kapittel 1
Populisme som repertoar Som nevnt forstår den amerikanske sosiologen Rogers Brubaker (1956–) populisme som et retorisk fenomen, et diskursivt og stilistisk repertoar, som blir anvendt i ulik grad og på ulike måter av ulike politiske aktører.14 Brubaker opererer med et kjerneelement i det populistiske repertoaret, nemlig påstanden om at man snakker på vegne av folket og mot eliten. Men han åpner for en sammensatt forståelse av forholdet mellom folk og elite gjennom en todimensjonal tilnærming hvor både vertikale og horisontale konfliktlinjer spiller inn. I et vertikalt perspektiv kan folket forstås i motsetning til politiske, økonomiske og kulturelle eliter. Men det kan også avgrenses fra «de på bunnen», som da bestemmes som f.eks. trygdede, velferdssnyltere, kriminelle, innvandrere osv. Den populistiske aggresjonen fra «folket i midten» rettes i begge retninger; mot elitene på toppen som beskytter eller gir de på bunnen mer privilegier eller rettigheter enn det de fortjener. I det horisontale perspektivet er folket sett på som et avgrenset fellesskap, og det går et skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor dette fellesskapet. Mens venstrepolitiske populister oftest tyr til politiske eller økono miske avgrensninger av fellesskapet, avgrenser høyrepopulister fellesskapet ut ifra kulturelle kjennetegn eller etnisitet. I førstnevnte variant vil «de utenfor», som truer folket, eksempelvis være kapitalister, multinasjonale selskaper eller imperialister. For høyrepopulistene vil truslene komme fra innvandrere, ateister, homofile, multikulturalister eller globalister. Et av Brubakers poenger er at de vertikale og horisontale motsetningene ofte er tett sammenvevd. Konfliktlinjene rommer både vertikale og horisontale dimensjoner. Elitene beskrives dessuten ofte som å være både over og utenfor folket. Ikke bare er de politisk, økonomisk eller maktmessig over folket, men de kan også karakteriseres som avvikende eller utenfor i kultur, verdier og livsstil. Brubaker lister opp ytterligere fem kjennetegn på populisme, som inngår som elementer i det populistiske repertoaret. Disse elementene eller kjennetegnene er ikke uttømmende, og finnes i ulik grad i ulike populismer, men kan forstås som spesifiseringer av de horisontale og vertikale konfliktlinjene mellom folk og elite. Det første elementet kaller han for antagonistisk re-politisering. Med det menes et krav om å ta tilbake demokratisk kontroll over et område som har blitt avpolitisert, altså skjøvet ut av den ordinære politikken. Det kan være politikk 14
18
Utleggingen av Brubakers posisjon baserer seg på «Why Populism?», 360–68.
