Illustrasjoner av Tora Norberg
PROFFDRØMMER MUSH!
MUSH! – PROFFDRØMMER
Utgitt av Storyhouse Egmont, Oslo 2026
MUSH! – proffdrømmer © Eivind Hofstad Evjemo
Illustrasjoner © Tora Norberg
Redaktør: Marius Molaug
AD: Stein K. Hjelmerud
Ansvarlig utgiver: Kjetil Johnsen
Trykk ved BALTO print, Litauen
ISBN: 978-82-429-8079-3
Første opplag
BÅNN GASS, FULL FYR!
HISTORIEN OM MUSH,
SOM NESTEN BLE VERDENS
BESTE FOTBALLSPILLER
OG HER GIR DEG SINE TIPS
TIL HVORDAN DU KAN
LURE KEEPERE PÅ RÆVA, HVORFOR DU IKKE SKAL GI
OPP SELV OM DU BOMMER
PÅ ÅPENT MÅL, OG AT DU
UANSETT OG ALLTID SKAL TAKKE FOR KAMPEN, ETTERSOM FOTBALL FØRST
OG FREMST BARE ER EN
LEK MED EN RUND TING
MAN KALLER BALL.
ET LANGT NAVN OG EN STOR DRØM!
VI FÅR KANSKJE begynne med det laaange navnet: Mushagalusa Bakenga Joar Namugunga. Fikk du det med deg? Ikke?
Så la oss ta det igjen: Mushagalusa Bakenga Joar Namugunga.
Men du skal slippe å huske hele greia, for folk flest kaller meg uansett bare for Mushaga Bakenga.
Eller ettersom du er her, inni denne boka, og leser disse ordene, så synes jeg du skal få lov til å kalle meg det samme som bare mine aller nærmeste får lov til, nemlig MUSH.
Ikke dusj, ikke push, men MUSH!
Som du sikkert har skjønt for lenge siden, er jeg ikke helt norsk-norsk. Jo da, jeg er født og oppvokst i Trondheim. Men bestefaren min bodde i Kongo. Han var pastor i en stor kirke og ringte meg minst en gang i uka ettersom han lurte veldig på hvordan det gikk med meg og den fotballkarrieren min. Han mente nemlig selv at han hadde en finger med i spillet.
En gang spurte han meg:
«Så hva vil du bli når du blir stor da, Mushaga?»
Jeg så på mamma, men hun sa ingenting, så jeg svarte «lege», fordi det var det jeg trodde var det riktige svaret.
Onkelen min var allerede verdenskjent lege og et VELDIG stort forbilde for meg.
«Nei», sa bestefar da, «jeg mener hva du VIRKELIG vil bli.»
«Mush», hvisket mamma, «du kan svare hva du vil.»
Da vendte jeg meg tilbake mot bestefar og sa litt høyere:
«Jeg vil bli fotballspiller!»
Bestefar endret ikke uttrykk, bare mumlet:
«Fotballspiller, ja … Og du er helt sikker på at det er det du vil?»
«Helt sikker!» sa jeg og smilte.
Bestefar la en hånd på hodet mitt. Så trakk han pusten og sa: «Jeg ber for at Mushaga skal bli det han vil aller mest, og det er å bli fotballspiller, kjære gud, hjelp ham og støtt ham i valget og gi ham kraft og retning».
Så kom det masse ord, som jeg ikke fikk med meg.
«Gud» og «støtte», mumle, mumle, «og ta imot», mumle, mumle, «at Mushaga skal …», mumle mumle, «at gutten, barnebarn og guds barn», mumle, mumle, «kjære gud, takk for at …»
Jeg satt bare og venta.
Skulle det ta så lang tid? Skjønte ikke Gud greia for lenge sida?
Da han endelig var ferdig, hadde jeg mista følelsen i beina og da jeg åpna øynene så jeg inn i det aller fineste bestefarsmilet.
Han venta til jeg sto foran han, og så la han hendene sine på skuldrene mine.
«Da har jeg bedt for deg», sa han, «så nå er det opp til gud å bestemme».
Lurer du på hvordan man blir fotballproff? Lurer du på om man må spille
HELE tida eller om det er lov å ta seg en pause eller fem?
Og må man ha triksebrett på rommet og spise makrell i tomat hele tida?
Kan man spise godteri og skikkelige feite muffinser?
Og må man være
dritgod til å ta «rainbow-flip», «jorda rundt»
og være ekspert på bananskudd, eller holder
det å være rask og god på å
stå i mur?
”Da har jeg bedt for deg”, sa bestefar.
Og må en pastor be til gud for at du skal få det til?
Jeg tror ikke det. Men nå skal du få høre hvordan jeg gjorde
det, ja, klatra opp mot stjernehimmelen og ble ekte fotballproff.
Fra jeg var like gammel som deg og bare elska å løpe rundt
med ballen i beina, til jeg plutselig ble ansett som et av Europas største fotballtalenter og ble en spiller alle de store klubbene
ville ha.
EN LEGENDE BLIR FØDT
I begynnelsen var ballen. Det var baller over alt, i tankene og i drømmene. Vi løp, vi scora og vi feira i ballbingen på Halset, bydelen vi bodde i, og på fotballbaner i og rundt Trondheim. Det eneste jeg ville var å spille, og da aller helst med bestevennene mine Armel og Legenden. Det var oss tre.
Noen syntes kanskje vi var en merkelig trio, bestående av to kongolesere og en lyslugget svenske med ring i øret, men for oss var vi THE SHIT. Laget vårt het National, og jeg var kaptein. Vi vant mest, tapte litt, men samma det. Treneren vår het Fredrik og hadde vært ekte proff, noe om gjorde ham veldig kul
i våre øyne (men han var også veldig streng!). Han sa ofte at jeg som kaptein skulle «stå fram», «ta ansvar» og «være et forbilde». Og det tok jeg på fullt alvor. Jeg sørget alltid for at det var nok Seigmenn-poser og sjokoladekjeks til de som skulle begynne på benken. For det var viktig at alle koste seg på tur, ikke sant?
Det var viktig med et skikkelig GODT kosthold!
MUSH-TIPS 1:
DET ER VIKTIG AT MAN KOSER SEG
Armel bodde bare noen blokker bortenfor meg. Om morgenen møttes vi i krysset, og var nesten alltid for seint ute. Og mens vi løp for ikke å få kjeft av Magnhild, sparket vi en stein mellom oss og lot som om vi driblet oss gjennom forsvaret til Real Madrid (for vi var BARCELONA-gutter!), før en av oss peiste steinen inn i mål (to brøytepinner eller to trær).
«SANTIAGO BERNABEU GÅR I KOMA»,
ropte
Armel. «Kan høre en nål falle», og så liksom-hysja han mot
Real-supporterne som ble spilt av gjeng gamle damer som sto og venta på bussen.
Så var det å finne en ny stein, løpe videre til vi kom til skolen, skynde oss inn i klasserommet, gli ned bak pultene og smile
som de to smørguttene vi mente vi var. Magnhild rista bare på hodet og var mildt sagt ikke enig. Fordi hun mente vi laga mye bråk, satte hun oss i hvert vårt hjørne av klasserommet.
Armel var virkelig bestevennen min. Kongoleser, glad i seigmenn og bamsemums. Som fotballspiller var han en kjapp og irriterende ving. Vanskelig å stoppe når han kom i fart, men pinglete i kroppen og lett å velte. Et lite puff i ryggen og han fløy ut i løvetanna med hodet først. Jeg kunne innrømme at han var litt god (bare ikke si til ham at jeg har sagt det!), men IKKE så god som han trodde selv.
Armel var rask, men en pingle.
Føttene til Armel var av loff. Bra for motstandere … og duer.
Verdien på transfermarkedet var satt til en halv million. Og da tok jeg i. Men i sine egne øyne var han den nye Messi og verdt en hel bank. Styrkene hans var god teknikk og hurtighet, men alt annet var egentlig å anse som svakhet. Han skøyt som ei høne og var elendig på headinger. IKKE LUKK ØYA NÅR
DU HEADER, ARMEL, pleide treneren vår Fredrik å rope, men det gikk liksom aldri helt inn, og headingene fløy hit og dit.
«Føttene dine er fylt med loff, kamerat», sa jeg ofte når han nok en gang hadde SENTRA til motstander-keeperen.
Men fordelen med at han var kongoleser, var at han også kunne swahili. Dette gjorde at vi kunne fortsette å sende hemmelige meldinger i klasserommet. Og om Magnhild fikk tak i dem, skjønte hun ikke det døyt.
Den første lappen dalte ned på pulten min etter bare noen minutter:
Unafikiri nini kuhusu koweka Mons nyuma ya kulia? (Hva tror du om å sette Mons på høyreback?)
Jeg svarte kjapt:
Yeye Mons, si alikuwa muzuri sawa beki wa kati contre Sverresborg? (Var ikke Mons ganske god som midtstopper sist mot Sverresborg?).
En ny lapp:
Nimekuwa nikifanya mazeoezi ya kupiga mikwaju ya ndizi, naweza kupiga mikwaju ya bure? (Og jeg har øvd inn bananskudd, får jeg ta frisparkene? Tafadali.)
Grunnen til at han spurte meg, var at jeg var lagets kaptein og Fredrik hadde sagt at jeg dermed bestemte. Noe som irriterte Armel noe helt forferdelig.
«Nei!», skrev jeg tilbake, «frispark og straffer er kapteinens oppgave.»
Da begynte det å regne lapper.
«Tafadali, tafadali, tafadali, tafadali (vær så snill, vær så snill!)».
Til slutt snudde jeg meg og rista på hodet.
«MUSH!» sa Magnhild, «Nå forstyrrer du klassen!»
«Unnskyld», sa jeg. «Ville bare minne Armel på at han …»
Så lo hele klassen.
«Greit», sa Magnhild, «men nå holder vi faktisk på med matte».
Helt framme på første rad, satt Legenden og rista på hodet.
Legenden het egentlig Pedro og var noe så ekkelt som svensk.
Dessuten hørte han veldig mye på læreren, rakk opp hånda og hadde alltid rett. Han skulle heller ikke bli spiss på Barcelona, men hjernekirurg eller sjef på en romrakett.
Midt i mattetimen dumpa det en ny lapp inn på pulten min.
Hej grabben, jag tror jeg måste börja på bänken til helgen, jag har en känsel i vaden (Hei kompis, jeg tror jeg må begynne på benken i dag, jeg har en kjenning i leggen).
Signert: Legenden.
TJENA! Legenden het egentlig Pedro og var noe så ekkelt som svensk.
Som fotballspiller ble han enten satt i mål fordi ingen andre ville stå der, eller gjemt ute på venstrebacken, hvor det var statistisk lavest sjanse for at han kunne påføre laget skade. For Legenden hatet kroppskontakt og ble stressa om ballen kom over på hans banehalvdel og dermed tvang ham ut i aksjon.
Han hadde riktignok en helt spesiell modus som vi på laget kalte for HYPERMODUS. Dette var noe han kunne komme inn i dersom noen virkelig tråkket han på tærne. For han likte ikke arrogante typer. Likte ikke å bli sparka ned (men ja, hvem liker det?). Likte egentlig ikke å bli dribla heller (noe han ble jevnt over hele tida). I HYPERMODUS forvandlet Legenden seg til en slags «varulv» og begynte å takle, spurte og score de mest vanvittige mål. Det gjorde også at han satt igjen med et lite museum av gule og røde kort, noe han faktisk var litt stolt av (men det gjør ham ikke til noe forbilde for deg som leser dette, altså (regelen er: man skal høre på dommeren!1)).
Om du vil vite hvor kallenavnet til Legenden kommer fra, så la oss ta det med en gang: Det var i en bortekamp og vi var daffe i beina etter å ha forspist oss på Søppeldyngadrops og lakrislisser.
Men altså: Legenden satt på benken som vanlig og koste seg med Pringles Paprika med Børre og Karsten. Men så mangla vi spillere og Børre og Karsten måtte inn. Vi som var utpå, var dauslitne, og vi lå under 1-0. Det begynte å haste med å få inn det målet. Jeg så at Pedro begynte å bli nervøs, for jeg visste at han aller helst bare ville forbli på benken. Det så ut som han satt og bad inni seg om at treneren skulle la han slippe. Men så
1. Men det fins noen små unntak, og Legenden kjenner til dem.
tråkka Mons over i en dump i bakken og måtte støttes ut, og da var det bare Pedro igjen.
Selv om trener Fredrik helt sikkert vurderte om det var bedre å spille med seks spillere enn fullt lag MED Pedro, så vifta han fyren opp.
Gutten så skrekkslagen ut der han løp inn på banen i sine gule joggesko uten knotter, ettersom foreldrene hans mente at glatte joggesko burde holde i lange baner.
Fredrik bare ropte: «Framover, framover!» og jeg løp som ei tullerusk bikkje, og Legenden – tidligere kjent som Pedro –halset etter i en slags sentralposisjonert ving.
Men så fikk Pedro en lumpen dytt i ryggen og stupte inn i reklameskiltet. Fyren på det andre laget lo av ham og skreik: «For ei høne». Pedro tok seg til munnen (det skulle vise seg at han hadde fått slått ut en splint av framtanna si) og det var tydelig at han begynte å bli SKIKKELIG SUR. Like etterpå ble han løpt ned av ei back-tønne og magetryna i en søledam som lukta bæsj. Som om ikke det var nok ble Pedro boksa i trynet av keeperen deres etter en corner og da så vi det, at noe skjedde.
Først ble han RØD I FJESET, så skjøt underleppa hans ut som en skuff, og da han fikk tak i ballen neste gang, gikk han rett på. Se for deg det som skjer når du trykker på sprintknappen på Playstation, bare at her gikk det enda fortere. Han banka forbi alt av Stjørdals-spillere og pælma ballen i mål med et tåskudd som nesten slo hull i læret. Når dette var gjort falt han umiddelbart ut av HYPERMODUS igjen, og sto bare der som et spørsmålstegn i trynet da hele laget kom løpende i rennefart for å «bygge kirke»2.
Lenge så vi på den junidagen som en merkedag for hele klubben.
Dagen da en sann «legende» ble født.
2. Det lærte jeg av Zlatan, det betyr at du legger deg i en dynge og moser dem som har scora. Fra utsiden kan det kanskje se ut som en kirke.
Den norsk-kongolesiske fotballspilleren
Mushaga Bakenga ble nesten verdens beste. Dette er historien om vennskapene, lagene, oppturene og nedturene. Om leken, alvoret, fintene, scoringene og bommene. Om reisen fra løkkafotball med kompisene Armel og Legenden i Trondheim til prøvespill i Chelsea.
Et MUSH for alle fotballinteresserte barn!
