Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 1
Sigrun Slapgard
Eg har sett jaguaren Latinamerikanske historier Dokumentar
Samlaget Oslo
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 3
Til minne om Marianella GarcĂa Villas, til minne om Gitte DĂŚhlin, til minne om dei namnlause med mot.
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 4
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 5
Jaguaren, krigens tiger, jungelens kraft. I Latin-Amerika er jaguaren til stades i språket, i kunsten, i mytane, der livet står på spel. Dyret som ser om natta og til båe sider, dyret med tilgang til underverda. Mennesket ser på kongen av kattedyra og hentar mot.
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 6
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 7
Oslo, august Vi sit på ein kafé på Storo storsenter, bøyer oss fram mot kvarandre i støyen. Kvinna på den andre sida av bordet har vore nonne. Nå er ho enke. Dei siste åra, etter at eg fann henne, har vi møtst her, på McDonald’s. Gjerne på tysdag klokka to. Det er ei historie eg prøver å nøste opp i, ei av fleire. Eg leitar bak masker og falske namn, i mange land som hennar er det først nå dei kan skrive si sanne historie. Da eg fann fram til Laura frå El Salvador, fall ei brikke på plass. Ho har blitt norsk sjukepleiar og har snart levd mesteparten av livet i Oslo. Men det er meir, i den delen av livet som var løynd i så lang tid. Nå har eg eit nytt spørsmål til henne. På mi siste reise til El Salvador dukka det opp ein bunke gamle dokument med vitneutsegner om ei drapssak. Eg har ei aning om noko eg har grunda på i lang tid. Eg har vegra meg for å spørje, nå tar eg sats og tenker at eg må våge. – Veit du kven denne Luz María var, ho som var den siste som såg den drepne? Eit forbløffa blikk og eit smil. – Ja, klart det.
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 8
I historieforteljinga om Latin-Amerika er det mange rom for sanning. Det er så mye du aldri kan vite sikkert, men likevel veit, seier argentinske Guido. I mesteparten av sitt førti år gamle liv har han levd som Ignacio Hurban Rodrígez, uvitande om at han blei stolen frå foreldra under diktaturet. Eg går og ventar på ein telefon, frå ei som ennå ikkje veit kva slags namn ho skal bruke. Militæroffiseren som tok henne frå den eigentlege mora, skreiv henne inn i namneregisteret som María Carolina, eit namn ho har kjent som sitt eige i over tretti år. Kan ho nå bli Catalina, den Catalina mora ville ho skulle bli? Eg er i arbeid med forteljingar om menneske eg har følgt i mange år og gjennom mange politisk skifte. Det er historier om bestemødrer som nektar å gi opp i Argentina, om den norske kunstnaren Gitte Dæhlin hos mayafolket, om Ingrid Betancourt i kamp mot jungellova i Colombia. Forteljinga om eit namn, eit menneske, kan vise kva storpolitikk, diktatur og krig handlar om, i det verkelege livet. Det er historias menneskelege avtrykk eg er opptatt av, på eit kontinent med rystande skilnad mellom fattig og rik, der jordskjelv og vulkanutbrot har blitt slitne metaforar på politikken. Eg ser mens eg skriv dette, at det òg blir ei forteljing om vilje. Mine historier handlar om menneske som vil vere førande i eige liv, gjere noko for andre, betre livsgrunnlaget. Her går liner heim til oss i Norge, i fleire av historiene om nordmenn og latinamerikanarar i denne boka.
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 9
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 10
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 11
Skåbu, – Eg måtte halde maska, ingen skulle vite. Gitte ser inn i bålet, under den tjukke alpelua er ansiktet lite. Det er uvant at det ikkje følgjer ein tørr, uregjerleg latter etter det ho har sagt. Med svart ull som skygger for auga, kan ho like gjerne vere meksikansk som norsk, ho har kome den lange vegen frå Oaxaca. Eg legg meir ved på nyingen, fyller te i koppane. – Dette landskapet har liner for eit tresnitt i blåfargar, seier ho og løftar blikket frå flammane. Eit melisdryss har frose til og gitt omriss til slake kollar, avrunda fjell. Buken av Heidalsmuen og pyramidetrekanten av Saukampen. Vi har kome hit til bålplassen etter å ha gått langs eit søkk, den gamle ferdselsåra over fjellet mot det andre dalføret, Heidalen. Faret er som gamle spor, her er både glasert og lodent, strå og små buskar er kledde i krystallar. Når ein kjem gjennom skogen av fjellbjørk, løftar landskapet seg. – Det kjennest som å vere på veg inn i himmelen, seier Gitte. Ho er opptatt av linene, dei held fram i det blå. – Kanskje eg like gjerne kunne budd her, oppe under himmelkvelven. Kanskje det ville ha vore betre. Nå trillar ho ut latteren sin.
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 12
Vi veit begge at det er løgn. Under lua har Gitte eit nordisk ansikt, blond i håret og blått blikk, ho har slekt både i Gausdal og i Danmark, og likevel er det i Mexico ho lever livet sitt. Ho er ein av Norges mest særeigne kunstnarar og har hatt eit uvanleg gjennomslag som skulptør. Nå har ho pakka seg inn som ein utlending i fjellet, som om ho skulle vere ein framandfugl i den store styrkeprøva. Men det var i Chiapas at livet blei sett i spel. Det fell regndropar med kvitt stål i seg, vi set oss nærmare eldvarmen. Vi drikk te med vottane på og snakkar om dei rare vegane livet tar. Å overleve og finne ein veg vidare, at det ikkje alltid finst overleving. Det var på den tida det var vanleg at folk i Latin-Amerika leita etter menneske som forsvann, at vi først blei kjente, Gitte og eg. Ein menneskealder og mange liv sidan. Vi verkte begge av den same uroa, vi reiste. Vi hamna i krig. Nå, ved bålet, kjem det fram ei historie som får meg til å sjå nye sider ved det ho har skapt desse åra, alle dei gåtefulle skulpturane og kunstverka signerte Gitte Dæhlin. Det er mye ho ikkje har kunna fortelje før nå, noko er det kanskje ikkje muleg å sette ord på. Elva er tinnfarga av frost og lett å krysse. Vi vil vinne tilbake kroppsvarmen og hastar opp den runde ryggen. Der oppe kjenner vi oss som på månen, blir ståande og
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 13
måpe mot det overveldande synet. Dette landskapet er eit omvendt krater. Ein svanger runding peiker navle mot himmelen. Steinane er trykte ut av jordas mage og ligg og tyt utover. Det vide utsynet til ein klode som er rund. Og sjølv her oppe er det spor etter tidlegare tiders ferdsel. Menneska. Dei har vandra over krater, i dalføre, kryssa hav og danna flokk. Det er dette ho er så opptatt av, Gitte. Dette vi ikkje har svar på. Forklaringa på våre vandringar, på våre liv. Kven vi er. Og alle våre vegar. På stien tilbake blir eg opptatt av spora på bakken. Ei rype har nettopp vagga i sikksakk, først midt i kjerrevegen, deretter i større fart inn mot kanten, og skrått inn frå den andre sida revespor som ikkje har hatt det travelt. Runde, klare avtrykk. Luringen har snike seg innpå. Så er det brått slutt. Spor etter vengeslag og eit mørkt felt som er feia vekk for snø. Slutten for rypa, eller kom ho seg på vengene? Eg ser opp i lufta, granskar buskaset. Revespora er også borte. – Trur du ho overlevde? Da ler Gitte som ein vaksen stegg. •••
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 14
D P G heimland dei skal stå, skulpturane. Gitte har saumfare og granska, fjell, dalstrok, myrer og småvidder, i jakta på ein stad til flokken sin. Skal dei stå på fjellet eller nede i dalføret? Det er ein gjeng langstrekte bronsestatuar eg har sett skissene til, ein flokk av gåtefulle vandrarar som får meg til å tenke på mayafolket og jungelens dyr, på pilegrimar, og mest av alt på det eigenarta ved Gitte Dæhlin. Eg ser eit slags framhald frå utstillinga ho laga for Lillehammer Kunstmuseum i , UrRo. Det var ein braksuksess som skapte forundring. Kva slags kunst var dette? Var det skog, var det menneske? Kva var bodskapen? Gitte er sin eigen i alt ho skaper. Anten ho syr i geiteskinn, formar i pappmaché eller som nå, eksperimenterer med bronse, har ho ei evne til å skape overraskingar i konkret form. Ho vender blikket mitt til ein annan stad, til noko eg ikkje har sett før. Med ein utandørs installasjon er plassering viktig for opplevinga, for måten ho vil vi skal gå inn i og menge oss med flokken av bronse. Eg får ei kjensle av at det står om livet, ho granskar kart, møter folk i kommunen, tar på seg gummistøvlar og går rundt på jorde i hellingane ned mot Laugen. Dei siste par åra har ho leita.
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 15
– Eg vil at folk skal sette frå seg bilen og gå. I alle fall ein liten stubb. Gå, sitte i rullestol eller i barnevogn. Kjenne det knitre av snø eller kjensla av mjukt gras. Lukte vinter, vår, sommar, haust. Ein skal ha bakkekontakt og sjå opp på flokken min, ta på dei. Kanskje skal ein kunne ane omrisset av skulpturane frå vegen, dei blir over tre meter høge. Ho ser seg rundt i dei islagde linene. – Men eg trur ikkje eg har hjarte til å la dei stå den lange vinteren her oppe i fjellet, åleine i snøen. Stakkars, dei er trass alt fødde i Mexico. Eg ser på henne og den glade latteren, kvite dampstøyt i det kalde vêret. Kor hentar ho oppkomet frå? – Eg trur eg har funne plassen, held ho fram. – Plassen for langvegsfarande. Eg ser dei for meg med sauer rundt føtene, i eit dalføre med liv året rundt, der pilegrimane stoppa. Der nede på eit jorde trur eg dei kan trivast. Eg har fått eit tilbod frå Sygard Grytting i Sør-Fron, ikkje langt frå Dale-Gudbrands gard. Men eg må heim til Oaxaca og snakke med skulpturane mine først. Eg ser på henne igjen. Meiner ho alvor? Eg veit at alt er nøye gjennomtenkt når Gitte er i arbeid, sist vinter har ho hatt eit bronsehovud ståande ute på taket til Lillehammer Kunstmuseum. Ho måtte vere sikker på at både bronsen og glasauga ho bruker i skulpturane, kunne tåle kulde. Nå har ho sett at tretti grader minus og snø gjer bronse vakrare, at auga ho kjøper i meksikanske helgenbutikkar, held seg på plass og stråler i norsk vinter. – Bronse blir så fint, eira bronse med fugleskit oppå og saueskit på beina. For evigheita, blir det, og vakrare
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 16
dag for dag kjem dei til å bli. Omvendt av deg og meg. Det siste kjem med eit knegg. Ja visst. Omvendt av skrøpelege oss. Denne skrøpelegheita har vi bestemt oss for ikkje å snakke for mye om, det er som det er, derimot snakkar vi historieskriving og framtid. Skulpturar som skal bli eit frittståande framhald av tidlaus folkevandring og pilegrimsferder. Frå før finst historia om Dale-Gudbrand slik den største romanforfattaren av alle, Snorre, fortel: da Heilag-Olav kom til heidningane der på garden i MidtGudbrandsdalen og slo sund gudebilda så mus, orm og øgler skvatt, og utnytta momentum mens sola gladde over åskammen. Her kjem min Gud med stort lys. Det var innleiinga til ein kamp for kristning som vel ennå ikkje er slutt, slik eg kjenner dalen. Eg spør henne rett ut. – Er det ein kristen bodskap i det når du nå kanskje bestemmer deg for den gamle pilegrimsstaden? – Eg vil at folk skal tenke det dei vil, slik eg gjer. Det er noko mytisk og løynt over figurane, slik det er ei spenning mellom konkret og abstrakt i alt Gitte skaper, ei forteljing vi må gjette oss fram til, vere med og skape sjølve. Gitte starta kunstnarvegen tidleg, alt som sekstenåring blei ho elev ved det britiske Pool College of Art i Bournemouth. Og enda viktigare for den leikande, grensesprengande eksperimenteringa og materialvala blei det å kome under vengene til Bård Breivik og Vestlandets kunstakademi som attenåring. Det må ha vore på slutten av -talet at eg først la merke til henne.
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 17
Avisoverskrifta var Uten billett, og under var bildet av ein særprega, stoffleg skulptur ho hadde skapt, ein torso som var både mannleg og kvinneleg, antikk og kvardagsleg. Det var noko veldig særeige og rebelsk i uttrykket. Gitte Dæhlin fekk Morgenbladets pris og kjøpte einvegsbillett til Mexico for pengane. Stilig, tenkte eg, først skaffe seg masse merksemd på parnasset og så stikke av til eit liv ingen kjente til. Eg var i gang med å studere spansk i Barcelona, og det var ikkje lenge før det latinamerikanske eksilmiljøet skulle sørge for at vi møttest første gong. Deretter har kontakten vore like nomadisk som liva våre, med møte på kvar side av Atlanterhavet. Eg har lenge, altfor lenge, arbeidd på ei bok med arbeidstittelen Nye frontar i Latin-Amerika, eg synest det er eit merkeleg påskot av livet at Gitte skulle dukke opp her, i urtraktene mine i Gudbrandsdalen, med sin vandrarflokk. At vi skulle kome til å gå bortover ein attgrodd sti med aukande sno og ei skodde som kjem krypande, at vi snart skal inn og steike ein fjellaure som bror min har fiska. – Dette er da det raraste av våre treff, Gitte! ramlar det ut av meg. – Synest du? Vi må konsentrere oss om å finne tilbake til vegen, eit sauetrakk har ført oss på villsti inn i tett kratt, desse forbaska små fara som blir til gaffelgreiner og forsvinn i ingenting. Det er litt som å skrive bok om det skiftande Latin-Amerika. Gitte har ikkje gått mye i norsk fjell, det er meir enn tretti år sidan ho flytta til Mexico, men ho
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 18
har gått mye i jungelen. Ho har av og til budd i jungelen, i den tette skogen i Chiapas, av og til kryssa frontliner inn i Guatemala. Ho kjenner til dette med å gå seg vill, miste retninga. Min første tur til Mexico tok eg lenge før spanskstudia i Barcelona. Reisa skjedde bak lune tømmerveggar i det gamle biblioteket på Vinstra. Der sat eg og gispa over dei grufulle aztekarane, dei skar hjarta ut av levande offer før kroppane blei kasta ned pyramidetrappene. Eg skreiv ein stil om den tapre Moctezuma, han måtte gi tapt mot Hernán Cortés, den spanske erobraren. Spesielt opptatt blei eg av den unge indianske prinsessa som blei kalla Doña Marina av spanjolane, Malintzin eller Malinche på sitt eige språk. Ho blei tolk og elskarinne for Cortés, eg har ei samling bøker om denne myteomspunne kvinna. Dei mest positive mytane hevdar at Malinche trudde Cortés ville få slutt på menneskeofringa, all den fæle slavebehandlinga. I den negative omtalen var ho hore og svikar. Når eg av og til får tak i ferske bøker om Malinche, har dei alle den same gode eigenskapen: Dei får meg til å kjenne tjærelukta i det gamle biblioteket, den gamle draumestaden min på Vinstra. – Kvifor blei du så opptatt av Malinche? spør Gitte. Men det har eg inga forklaring på. Eg veit berre at eg tretten eller fjorten år gammal ville lage mine eigne historiebøker, dei var illustrerte, og at kvinna som gav Cortés språket, orda han trong for å erobre, var ein figur som fascinerte meg meir enn erobraren. Kanskje var det illustrasjonane, dei stiliserte gamle codex-teik
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 19
ningane gjengitt frå meksikanske -talskjelder. Den vesle boka eg laga om nahuakvinna Malinche, hadde fleire fargerike teikningar enn tekst. Eg vågar nok ikkje vise dei fram til Gitte. Der får vi endeleg auge på ein merkestein. Vi skal sleppe å sove ute i natt. Alt nå, mens det mørknar, er vi glade for lue og vottar. – Når skal du bli ferdig med boka di? spør Gitte. – Det kan eg ikkje vite, akkurat nå ventar eg på ei av historiene. – Ventar? Er det ikkje nok historier å ta av? Gitte har rett, det er drama og historier i overflod i Latin-Amerika. Og likevel er det ei spesiell historie som eg ventar på, og som eg har fått det for meg at eg må vente på. Eg vil ikkje skrive ferdig boka utan denne historia. Det er ei ung kvinne eg treng å møte, når ho måtte bli klar til å bli ein del av den sanne verda, når ho vil bli den ho eigentleg er. Sidan eg var i Argentina midt på åttitalet, har eg hatt kontakt med bestemødrene og mødrene på Maiplassen i Buenos Aires, kvinnene som blei verdskjente symbol i sine kvite skaut når dei vandra ut i protest mot diktaturet som arresterte og drap og fekk unge folk til å forsvinne på - og -talet. Barna av drepne og forsvunne kunne også bli borte, gitt til militære i fiktive adopsjonar eller til barnlause par gjennom misjonsorganisasjonar. Talet på dei sakna og etterlyste barna var over fire hundre. Fleire gonger har eg intervjua sjef
Eg har sett jaguaren ferdig.qxp_A 23.01.2018 12:37 Side 20
bestemora Estela de Carlotto, i årevis har ho leita etter barnebarnet sitt, ho veit at han fekk namnet Guido som nyfødd, men så langt utan hell. Kva som skjedde med vesle Guido etter at mora blei drepen, er framleis ukjent. Estela leitar og leitar, først i ti år, så i tjue og nå i over tretti år. Men så langt er det først og fremst andre ho har hjelpt i ettersøkingsarbeidet, ho har ledd og jubla med andre som har funne igjen sine slektningar. Over hundre forsvunne barn er gjenfunne. Nå har dei hatt enda eit gjennombrot, ei ung kvinne er spora opp og identifisert. Det er snart eitt år sidan Estela de Carlotto fortalte meg om saka, mistanken til ein viss offiser og kona hans, at dei kunne vere blant dei falske foreldra som stal barn under diktaturet. Eg har fått vite namnet, men med beskjed om å vente. – Eg ventar på at eitt av dei stolne barna frå diktaturtida i Argentina skal melde seg. – Melde seg? Gitte ser ut som ho trur at eg leitar etter påskot for å sleppe å skrive ferdig boka. Kanskje har ho rett, men planen er ei ny reise til Buenos Aires. Eg har eit håp om å få kontakt. Eg har mange spørsmål til dette unge mennesket som levde dei første tretti åra sine som ein annan enn den ho eigentleg var. •••