introduksjon
Bakgrunn og utviklingstrekk Den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure tok utgangspunkt i at folk genererer mening ved hjelp av strukturer som primært ligger på utsiden av individene. Derfor ble denne tradisjonen kalt «strukturalisme» for å indikere at en forsøkte å kartlegge de mønstrene i språket som gjør kulturell og sosial samhandling mulig. I lingvistisk forstand refererer strukturalisme til at ord og tegn ikke har essensiell mening, men at mening produseres fordi ord og tegn er forskjellige fra hverandre. Ordet «katt» får for eksempel sin betydning ved å være forskjellig fra «hatt» (Skrede, 2017, s. 73–74). Sosialsemiotikk handler derimot om å studere hvordan folk bruker språk til å skape mening i spesifikke kontekster. Opprinnelsen til tradisjonen tilskrives ofte lingvisten Michael Halliday (1978). Han hevdet at når vi mennesker snakker eller skriver, så produserer vi tekster. Derfor kan «tekst» vise til alle former for språk, uavhengig av uttrykksform (Skovholt & Veum, 2014, s. 22).3 Som nevnt bruker jeg likevel en mer hverdagslig forståelse i denne boken, noe som betyr at jeg bruker «tekst» synonymt med verbalspråk og skrift. Siden målet med denne boken er å rette oppmerksomheten mot visuell kommunikasjon, opererer jeg ikke med Hallidays «utvidede tekstbegrep» (Skovholt & Veum, 2014, s. 22). Van Leeuwen har hevdet at betydningen av begrepet «tekst» nå har blitt så utvidet at det kanskje er på tide å innsnevre bruken til «tekstuelle artefakter» igjen (T. H. Andersen et al., 2015, s. 100). I alle tilfeller skiller en sosialsemiotisk tilnærming seg fra strukturalismen på flere vis. Den representerer et skifte fra å se språk som system, til å se språk som sosial ressurs.4 Målet er ikke primært å
3 4
Skovholt og Veum (2014) har for eksempel omtrent like mye analyse av visuelt materiale i sin bok Tekstanalyse, som analyse av skriftspråk. Samtidig må det sies at Saussure var den som introduserte parole i språkvitenskapen – altså studiet av det som faktisk blir sagt eller skrevet, i motsetning til langue, som refererer til språkets regelmessige strukturer – selv om han ikke var like interessert i den praktiske anvendelsen av språket som i dets struktur (Brügger & Vigsø, 2002, s. 12–13; Skrede, 2017, s. 74).
13
