fillebiter!»
Syversen plukker opp en av de Þdelagte klokkene fra bakken. Han gransker den mens tÄrene triller.
Plutselig fÞler Jostein at han stÄr og glaner pÄ noe som er privat. Han rÞdmer og skynder seg videre i retning skolen. Mon tro om det var gjerningsmennene som stakk av i den oransje bilen de nesten kolliderte med? Helt sikkert! Stakkars Syversen.
Han rekker akkurat Ä skyve opp inngangsdÞra til skolen idet klokka ringer. Heldigvis ligger klasserommet i fÞrste etasje, og han klarer fint Ä smyge seg inn i rekken av klassekamerater som er pÄ vei til timen uten at noen merker at han er litt sen.
Jostein vil bare passe inn. Henge med de kule gutta pÄ skolen. Men det betyr at han mÄ fÄ tak i en flaske PANDORA, den nye energidrikken som har gÄtt viralt pÄ YouTube, og som koster en formue!
Jostein har ingen formue, og bestemmer seg for Ä blande sin egen pÄ farens kjemilaboratorium.
Dette fÄr katastrofale konsekvenser!
Jostein og kompisen Jarle blir kastet ut i et nervepirrende eventyr og havner i klÞrne pÄ en usynlig juvelbande, som er pÄ jakt etter dronning Victorias hattenÄler. Vil de klare Ä stoppe tyvene og slippe unna, eller vil de bli matet til krokodillene i Panamakanalen?
Ăyvind SagĂ„sen har i mange Ă„r underholdt det norske folk med Radio Gaga, tegneserien om verdens fjerneste nĂŠrradio. NĂ„ har han kvesset pennen og skrevet en uhyre morsom roman for mellomtrinnet. Denne boken kommer med leselyst-garanti!