Issuu

Muskismen

Quinn Slobodian og Ben Tarnoff

Muskismen

En innføring

Oversatt av Anders Dunker

Originaltittel: Muskism. A Guide for the Perplexed

ISBN 978-82-02-92311-2

1. utgave, 1. opplag 2026

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Oversettelse ved Anders Dunker

Omslagsdesign: Anna Salander

Omslagsfoto: Getty Images

Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia

Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser.

Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innledning

Et operativsystem for det tjueførste århundre

Alle har en mening om Elon Musk. Er han en genial gründer som sender menneskeheten inn i en science-fiction-fremtid. Eller er han en ketamindopet memekonge som skaper børsbobler og fabler om fødselsrater. Eller mer nylig, en nikkedukke for ytterste høyre, med en hjerne forskrudd av Twitter og mørke profetier om migrasjonsinvasjoner.

Folk feller ulike dommer, men én ting har de til felles: De behandler Musk som et individ. Frelser, klovn, skurk, narkoman. Men en god historie må gå dypere enn den enkeltes psyke. Når vi – en historiker og en tech-journalist – begynte å planlegge denne boken, fant vi ut at det beste spørsmålet ikke er hvem er Musk?

Men hva er Musk et symptom på? På sidene som følger, gir vi vårt utkast til svar, basert på det Musk har sagt og gjort offentlig, dokumentert i sitatene på slutten av denne boken.

For et århundre siden skrev Henry Ford sine memoarer, bestselgeren My Life and Work. Et nytt uttrykk dukket snart opp: «fordisme». Fra ett enkeltmenneske vokste det frem en ny fornuft. Fordismen var mer enn biler på løpende samlebånd; den

ble et annet ord for det tjuende århundrets kapitalisme, bygget på koblingen mellom masseproduksjon og masseforbruk.1

Musk blir behandlet på samme måte. Som andre allerede har antydet, er han ikke bare et menneske, men en legemliggjørelse av et verdenssyn: muskismen.2 Dette er ikke hans eget begrep –akkurat som Ford aldri snakket om fordismen. Hvis fordismen

var operativsystemet for det tjuende århundre, vil vi hevde at muskismen gir oss et mulig operativsystem for det tjueførste.

I likhet med fordismen er muskismen et moderniseringsprosjekt. Men fordismen skrev om samfunnskontrakten med et løfte om at alle ville få en økt levestandard: biler i alle garasjer, kjøleskap i alle kjøkkener og lønninger som økte med produktiviteten. Muskismen fordeler ikke produktivitetens goder til alle. Det den lover, er en teknologibasert suverenitet.

Musk selger ikke bare biler, raketter eller satellitter. Han selger en fantasi om at i en stadig mer ustabil verden kan både stater og individer sikre sin suverenitet ved å koble seg på nettopp hans infrastrukturer. Paradokset er at hvis du gjør dette, blir du også avhengig av ham. Det som selges som tekno-suverenitet gir tilgang til Musks inngjerdede hage, som bare han har nøkkelen til. Både Pentagon og NASA er avhengig av SpaceX; Starlink har blitt like uunnværlig på slagmarkene som i villmarken; X og Grok blir vevet sammen med staten. Hvis du prøver å koble deg fra Musk, vil du oppdage at han eier selve stikkontakten.

Denne teknosuvereniteten er også selektiv. Den gir autonomi til noen, mens andre stenges ute. Massene av migranter og deres liberale hjelpere er ikke annet enn et utslag av et «woke hjernevirus» [woke mind virus] som må oppspores, kontrolleres og nøytraliseres. Musk ser verden som et dataprogram som har visse

programfeil. Empati for våre medmennesker er en «exploit» –et sikkerhetshull i vår mentale software – som blir utnyttet av ondsinnede aktører for å presse Vesten mot «sivilisasjonens selvmord».3 «Suicidal empati er som en autoimmun sykdom», sier Musk, «kroppen går til angrep på seg selv.»4

Hvis ett uttrykk for muskismen er tekno-suverenitet, er det andre utvisning. Blant mottiltakene finner vi rensninger av sosiale nettverker, ideologisk rensede KI-modeller og massedeportering av etniske outsidere. Det endelige målet er et renset samfunn som innebærer medlemskap i et kulturelt og genetisk europeisk Vesten, bevoktet av en overlegen teknologi – en festning som beskytter den beste delen av menneskeheten fra den verste. Teknologiene til muskismens inngjerdede hage vil befeste murene omkring både hjemmet og staten. Du må herde hjertet, styrke grensene og renske databasen for programfeil. «Hvis toleranse betyr slutten på Vestens sivilisasjon», postet han til sine 225 millioner følgere i 2025, «så kan vi ikke være tolerante.»5

Hva er poenget med å tenke på muskismen istedenfor Musk? For det første kan muskismen hjelpe oss å forklare Musk. Mange tenker fortsatt på ham som en libertarianer som forakter staten. Vi vil hevde at det stikk motsatte er tilfelle: Musk har bygget sitt imperium ved å smelte det sammen med staten. Han snakker til stadighet om sin målsetning om å kolonisere Mars, som han beskriver som sitt livsverk. Muskismens logikk viser at Mars aldri var en utvei som skulle tas på alvor – det er bare et kort på hånden i forhandlingene, et redskap for nye tekno-suverene fremstøt. Rollen Musk inntar på nettet, blir tilsvarende misforstått.

Kritikerne ser umodenhet eller ondsinnethet; fansen kjenner seg igjen og opplever ham som autentisk. Ingen av dem innser

at i muskismen er trolling infrastruktur. Enhver spøk, enhver avstemning er en test: Har han fortsatt innvirkning på markedet med hver minste nettpost? Kan han simulere demokratiet ved hjelp av en «reply-guy» avstemning? Dette er ikke et spill, men et eksperiment. Enten det er bevisst eller ikke, måler og manipulerer Musk oppmerksomhetens tøyelighet, hvor langt folk strekker seg i sin tro.

Muskismen ser også for seg en mindre menneskelig fremtid. Automatiseringen sørger for at mennesker er skrelt bort fra produksjonsprosessen. Via grensesnitt som kobler hjernen til datamaskiner, sammen med kunstig intelligens, smelter mennesket sammen med maskinene, og blir til det han kaller et «kybernetisk kollektiv». Løftet om en teknologibasert suverenitet antar en kyborgform.

Musk blir gjerne betraktet som uover vinnelig. Men kongedømmet hans er bygget på en skjør grunnmur. En av de mindre omtalte likhetene mellom ham og Ford er at deres personlige rikdom er ekstremt lite likvid. Nesten hele Fords formue bestod av Ford-aksjer, som var i privat eierskap til nesten et tiår etter hans død. Musks rikdom består også nesten utelukkende av aksjer i hans egne selskaper. Som han sa i et inter vju, «hvis Tesla og SpaceX gikk konkurs, ville jeg også gå konkurs umiddelbart.»6

Dette er også grunnen til at muskismen avhenger av en konstant for ventning om nær forestående teknologiske gjennombrudd, planetens redning eller finansielle pengedryss. Hvis han skal opprettholde sin formue, må Musk også opprettholde troen på den eksponentielle veksten til selskapene han eier. Han forstod den finansielle verdien av slik fabulering i Silicon Valley. Boblen må hele tiden være oppblåst. Hvis vi studerer Musks biografi,

ser vi at Musks verdenssyn ofte følger konjunktursyklusen. Når kreditten er billig, blåser han opp retorikken. Når det er snaut med penger, ser han fiender overalt.

Vi lever i en tidsalder der muskismen kan blomstre. I hele den demokratiske verden har folks tillit til institusjoner nådd et historisk bunnmål.7 Veksten i immigrasjonsfiendtlige holdninger har styrket det ytre høyre, som har opplevd sin sterkeste vekst siden 1930-årene – med Musk som sitt mest høylytte talerør. Donald Trump undergraver den internasjonale ordenen i utlandet, samtidig som han angriper den amerikanske konstitusjonelle ordenen på hjemmebane. Den stadig mer intense rivaliseringen mellom USA og Kina har sammen med den russiske invasjonen av Ukraina skapt en mer fragmentert, paranoid og militarisert verden. Israels folkemord i Gaza, som ble gjennomført med full tverrpolitisk støtte fra USA, har sønderrevet de siste illusjonene om internasjonal rett.

Muskismen er godt tilpasset denne utviklingen. Dens løfte om en teknologibasert suverenitet er i takt med politikken i en deglobaliserende verden, der stater i økende grad verdsetter uavhengighet fremfor integrasjon. Dens tilbud om autonomi for noen, mens andre ekskluderes, passer godt inn i den nye anti-humanitære strømningen, der visse befolkninger blir utpekt for for visning og død. Dens fascinasjon for kyborger overensstemmer med teknomaksimalismen til en elite innen politikk og næringsliv som griper enhver anledning til å digitalisere livene våre enda mer, nå senest under dekke av kunstig intelligens.

Å si at muskismen er verdt å ta alvorlig, er ikke å si at den garantert vil lykkes. Men vår tids institusjonelle sammenbrudd gir en åpning. På et visst punkt vil samfunnet stabilisere seg på et nytt grunnlag. Muskismen kan gi dette grunnlaget [foundation].

Bare så det er sagt, er ikke argumentet vårt at Musks beslutninger de siste årtiene har vært styrt av et koherent sett av overbevisninger. Han er ikke en systematisk tenker, og lar seg heller ikke lede av en bestemt ideologi. Vi interesserer oss ikke bare for hva han sier, men også for hva han gjør, og for de historiske kreftene som har formet disse handlingene. Muskismen er å finne i feedback-sløyfene mellom mennesket og øyeblikket. For å forstå den verden Musk søker å skape, må vi forstå den verden som skapte Musk.

Dette er målsetningen for boken vår. Vi forteller historien om Musks definerende øyeblikk, fra apartheid i Sør-Afrika til memekrypto, fra utskytningsplattformen til doomscrollingen. Vi utforsker hvordan improvisasjonene hans, forsterket av finansielle sykluser og geopolitiske kriser, utkrystalliserte seg i muskismen. Vår bok er en guide for alle som er for virret, ikke bare av Musk, men av den historiske konjunkturen vi befinner oss i.

DEL EN STIFTELSEN

Elon Musk har i lang tid omtalt Isaac Asimovs romanserie Foundation som en avgjørende inspirasjon.1 Serien, som anses som en klassiker i science-fiction-tradisjonen, utspiller seg langt inne i fremtiden, i en periode der det galaktiske imperiet er på hell, mens en genial matematiker, Hari Sheldon, etablerer en organisasjon de kaller Stiftelsen [Foundation]. Formålet med Stiftelsen er å bevare og fremme menneskets kunnskapsressurser i mørketiden etter imperiets sammenbrudd. Gjennom en rekke kriser ekspanderer Stiftelsen gradvis til den blir et nytt galaktisk imperium. Asimov var interessert i hvordan historien beveger seg fra en epoke til den neste. Bøkene var fremfor alt inspirert av Edward Gibbons History of the Decline and Fall of the Roman Empire. 2 I Foundation legger han frem en modell for historisk utvikling der en æra ikke følger den foregående på ordnet vis, som jernbanevogner i et togsett. Det er snarere slik at frøene til en ny æra allerede begynner å spire innenfor den forrige æraen. Stiftelsen blir skapt i det første imperiet som en kime til den andre.

Vi kunne fortelle en lignende historie om muskismens fremvekst gjennom fire avgjørende perioder i Musks liv. Kapittel 1 undersøker barndommen hans under apartheid i Sør-Afrika i 1970- og 1980-årene. Kapittel 2 befatter seg med den tidlige karrieren hans i Silicon Valley under dotcom-bølgen i 1990-årene, da han skapte sin første formue. Kapittel 3 ser på SpaceX, som han grunnla i 2002 etter å ha hentet ut profitten sin fra internettøkonomien og flyttet til Los Angeles. Til slutt er kapittel 4 viet Tesla, som han tok over som CEO etter å ha vært en investor i en årrekke.

Til sammen introduserer disse fire kapitlene søylene som understøtter muskismen. De viser hvordan muskismens løfte om en teknologibasert suverenitet vokste frem innen rammene av de viktigste politiske, økonomiske og kulturelle strømningene de siste femti årene. I likhet med Stiftelsen hos Asimov, skulle muskismen bli en ny orden, som vokste frem i skallet til den gamle.

Kapittel 1 Festningsfuturisme

«La oss åpne øynene og skue de fysiske mulighetene for et bedre liv», skrev Elon Musks morfar i 1940, i tidsskriftet til Technocracy Incorporated.1 Joshua Haldeman var kiropraktor og tidligere rodeo-rytter i Saskatchewan – og et aktivt medlem i en bevegelse som med ett enkelt slag ville gjøre kort prosess med kapitalismen og demokratiet. Technocracy, som ble grunnlagt av den amerikanske ingeniøren Howard Scott i 1933, så for seg et samfunn som ble styrt av et ingeniør-diktatur, som ville fordele alle ressurser basert på vitenskapelige prinsipper. Valutaen skulle erstattes med en stabil energienhet som de kalte «erger». Denne tilnærmingen, sammen med omfattende automatisering, skulle borge for et bedre liv for alle og gi mer fritid. Kun mennesker mellom 25 og 45 skulle arbeide, og bare fire timer om dagen, fire dager i uken. «I teknokratiet vil vitenskapen erstatte knapphetsøkonomien med en ny æra av overflod», erklærte Scott.2 Blant disiplene var troskapen til Technocracy total. Medlemmene refererte til seg selv med tall. (Haldemans var 10450-1).3

De kledde seg i matchende grå frakker og kjørte i konvoier av matchende grå Pontiac personbiler. De hadde til og med en spesiell hilsen. «Det teknokratiske menneskets nye kultur vil være breddfull av mestringsfølelse», skrev Technocracy-tilhengeren

E. Merrill Root, som senere skulle delta i grunnleggingen av The National Review: «Den gamle kulturen er de kraftløses klagesang; mens den nye kulturen vil være de kraftfulles kvad.»4

Denne fremtiden ville kreve en ny orden: en superstat eller «teknat» som skulle strekke seg fra Grønland til Galapagos. Kun i en slik størrelsesorden ville den vinne kontroll over ressursene som skulle til for å være selvforsynt. Økonomisk uavhengighet ville også beskytte teknatet mot den undergravende innflytelsen fra det globale finanssystemet. Haldeman var spesielt opptatt av dette trekket ved Technochracy. «Her på dette kontinentet har vi alt vi trenger for å oppnå visshet og sikkerhet», skrev han i en artikkel for gruppens tidsskrift i 1940. «Her, med en teknologisk kontroll i denne teknologiske tidsalderen, kunne det nordamerikanske folk motstå selv et samstemt angrep fra hele resten av verden.»5

Etter at kanadiske myndigheter forbød Technocracy i 1940, ble Haldeman arrestert i en kort periode. Da hans andre politiske eksperimenter viste seg lite inspirerende, emigrerte han med familiens sin – inkludert Elons mor Maye, en kabriolet og et fly for villmarks-ekspedisjoner – til Sør-Afrika i 1950.6 Tidspunktet var vesentlig. Familien ankom bare to år etter at Nasjonalistpartiet kom til makten og introduserte en politikk basert på «apartheid», eller rasesegregering. Dette var faktisk noe av det som gjorde utslaget for Haldeman. «Myndighetenes holdning skremte meg ikke bort fra Sør-Afrika, det hadde heller den motsatte virkningen – den oppmuntret meg til å reise dit og slå meg til der», fortalte Haldeman pro-apartheid-avisen Die Transvaler like etter sin ankomst.7 For regimets tilhengere var Sør-Afrika den hvite sivilisasjonens festning, en utpost ytterst på et svart kontinent, omgitt av fiender. Senere, i en selvpublisert utblås-

ning, fordømte Haldeman den internasjonale motstanden mot apartheid som bevis på en jødisk «konspirasjon for å etablere et verdensdiktatur».8

Men Sør-Afrika var mer enn en stat som fremmet hvitt overherredømme. Det var også en stat som gikk i bresjen for modernisering. Apartheid, argumenterte den sørafrikanske intellektuelle skribenten W.A. de Klerk, var «et forsøk på å gjenskape samfunnet ut fra en helhetsvisjon, et sosio-politisk ideal».9 Regimet gikk, som historikerne Paul Edwards og Gabrielle Hecht minner oss om, inn for et «teknopolitisk prosjekt» som fordret at dets tilhengere var lojale mot dets grunnsetning: etableringen av en utopi basert på rasesegregasjon.10

Apartheids arkitekter betraktet seg selv som futurister. De omfavnet teknologien, som de håpet ville hjelpe dem med en varig styrking av rasemessig ulikhet av gammelt merke. De fant støtte hos internasjonale selskaper som IBM, Ford og Toyota, som solgte dem teknologier som hjalp dem med å styrke deres suverenitet. Stordatamaskiner ble brukt til å telle, spore og omfordele svarte arbeidere; plantegninger for bilfabrikker ble brukt til å skape lokale industrier, og atomenergi ga regimet det ultimate forsvar mot dets fiender. Singapores første leder, Lee Kuan Yew, beskrev hvordan han gjorde landet sitt til en giftig reke: uspiselig for dets rovgriske omgivelser.11 Sør-Afrika, som sto overfor den dobbelte trusselen fra rooi gevaar (rød fare) og swart gevaar (svart fare) – altså kommunisme og svart nasjonalisme – spilte det samme spillet. Kun ved å ta i bruk moderne strategier og teknologier kunne staten sikre sin overlevelse.

Selv om landet ofte ble avskrevet som en anakronisme, var Sør-Afrika i visse henseender – i likhet med partnerstaten Israel

– en forløper for vår egen tid. Landets modell, basert på miltarisert modernisering og isolasjon, passer bedre inn i vår tids verden med eksportkontroll, handelskriger, opprustning og hjemflytting av produksjon. Til tross for Musks ambivalente forhold til moderlandet, var Sør-Afrikas apartheidregime muskismens arnested. Herfra kom de første lærdommene for festningsfuturismen: overbevisningen om at teknologien kan styrke ens selvstendighet i en fiendtlig verden.

Fremtidsbyen

Musk ble født i 1971 i Pretoria. Hjembyen hans var et kroneksempel på festningsfuturisme. Som regionshovedstad huset byen administrasjonens kontorer, der apartheiden ble planlagt, og sikkerhetstjenestene, som holdt den på plass. Arkitekturen uttrykte apartheidledernes aspirasjoner. Bygningene var utført i en kjølig internasjonal stil, med søyler og glatte, fasader, laget av betong, stål og glass. Pretoria i Elon Musks ungdom glitret som en maskin, like hypermoderne i sin fremtoning som Le Corbusiers hovedsteder i Brasilia eller Chandigarh.12

Like ved maskinen, i utkanten av byen, stod det en klynge med brutalistiske bygninger. Dette var Sør-Afrikas viktigste senter for atomforskning. Det het Pelindaba, et Zulu-ord som betyr «slutten på historien».13 Her bearbeidet man uran hentet ut fra gullgruver, og dro nytte av ekspertise som var lånt inn fra amerikanske og israelske forskere, idet Sør-Afrika først utviklet atomkraft og siden atomvåpen. Regimet fikk sitt første operative atomstridshode i 1982.