Issuu

Nasjonale minoriteter

En håndbok

ISBN 978-82-02-89772-7

1. utgave, 1. opplag 2026

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Roy Søbstad Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia

Anna Skjervum har fått støtte fra Det faglitterære fond.

Kapittel 7 Tilsvar og ansvar samt kapittel 10 Stedsdidaktiske innganger til undervisning om de båtreisende, er fagfellevurdert.

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Kapittel 1

Få,

De nasjonale minoritetene i Norge

Kristin Gregers Eriksen, Vibeke Kieding Banik og Tuva Skjelbred Nodeland Hvem er nasjonale minoriteter

Nasjonal

Nasjonal minoritet som sosial kategori: undertrykkelse

Nasjonale minoriteter i opplæring og undervisning: det flerkulturelle Norge før og nå .................................................................

Kapittel 2

Solvor Mjøberg Lauritzen, Tuva Skjelbred Nodeland og Aylin Karayazgan

Solvor Mjøberg Lauritzen, Tuva Skjelbred Nodeland og Anna Skjervum

Kapittel 5

Jødene 91

Vibeke Kieding Banik

Innvandringen 91

Et organisert jødisk liv tar til 92

Deltakelse i storsamfunnet 94

Antisemittisme, nazisme og jødisk motstand 95 Holocaust 97

Å leve videre i skyggen av et folkemord 99

Reetablering og etterkrigstiden 102

Israel i den jødiske hverdagen 103

Uortodoks? En ortodoks forsamling med ikke-ortodokse medlemmer 105

Ung, norsk og jødisk 108 oppsummering 109

Kapittel 6

Kvenene 111

Einar Niemi

Kvenene i den mytologiske tid 112

Kvenland og kvenene i lappmarkshandelens og bondeekspansjonens tid 113

Kvensk bondekolonisering mot Ishavet 115

Kvener i grenseland 116

Kvenene og nasjonen – minoritetspolitikk som grensesikring 118

Massemigrasjon og «kvenske reirplasser» 121

Fornorskingspolitikken trappes opp – nye trusselvurderinger 123

Motstand og forsvar 124

Kvenene under den kalde krigen – et forsvunnet folk? ............................ 125

Fram fra glemselen ........................................................................................... 126

Fra innvandrere til nasjonal minoritet .......................................................... 127

Språk eller dialekt? ........................................................................................... 128

Vårløsning – «kvensk vind»? ............................................................................ 129

Kapittel 7

Tilsvar og ansvar 131

Nasjonale minoriteters erfaringer med og perspektiver på undervisning

Vibeke Kieding Banik og Kristin Gregers Eriksen

Metode og materiale ........................................................................................ 132

Nasjonale minoriteter i læreplaner og tidligere forskning 134

Perspektiver på undervisning: Hva sier de nasjonale minoritetene? .... 136

Tilsvar: Vi er her, vi er nå, og vi er mangfoldige .................................... 136

Muligheter og utfordringer i undervisningen: alvor, optimisme og anerkjennelse 137

Skolen som arena for utrygghet og rasisme 139

Ansvar: Å være en ressurs i formidling og undervisning 142

for undervisning

Kapittel 8

Det store bildet gjennom små historier .............................................

Å finne plass til nasjonale minoriteter

i historieundervisningen

Tuva Skjelbred Nodeland

Spor etter kvener i vikingtidens

Anna Maria Adamsdotter – en romani/taterkvinnes

Skogfinnenes «tolvmannamarsj» og 1800-tallets demokratiske

Grenser, statsborgerskap og mysteriet om romske Czardas Josefs

Kapittel 9

Å inkludere, utfordre og frigjøre ............................................................

Pedagogiske perspektiver på undervisning om nasjonale minoriteter

Kristin Gregers Eriksen, Vibeke Kieding Banik og Tuva Skjelbred Nodeland Perspektiver og teorier i flerkulturell pedagogikk

som inkluderer, utfordrer og frigjør

Didaktiske innganger til undervisning om, for og med minoriteter

Prinsipp 1: Synliggjøring av aktørskap

Prinsipp 2: Tren på makt- og samfunnskritiske perspektiver 181

Prinsipp 3: Vær bevisst på kontekst, konkretisering og indre mangfold 184

Prinsipp 4: Innta en aktiv lærerrolle 186

Prinsipp 5: Jobb kontinuerlig med kultursensitivitet og ivaretakelse av minoritetsperspektiver 189

Kapittel 10

Stedsdidaktiske innganger til undervisning om de båtreisende ........................................................................................ 192

Mari Kristine Jore

De båtreisende – kulturers og steders forankringer i kystlandskapene.............................................................................................. 194

Stedsbasert undervisning om nasjonale minoriteter ............................... 196

Metode og datainnsamling ............................................................................. 197

Fagdag: Stedsundervisning om de båtreisende i lillesand ..................... 198

Stedlig læring i undervisning om de båtreisende ............................... 198

Stedsnavn som inngang ............................................................................ 199

Stedsbasert undervisning om de båtreisende ..................................... 199

Steder i Blindleia ......................................................................................... 200

Museets samling ............................................................................................... 202

De reisendes hus på Stykkene ................................................................. 204

Steders plass i fortellingene om de båtreisende ................................ 206

Avsluttende refleksjoner: Muligheter ved å bruke steder i undervisning om nasjonale minoriteter ..................................................... 207

Nettadresser/undervisningsressurser .......................................................... 212 Referanser 213 Stikkord ............................................................................................................. 236

Få, men mangfoldige

De nasjonale minoritetene i Norge

Kristin Gregers Eriksen, Vibeke Kieding Banik og Tuva Skjelbred Nodeland

«Det jeg vil at folk i Norge skal vite om romer, er at … [de skal] forstå at vi er vanlige folk, som alle andre.» Dette er svaret til Amorina Lund (19), når hun blir spurt om hva hun skulle ønske folk i Norge visste om romer, den nasjonale minoriteten hun tilhører.1 Det beste med å være rom, forteller Amorina, er at «jeg har noe som jeg kan kalle mitt eget. Det vil si at jeg har en egen identitet, som ingen annen kan ha. Jeg har mitt eget språk, jeg har min egen kultur». Når Amorina blir spurt om sine ønsker for framtiden til romer i Norge, svarer hun «at folk ikke har så dårlig bilde av oss». Amorinas fortelling oppsummerer på mange måter noe som er felles for mange som tilhører en nasjonal minoritet i Norge: en opplevelse av å være en helt vanlig, norsk borger, og samtidig ha en kulturell identitet som er spesiell og viktig. Og ikke minst – en vond side knyttet til møter med kunnskapsmangel, fordommer og stereotypier hos medborgere og i storsamfunnet. Med denne boken tilbyr vi et kunnskapsgrunnlag for å hjelpe og inspirere lærerutdannere, lærere, barnehagelærere og andre profesjonsutøvere som jobber med formidling om og ivaretakelse av nasjonale minoriteters kulturer, historie og rettigheter. Synliggjøringen av de nasjonale mino -

1 Utsagnet blir gitt i en film produsert av likestillingssenteret KUN, i forbindelse med deres formidlingsprosjekt «Kjenn oss» i 2023. Prosjektet hadde som formål å bidra til å heve kompetansen om Norges nasjonale minoriteter og urfolk. Les og se mer her: www.kun.no

ritetenes historier og kulturer er en del av utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag, nedfelt i rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (Kunnskapsdepartementet, 2017b) og i læreplanverket for skolen (Kunnskapsdepartementet, 2017a). Hvordan dette oppdraget iverksettes og formes i praksis, er i stor grad opp til profesjonsutøverne i feltet. I oppdraget ligger det muligheter og spenninger. Hvordan skape glede, interesse og engasjement hos barn og unge omkring alt det spennende som ligger i de nasjonale minoritetenes kulturer, uten å reprodusere stereotypier? Hvordan snakke om den mørke, men viktige siden av norsk historie som handler om rasisme og diskriminering av minoritetsgrupper, uten at de blir forstått utelukkende som ofre? Og ikke minst: Hvordan ivareta barn og unge som selv har en tilhørighet til de nasjonale minoritetene, i en undervisning som også skal gi andre barn rom til å undre seg, justere fordommer og bygge ny kunnskap?

Gjennom kapitlene i denne boken belyser vi slike spørsmål på flere ulike måter og fra ulike perspektiv. I dette innledningskapittelet skal du bli nærmere kjent med hva som ligger i begrepet nasjonale minoriteter og hvilke føringer som ligger i menneskerettighetskonvensjoner, nasjonalt lovverk og styringsdokumenter for ditt formidlingsoppdrag i barnehage, skole og lærerutdanning.

Hvem er nasjonale minoriteter i Norge?

Kvener, skogfinner, romanifolk/tatere, romer og jøder er nasjonale minoriteter i Norge.2 Disse fem gruppene er svært ulike når det gjelder historie, kultur, religion, språk og identitet. De nasjonale minoritetene er norske, og har samtidig noen sider ved sine kulturer som skiller dem fra majoriteten. Slik sett kan vi forstå de nasjonale minoritetene som etniske minoritetsgrupper (Barth, 1969). Etnisitet handler om opplevde kultur forskjeller som gjøres relevante i samhandling mellom mennesker. Disse forskjellene opprettholdes gjennom at de oppleves som relevante både innad i gruppen selv og utad i storsamfunnet. Etniske grupper kan ha ulike markører som skaper en opplevelse av fellesskap med hverandre og forskjell fra andre. Det kan være for eksempel språk, religion, historie, næringsveier eller tradisjoner (T. H. Eriksen & Saj jad, 2020, s. 52–53). For romer og romanifolk/tatere har språk og reisekultur vært sentrale identitetsmarkører, og for skogfinner har tradisjonen med svedjebruk

2 Samene oppfyller også kravene til å være en nasjonal minoritet i Norge, men i motsetning til i Sverige, har Sametinget valgt å ikke kreve denne statusen. Grunnen til det er at samer er urfolk i Norge, og at urfolk har et sterkere og tydeligere juridisk vern gjennom ILO-konvensjonen 169.

og tilknytningen til Finnskog-området vært sentralt. For jøder har de viktigste etniske markørene historisk sett dreid seg om religion, men i dag er kulturell og historisk tilhørighet vel så sentralt for mange, og er samtidig et godt eksempel på hvordan identitet er skiftende i tid og rom. For kvener har språk og den historiske innvandringen til nordlige deler av Norge (kvensk: Ruija) stått sentralt som grunnlag for etnisk organisering (Pihl, 2010). Personer som tilhører til de nasjonale minoritetene er selvsagt også like forskjellige fra hverandre som andre på de fleste måter, og det å tilhøre en slik minoritetsgruppe kan bety ulike ting for den enkelte. Et eksempel som tydelig viser mangfoldet innad i de nasjonale minoritetsgruppene, er at de aller fleste gruppene har flere ulike interesseorganisasjoner og fellesskap. Tidvis kan det også være indre uenigheter om enkeltsaker. Blant annet finnes det ulike betegnelser for flere av gruppene, og folk har ulike oppfatninger om og opplevelser av disse betegnelsene. Noen av merkelappene som historisk har vært brukt om minoritetene, har blitt brukt rasistisk og til å diskriminere. Der for opplever mange disse navnene som nedsettende. Samtidig er det også slik at noen finner styrke i å ta eierskap til merkelapper som har blitt brukt som skjellsord. Et eksempel er romanifolk/tatere. «Tater» ble tidligere brukt som et skjellsord, og der for er det ikke alle i denne gruppen som ønsker å bruke benevnelsen om seg selv. Andre opplever stolthet og styrke gjennom å ta eierskap og å kalle seg tater. «Romanifolk» viser til språket romani, som for mange er tett knyttet til identitet, og dermed for noen oppleves som en god benevnelse. Det er også personer som tilhører denne nasjonale minoriteten som omtaler seg som «reisende», og som dermed løfter fram reising som en sentral del av sin kultur og identitet. Det viktige for folk fra de nasjonale minoritetene, som alle andre, er retten til å definere egen identitet. Den beste måten å få innblikk i mangfoldet som finnes innad i ulike kulturelle kategorier, er å lytte til og å ta utgangspunkt i de mange variasjonene i individuelle livser faringer, fortellinger og identiteter som finnes. I dette arbeidet oppfordrer vi deg som lærer og kunnskapsformidler til å være ydmyk for hva du ikke vet, men også å våge å prøve deg fram slik at vi som et samlet utdanningsfelt kan utvikle bedre praksiser og formidlingsmåter for fremtiden.

Nasjonal minoritet som juridisk kategori: rettigheter og likeverd

Det finnes ikke egentlig en allmenn og universell definisjon av begrepet nasjonale minoriteter. Den sammenhengen der mange lærerutdannere, lærere og barnehagelærere nok både først og oftest møter begrepet, er

den juridiske. Nasjonal minoritet er en juridisk kategori som innebærer en type status og rettigheter som er nedfelt i internasjonale konvensjoner og nasjonale lover, og som dermed også synes i styringsdokumenter for barnehage og skole.

Utgangspunktet for minoritetsrettigheter i et demokratisk samfunn er anerkjennelse av ujevne maktforhold mellom minoritet og majoritet. Det innebærer at minoriteten er en gruppe som er i mindretall i et storsamfunn, som er politisk relativt avmektig fordi de ofte har mindre makt enn majoriteten (T. H. Eriksen & Saj jad, 2020, s. 77). Vern av minoriteter er en grunnleggende del av menneskerettighetene, og handler om å ivareta det overordnede målet om ikke-diskriminering. At minoriteter nevnes spesielt i menneskerettighetene, handler der for ikke om at minoriteter har ekstra rettigheter, men heller om å sørge for at minoritetene kan oppnå likeverd og likebehandling ved at prinsippet om likhet for loven faktisk følges. Det betyr at det på noen områder kreves særskilte tiltak for at alle skal ha like muligheter til å få sine grunnleggende menneskerettigheter i varetatt. Under dette ligger det en anerkjennelse av at minoritetsgrupper har opplevd, og i mange tilfeller fortsatt er utsatt for, marginalisering og diskriminering. I FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, artikkel 27, står det at

i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk. (Forente nasjoner, 1966)

De nasjonale minoritetene er alle etterkommere av grupper som innvandret til Norge langt tilbake i historien – for kvener og romanifolket/taterne så langt tilbake som i alle fall 1500-tallet, for skogfinnene 1600-tallet, og for romer og jøder 1800-tallet. Deres historie, kulturer og identiteter er dermed så integrert med Norges historie, kultur og identitet at de vanskelig kan skilles. Samtidig har gruppene bevart noen elementer som gjør at de oppfattes som egne minoritetsgrupper. Slike grupper finnes i de fleste europeiske land. Mange av disse landene gikk sammen om Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (heretter rammekonvensjonen), som Norge ratifiserte i 1999. Konvensjonen gir de nasjonale minoritetene særlige rettigheter til å uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet:

Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og

utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv. (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2020, art. 5.1)

Europarådet gir ingen definisjon av hva en nasjonal minoritet er, annet enn at det er minoritetsgrupper med langvarig tilhørighet til et land. I Norge er «langvarig tilhørighet» avgrenset til over hundre års tilstedeværelse, og dermed ble det bestemt at jøder, kvener, skogfinner, rom og tater/romani oppfylte kravet. Det er opp til gruppene selv å søke statusen som nasjonal minoritet. Flere av de nasjonale minoritetene har også egne språk. Kvenenes språk er kvensk, romanifolket/taterens språk er romani, og romers språk er romanes. Sammen med nord-, lule- og sørsamisk, er disse språkene beskyttet av den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (heretter minoritetsspråkpakten), som sier at språkene skal bevares og videreutvikles. Norge ratifiserte minoritetsspråkpakten i 1993. Nasjonale minoriteters rettigheter er i utgangspunktet formulert som rettigheter individer som tilhører de nasjonale minoritetene har, sammen med andre i sin gruppe. Likevel er det i praksis slik at mange av disse rettighetene bare kan oppfylles gjennom tiltak som retter seg mot hele gruppen, for eksempel når det gjelder bevaring og utvikling av språk, utdanning og etablering av felleskulturelle arenaer og møteplasser.

Hvem som tilhører en nasjonal minoritetsgruppe, er også et komplisert spørsmål. For det første er det slik at den langvarige og undertrykkende statlige politikken som ble ført mot minoritetsgruppene særlig på 1800- og 1900-tallet, førte til at mange i praksis sa fra seg eller skjulte identiteten sin på grunn av skam, risiko for eget liv og helse, eller fordi identiteten gjorde det vanskelig å delta i samfunns- og arbeidsliv. I nyere tid har mange funnet tilbake til sin bakgrunn gjennom slektsforskning eller rekonstruksjon av gjemte og glemte familiehistorier. Dette betyr at forholdet til identiteten som nasjonal minoritet kan være svært ulikt. Noen har en tydelig tilhørighet til en av gruppene som de har vokst opp med som en selvsagt del av hverdagen, og andre har funnet fram til kunnskap om en til da ukjent identitet gjennom kildearbeid i voksen alder. Slik informasjon kan bety ulike ting for ulike personer. For noen blir det en vei til en helt ny selvforståelse og fellesskap, mens det for andre mer er en interessant fortelling om egen fortid som ikke får så stor betydning i hverdagen.

Det finnes også statlige grensedragninger når det gjelder hvem som kan inngå i hver av gruppene. For hvor mange år utgjør en «langvarig tilknytning»? Dette ble gjenstand for debatt i Stortingets spørretime høsten 2025 (Stortinget, 2025). I utgangspunktet anga kommunalministeren året 1950 som et skille. Etter protester fra flere av gruppene ble også «perso -

ner som har flyttet til Norge i nyere tid, og blitt integrert i den aktuelle nasjonale minoriteten, og deres etterkommere», inkludert (Forskrift om driftstilskudd til organisasjoner for nasjonale minoriteter, 2025, § 2).

Avgrensninger kan imidlertid føre til problemer snarere enn oppklaringer, slik kapittelet i denne boken om romer i Norge viser. Men like viktig er det at dersom en slik grensedragning praktiseres konsekvent, kan følgene fort bli et indre hierarki hvor de i en familie med nasjonal minoritetsbakgrunn rangeres høyere enn andre som definerer seg som medlemmer av samme gruppe. I vår bok har vi løst dette med å ta utgangspunkt i de fem gruppene som kategorier – ikke i individuell en vurdering av hvem som fyller kommunalog moderniseringsministerens kriterier for nasjonale minoriteter. Dette har vi gjort ikke minst fordi historien tydelig viser at statlige kriterier oftere har ekskludert enn inkludert gruppene. Mangel på konkret tallfesting av minoritetsbefolkningen må også ses i sammenheng med at registrering av minoriteter tidligere har vært en sentral del av undertrykkende politikk og folkemord. Romske nordmenn ble registrert i forbindelse med utvisningspolitikken på 1920-tallet, samer og kvener i forbindelse med fornorskingen og jøder under Holocaust. Etnisk eller kulturell identitet er i stor grad et personlig og relasjonelt anliggende og noe en selv definerer (Berg-Nordlie, 2021), og det føres ikke noe register over de nasjonale minoritetene i Norge. Rammekonvensjonen legger også stor vekt på egendefinisjon:

Enhver person som tilhører en nasjonal minoritet, skal ha rett til fritt å velge å bli behandlet eller ikke å bli behandlet som sådan, og det skal ikke oppstå noen ulempe som følge av dette valg eller av utøvelsen av de rettigheter som er knyttet til dette valg […] Personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan utøve rettighetene og nyte godt av frihetene som følger av de prinsipper som er nedfelt i denne Rammekonvensjon så vel individuelt som i fellesskap med andre. (Kommunalog distriktsdepartementet, 2020, art. 3)

At de nasjonale minoritetene har rettigheter, betyr ikke automatisk at rettighetene ivaretas. Det tar tid å reparere skader som har skjedd over mange år. En gjennomgang fra 2015 viste at konsekvensene av fornorskingspolitikken fortsatt gir negative utslag for livskvaliteten til romanifolk/ tatere i dag (NOU 2015: 7). Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener og skogfinner slo fast at også etter fornorskingspolitikken ble formelt avsluttet, fortsetter noen av handlingsmønstrene, holdningene og sosiale strukturene å ha innvirkning på minoritetenes liv (Sannhets- og forsoningskommisjonen [SFK], 2023, s. 86). Undersøkelser tyder på at hatprat og hets rettet

mot personer av nasjonale minoriteter er et stort problem, som for noen fører til at mange vegrer seg fra å delta i offentlig debatt og at noen velger å skjule sin identitet (Norsk institusjon for menneskerettigheter [NIM], 2022a). FNs rasediskrimineringskomité har påpekt at Norge bør styrke innsatsen mot diskriminering av minoriteter, at det bør settes inn tiltak for å styrke særlig romers økonomiske og sosiale rettigheter, og at Norge kan bli bedre på å ivareta minoritetsspråk som kvensk (NIM, 2022b). I tillegg har myndighetene lagt fram tre handlingsplaner mot antisemittisme siden 2016, noe som understreker at jødehat anses som et problem. Med andre ord viser rettighetene til et ideal om hvordan samfunnet ønsker at minoritetene skal ha det, men er ikke det samme som levde realiteter.

Nasjonal minoritet som sosial kategori: undertrykkelse og motstand

Bak benevnelsen «nasjonal minoritet» finnes folkegrupper med vidt forskjellige historier. Det som likevel knytter dem sammen, er historiske er faringer med undertrykkelse og diskriminering fra den norske staten og storsamfunnet. Der for kan vi, i tillegg til juridisk kategori, også snakke om nasjonale minoriteter som en sosial kategori, der fellesnevneren er er faringer med undertrykkelse. Denne historien er samtidig bakgrunnen for at nasjonale minoriteter i nyere tid har fått de juridiske rettighetene som vi beskrev i avsnittene over.

De nasjonale minoritetene i Norge har gjennom historien, spesielt fra andre halvdel av 1850-tallet og frem til 1960-tallet, blitt utsatt for undertrykkende og dehumaniserende statlig politikk (Brandal et al., 2017; SFK, 2023). Denne politikken må forstås i sammenheng med nasjonalstatens framvekst og nasjonalismens økende dominans som politisk ideologi. I det norske nasjonsbyggingsprosjektet etter 1814, der ideen om «folket» skulle fylles med politisk mening, ble det også viktig å definere nasjonens fellesskap ut fra hva folket ikke var. Dette kunne gjøres i opposisjon til ytre motpoler som det danske og det svenske. Men nasjonalismen fikk også konsekvenser for det kulturelle, religiøse og etniske mangfoldet som fantes innenfor den nye nasjonalstatens grenser.

I kjernen av nasjonalistisk ideologi finner vi altså den politiske forståelsen om at grensene for det som utgjør en nasjon og dets folk bør sammenfalle. Dette fikk brutale konsekvenser for grupper som ikke passet inn i forestillingene om hvem det norske folket var. Begrunnelsene for at minoritetene var annerledes, og enten måtte bli «mer norske» eller regelrett ekskluderes fra landet, var skiftende og sammensatte. Både ideer om biologiske raser og rasehygiene og kulturell og språklig likhet ble brukt på ulike måter

(Kyllingstad, 2024). Som du kan lese om i de historiske kapitlene i denne boken, førte disse ulike ideene til at politikken tok ulike former og fikk ulike konsekvenser for de fem nasjonale minoritetene. Begrepet fornorskingspolitikk brukes oftest om politikken mot samer og kvener, men vi velger her å bruke det som en paraplybetegnelse for å signalisere det som var felles for politikken, nemlig å konstruere en homogen, norsk folkegruppe.

Målene med fornorskingspolitikken var i grove trekk å gjøre minoritetene og deres levemåter mest mulig kulturelt like majoritetsbefolkningen,

Minoritetspolitiske strategier: integrering, assimilering, segregering og ekskludering

Integrering, assimilering, segregering og ekskludering beskriver ulike måter minoriteter innlemmes i samfunnet på. Det kan både betegne strategier fra myndighetenes side og prosesser som foregår uavhengig av politiske målsettinger, samt strategier fra minoritetenes side.

Assimilering betyr «å gjøre lik», og innebærer at minoritetens særegne trekk blir visket ut til fordel for majoritetskulturens verdier, normer og andre uttrykk. Assimilasjonspolitikk uttrykker derfor en stats ønske om at samfunnet skal være kulturelt homogent, og kan finne sted ved hjelp av lovverk og andre former for tvang. Fornorskingspolitikken overfor kvener, skogfinner og romanifolket/ taterne er eksempler på dette.

Integrering har som mål at minoriteter skal beholde og videreutvikle kulturelle og andre kjennetegn, men at disse samtidig er en aktiv del av storsamfunnet. Basert på lovgivning og annet, kan vi si at jødene i Norge, med unntak av under Holocaust, har vært integrerte i det norske samfunnet.

Dersom en gruppe er isolert eller lever adskilt fra storsamfunnet, kan vi snakke om segregering. Årsaken til segregeringen kan ligge i politikk eller lovverk som skiller på grupper (som under apartheid i Sør-Afrika), storsamfunnets holdninger overfor gruppen, eller at gruppen selv ønsker minimal innlemmelse i storsamfunnet. Dette kan være fordi de har dårlige erfaringer med storsamfunnets behandling, slik at de ikke har tillit.

Staten kan noen ganger velge å utelukke en gruppe fra å være en del av samfunnet eller tilstedeværelse på norsk jord. Da blir gruppene ekskludert. Norske myndigheter ekskluderte romer ved å lage en lov som tilsa at de ikke fikk komme inn i Norge i mellomkrigstiden, og jøder da 1814-versjonen av Grunnloven sa at jødenes tilstedeværelse på norsk jord var forbudt.