Kjærlighetens skapende kraft

kjærlighetens skapende kraft

Jan-Olav Henriksen (f. 1961) er professor i teologi med religionsfilosofi som hovedfelt. Henriksens forfatterskap favner en rekke utgivelser med stor tematisk variasjon, både fagbøker og sakprosa. Han er særlig opptatt av forholdet mellom tro og erfaring og religionens betingelser i et postsekulært samfunn. Han har dessuten skrevet om teologi i møte klimakrisen og utgitt bøker om etiske temaer sammen med filosofen Arne Johan Vetlesen.

Jan-Olav Henriksen

Kjærlighetens skapende kraft

Efrem 2026

Jan-Olav Henriksen, Kjærlighetens skapende kraft ISBN 978-82-8475-019-4 © Efrem forlag 2026 Illustrasjon omslag: Fra Angelico – engel som spiller lutt; detalj fra Linaioli Triptyk 1433. Wikimedia Commons Omslag og førtrykk: Efrem forlag Boka er satt med 11/14 Premier Garamond Pro Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Trykk: Scandbook, Falun Efrem forlag, Follese efremforlag.no

Til Hilde Marie

Innhold

Forord

9

Kjærlighet er en skapende kraft 13 Kjærlighetens ulike former 21 Kjærlighet er forventingen om det gode 33 Kjærligheten gjør det gode 39 Kjærlighetens etikk 43 Kjærlighetens gjerninger i holdning og handling Kjærlighet, tro og tillit 51 Kjærlighet og håp 55 Kjærlighet og sannhet 59 Gud er kjærlighet – men kjærlighet er ikke Gud DEL II Kjærlighet før erfaringen – og i erfaringen Hva kjærlighetshistoriene kan fortelle oss Kjærlighetens gode og dårlige betingelser Evig kjærlighet? 87

71 77 83

47

63

DEL III Kjærlighet og sårbarhet 93 Kjærlighetssorg 97 Kjærlighet og seksualitet 101 Kjærligheten og begjæret 105 Kjærlighet til mer enn ting: resonans 113 Kjærlighetens mørke side: makt 117 Kjærlighet og kritikk 123 Kjærlighet og frihet 127 Kjærlighet og rettferdighet 133 DEL IV Kjærlighet som en vei til Gud 141 Kjærlighetens risiko – også for Gud Kjærlighet og offer 151 Kjærlighet til naturen 157 Kjærlighet, tilgivelse og nåde 163 Kjærlighet og død 169 Størst av alt? 173 Kjærlighet kan gjøre helere 177 Utvalgt litteratur

181

147

Forord

Ettertanker gir anledning til å komme bak klisjéene som eksisterer både i samfunn og kirke. Av og til er slike etter­ tanker nødvendige, ikke minst når det gjelder forestillinger mange tar for gitt. Både i og utenfor fellesskapet av dem som identifiserer seg med kristen tro, er det en grunnleggende overbevisning om at Gud er kjærlighet, selv om mange ikke opplever at kristne mennesker lever opp til det. Men hva betyr det egentlig at Gud er kjærlighet, og hva er forholdet mellom de to størrelsene? Ettertankens arbeid kan peke på noen sider ved svaret på dette spørsmålet. Det er ambisiøst å skrive om Gud og kjærlighet i en liten bok som denne. Begge er store temaer som er blitt behandlet i bindsterke verk av andre. Derfor er det kanskje ikke så rart at en kollega spurte meg, da jeg fortalte at jeg arbeidet med denne boken: «Er det noe mer å si om kjærligheten? Har du noe nytt å si?» Men det handler ikke bare om å ha noe nytt å si, men nettopp å gi anledning til ettertanke, til å tenke gjennom ting 9

på nytt, kanskje tilby et nytt perspektiv på noe som er kjent fra før. Derfor håper jeg at de ulike kapitlene i boken kan bidra til at du som leser finner både gjenkjennelse og utfordringer når jeg prøver å sette ord på erfaringer av de sammenhengene som kan finnes mellom kjærlighet og gudstro. Forholdet mellom Gud og kjærlighet er uansett noe vi stadig bør tenke gjennom, fordi det kan fordype både tro og tanke og hjelpe oss å se hva slags plass kristen tro har i den virkeligheten vi er del av. Der vi kan dele tanker om dette, eller finne nye måter å formulere troen på at Gud er kjærlighet, bidrar det til å gjøre tydeligere hva som er sentralt i denne troen. Denne bokens begrensede omfang bør likevel være en peke­ pinn om at slett ikke alt blir sagt om temaet på de følgende sidene. Det jeg er mest interessert i, er å få frem noen av sammenhengene som kjærligheten finnes i eller bidrar til å skape. Det er denne skapende kraften som gjør at den er noe vi vier oppmerksomhet på så mange måter i kulturen generelt, og i tro og teologi mer spesifikt. Dette er ikke en akademisk bok, men den er skrevet av en som vanligvis leser og skriver slike bøker i sitt profesjonelle virke. Derfor vet jeg godt at denne boken ikke kunne vært skrevet uten å ha blikk for mye av hva andre har skrevet og tenkt. Men det er helt umulig å gi en oversikt over alle som indirekte har bidratt til boken her. Men jeg vil gjerne nevne to mennesker som jeg har hentet mange innsikter fra og som har bidratt med nyanserende perspektiver: min venn og tidligere kollega professor Werner Jeanrond og Ingvild Røsok som jeg fikk veilede 10

til doktorgraden. Begge har skrevet viktige og grundige bøker om denne bokens tema. Takk også til Astrid Sætrang Morvik som har gitt meg mange gode tips til forbedring av et tidligere utkast til boken. Som jeg skriver senere i boken, er våre kjærlighetshistorier det som gjør at vi forstår hva kjærlighet er og betyr. Mitt eget liv er ikke noe unntak. Denne boken handler ikke om dem, men ville likevel ikke blitt til om ikke også jeg hadde lært noe av mine erfaringer på feltet. En person har betydd mer enn andre: Hilde Marie, som jeg deler livet med. Boken tilegnes henne. Ås, våren 2026. Jan-Olav Henriksen

11

Kjærligheten er en skapende kraft

Kjærlighet er ikke en følelse. Ofte fremstiller populærkulturen den slik. Men tilnærmingen i denne boken er en annen: Kjærligheten er en skapende kraft. Den er ikke følelser, men bringer dem frem, den former holdninger og relasjoner, gir styrke til omsorg og ansporer til kreativitet. Den skaper mening, livskraft og et ønske om det gode. Kjærligheten er derfor medbestemmende til og involvert i hvordan vi knytter oss sammen med andre mennesker og med verden for øvrig. Dette gjør kjærligheten til et helt grunnleggende fenomen i alle menneskers liv; ja, kjærlighet er det mest verdifulle i livet. Når kristen tro knytter kjærlighet og Gud sammen, knyttes derfor to avgjørende elementer i menneskers liv til hverandre. Ikke alle tror på Gud, men ingen vil si at kjærligheten er uten betydning. Tvert imot vil man anerkjenne at den har stor betydning. Troen, på sin side, anerkjenner kjærlighetens avgjørende rolle i menneskelivet ved å si at «Gud er kjærlighet». Dermed blir troen på Gud forbundet med det viktigste i menneskers liv. Det er ikke tilfeldig, og det er helt avgjørende for å forstå hva 13

det betyr å tro på Gud. Å tro på Gud er nemlig dypest sett ikke å gi sin tilslutning til dogmer eller et bestemt livssyn, men en måte å være i verden på som fremmer kjærlighetens vilkår. Og hvis vi skal si noe som helst om Gud, er vi nødt til å si noe om kjærlighetens rolle i den verden Gud har skapt. At denne boken vil si noe om kjærlighet som det mest avgjørende i menneskelivet – og dessuten også vil si noe om Gud – betyr at en bestemt oppfatning om begge ligger til grunn: Den skapende kraften kjærligheten utgjør, henger sammen med en tro på at Gud vil oss vel. Om vi har dette for øyet, kan vi forhåpentligvis oppdage at det er mer sammenheng mellom Gud og kjærlighet enn det vi kan bli oppmerksomme på ved første øyekast. For noen år siden, mens vi diskuterte denne bokens tema, markerte en engelsk kollega til meg at hun var uenig i hva The Beatles synger, og sa: «Love is not all we need.» Det er noe klokt i en slik påstand; vi trenger mer enn kjærlighet for å leve gode liv. Men kanskje hennes kommentar var for sterkt knyttet til en oppfatning om kjærlighet som en følelse. Om vi tenker litt annerledes, og tenker at kjærligheten er opprinnelsen til andre ting vi også trenger, blir det lettere å være enige med The Beatles. Da kan vi se at det er kjærlighet som ligger til grunn for mye av det vi oppfatter som godt. Det finnes mange eksempler på at vi opplever kjærlighet som knyttet til livets goder. Den dukker opp som tema i ulike sammenhenger, og er tema både i festtaler og fortrolige samtaler mellom venner. Og slik jeg forstår den i denne boken, lever 14

kjærligheten ikke isolert fra andre elementer som er viktige for oss: respekt, anerkjennelse, vern mot sårbarhet og opplevelsen av å bli verdsatt. Alt dette er nært forbundet med kjærlighet og representerer noen andre elementer vi mennesker trenger. Kjærligheten kommer sjelden alene, for å si det slik. Snarere er det slik at den også kan åpne blikket vårt for å se mer av hva som er involvert i ulike dimensjoner av livet som vi ikke kaller kjærlighet. For ikke lenge siden satt jeg med en venn og snakket om dette. Det slo oss at vi gjorde det på en annen måte enn da vi var unge. Nå hadde vi mye mer av livet bak oss. Og livet har gitt oss stoff til å forstå mer av hva kjærlighet er – både når den har vært nærværende og i dens fravær. Dessuten er det ikke lenger vekten på erotikk og seksualitet eller parforhold og forelskelse som er mest dominerende, men perspektivet som gir seg av å se litt på avstand en ny generasjon vokse opp, ulikt for den vi selv var foreldre til. Perspektivet er blitt større enn det romantikken gir grunnlag for å forstå. Og selv om romantikk og kjærlighet henger sammen, kan et ensidig fokus på den formen for kjærlighet lett bidra til å villede oss eller snevre inn oppmerksomheten og forståelsen mer enn nødvendig. Dersom vi setter søkelyset på et videre felt enn kjærligheten mellom to voksne i et parforhold, ser vi at vår første kjærlighet er til vårt opphav, til henne som har gitt oss livet: Vår mor. Her er det en parallell mellom foreldre og Gud – i hvert fall dersom vi har hatt omsorgsfulle foreldre. Gud er også en vi tror har med vår opprinnelse å gjøre. Å oppleve at vi får livet i gave 15

av omsorgsfulle foreldre og av Gud kan skape takknemlighet. Vi kommer likevel ikke utenom at filmer, bøker og eget liv bidrar sterkt til at vi forstår kjærlighet som noe som eksisterer og kommer til uttrykk i parforhold. Men kjærlighet er altså mye mer, og finnes i mange andre relasjoner også. Bare tenk på det nettopp berørte forholdet mellom foreldre og barn: De fleste foreldre opplever forhåpentligvis at de er glade i sine barn, til og med fra før de er født. Om alt går bra, utvikles og styrkes kjærligheten mellom dem gjennom livet. Det kommer til uttrykk i omsorg som kan gå begge veier: Barn er først omgitt av foreldres omsorg, men det er også slik at foreldre kan bli ivaretatt av barnas omsorg og kjærlighet senere i livet, og ikke minst i livets siste fase. Kjærligheten preger alle involverte parter. Og dersom det blir slik at relasjonen mellom partene kompliseres eller brytes, går noe i stykker i dem. Det kan føre til savn og sorg, både hos dem som eventuelt blir avvist, og hos den som avviser. Kjærlighet binder sammen, og skaper en kvalitet ingen ønsker å være foruten. Vi lever best når de sammenhengene vi er del av, kan preges av kjærlighet og godhet. Der kjærligheten mangler, mangler det noe vesentlig, noe som gjør at vi ikke kan utfolde oss slik vi ofte ønsker. Det betyr ikke at vi alltid må være i relasjoner preget av kjærlighet. Vi kan lære oss å leve uten. Men de fleste av oss ønsker både å bli elsket og å ha noen å elske. Kjærlighet gjør livet rikere, og åpner oss opp mot en virkelighet som er større enn den vi kan erfare når vi bare lever ut fra oss selv. Kanskje ingenting viser oss det bedre enn når vi står overfor 16

et nyfødt barn som langsomt skal lære seg å ta del i verden og finne sin plass i den. Å se noe gjennom øyene til den vi er glade i, utvider og fordyper vårt eget perspektiv på livet. Barn tar kjærligheten for gitt. Og foreldre kan oppleve at kjærligheten til barna vokser frem helt av seg selv. Filosofen Hannah Arendt skriver om hvordan et nyfødt barn skaper endring, nye muligheter, noe godt og forhåpningsfullt som er vevet sammen med denne kjærligheten, som uttrykker seg i omsorg og ivaretakelse. Hun kaller dette fenomenet for natalitet. Den oppstår uten at vi må ta noen beslutning. Den er ikke noe vi bestemmer oss for å ha, men vokser spontant frem gjennom fellesskapet med andre som gjør oss godt, og som vi ønsker å være gode mot. Slik sett er kjærligheten en kraft som former både beslutninger og relasjoner på måter som går ut over det vi helt kan ha kontroll over. Om det lever med gode foreldre, spør ikke barnet: «Er det noen som er glad i meg?», men regner med at det er tilfelle. Når vi vokser inn i relasjoner slik barn gjør, blir det mulig å ta kjærligheten for gitt. Først langt senere i livet kan spørsmålet om noen elsker oss, bli viktig for oss. Slike spørsmål stiller vi først når vi er blitt et selv, og kan gjøre oss selv til tema i relasjon til andre. Men for å bli et selv må vi først oppleve at noen har en relasjon til oss. Det er relasjonen til andre som gir oss sjansen til å bli et selv. Andre setter oss i stand til å komme i kontakt med oss selv, og lærer oss hvem vi er. Kjærligheten er en viktig faktor i en slik lærings- og utviklingsprosess. Kjærligheten mellom barn og foreldre gjør det tydelig at 17

kjærlighet handler om relasjoner til både andre og til oss selv. Psykologene kan fortelle oss at forutsetningen for å kunne utvikle et «jeg», er at noen kan vise oss hvem vi er, gjennom å ha en stabil relasjon til oss og «speile» oss. Kjærligheten fra andre skaper og bidrar til at jeg kan si «jeg» og være et selv som forholder meg til meg selv på en trygg og god måte. Der kjærligheten er fraværende, og stabilitet og trygghet mangler, blir jeg-et mer ustabilt og utrygt, og vi blir mer usikre på hvem vi er. Med andre ord: Andres kjærlighet kan gi meg sjansen til å bli et trygt jeg. Jo mer vi blir møtt av kjærlighet, jo mer blir vi i stand til å vinne en positiv selv-opplevelse. Den trenger ikke utelukke at vi også kan se svakheter og problemer med oss selv, men erfaringen av kjærlighet gjør det mulig å leve med dette på trygge måter som gir gode muligheter for å være i en god relasjon med andre. Motsatt vil en relasjon til andre som bare gir deg en negativ selverfaring, bidra til at du ikke er trygg i relasjonen til andre, og den vil også kunne føre til at du trekker deg unna. Mangel på kjærlighet kan forsterke kjærlighetens dårlige vilkår – men trenger ikke å gjøre det: Det finnes mennesker som blir desto mer i stand til å vise kjærlighet til andre fordi de har lært seg hva det betyr å savne den i eget liv. At kjærlighet er en følelse, er det kanskje ikke så rart at mange tror. For kjærligheten skaper følelser, som nevnt. Men den skaper ikke bare ønsket om å være sammen med andre og knytte seg til dem. Den skaper glede, takknemlighet, opplevelse av mening, gode relasjoner, fred, rettferdighet og andre 18

ting denne boken har som anliggende å få frem. Den kan også skape betingelsene for at kjærligheten kan finne flere måter å utfolde seg på. For den som tror på Gud, er kjærligheten Guds skapende kraft. Gud skaper i og gjennom kjærlighet. Å tro på Gud og å tro på kjærligheten er derfor to sider av samme sak. Den skapende kraften som er før all vår beslutning og all vår aktivitet, gjør det mulig å si at Gud er kjærlighet. Derfor bidrar troen på Gud til å forstå noe helt grunnleggende ved virkeligheten vi lever i: Gud er både kilden til og den skapende kraften til det gode. Kjærligheten er ikke bare grunnleggende for hvem vi er, eller hvem vi kan bli, men den kan også hjelpe oss å se hva som mangler, slik at det gode skal ha muligheter for å vinne frem. Jeg vil på ingen måte idyllisere dette. For vi kommer ikke unna at fraværet av kjærlighet kanskje er vel så påfallende i dag som erfaringen av det gode ved den. Når jeg skriver dette, er det krig i Ukraina, og Sudan, og i Israel og Palestina har det skjedd forferdelige ting om vil prege dem som lever der i generasjoner fremover, som ikke er et vitnesbyrd om kjærlighet, men om hat og fiendskap. I lys av dette er det å skrive om kjærlighet kanskje ikke det mest opplagte. Men dersom vi ikke setter ord på det som kan bidra til å skape godhet, rettferdighet og bedre vilkår for den som lider, blir både livet vårt og den verden vi lever i fattigere på ressurser til å skape noe som kan gi mennesker håp og tro på et liv der hat og urett ikke er alt som preger hverdagen. Å gi ord til kjærlighetens skapende kraft kan derfor også bidra til å la Guds kraft virke i verden. 19

Kjærligheten trenger ikke noen begrunnelse. Den betyr noe viktig for oss uten at vi trenger å tenke gjennom hvorfor. Kjærligheten hviler derfor ikke på gode, gjennomtenkte grunner, men den kan gi oss gode grunner for å gjøre godt. Den hjelper oss å se andre på en ny måte. Av samme grunn er det ikke sant at kjærlighet gjør blind. Det er motsatt: Kjærlighet gjør seende: Den lar oss se den andre som mangler kjærlighet, like mye som den lar oss se den vi er glad i. Ekte kjærlighet skaper klokskap snarere enn dumskap – og den lar oss se både skjønnhet og nød. Den lar oss også ane Guds blikk på det Gud har skapt. Sagt på en annen måte: Kjærligheten kan forme vårt perspektiv på livet og den verden vi lever i. Dermed kan den også forme livet på en annen måte enn der vi ikke har utgangspunkt i den. Så kanskje kjærligheten som følelse ikke er alt vi trenger, eller svaret på alt. Men en mer omfattende forståelse av hva den innebærer og skaper kan gi oss innsikt i hva vi ellers trenger, og den kan også hjelpe oss å finne svar på noen av de viktigste spørsmålene livet stiller oss overfor. Det gjelder ikke minst spørsmål knyttet til hva et godt liv innebærer. Dermed kan den åpne oss mot noe som er større enn det vi i stand til å frembringe på egen hånd. Det er en del av dens skapende kraft.

20

Kjærlighetens ulike former

Den franske filosofen Jean-Luc Marion skriver at vi lever med kjærlighet som om vi vet hva den handler om, men så snart vi forsøker å definere hva kjærlighet er, eller vil sette den på begrep, trekker den seg unna. Da er det lett å tenke at kjærligheten ikke lar seg forstå helt ut, at den er uforståelig, og at alle forsøk på å gjøre den til tema vil gjøre den abstrakt eller føre til flisespikkeri. Følgelig er det også lett å konkludere med at kjærlighet ikke er noe annet enn en subjektiv følelse, og at vi er overlatt til oss selv og det vi måtte finne det for godt å oppfatte den som. Marion er ikke enig i dette. Kjærlighet må være mer enn hva jeg eller andre gjør den til. Å gjøre forståelsen av kjærlighet subjektiv går på tvers av alt kjærligheten ellers forteller oss. For kjærligheten åpner oss for noe mer, noe som ikke er oss. Den innebærer at noe annet trenger seg på, så å si. Dermed peker Marion på noe svært viktig, etter min mening: Kjærligheten åpner oss for noe annet, noe mer, både i verden, og i oss selv. Blant dem som skriver om kjærlighet, legger mange vekt på 21

Kjærlighet gjennomstrømmer livet, og den sentrale påstanden i Jan-Olav Henriksens nye bok er at kjærligheten er en skapende kraft. Den frembringer mer enn gode følelser. Derfor er det meningsfullt å snakke om at Gud er kjærlighet, fordi kjærligheten dypest sett er en erfaring av Gud – også helt uavhengig av gudstro. Grunnfjellet i kristen tro, at Gud er kjærlighet, er så ofte og sentralt formidlet at det – om enn så sant og vesentlig – alltid vil stå i fare for å bli en klisjé. Denne boken «går bak klisjeen» og reflekterer over hvordan kjærligheten henger sammen med alle viktige aspekter ved menneskelivet. Den er knyttet til livshistorie, omsorg, glede og tilgivelse; den skapende kraften kommer til uttrykk i måten relasjonen til vårt selv, til andre mennesker og naturen utfolder seg på. Troen på at Gud og kjærlighet er to sider av samme sak, blir dermed livsnær og meningsfull.

ISBN efremforlag.no 978-82-8475-019-4 ISBN 978-82-8475-019-4

E FRE M

9 788284

750194

9 788284

750194