1 Det syke mennesket i møte med helsetjenesten Unni Knutstad
Denne boken henvender seg i hovedsak til sykepleierstudenter i bachelorstudier. Sykepleierutdanningene i Norge er organisert sammen med andre profesjonsutdanninger i høyskoler og universiteter. Utdanningsinstitusjonene er regulert av en felles lov, lov om universiteter og høyskoler (1), og er etter loven pålagt å tilby det fremste innen forskning og erfaringsbasert kunnskap. Vi håper at leserne av denne boken kan la seg inspirere av det fremste innen sykepleievitenskapelig forskning og erfaringsbasert kunnskap, presentert av forfattere som selv er forskere og/eller klinikere. Gjennom vektlegging av ny forskning vil boken også kunne være et bidrag til sykepleiere i praksisfeltet som ønsker å holde seg faglig oppdatert. Som sykepleier er du ikke alene om å bestemme sykepleietilbudet til pasientene. Strategier og beslutninger på ulike arenaer og nivåer legger premisser for hvordan du som sykepleier handler overfor pasientene. På øverste nivå er det Stortinget, regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet som legger premisser gjennom lovverk, budsjett og strategi- og handlingsplaner. Det dreier seg blant annet om organisering av og ansvarsfordeling i helsetjenesten, prioriteringer av pasientgrupper og regulering av yrkesgruppene som er ansatt i helsetjenesten. Og det dreier seg om hvor mye penger vi skal bruke på helsetjenester i forhold til andre sektorer i samfunnet. Oppgaver og ansvar fordeles til kommuner og helseforetak. Her fordeles penger videre, og strategier og handlingsplaner utdypes og tilpasses den enkelte institusjon. I institusjonene utvikles ledelse, kommunikasjonslinjer, kulturer og nettverk, og her legges grunnlaget for samarbeid yrkesgrupper imellom og samarbeid innad i de ulike gruppene. I kommunene og helseforetakene legges også premisser for hvor mye tid og ressurser den enkelte pasient skal tilbys. Det syke mennesket i møte med helsetjenesten 23
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 23
23.05.13 14:38
Som sykepleier tar du likevel egne beslutninger, som har store konsekvenser for tilbudet til pasientene. Evne til kommunikasjon, til å holde seg faglig oppdatert og til å bruke forskning kombinert med egne kliniske erfaringer avgjør kvaliteten på det tilbudet pasientene får. Denne boken vil gi grunnlag for faglig forsvarlige beslutninger overfor pasientene. De ulike kapitlene bidrar til kunnskaper om pasienter og pasientgrupper. Symptomer, subjektive opplevelser knyttet til det å være syk og det å kunne ivareta grunnleggende behov vies stor oppmerksomhet, sammen med hvilken omsorg og behandling sykepleierne bør tilby pasientene. Beskrivelsene skal også hjelpe leseren til å se hva som er viktigst, hvilke observasjoner og handlinger en skal prioritere først, særlig knyttet til den akutte fasen. De fleste kapitlene viser imidlertid også til de mest nødvendige tiltakene ved oppfølging og rehabilitering. Denne boken er ment å bidra til å utvikle sykepleierstudenter til faglig dyktige sykepleiere. De ulike kapitlene tar i liten grad opp organisering av helsetjenesten, helsepolitikk og pasient- og brukerrettigheter. Her i innledningen vil disse temaene bli omtalt, om enn på en kortfattet måte. Utdypende litteratur fins i pensumoversiktene, som regel knyttet til sykepleiens samfunnsvitenskapelige kunnskapsgrunnlag.
Pasientforløp Helsetjenester tilbys på to nivåer i Norge: i spesialisthelsetjenesten og i kommunenes helse- og omsorgstjenester. Helseregionene har ansvar for spesialisthelsetjenesten, som er organisert i regionale og lokale helseforetak. Etter innføringen av samhandlingsreformen (2) har kommunene fått større ansvar for befolkningens helse, både når det gjelder forebygging, tidlig identifisering av sykdom og medisinsk behandling. Denne boken legger hovedvekten på pasienter som er akutt syke, og som får hjelp enten i spesialisthelsetjenesten eller i kommunenes helse- og omsorgstjenester. Pasientgruppene som omtales, er beskrevet på en måte som er tilpasset et grunnleggende nivå, ikke et spesialistnivå. Dermed vil boken være uavhengig av tjenestenivå. Sykepleierne i kommunenes helse- og omsorgstjenester møter akutt og kritisk syke pasienter før de får hjelp av spesialisthelsetjenesten. Mange av pasientene som skrives ut fra de ulike helseforetakene, er fortsatt akutt og kritisk syke, men vurderes til å få tilstrekkelig behandling i kommunen. Kommunen har dessuten ansvar for rehabilitering.
24 Knutstad
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 24
23.05.13 14:38
Helsetjenestene skal være enhetlige og sammenhengende. Det innebærer at det må være sammenheng mellom spesialisthelsetjenesten og kommunenes helse- og omsorgstjenester. Mange pasienter opplever at informasjon går tapt mellom de to nivåene, og at de må fortelle om sine sykdommer og plager til ulike yrkesgrupper selv om yrkesutøverne arbeider på samme sted. Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator, som trådte i kraft i 2012, understreker samhandlingen mellom helseforetak og kommuner, med presiseringer av at helseforetakene skal gi råd og veiledning til kommunene (3). I § 14 i forskriften står det: Det regionale helseforetaket skal sørge for a) råd og veiledning til kommunen om opplegg for enkeltpasienter b) samarbeid med kommunen om opplegg for enkeltpasienter og utarbeiding av individuelle planer c) generelle råd og veiledning til ansatte i kommunen d) samarbeid med andre etater når det er nødvendig for utredning, tilrettelegging og gjennomføring av tilbudet til den enkelte.
Sykepleiere i sykehus og kommuner må altså rådgi hverandre og samarbeide om enkeltpasienter.
Individuell plan I samhandlingsreformen er utvikling av gode pasientforløp et viktig ledd i å styrke brukerne i helsetjenesten. Pasienten skal settes i sentrum for samhandlingen ved at det skal utvikles helhetlige pasientforløp. Det er ikke bare bedre systemer som skal til for personer med kroniske eller langvarige sykdommer; de har også behov for en koordinator som kjenner situasjonen deres, og som kan koordinere tjenestene. I dette arbeidet er individuell plan en viktig brikke. Forsinkelser og feil i et behandlingsforløp skaper ulemper for pasientene. I lov om pasient- og brukerrettigheter (4) er individuell plan nedfelt (§ 2–5) som en rettighet for tjenestemottakeren, mens den øvrige helselovgivningen pålegger helsetjenesten en plikt til å utarbeide en individuell plan for tjenestemottakere som er omfattet av rettigheten. Flere av kapitlene i denne boken dreier seg om pasientgrupper som har krav på individuell plan. Pasienten eller brukeren må samtykke i at en individuell plan skal utarbeides, og er selv en sentral aktør i utviklingen av denne planen.
Det syke mennesket i møte med helsetjenesten 25
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 25
23.05.13 14:38
Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator (3) presiserer i § 19 hva en individuell plan skal inneholde: a) en oversikt over pasientens og brukerens mål, ressurser og behov for tjenester b) en oversikt over hvem som deltar i arbeidet med planen c) en angivelse av hvem som er koordinator d) en oversikt over hva pasient og bruker, tjeneste- og bidragsyterne og eventuelt pårørende vil bidra med i planarbeidet e) en oversikt over hvilke tiltak som er aktuelle og omfanget av dem, og hvem som skal ha ansvaret for disse f) en beskrivelse av hvordan tiltakene skal gjennomføres g) en angivelse av planperioden og tidspunkt for eventuelle justeringer og revisjoner av planen h) pasientens og brukerens samtykke til at planen utarbeides og eventuelt samtykke til at deltakere i planleggingen gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger i) en oversikt over nødvendig eller ønskelig samarbeid med andre tjenesteytere, institusjoner og etater
Mange pasientforløp oppstykkes av dårlige systemer, uklar oppgavefordeling og uklare kommunikasjonslinjer. Det er kanskje de kronisk syke pasientene som opplever dette problemet mest på kroppen. Denne boken er basert på pasientforløp, der vi følger pasientene fra innleggelse til utskrivning og videre til rehabilitering og forebygging. Forskriften (3) krever at både spesialisthelsetjenesten og kommunene har koordinatorer for pasientene, uavhengig av om de ønsker individuell plan eller ikke. I spesialisthelsetjenesten skal koordinator primært være lege. Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging, samordning av tjeneste tilbudet og framdrift i arbeid med individuell plan.
Pasientenes rettigheter Lov om helseforetak m.m. fra 2001 (5) slår fast at de regionale helseforetakene skal ha brukermedvirkning i sin arbeidsform. I vedtektene til de regionale helseforetakene er det tatt inn en bestemmelse om brukermedvirkning. Det betyr at pasienter og brukere er representert både i brukerutvalg regionalt og i brukerutvalg eller brukerråd i de lokale helseforetakene. Pasienter og brukere har sine rettigheter i møtet med helsetjenesten, og disse er utformet i pasient- og brukerrettighetsloven fra 1999 (4). Lovens 26 Knutstad
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 26
23.05.13 14:38
formål er å bidra til fordelingsrettferdighet. Alle skal ha rett til helsehjelp. Med lik tilgang til helsetjenester menes at befolkningen skal sikres helsehjelp uavhengig av alder, kjønn og bosted. Hjelpen skal være uavhengig av økonomisk, kulturell og språklig bakgrunn og av sosial status. Disse prinsippene stiller krav til at de organisatoriske forholdene i helsetjenesten kan hindre ulikhet, samt til profesjonalitet og forsvarlighet fra helsepersonells side. Det er viktig å presisere at dette er målsettinger i et lovverk, det er ikke beskrivelser av virkeligheten. Hvorvidt det faktisk er rettferdighet i fordelingen av helsetjenester, og om hjelpen er uavhengig av sosial status og økonomisk, kulturell og språklig bakgrunn, er et annet spørsmål. Disse spørsmålene belyses ikke her i innledningskapittelet, og i liten grad i boken som helhet. Denne type tema belyses i større grad i samfunnsvitenskapelig pensumlitteratur i sykepleierutdanningen. Videre skal pasientene sikres i møtet med helsevesenet. Pasientene skal oppleve tillit. De skal oppleve at de som arbeider i helsevesenet, har respekt for pasienters liv, integritet og menneskeverd. De helsetjenestene som tilbys, skal ha god kvalitet, både med hensyn til innhold og tidspunkt for tjenesten. Kravet om god kvalitet må ses i lys av kravet til forsvarlighet i tjenesten. Kvalitetsvurderinger må foretas med utgangspunkt i pasientens ståsted. Bestemmelsen framhever forholdet mellom pasient og helsevesen og setter fokus på pasienten og pasientens behov og autonomi. Det er naturlig at helsetjenesten informerer pasientene om hva slags rettigheter de har. Når det gjelder pasienter som har en annen etnisk og kulturell bakgrunn enn den norske flertallsbefolkningen, stilles det særlige krav til etablering av et tillitsforhold. Helsepersonell som betjener disse gruppene, må derfor vektlegge dette aspektet særskilt i møte med pasientene. I denne boken belyses disse temaene der det er naturlig, der hvor ulike kulturer krever forskjellige vurderinger og tiltak. Pasientene har altså en del spesielle rettigheter. De har rett til øyeblikkelig og nødvendig hjelp. Kriteriene for nødvendig hjelp er definert i prioriteringsforskriften fra 2000 (6). Denne forskriften sier at en pasient har en slik rett dersom en sykdom har betydelige konsekvenser for lengden på livet og for livskvalitet. Pasienten må også forventes å ha nytte av behandlingen. Det er vanskelige beslutninger som må tas – ofte er løsningene verken opplagte eller enkle. Vi kan med jevne mellomrom få informasjon gjennom mediene om fortvilte pårørende som ønsker ytterligere behandling av «sine», mens medisinske vurderinger konkluderer med at pasienten ikke vil ha nytte av behandlingen.
Det syke mennesket i møte med helsetjenesten 27
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 27
23.05.13 14:38
Pasienter som er henvist til sykehus eller spesialistpoliklinikk, skal få tilstanden vurdert innen 30 dager etter at henvisningen er mottatt. For personer under 23 år skal vurderingen skje innen 10 virkedager. De skal da få informasjon om den medisinskfaglige vurderingen som er gjort, og om når de skal få behandling. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere vurdering. Dersom pasientene ønsker å kvalitetssikre vurderingene og behandlingen, har de rett til fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten, det vil si én gang til for samme sykdom. Pasientene har rett til selv å velge offentlig sykehus og distriktspsykiatrisk senter, men de har ikke rett til å velge nivå på tjenesten. De viktigste av de øvrige pasient- og brukerrettighetene er rett til informasjon og medvirkning. Her har yrkesgruppene i helsetjenesten et stort arbeid å gjøre. Brukerundersøkelser synliggjør stadig behovet for informasjon. Pasientene skal gi sitt samtykke til behandlingen og til å delta i undersøkelser og forskning. De har rett til journalinnsyn, barn har rett til samvær med foreld rene, og de har krav på aktivitet og undervisning. Hvis retten ikke oppfylles, kan pasienten eller en representant for pasienten klage til Fylkesmannen eller til helsetilsynet i fylket. Pasientombudet kan også ivareta pasientenes interesser overfor helsetjenesten. Rettighetene i pasient- og brukerrettighetsloven ble utvidet fra høsten 2004. De som har rett til nødvendig helsehjelp, skal få en dato for når denne hjelpen senest kan bli gitt. Datoen skal settes på grunnlag av en medisinskfaglig vurdering, og gjelder for alle sykehus som pasienten kan velge, inkludert private sykehus som har avtale med regionale helseforetak. Pasienter som ikke har fått behandling innen fastsatt frist, kan få behandling ved private sykehus i Norge eller ved sykehus i utlandet. Hvis pasienter trenger behandling det ikke fins kompetanse til i Norge, skal de regionale helseforetakene sørge for at de kan få nødvendig helsehjelp i utlandet.
Helsepersonells plikter De som tilbyr helsetjenester, har likeledes plikter. Disse pliktene beskrives i lov om helsepersonell m.v. fra 1999 (7). Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og brukere, kvalitet i helsetjenesten og tillit til helsepersonell og helsetjeneste. Helsepersonelloven bruker begrepet forsvarlighet. § 4 i loven sier at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet 28 Knutstad
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 28
23.05.13 14:38
og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der det er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Ved samarbeid med annet helsepersonell skal legen ta beslutninger i medisinske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient. Departementet gir forskrifter som bestemmer at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner. Loven regulerer også bruk av medhjelpere. Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølging som gis. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn. Elever og studenter skal som regel bare gis oppgaver ut fra hensynet til opplæring. Hva er så faglig forsvarlighet i sykepleie? I arbeidet for å oppnå faglig forsvarlighet står sykepleierutdanning sentralt. Det er forventet av sykepleiere at de har oppnådd det læringsutbyttet innen kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse som er beskrevet av utdanningene. Overordnet dreier det seg om at sykepleieren utøver sin virksomhet ut fra sykepleiens verdigrunnlag. Sykepleieren skal møte pasienter med respekt, og skal bidra til å ivareta pasientens selvbestemmelsesrett, integritet og verdighet. Videre skal sykepleieres yrkesutøvelse være basert på relevant kunnskap. Denne boken bidrar til å synliggjøre kunnskap som er nødvendig for å ivareta pasienter som er syke. For å utøve faglig forsvarlighet, både som sykepleier og som student, er det viktigste at en kjenner grensene for sin egen kompetanse. Er en det minste usikker, går en ikke selv inn i pasientsituasjoner, men involverer andre med tilstrekkelig kompetanse.
Pasientsikkerhet Helsetjenester skal organiseres og tilbys på en slik måte at pasienter og brukere ikke utsettes for situasjoner som fører til risiko eller fare for risiko. De skal ikke utsettes for uønskede hendelser. Spesialisthelsetjenesten har etter § 3–3 i lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (8) plikt til å melde om «betydelig personskade på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ført til betydelig personskade». Det er verdt å merke seg at begrepet Det syke mennesket i møte med helsetjenesten 29
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 29
23.05.13 14:38
«uønsket hendelse» er benyttet framfor begrepet «feil». Denne begrepsbruken indikerer at årsakene til de uønskede hendelsene kan være sammensatte. Årsaken til uønskede hendelser kan være dårlige rutiner, dårlige kontrollsystemer og/eller dårlig bemanning. Det er viktig som sykepleier i helsetjenesten å være seg bevisst at en er en del av et system. I arbeidet med pasientsikkerhet ønsker en å dreie oppmerksomheten fra skyld og straff over til årsaksanalyser og systemforbedringer. Uønskede hendelser meldes til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Sykepleiere har en del oppgaver i den medisinske behandlingen av pasientene. Først og fremst observerer og registrerer sykepleiere pasientenes vitale tegn, de ser etter sykdomsuttrykk og tegn på forverring av sykdom og skade for så å rapportere videre til legene. En annen viktig oppgave i den medisinske behandlingen er å administrere legemidler. Dette gjør sykepleiere både i spesialisthelsetjenesten og i kommunenes helse- og omsorgstjenester. Og det er i administrasjon av legemidler fallgruvene ligger. Enkelte legemidler er spesielt utsatt for feiladministrering, for eksempel insulin, kalium, antitrombotiske midler (heparin, warfarin) og opioider. Disse legemidlene brukes av store pasientgrupper. En stor (og økende) del av befolkningen har diabetes, der insulin er vanligste behandlingsform. Problemet er at insulin kommer i ulike doser og former. Feil oppstår dermed lett. Antitrombotiske midler benyttes for eksempel både postoperativt og i behandling av hjerte- og karlidelser, og opioider brukes i smertelindring. Feil kan lett oppstå i administrering av blod og blodprodukter. Det er all grunn til å være oppmerksom og ha gode rutiner. Vi minner om at det elektroniske prosedyreverket PPS (Praktiske Prosedyrer i Sykepleietjenesten) tilbyr en rekke prosedyrer og kunnskapsstoff for sykepleiepraksis, inkludert prosedyrer for håndtering og administrering av blodprodukter og legemidler. Vi har derfor valgt å henvise til relevante PPS-prosedyrer på alle steder hvor det er aktuelt utover i boken. Det står mer om PPS og PPS-henvisningene i rammeteksten på neste side. Innenfor sykepleie drives det en omfattende forskning på pasientsikkerhet. Mer konkret, og interessant for sykepleieryrket, dreier arbeidet seg blant annet om å redusere eller unngå for eksempel sykehusinfeksjoner, trykksår, legemiddelfeil eller fallulykker. Kvalitet i sykepleie måles blant annet ut fra hvor mange pasienter som får sykehusinfeksjoner, feil legemiddel eller trykksår. Forskningsresultater tyder på at forekomst av trykksår er et godt tegn på sykepleiekvalitet – lav forekomst av trykksår betyr høy sykepleiekvalitet! Det gjøres også en del forskning knyttet til antall pasienter per sykepleier. Det viser seg at om en reduserer antall pasienter per 30 Knutstad
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 30
23.05.13 14:38
PPS – Praktiske Prosedyrer i Sykepleietjenesten
{Sett for ov
Tilgang til PPS Alle som studerer sykepleie ved en høgskole eller et universitet i Norge, kan logge seg på www.ppsnett.no og få tilgang til PPS. Fra www.ppsnett.no kan en dessuten opprette en egen individuell tilgang som gjør det mulig å logge seg på PPS også utenfor lærestedet. På www.ppsninfo.no kan du lese mer om dette. Om PPS PPS er et omfattende elektronisk prosedyreverktøy for sykepleietjenesten. PPS er utviklet på norsk og sikrer kunnskapsbasert praksis. Det er uvurderlig både som læringsressurs i studietiden og som støtteverktøy i klinisk praksis. Gjennom PPS får du som student anledning til å studere og lære praktisk utøvelse av sykepleie prosedyrer, samtidig som du får tilgang til et omfattende kunnskapsstoff som utfyller og underbygger prosedyrene. Pedagogiske illustrasjoner, animasjoner og videoer visualiserer innholdet og letter innlæringen, og du kan teste det du har lært, gjennom ulike kunnskapstester. PPS inkluderer kalkulatorer for legemiddelregning og beregning av kroppsmasseindeks (KMI). Temaene smittevern og etikk/juss er omhyggelig behandlet under egne faner i toppmenyen. Om henvisninger til PPS i boken PPS blir kontinuerlig videreutviklet og oppdatert i tråd med det beste av ny, tilgjengelig kunnskap. I denne boken har vi derfor valgt å henvise til relevante pro sedyrer i PPS på alle steder i teksten hvor det er aktuelt. Dette har vi gjort i stedet for å trykke prosedyrer som kanskje fort vil være ugyldige fordi det tilkommer ny, forskningsbasert kunnskap. Alle henvisninger til PPS-prosedyrer er markert lett synlig i margen med symbolet . I tillegg til prosedyrene har PPS et omfattende kunnskapsstoff. Kunnskapsstoff som er knyttet til den enkelte prosedyre, er tilgjengelig inne i hver prosedyre via lenker i høyremargen. Via en egen fane i toppmenyen er det også direkte inngang til det samlede kunnskapsstoffet. Kunnskapstestene er organisert etter emnestrukturen i PPS. På samme måte som kunnskapsstoffet kan testene nås både fra toppmenyen og via lenker i høyre margen inne i hver prosedyre. Vi anbefaler alle studenter å ta i bruk PPS som et supplement til læringsstoffet i boken – og senere også som er verktøy i den kliniske arbeidshverdagen.
{i lin PPS-l
sykepleier, øker kvaliteten målt blant annet gjennom de tidligere nevnte indikatorene (9, 10). Vi anbefaler studentene å sette seg inn i pasientsikkerhet og metoder og verktøy for kvalitetsforbedring. Et egnet sted å begynne er Helsebiblioteket, der en kan velge «Kvalitetsforbedring» fra emnelisten i venstre marg. Særlig Det syke mennesket i møte med helsetjenesten 31
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 31
23.05.13 14:38
i USA har det vært arbeidet systematisk med pasientsikkerhet de siste årene. Nettstedet til det amerikanske Agency for Health Research and Quality, www. ahrq.gov, er vel verdt et besøk.
Kvalitet i helsetjenestene Kvalitet er et begrep som stadig gjentas i lover som regulerer helsetjenesten. Men hva er egentlig kvalitet i helsetjenestene, og hvem skal definere kvaliteten? I det foregående har det kommet fram at pasientene gjennom brukerutvalg skal bidra til systematisk tilbakemelding fra dem som bruker helsetjenesten. Helsepersonell skal arbeide ut fra faglige standarder for yrkesgruppen, de skal tilby tjenester som er faglig forsvarlige. Og systemene skal være slik at uønskede hendelser ikke oppstår. Kvalitet innebærer at pasientene etter sitt møte med helsetjenesten blir friske eller mestrer å leve med sin sykdom. Dersom behandlingstilbudet ikke kan helbrede eller opprettholde livet, betyr kvalitet i tjenesten at pasienten får en fredfull død. Kvalitet skapes og utvikles både på politisk nivå, på institusjonsnivå og på individnivå. Kvalitet er avhengig av tilstrekkelige ressurser, både penger og personell, av gode mål og strategier, og av hensiktsmessig ledelse, organisering og prosedyrer. Men det er viktig å huske at kvalitet erfares som regel på lavest nivå, det vil si i samspillet mellom pasient og helsepersonell. Som sykepleier eller sykepleierstudent kan en være avgjørende for god eller dårlig kvalitet, slik pasienten opplever det. Det er sykepleierens evne til å oppnå pasientens tillit, og evne til å handle faglig forsvarlig slik at pasienten får bedre helse eller en fredfull død, som representerer god eller dårlig kvalitet for pasienten. Men kvaliteten avgjøres også av motet til å melde fra når feil oppstår, av engasjement i å vurdere og evaluere tilbudet til pasientene og om resultatene er gode, og av ens eget arbeid for å forbedre prosedyrer og pasientbehandling. God kvalitet er (11) • at pasientene får helsegevinst • at pasientene er trygge og sikre • at pasientene er involvert og har innflytelse • at tjenestene er samordnet • god ressursutnyttelse • at tjenestene er tilgjengelige og rettferdig fordelt
32 Knutstad
103201 GRMAT Sykepleieboken 3 130201.indb 32
23.05.13 14:38