Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 1
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 3
Lene Kaaberbøl
skammarens dotter Frå dansk ved Øystein Rosse
Samlaget Oslo 2015
3
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 4
Dunark by
Dunarkborga Løynporten
Løyngangen
Borgporten
Huset til Apoteker-Enka
Sankt Adelas
St. Adelas Torg Vasshuset
Adelas gate
B o r g g a t a
Nedreby Kjøpmannstorget
Løynstigen
Enga
Torgporten
Tinnveita
Porttorget Torggata
Korgmakargata
Austporten
Stortorget Heisebrønnen
Smiene
Ullkremmargata
Tollgarden
Bomplassen
Dunark landeveg
TollTollporten gardplassen
Sankt Magda Magdas plass
bergkant og murverk Gråbyen
Korntorget
Muslingstigen
Tollgardgata
bymur brønn
Skomakarhuset
port gate eller torg
Garvarsmauet
bygningar beitemark hage
4
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 5
Dunark-borga trapp kjellargang eller -rom brønn eller springvatn
Nordgarnisonen Garnisonsbrønnen
vatn
Gamlestallen
tre søylegang borgmur borggard med forsvarsverk
Gamlefortet
fangekjellar
Sørgarnisonen Det gamle vassbassenget
Det nye vassbassenget
Drakegarden
skafott Drakedøra
Arsenalbrønnen
Arsenalet
badehus
Det nye palasset Nordfløya Oransjeriet
Alkymistverkstaden
Gamle fyrstegard
Austfløya Arsenalgarden
våpengard
Det nye palasset Vestfløya
Fyrstegarden Vognporten Ravensfontena fyrstelege stallar Høgporten
Lågporten Stallsmauet
Portfortet Vesttårnet porttårn
porttårn
5
V o kornlager g n s smie m a Løyngarden Austtårnet u e t Løynporten Løyntårnet
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 6
Nordhavet Skaylarranda Dunark
Skay-Høglandet
Bjørkeby Baur Laclan
Dunmarsken
Laclan Baur Kensie
Solark Eidin Arlaneira
Elva Eidin Elva Meira
Kensie Skaradalen
Solmarsken
Skaylarpasset
Dracana
Skaya
Loclain
Baur Morlan
Morlan Skaylar-stolen
Fredoelva
Skayark
Baur Hollin
Hollin
Baur Maddin
Maddin Skayloc
6
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 7
1
TIDA ER INNE ant å seie var det vel ikkje Cillas skuld at eg vart biten i armen av ein drake. Det er nok heilt tilfeldig at ho bestemte seg for å helle ei bytte med myse i hovudet på meg akkurat den dagen mannen frå Dunark kom. Men kvar gong det gjer vondt i den venstre armen min … kvar gong eg saknar Lindehuset og pæretrea og hønene vi hadde der … så blir eg sinna på Cilla ein gong til. Cilla var dotter til møllaren, einaste jenta i ein flokk på seks. Kanskje var det derfor ho var blitt så utoleleg. Viss Cilla ville ha ei brødskive med honning eller eit silkeband til håret eller eit sett Prins-og-Drake-brikker, så sperra ho berre auga litt opp og gjorde stemma si sirupssøt. Auga hennar var blå som kornblomar, og ho hadde smilehol i kinna, eitt på kvar side. Faren var som smør i hendene hennar. Og viss nokon erta Cilla eller var imot henne på ein eller annan måte, sladra ho til nokre av brørne sine. Dei hadde alle saman arbeidd i mølla sidan dei var små, og kunne lempe sekkene der som om dei var fylte med fjør i staden for korn eller mjøl. Ingen hadde lyst til å kome i slåstkamp med dei, ikkje eingong min eigen storebror Davin, og han er ikkje særleg redd av seg. Cilla var van med å få det akkurat som ho ville.
S
7
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 8
Vanlegvis gjekk eg i ein stor boge utanom henne. Men denne dagen hadde vore ein ordentleg dritdag heilt frå eg stod opp. Mor hadde kjefta på meg fordi eg hadde gløymt sjalet mitt ute ved vedskjulet kvelden før, så det var blitt gjennomvått. Eg hadde krangla med Davin, og Melli, den fire år gamle plageånda eg hadde til veslesyster, hadde pirka ut auga på den gamle filledokka mi. Sjølvsagt var eg for stor til å leike med dokker, for det meste iallfall, men Nanna var mi dokke, og eg hadde ikkje gitt Melli lov til å leike med henne. Eg var rett og slett så sur og sinna på heile familien at eg ikkje heldt ut å vere i hus med dei. Først gjekk eg ut i stallen og stod litt hos Bles, den vesle, gode, brune hoppa vår. Men så kom Davin og sette henne ut på beite på enga bak pæretrea, og det vart for einsamt og for keisamt i stallen. Dessutan ville det heilt sikkert ikkje vare lenge før mor fann eit eller anna å setje meg til, for ho meiner at arbeid er den beste kuren mot surmuling og hengjehovud. Så før eg eigentleg hadde tenkt meg om, var eg på veg ned mot landsbyen. Bjørkeby var ingen storby, men der var trass i alt ei smie, eit vertshus og så mølla som foreldra til Cilla har, forutan elleve forskjellige hus og smågardar i sjølve landsbyen. Og så var der ein handfull plassar som Lindehuset, der vi budde – plassar som låg utanfor byen og både høyrde med og ikkje høyrde med. I nesten alle husa budde det familiar, og nesten alle familiane hadde barn, og somme av dei endåtil ein heil flokk. Med så mange å velje mellom skulle ein tru det ville vere råd for meg å finne ei veninne eller to, eller iallfall ein leikekamerat. Men slik var det berre ikkje. Ikkje når du var Skammarens dotter. Då eg var lita, hadde eg leika
8
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 9
med Sasja frå vertshuset. Men så begynte ho å få vondt for å sjå meg i auga, og så vart det liksom litt vanskeleg. No unngjekk ho meg, akkurat som alle dei andre. Så då eg endeleg kom ned til landsbyen, etter å ha traska ei dryg halv mil gjennom søle og blåst, visste eg faktisk ikkje kva eg skulle der. Det var etter kvart blitt sjeldan at eg gjekk ned dit åleine, om eg ikkje hadde eit ærend for mor. Eg stod rådvill midt på torget og freista sjå ut som om eg berre hadde stoppa for å kvile meg litt. Janus Tinnkremmar kom forbi med handkjerra og helste fint, men utan heilt å sjå på meg. Oppe i smia stod Rikert og skodde den skimlete hesten til vertshusfolket. Han vinka då han fekk auge på meg, men bøygde seg fort over arbeidet att. Så begynte store, tunge regndropar å plaske mot marka, og eg kunne ikkje lenger berre låst som om eg stod og slikka solskin. Kan hende var det av gammal vane eg sette kursen mot vertshuset. Det var nesten tomt for folk der inne. Berre ein einaste gjest sat og åt middagsmat, ein kraftkar av ein skaylendar frå høglandet oppe på den andre sida av Skaylar-randa. Han hadde nok hatt sommarhyre som karavanevakt eller noko slikt og var no på veg heim. Han kasta eit nysgjerrig blikk på meg, men såg fort ein annan veg. Bak disken stod mor til Sasja og tørka glas. «God dag, Dina,» sa ho høfleg, med blikket stivt retta mot glaset ho nipussa på. «Kva kan eg gjere for deg?» Tru kva ho ville gjere viss eg sa Sjå på meg? Men det gjorde eg sjølvsagt ikkje. «Er Sasja heime?» «Nei. Eg trur ho er oppe hos møllaren og dei.» Ho gjorde eit kast med hovudet, framleis utan å lyfte blikket.
9
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 10
Eg trur det begynte å gå gale for meg allereie der. Eg kjende eit beiskt og bittert sinne vende seg i meg. Alle dei bøygde nakkane og dei bortvende blikka … kvifor var dei slik mot meg? Eg merka at det ville vere lettare for dei alle saman viss eg berre heldt meg borte. Men eg hadde ikkje bede om å vere Skammarens dotter. Eg hadde ikkje bede om dei skammarauga som ingen ville sjå inn i. Eg kunne enno hugse korleis eg gret då Sasja ikkje ville leike med meg meir. «Kva er det som er gale med meg?» hadde eg spurt mor mi. «Det er ikkje noko gale med deg,» sa ho. «Du har berre arva gåva mi.» Ho høyrdest både stolt og vemodig ut, men hadde det vore opp til meg, så hadde ho fått gåva si tilbake midt i fleisen, og det på flekken. Men slikt bestemmer ein dessverre ikkje sjølv. Hadde eg ikkje vore så sint den dagen, hadde eg nok berre gått heim. Men eg tok til å bli trassig. Det kunne godt vere dei helst såg at eg heldt meg borte … men eg hadde vel òg rett til å vere her? Nokon å snakke med, nokon å vere saman med – det burde vere ein menneskerett. Trassig og med ein klump i halsen marsjerte eg rett over torget att og bortetter Møllegata. «Var det noko du ville, Dina?» spurde Ettie møllarkone då ho fekk auge på meg. Ho hadde det travelt med å få klesvasken ned før han vart gjennomvåt av regnet. «Eg leitar berre etter Sasja,» sa eg. «Jentene er visst borte på låven, alle saman,» sa ho med munnen full av klesklyper medan ho såg på klesvasken og ikkje på meg. Eg skrådde over gardsplassen og smatt inn gjennom
10
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 11
den vesle døra i låveporten. Det var temmeleg mørkt der inne, men dei hadde laga nokre kålrot-lykter og sett talglys ned i dei, så dei likna glødande daudinghovud. Det såg koseleg og nifst ut på ein gong. På ei vogn sat Cilla med eit lysegrønt laken om skuldrene og ein krans av gule georginer i håret. Dei andre sat i ein halvsirkel rundt henne, og midt i sirkelen stod Sasja på eitt bein med den gamle filthatten til møllaren på hovudet og prøvde å hugse alle tolv versa av «Min hjartanskjær var ein vandringsmann». Ho hadde kome til det sjuande, og det høyrdest ikkje bra ut. Først gjekk ho i stå, og då ho begynte igjen, blanda ho det saman med åttande vers. Dei leika «Fri-til-prinsessa», og det var sjølvsagt Cilla som var prinsessa. Kjende eg henne rett, kom ho nok til å finne på så umogelege oppgåver til friarane sine at ingen av dei andre fekk bli prinsesse den dagen. «Hoffolka» begynte å pipe og bue til Sasja, og Cilla bad friaren om å gå sin veg og kome att når han var moden. Så fekk ho auge på meg og fall litt ut av rolla. «Kva gjer du her?» spurde ho. «Eg kjem for å fri til prinsessa,» sa eg. «Kva elles?» «Du er ikkje invitert,» snerra Cilla og studerte fingerneglene sine så det verka som ho heldt seg for god til å sjå på meg. «Sei meg, Sasja, kan du hugse at vi har invitert skammarjenta?» Sasja mumla eit eller anna og såg ned i marka. «Det kan godt vere du sjølv trur du er ei prinsesse, Cilla,» sa eg samanbiten. «Men du oppfører deg som ei lus!» Ho rykte til og var på nippet til å sjå på meg, men ho tok seg i det i siste sekund.
11
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 12
«Eg skal gi deg lus, eg –,» begynte ho, men så bremsa ho seg sjølv. «Nei, orsak. Kan hende er det urettferdig. Veit du, Dina, du kan godt få vere med.» Det kom vantru gisp frå dei andre jentene. Sjølv stirte eg også forundra på Cilla. Det likna ikkje henne å vere så storsinna. «Meiner du det? At eg kan få vere med?» «Ja. Var det ikkje det du spurde om?» «Jo.» «Bra. Så fri til meg!» Kanskje var det berre det ho ville – sjå meg liggje på kne og fri. Men det var hundre år sidan eg hadde leika med andre enn Davin og Melli, så eg syntest det var ein låg pris. Eg knepte opp og slengde slaget over den eine skuldra så det likna ei riddarkappe, medan eg rekte handa ut etter filthatten. Sasja tok han av og gav meg han utan å sjå opp. «Å, vakre prinsesse Liljekvit – for Dykkar hand har eg kome hit …,» begynte eg, slik eg skulle. «For deg, friar, er eg nok altfor god – før du har gjort meg tenester to,» rima Cilla vidare. «Sverd og boge, det har eg med – kva skal eg gjere, gi meg beskjed!» «Her hjelper ei boge, her hjelper ei sverd – på heilt anna vis skal du vise ditt verd. Min friar, den første tenesta er …» Cilla smilte og drog ut tida, men eg kunne sjå på henne at ho alt hadde bestemt seg. «Syng alle tolv versa av ’Vandringsmannen’ medan du står på eitt bein – med bind for auga! Tea, lån henne tørkleet ditt.» Det er vanskelegare enn det høyrest ut, det å stå på eitt bein utan å kunne sjå. Det er faktisk slett ikkje
12
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 13
enkelt å halde balansen. Men eg kunne så vidt skimte halmen på låvegolvet når eg kikka ned langs nasen, og det hjelpte. Og heldigvis er minnet mitt betre enn Sasjas. Eg gjekk i gang det beste eg hadde lært: «Min hjartanskjær var ein vandringsmann med hattefjører fleire For han likte jentene dagen lang Og om natta endå meire Og om natta endå meire …» Eg høyrde godt både fnising og rasling rundt meg, men dei skulle ikkje få meg til å miste fatninga. Vers etter vers song eg, endå om beinet eg stod på, skalv under meg av trøyttleik. Då det tok til å røyne på for alvor, såg eg berre for meg det sure fjeset til Cilla når ho vart nøydd til å byte plass og la meg bli prinsesse. Dermed var det inga sak å klare endå eit par vers. Eg skulle akkurat til å dra pusten djupt og begynne på det tolvte og siste, då det skjedde. Noko kaldt og vått plaska rett i hovudet på meg, og i staden for luft fekk eg ein stor munnfull myse. Eg mista balansen og tumla over ende medan eg hosta og heiv etter pusten. Noko av mysa fekk eg i nasen, så det sveid og brann i svelg og naseborer. Først fatta eg rett og slett ikkje kva som hadde skjedd. Men då eg fekk rive av meg tørkleet og såg Cilla med den tomme bytta, og høyrde dei andre le så dei heldt på å brekke seg – då forstod eg det. «Gå din veg, hekseunge … og kom att når du er moden!» sa Cilla og heldt sjølv på å døy av latter over peket sitt. Ho var så oppteken med å le at ho ikkje tenkte på å stikke av. Og det burde ho ha gjort. For eg var så rasande som eg aldri hadde vore før, og det tok
13
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 14
meg berre ein einaste halvkvelt innpust, så var eg oppe att – og meir enn oppe: Eg fauk rett og slett på henne og velta henne bakover, og så sette eg meg på brystet hennar så ho ikkje kunne kome opp att. Eg greip om ansiktet hennar med begge hendene og tok den beste hemnen eg kunne ta. «Sjå på meg, di lusete vesle pyntedokke. Sjå meg inn i auga!» Det hadde ho ikkje mykje lyst til. Ho skreik og gret og prøvde å lukke auga, men eg hadde taket på henne, og eg hadde ikkje tenkt å sleppe. «Sjå på meg!» kveste eg ein gong til, og det var som om ho ikkje sjølv kunne bestemme meir. Dei kornblom-blå auga gleid opp og stirte rett inn i mine. «Du er sjølvoppteken og bortskjemd,» kviskra eg. Det var ikkje nødvendig å snakke høgt no, for ho kunne høyre meg like tydeleg som ho kunne høyre sine eigne tankar. «Eg kjem ikkje på ein einaste ting du nokon gong har gjort for andre. Og eg kjenner kvart einaste usle pek du har gjort for å få viljen din. Eg veit korleis du fekk den ringen der. Eg veit korleis du fekk Sasja til å gi deg syskrinet sitt. Eg veit at du laug for brørne dine så dei gav Toske-Malte juling. Kva hadde han gjort, anna enn å springe i hælane på deg fordi han syntest håret ditt var pent? Ingenting, Cilla. Du laug. Du er så ussel, så simpel, så ynkeleg at eg blir kvalm av å sjå på deg. Eg veit alt, Cilla. Eg kjenner deg!» Og det gjorde eg verkeleg. Medan eg sat der på magen hennar og kviskra inn i ansiktetet på henne, visste eg kva ho hadde gjort. Og sjølv om ho skreik og sparka og vreid seg som om ho heldt på å drukne, så kunne ho ikkje kome seg laus. Eg tvinga henne til å sjå
14
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 15
seg sjølv. Og eg tvinga henne til å skamme seg over det ho såg. Ein av dei andre prøvde å dytte meg vekk frå Cilla, men eg trong berre snu på hovudet og sjå på henne. Då spratt ho tilbake som om ho hadde brent seg. «Du er ussel, Cilla,» gjentok eg litt høgare. «Og viss du trur at ei einaste av jentene her likar deg for den du er – så tek du feil.» Eg reiste meg opp. Cilla vart liggjande. Ho gret og gret, så ein skulle tru eg hadde piska henne. «Og de andre er ikkje stort betre,» sa eg. «De som kjem hit og spelar hoff for prinsesse Cilla berre fordi de er redde for henne eller vil ha noko av henne. Berre leik dei dumme små leikane dykkar, de. Eg har fått nok!» Eg såg rundt på dei, men dei einaste auga som møtte mine, var dei lysande daudingblikka til kålrotlyktene. Harmen min flakka litt. Det var jo ikkje slik eg ville at det skulle ende. Men nett no var det ikkje stort anna å gjere enn å gå sin veg. Innan eg kom heilt bort til porten, gjekk døra opp, og far til Cilla kom inn. «Kva driv de med?» ropte han. «Kva er det som har skjedd, Cilla?» Cilla svarte ikkje. Ho låg berre og hulka. Så oppdaga møllaren at det var eg som stod framfor han, og det varte ikkje lenge før han skjønte kven som hadde skulda her. «Di djevelførkje, kva har du gjort med henne? Viss du har gjort Cilla mi noko, så …» «Eg rørte henne knapt –.» Eg rakk ikkje eingong å snakke ut før eg fekk ein lusing som gav gjenlyd i heile låven.
15
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 16
«Slike som deg treng ikkje røre,» snerra han. «Stikk heim til den heksa du har til mor, og om du gjer Cilla mi noko ein gong til, så skal du – skammar eller ikkje – få så mykje bank som du kan ta, om eg så skal dra ein sekk over hovudet på deg for å gi deg det!» Det var berre så vidt eg klarte å stå på føtene. Eg var heilt ør etter slaget, og eg kjende smaken av blod der eg hadde kome til å klappe tennene saman om tunga. Men eg visste at det ikkje nytta å be om medynk. Så eg ranka meg og freista sjå ut som om eg var heilt likeglad med dei alle, Cilla, far hennar, Sasja, alle saman. Og så skreid eg ut i regnvêret utan å sjå meg tilbake.
❊ Det tok meg svært lang tid å gå den halve mila heim. Og endå lengre tid å ta mot til meg og gå inn til mor. Det var ikkje berre det at det grøne ull-slaget og skjorta og forkleet og det heile stinka myse – og myse høver betre til grisefôr enn til klesvask. Det var meir det at – ja, eg trudde altså ikkje at mor mi ville bli særleg begeistra over det som hadde skjedd. Og det eg hadde gjort. Samtidig kjende eg meg elendig, djupt ulykkeleg og einsam. Davin hadde vener. Melli hadde vener – dei aller fleste tykte ho var så søt. Kvifor skulle så eg aldri få ha andre enn familien min? Eg enda opp ute i stallen til Bles att. Det var noko fantastisk trøystande ved eit slikt stort, varmt dyr som ikkje brydde seg det minste om at ein hadde skammarauge. Eg la kinnet mot den mjuke, haustlodne hestehalsen og stod der og gret litt medan det mørkna utanfor.
16
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 17
Eit lysskjær glimta i sprekken mellom vindaugslemmane, og så gjekk døra opp. «Dina?» ropte mor mi. «Kvifor står du her i mørkret?» Ho lyfta oljelampa så ho betre kunne sjå meg. «Kva er det som har skjedd?» Å lyge for mor mi nyttar sjølvsagt ikkje. Å halde tett med ein løyndom er heller ikkje lett. Så eg fortalde det meste, og ho gjetta seg til resten. Då eg var ferdig, stod ho litt og såg på meg. Ho kjefta ikkje på meg. Ho venta berre til eg visste at det eg hadde gjort, var gale. Så nikka ho. «Det er ei gåve,» sa ho. «Og det er makt òg. Du må ikkje misbruke den.» Ho stakk handa i forklelomma og rekte noko fram mot meg. «Her,» sa ho. «Eg har gått og venta på å gi deg dette. Eg trur tida er inne no.» Det var eit halssmykke. Ei rund tinnplate dekorert med ein ring av kvit emalje med ein mindre ring av blå emalje inni. Det var verken glitrande eller pent – «kjeda» var berre ei rund, svart lêrreim – men eg visste at det likevel tydde noko heilt spesielt. Mor gjekk alltid med eit som likna, bortsett frå at den minste ringen var svart i staden for blå. «Kvifor skal eg ha det?» «Fordi du no er lærlingen min.» «Lærlingen din …» «Ja. Frå no av begynner eg å lære deg korleis du skal bruke gåva di, kva tid du skal bruke henne – og kva tid du ikkje skal bruke henne.» «Eg har ikkje det minste lyst til å lære å bruke henne. Kvifor skal eg det?» Mor sukka. «Når nokon har stole noko. Eller har gjort andre menneske vondt. Eller kan hende beint ut
17
Skammarens dotter (filmpocket 2015) ferdig_a 24.02.15 13:31 Side 18
har drepe nokon. Då blir det sendt bod etter Skammaren. For det finst menneske som kan gjere vonde ting utan å kjenne skam. Og det finst menneske som kan skjule si eiga skam for seg sjølv og finne på ei heil mengd gode unnskyldningar, heilt til dei trur at dei har vore i sin gode rett til å gjere andre vondt. Men når eg kjem … då kan dei ikkje lenger gøyme seg. Då kan dei ikkje lenger skjule det dei har gjort, verken for seg sjølve eller andre. Dei aller fleste har skam i livet. Og treffer eg ein av dei ganske få som nesten ikkje har det … så sørgjer eg for at dei får det. For eg har ei gåve eg har lært å bruke. Ei temmeleg uvanleg gåve. Som du også har.» «Eg skulle ønskje eg var den forutan!» «Barnet mitt … det er vanskeleg, og du har vakna så tidleg. Eg skulle ønskje, for di eiga skuld, at det hadde skjedd litt seinare. Men det er bruk for gåva vår, og derfor kan eg ikkje vere berre lei for at du har fått den.» «Ikkje eingong når det betyr at eg aldri får nokon vener? Og at ingen normale menneske kan sjå meg i auga?» Ho drog meg inntil seg og vogga meg litt fram og tilbake. «Det er ikkje fordi dei ikkje kan. Dei har berre ikkje lyst. Du får dei til å hugse alt det dei helst vil gløyme. Alt det dei skammar seg over.» Ho strauk ein myseseig hårlokk vekk frå kinnet mitt. «Men du må berre vere tolmodig. Før eller seinare møter du ein som tør sjå deg i auga. Og då er du grenselaust heldig. For den som kan sjå ein skammar ope i auga, er eit heilt spesielt menneske og den aller beste venen du kan ha.» «Det blir nok ikkje Cilla,» sa eg dystert. Mor lo. «Nei,» sa ho. «Det trur ikkje eg heller.»
18