SIGRID MERETHE HANSSEN Sprang. Noveller. 2007 Ingen heime. Noveller. 2009 Detektiv Smartbart og sabotasjen på badet. Barnebok. Ill. av Åshild Irgens. 2011 Sofia. Roman. 2013 Blixprisen 2007 Sigmund Skard-stipendet 2009
Sigrid Merethe Hanssen
Kom ei jente gåande Roman
Samlaget Oslo 2022
© Det Norske Samlaget 2022 www.samlaget.no «Summertime» på side 5 er skriven av DuBose Heyward og Ira Gershwin. Teksten er publisert i George Gershwin (1935) Porgy and Bess, Gershwin Publishing Corporation/Chappel & Co., Inc, New York. Omslagsdesign: Stian Hole Førtrykk: Type-it AS, Trondheim Skrift: 10,7/13,6 pkt. Sabon Papir: 80 g Munken Print Cream Trykkeri: ScandBook AB, Falun Printed in Sweden ISBN 978-82-521-8776-2
Denne boka er trykt på miljøvenleg papir.
SUMMERTIME Summertime an’ the livin’ is easy, Fish are jumpin’, an’ the cotton is high. Oh yo’ daddy’s rich, an’ yo’ ma is good-lookin’, So hush, little baby, don’ yo’ cry. One of these mornin’s you goin’ to rise up singin’, Then you’ll spread yo’ wings an’ you’ll take the sky. But till that mornin’there’s a nothin’ can harm you, With Daddy an’ Mammy standin’ by. dubose heyward & ira gershwin
2015 juli
– Det begynte på seinsommaren. Stemma hennar er klårare enn nokon gong, og kvart ord har ei eiga tyngd i seg. Ho trekker pusten, og eg ventar på framhaldet, men blikket hennar er brått retta mot noko bak meg, og talen stansar. Eg vrir hovudet og ser at pleiaren som viste meg inn på rommet, står i døra. Eg vekslar nokre ord med henne, takkar for opplysninga om kor eg kan finne kaffi og kjeks ute i korridoren. Eit svalt pust dreg gjennom rommet då døra går igjen. Gardina som stenger for sommardagen utanfor, blafrar sakte. Ei solstripe fell inn i rommet og får håret til mor til å skine som ein glorie. Huda over kinnbeina er stram og blank. Det fine nettverket av blodårer i tinningen bølgar under den tynne huda. Leppene, som ho før farga etter årstid og klesplagg, er bleike og blålege, sena i halsen så stram, kragebeinet altfor tydeleg. Eg reiser meg, går bort til vindauget og trekker gardina frå. Fjørskyene på himmelen er klåre på den bleikblå morgonhimmelen, varslar om godt vêr. Gråblå fjell med snøflekkar, endå det er langt på sommaren. Hengebjørkene utanfor sjukeheimen er høge til å 9
vere her i Troms. Eg starta reisa i halvskyminga kvelden før, reiste nordover, mot natta og lyset. Sola har skine utan stans sidan eg landa. Lenge får eg stå slik og betrakte utsikta. Dette vemodigvakre som både er kjent og framandt no, etter så mange år borte frå det. Eit skjelvande andedrag får meg til å snu meg mot senga. Ho er klar for å snakke igjen. Eg har stålsett meg, er klar for det eg trur skal komme, den same gamle klagesongen og alle bortforklaringane hennar. Ho reinskar stemma, og denne gongen held talen hennar fram utan stans, som om han er innøvd. Denne forteljinga, som ho sjølv kallar det, er ordrett det far sjølv fortalde til henne, nokre dagar før han blei innlagd på sjukehuset for siste gong. Ho ventar ikkje noko av meg, eg er publikum, eg er kalla inn for å lytte. Forteljinga held fram utan opphald, og då siste ordet er sagt, trekker ho pusten djupt og lar hovudet falle tungt ned på puta. Orda hennar har opprørt meg, men på eit vis som eg ikkje kan forklare. Det er som om ho har opna ei dør til eit rom eg aldri har vore i, men som eg likevel kjenner. Alle bitar fell på plass, det som aldri har blitt snakka om, har endeleg blitt uttalt i ord og er ikkje lenger den vage kjensla eg har levd med så lenge eg kan hugse. Det einaste som er slik eg hadde forventning om, er at ho ikkje gir rom for nokon reaksjon på informasjonen ho har gitt meg, for det handlar ikkje om meg no heller. Det handlar berre om at ho skal få letta samvitet sitt og trekke sitt siste andedrag litt lettare. Eg registrerer ei lita rykking i augelokka hennar, og utan å sjå på meg gjer ho ei rørsle med handa, mot hylla ved sida av senga. Ein konvolutt er lent opp mot 10
veggen. Namnet mitt står skrive utanpå, handskrifta røper at det er ho som har skrive – gjenkjennelege, runde bokstavar. Konvolutten er gulna og fillete i kantane. Eg løftar han opp, kjenner tyngda og konturane av to ringar inni. Igjen borar ho blikket i mitt. Handa hennar oppå dyna er mager og naken, og ho veiftar utolmodig, krev at eg opnar. Eg begynner å trekke i den limte klaffen på konvolutten, ho trekker pusten og legg seg bakover i senga. Eg tar ut ringane og held dei mellom fingrane, inskripsjonane har eg sett mange gongar. Namna til foreldra mine. I konvolutten ligg også ein liten nøkkel. Nøkkelen, seier ho, er til eit skap på soverommet hennar heime. Innstendig repeterer ho korleis eg skal finne fram i huset, og at det som ligg i skapet, kan stadfeste alt ho har sagt. Eg har aldri visst om eit slikt skap i huset, men det forundrar meg ikkje. Ikkje no lenger. Frå no av er alt mogleg. – Har du forstått? spør ho fleire gongar. Det er mest som ein ordre om å forstå, ikkje eit verkeleg spørsmål. Eg svarer ja, meir eit svar på at eg høyrer kva ho seier, enn at eg forstår rekkevidda av det. Det ho nyss har fortalt, er som tatt frå eit manuskript. Dette ukjente rommet, i den nybygde omsorgsheimen, kjennest endå meir framandt, og den uklåre kjensla eg hadde for litt sidan, av å vere i kontakt med noko verkeleg og essensielt, bleiknar. Ei kald uro spreier seg i meg. Ho har snakka seg ferdig og gjer seg ikkje umak lenger med å halde hovudet oppe, lar seg berre falle ned i putene. Pleiaren bankar på, orsakar seg, seier at ho berre vil sjå korleis det går. Ho kjem bort til senga, smiler trøystande og klappar meg på armen, sjekkar 11
pasienten sin. Ho seier eg godt kan gå meg ein tur mens mor mi kviler, at det kan vere godt å lufte hovudet. Auga hennar på meg, velmeinande utan å forstå kva eg opplever. Eg nikkar, takkar henne. Tar med meg konvolutten og går ut av rommet. I kafeen i første etasje finn eg eit ledig bord mellom besøkande familiar og pleiarar. Kvar og ein av dei gamle med ein rullator parkert ved sida av seg. Som fortapte fugleungar har dei huka seg ned i dei altfor store stolane. Småungar spring om kapp rundt eit bord, ei fødselsdagsfeiring er det visst. Kake og gåveoverrekking til den gamle. Tafatt kamp med papir og gåveband, før ei kvinne i selskapet forbarmar seg. I enden av kafeen er ei pauseavdeling for personalet. To i kvite frakkar, ein arm lagd over ein rygg, ei hand som stryk, fram og tilbake. Ho tar armen sin bort, ho skal kanskje gå. Nei, han legg armen sin om henne, dei blir sittande. Langs den andre veggen sit bebuarar, nokre er på ei sakte vandring, den eine eller andre retninga, på krykker eller med gåstol, sakte og lydlause som skuggar. Dei besøkande kjem hastig inn døra, skundar seg mot heisen eller bortover korridoren, pleiarane på sin måte, raske og smidige, beveger seg til og frå på anatomisk forma skosolar. Dei to i pauseavdelinga framleis i djup samtale, og eg kjenner eit plutseleg sakn. Eg tar fram telefonen, kjenner trongen til å dele. Eg ser på kontaktane som er lagra som favorittar, held peikefingeren lenge over eit av namna, før eg til slutt legg telefonen tilbake i veska. Frå kjøkkenet høyrest stemmer frå ein radio. Traller med middagsmat på tallerkenar blir køyrde ut og bort til heisen. Radiostemma snakkar om eit jubileum, 12
men eg får ikkje tak i kva det gjeld. Perspektivet, det viktigaste i informasjonen, er borte, ingenting i samtalen heng saman. Eg løftar blikket og ser at det sit andre menneske som meg, åleine, med ein kopp framfor seg, stirande ut i lufta eller på ein skjerm dei held i handa. Eit stadig skarpt pling høyrest frå telefonen til ungdommen ved vindauget med huva trædd ned over øyra. Nokia tune, rund og mild, lyder igjen og igjen frå ein eller annan stad i rommet. Som ei tilkalling frå ei anna tid.
1962 juli–august
Båten har innside som gråblå stein. Med peikefingeren strekar eg ei linje, naglen skrapar mot metallet. Øvst, der sola skin, er flata varm og tørr, nedanfor mørkare, sval, fuktig. Botnen kjennest kald mot naken hud. Venstre handa når til eine veggen, høgre handa til den andre. Eg strekker føtene til dei også kjenner motstanden. Over meg er himmelen blå. Ei lang stund ingenting meir enn det, blå himmel og lukta av fuktig metall. Eg set meg opp, flyttar eitt og eitt kne i gongen, rundt og rundt i båten, hamrar nevane mot veggen. Ytterdøra går opp. Eg grip om båtripa. Lepper, tunge, tenner sansar solvarmt metall. Stega til Molle når ho går over graset bakom ei stor korg, nesten borte bak haugen av klede. Ho set korga ned på marka, strekker armane ned i sinkbaljen og løftar meg ut. Molle pressar ned handtaket på vasspumpa, dreg det opp igjen. Dropar piplar ut av røyret, ned i baljen. Ho pressar ned og dreg opp. Igjen og igjen. Vatnet veltar ut, plaskar i baljen, til ho slepper handtaket, går inn og hentar ein kjele med rykande tut. Med den ledige armen held ho meg unna mens ho løftar den 17
sotete kjelen over baljen. Strålen av kokande vatn treffer det kalde. Eit gult vaskefat med rød kant står også på benken. Ho fyller det med vatn, først kaldt, sidan varmt. Eg dyppar hendene nedi og legg handflatene mot botnen i vaskefatet, det kjennest glatt. Molle legg eit såpestykke oppi til meg. Det blir ein fisk som glir langs kanten, ein fisk som glepp ut mellom fingrane og legg seg til ro på botnen til eg hentar han opp og fører han rundt og rundt. Eg tar hendene opp frå vatnet, støttar dei mot benken, bøyer meg over fatet. Eg stoppar ikkje før eg kjenner vatnet stryke over leppene. Såpeboblene har alle fargar i seg, dei glinsar og skin. Boblene sprekk når augevippene kjem borti, ørsmå vassdropar sprutar opp i fjeset. Eg ristar på hovudet, blunkar igjen, reiser meg opp. Tunga glir over leppene, tar smaken inn i munnen. Tennene gnissar såpevatn. Eg fører peikefingeren over dei siste boblene. Vaskebrettet til Molle har ei trapp som den i eska til fargekrita. Peikefingeren og langfingeren er føter som går i trappa. Føtene går steg for steg, nedover og nedover i vatnet, klatrar opp toppane og stig ned i gropene, klatrar tilbake og opp til kanten av vaskebrettet. I graset ligg dokkemannen utan skjorte og bukse, stirar opp i himmelen, sola skin på den kvite magen. Kleda hans blir mjuke i vaskevatnet, og eg snurrar dei rundt og rundt, løftar dei, gnikkar, dyppar dei i vatnet, fører dei fram og tilbake. Molle tar opp plagg etter plagg frå baljen, vrir ut vatn, faldar ut, lagar ein bylt og slepper ned i ei bøtte. Då ho strekker seg bakover og legg ei hand nedst på ryggen, gjer eg også det. Sola 18
varmar i nakken, kjolen min er våt. Vatnet i fatet har blitt grått. På utsida av bøtta dinglar ermet på nattrøya mi. Øvst ligg kleda til dokkemannen. Eg følger etter Molle, og graset stryk leggane mine. Stien er brun og krokete. På kvar side er høge, kvite trestammar. I skuggen under trea blir armane mine kalde, men ved elva skin sola. Molle stansar ikkje ved kulpen, går vidare langs elvebreidda, trakkar ut av skoa, går ut i vatnet. Eg står på ein flat stein, vatnet når ikkje tærne mine. Byltane faldar seg ut i vatnet, og Molle fører kleda rundt og rundt, løftar dei opp, klemmer ut vatn, fyller bøtta på nytt med våte byltar. Ho grip om ei grein, held fast i henne og dreg seg opp på stien. Føtene hennar er lyseblå, mine er bleikrosa, eg går fremst på stien tilbake til huset. * Eg vaknar, det er lyst i rommet. På nattbordet, lent inntil veggen, sit dokkemannen utan klede. Det er natt. Eg brettar teppet til sides, støttar meg med hendene på kvar side og akar meg langsamt nedover, forbi sengehesten og til fotenden. Eg held meg fast i kanten, glir ned frå senga. Døra til Molle sitt kammers står på gløtt, eg går inn, blir ståande på rya framfor senga. Ved fotenden stikk føtene fram frå under teppet, øvst er ansiktet med nase, kinn, lepper. Auga er borte når Molle søv, er inni den rynkete huda. På puta ligg ei grå flette. Midt på rya er ein skinande flekk, som solskin, men ikkje heilt. Eg stegar over han, opnar døra til kjøkke19
net, opnar døra til yttergangen. Katten ligg ikkje på stolen. Han står heller ikkje på trappa ute. Han mjauar ikkje, stryk seg ikkje inntil leggane mine. Alt eg kjenner mot huda, er kjølig natteluft. Nedanfor trappa, i graset, skin sola, merkeleg og matt. Eg stikk ein og ein fot ned i støvlane til Molle, går ned frå trappa og bortover. Eg løftar føtene forsiktig. For kvart steg stoppar eg, krøllar tærne inni støvlane som glinsar, våte av dogg. Under skjåen er eit holrom, nesten dekt av gras som klistrar seg inntil meg då eg kikkar inn og kallar på katten slik eg har lært av Molle. Eg reiser meg opp, bøyer hovudet bakover, ser opp i treet. Eg går i ring rundt treet, ser opp mot toppen. Greinene rører seg. Ikkje katten, berre vind. Merkeleg vind. Då eg seinare klatrar opp i senga til Molle, vaknar ho. Fletta hennar kiler meg på kinnet, handa hennar mot ryggen min og den våte nattrøya mi er tung og varm. Ho står opp og kjem tilbake med ei tørr trøye. Eg set meg opp og strekker armane over hovudet, men ikkje for å vise kor stor eg er. Ho trekker av meg det våte plagget og set på meg den tørre trøya. I det merkelege nattlyset ser puta blåkvit ut og ikkje som den vanlege kvite, med broderte roser i hjørna. Molle breier teppet over oss begge, eg får varmen i meg og høyrer den jamne pusten til Molle bak ryggen min. Før eg sovnar, fører eg fingeren over dei sprokne kvisthola i veggen, som er auge som kan sjå meg. *
20