kapittel 1
Denne boka undersøker forholdet mellom kristendom og populisme, og bidrar med teologiske, religionsvitenskapelige og samfunnsfaglige refleksjoner over populistiske praksiser og tankegods. Den argumenterer for at det er mange og ulike koblinger mellom kristendom og populisme. På den ene siden spiller religion ofte en rolle i populistisk retorikk, når noen – direkte eller mer indirekte – defineres innenfor eller utenfor «folket». På den andre siden finnes det også populistiske strømninger og elementer i religion, noen mer kompromissløse, inkluderende eller ekskluderende enn andre. Kampen om å definere hvem og hva «folket» er, og hvordan det er representert og har innflytelse, er ikke ny. Opplevelser av representasjonskriser og påfølgende populistiske responser har gjort seg gjeldende i ulike politiske og kirkelige sammenhenger opp gjennom historien. Dette kaller på faglig undersøkelse og diskusjon. Er kristendom og populisme på kollisjonskurs, eller er de koalisjonspartnere? For å gå inn i disse spørsmålene, må vi først avklare hva vi mener med populisme og kristendom i denne boka.
Hva menes med populisme? I løpet av de siste tiårene har framveksten av nye populistiske bevegelser og partier preget det politiske landskapet i store deler av verden. Populisme som begrep og fenomen er imidlertid ikke nytt. Fenomenet er trolig like gammelt som politikken selv, mens begrepet kan spores tilbake til 1890-tallets USA og det nystiftede partiet People’s Party.3 Populist var betegnelsen partiets medlemmer brukte om seg selv. De utgjorde en politisk protestbevegelse av småbønder i Midtvesten og arbeidere i de større byene. Begge grupper kjempet for økonomisk omfordeling og demokratisk innflytelse i et USA preget av økende avstand mellom vanlige folk og de økonomiske og politiske elitene.4 Siden den gang har både peronistbevegelsen i etterkrigstidens Argentina og borgerrettighets bevegelsen i USA på 1950- og 60-tallet omtalt seg selv som populister. I norsk sammenheng var det trolig Ottar Brox som innførte begrepet. I 1966, i boka Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk (Pax Forlag),5 presenterte Brox en motsetning mellom det han anså som en teknokratisk
3 Strand, «Populisme – hva er nå det?». 4 Frank, The People, No. 5 Dette foreslås av Anders R. Jupskås i hans «Forord. Populisme på norsk», 9.
14
