Ragnar Hovland
Steffen Kverneland
ASTRUP Ein gonzobiografi
Det Norske Samlaget Oslo, 2026
et er september 2024. Steffen Kverneland og Ragnar Hovland har
lagt ut på ei hasardiøs
reise frå Oslo til Jølster.
Dei skal nemleg gjere
research til den definitive
Astrup-biografien, med eit nytt
og revolusjonerande blikk på den store kunstnaren. Korleis ideen oppstod, er det ingen av dei som kan hugse, dei har berre
fastslått at nokon må gjere det. Hovland, som har lappen, og som har fått tak i ein leigebil (frå eit demonisk leigebilfirma), som han alt har nådd å herpe, er sjåfør og vegvisar, ja, denne vegen kan han, og han skal ause frå sine yngre dagars kunnskap om Astrup, mens Kverneland skal teikne, fortelje og bidra med
sin kunstfaglege spisskompetanse. Ingenting kan stoppe dei, og ingenting vil lenger vere det same.
16
Det fascinerte meg, eg syntes det va’ flott, men røyken og flammane skjønte eg ikkje heilt, dei så så løgne ut og ligna slettes ikkje på dei sankthansbålå eg hadde sett. Røyken dreiv nerover i stedet for oppover, og flammane så nesten rosemalte ut. Men dei steinane som va’ rundt hu gravida nere te høyre, syntes eg va’ fantastiske.
Priseld, 1915, olje på lerret
Eg leste ein gong et fragment av et brev Astrup skreiv te borgarmester Aslaksen i Arendal. Det tror eg må handla om et aent av sankthansbildene hans, men relevant nok her allikavel, syns eg:
21
Hun måtte slik som jeg selv og mange andre barn her på Vestlandet lide under den fanatiske religiøsitet som en tid herjet blant de eldre her. Alt var synd – like til det å renne på kjelke. Og St. Hansnatten, når bålene brente rundt i fjellene og menneskene myldret som sorte punkter oppover fjellsidene og de rødkledde jenter med de hvite skjorteermerne ringet seg som lyse prikker og gnister om blussene, da var det synd for kristne folk å være med, da måtte den lille jentungen og jeg stå på avstand bak gjerdet og se og høre, hvordan de andre danset om bålet og hujede av glede. Den siste rest av urreligion som ubevisst blusset opp. Jeg fikk en forestilling om at dette med bålet var noe syndig, noe stygt, som ble bedrevet i det grønne halvmørket – noe hedensk. Og dette ble enda mer forsterket ved sjalusien som grov i brystet når de andre barna fikk være med, og jeg måtte stå utenfor. Og slik så jeg min lille lidelsesfelle – og den stygge, gule ilden, som ikke lyste i sommernatten, men som lokket og drog meg nettopp fordi den var omgitt med mystikk, ugudelighet, og rå hedenskap. Og til sist turte jeg meg inn blant de ugudelige. Men den lille piken stod igjen og så på med det bleke ansiktet og de store, sorte øynene som suget ilden i seg. Slik er det jeg opprinnelig har bildet inne i meg.
22
Seinare, då eg kom te Bergen som unge kunstnarspira på begynnelsen av 80-tallet, va’ Rasmus Meyer favorittmuseet.
Frå Brillegeit av Steffen Kverneland, 2021
23