Eklektisisme Tidligere pekte ulike områder og perspektiver i psykologien i ulike retninger og fungerte nærmest som konkurrenter. De psykologene som var opptatt av å anvende psykologi på en bestemt måte ut fra en bestemt teori, var ikke så interessert i andre måter å bruke psykologien på. Slik er det ikke lenger. I dag er det vanlig å bruke ulike perspektiver og teorier for å forstå atferd og mentale prosesser, og for å løse ulike problemer. Dette kalles for eklektisisme. En eklektisk tilnærming betyr å bruke det perspektivet og den teorien og metoden som fungerer best for å løse et problem. I kapittel 1 så du hvordan psykologien blant annet bygger på kunnskap fra atferdsteori, kognitiv teori, psykoanalytisk teori og humanistisk teori. Dersom en psykolog behandler en pasient med et bestemt problem, er det mulig å forstå og behandle dette problemet ved bruk av alle disse perspektivene. For eksempel kan en pasient ha problemer med angst. Angst er en opplevelse av at noe farlig kan komme til å skje. Det er en reaksjon på en opplevelse av usikkerhet. En humanistisk forståelse av problemet er at pasienten kan være usikker på sin egen vurdering av ulike opplevelser. En atferdsteoretisk forståelse er at pasienten har opplevd noe skremmende og reagert med angst. Og denne sammenhengen er en forbindelse det er vanskelig å kvitte seg med. En psykoanalytisk forståelse av problemet er at pasienten har indre konflikter mellom egne lyster og egen samvittighet, og at denne konflikten gir angst. Til slutt går en kognitiv forståelse ut på at angsten kan forklares ut fra opplevd mangel på kontroll og fravær av mestring. En psykolog kan ta tak i alle disse perspektivene og forsøke å se hva som hjelper pasienten. Noen ganger vet vi ikke hva som er den
eklektisisme
59
