DENNE BOKEN kan leses som en vanlig bok, men hvis du har lyst, kan du prøve å løse mysteriene
sammen med politiet. Når det kommer spørsmål i bokser som denne, betyr det at du må stoppe opp og tenke hvis du har lyst til å pønske ut løsningen selv - for da rulles den snart opp! Det kan komme
flere spørsmål i samme mysterium. Lykke til!
MYSTERIENE I GOMPELBY
– Scott Sniff tar saken
Utgitt av Storyhouse Egmont, Oslo 2026
Mysteriene i Gompelby © Kirsten Holtmon Resaland
Illustrasjoner © Sigrid Brænd
Redaktør: Marius Molaug
AD: Stein K. Hjelmerud
Ansvarlig utgiver: Kjetil Johnsen
ISBN: 978-82-429-8344-2
DET ER EN NY MESTERDETEKTIV I BYEN
SOLEN
STIKKER I ØYNENE. Scott Sniff stopper for å
børste av seg støv fra landeveien. Han setter ned den tunge
sekken, og lettelsen i kroppen er så voldsom at det nesten føles som han kan fly. Kanskje han ikke skulle pakket så mye? Han
skal jo bare bo i Gompelby det neste året, ikke resten av livet?
Vel, nå er det for sent. Han finner fram den grønne hatten og trer
den ned over ørene, så den kan skygge for det skarpe lyset og beskytte snuten. Den er fin, den hatten. Scott hater solbrent snute.
Støv virvles opp av skrittene hans og farger
støvlene grå, selv om de egentlig er blå.
Skal han skifte støvler og bukser til noe
rent før han tropper opp på politistasjonen?
Eller ser han bare tøff ut med skitt og støv på seg? Han vil gjerne se tøff ut.
Øverst i en gressbakke ser han ned på
det han håper er Gompelby. Siden han ofte
går seg bort, er han ikke helt sikker på om dette er riktig by, men den ser riktig ut. En slags ås, eller kanskje et lite fjell, ruver over byen.
Åsen er flat på toppen, og Scott myser mot bygningen som står
midt på det flate området – kan det være politistasjonen? Så vidt han kan se, er den formet som en stor firkant, men med et høyt
tårn stikkende opp fra det ene hjørnet. Hvorfor skulle en politistasjon ha et høyt tårn? Kanskje det er et fengsel, med tårnet som
utkikkspunkt for å passe på at ingen rømmer. Eller kanskje politiet bare liker å leke? Og at det er et slags aktivitetstårn hvor de kan klatre i ribbevegger og kaste seg ned i et hav av myke puter?
Et mylder av bittesmå prikker virrer rundt der nede, over broen som krysser den store elven, mellom hus og inn i parkene. Innbyggerne i Gompelby. Noen av dem er tyver, tenker Scott for seg selv, og de tyvene skal jeg ta. For jeg er en mesterdetektiv.
Han er kanskje ikke helt mesterdetektiv ennå, må han innrømme,
men han har tenkt å bli det. Akkurat nå er han egentlig bare en helt fersk politihund.
Han setter utfor den siste bakken mot byen og traver nedover med raske skritt. Han har alltid vært kjapp. Vips, så er han nede, og på et lite skilt satt opp på en pinne i veikanten står det «Velkommen til Gompelby». Fremme! Nå kan tyvene bare grue seg.
GOMPELBY TRENGER HJELP
«Å LEDE POLITIET er ingen enkel oppgave om dagen.»
Unimia Uglum, sjef for politiet i Gompelby, ser på ordfører Pomp, som er kommet for det faste onsdagsmøtet om hvordan det går med byen.
Ordføreren retter på tversoversløyfen.
«Det er varmt her», klager han.
Unimia går for å sette på enda en vifte.
«Siden du er en pingvin», kremter hun forsiktig, «skulle du kanskje hatt med deg en vifte selv? De fleste steder er vel for varme for deg?»
Pomp hever nebbet mens han rister bestemt på hodet.
«Det er absolutt ikke jeg som er for varm», sier han, «det er verden som er for varm.»
Viften blåser kjølig luft mot de to fuglene. Unimia rygger litt med stolen sin for å slippe bustete fjær. Ordfører Pomp lener seg fornøyd bakover med lukkede øyne.
«Ah», smiler han, «fortsett å fortelle, Uglum, det var noe om politiet?»
Unimia nikker.
«Gompelby har urovekkende mye kriminalitet til å være en så liten by», sier hun, «så for en stund siden sendte vi et brev til Stor-
byen og ba om forsterkninger. De sender en fersk politibetjent
som kan komme hvert øyeblikk, og som skal være her det neste året. Han skulle faktisk vært her for flere timer siden. Ja ja, noe har vel forsinket ham.»
Pingvinen åpner øynene på gløtt, før han lukker dem igjen.
«Fint» sier han uinteressert.
Så setter han seg opp i stolen.
«Vi har noe mye viktigere å snakke om», sier han.
«Ja vel?» Uglen ser avventende på ham.
Pingvinen leter i lommene på frakken han har hengt over stolen. Så finner han fram fem tversoversløyfer i ulike størrelser og
farger og legger dem på rekke foran henne på bordet:
«Hvilken synes du jeg skal ha på meg når jeg møter ordføreren fra Lilleby i morgen?»
Unimia sukker litt inni seg. Men en ordfører er en ordfører. Hun vender blikket mot sløyfene.
