Issuu

Med hjertet i halsen

Å vokse opp med alkohol- eller andre

rusproblemer i familien

ISBN 978-82-02-86412-5

1. utgave, 1. opplag 2026

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Anna Salander

Sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er utgitt i samarbeid med: Blå Kors kompasset

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Blå Kors har i 120 år gitt hjelp og behandling til alkohol- og rusavhengige. Fra 1980-tallet, med psykologen Frid Hansen i spissen, bidro Blå Kors med et banebrytende arbeid ved å endre individfokuset i rusbehandlingen til å omfatte et helhetlig perspektiv der familie- og generasjonsforhold ble inkludert. En ble mer oppmerksom på de tunge belastningene som pårørende til rusavhengige, og særlig barn og unge, ble påført. Blå Kors mottok inntektene fra TV-aksjonen i 2008, og midlene ble særlig benyttet til å styrke organisasjonens arbeid for barn, unge og familier. Blå Kors Danmark hadde i flere år drevet «Terapi og rådgivning for Unge der er Børn af Alkohol- og Stofmisbrugere» (TUBA). Er faringene fra Danmark dannet grunnlaget for opprettelsen av det som etter hvert fikk navnet «Blå Kors kompasset» her hjemme, et terapi- og rådgivningstilbud til unge i alderen 13 til 35 år som har vokst opp i hjem med alkohol- og andre rusproblemer. Tilbudet er et landsdekkende lavterskeltilbud, det er gratis, unge tar selv kontakt og det krever ingen henvisning.

I 2011 anslo Folkehelseinstituttet i en rapport at 90 000 barn har en forelder med alkoholbrukslidelse i Norge. Det store antallet barn og unge som vokser opp i hjem med alkohol- og andre rusproblemer får for lite oppmerksomhet i vårt samfunn. Rusproblemer og avhengighet i familien er ofte bagatellisert og omgitt av taushet. De fleste barn og unge som er rammet går under radaren i skole, fritidstilbud og hjelpeapparat. Et eget spesialisert lavterskeltilbud til denne gruppen har vist seg nødvendig.

I Blå Kors kompasset ser vi de unges problemer som normale reaksjoner på langvarige belastninger. Vi jobber for at deres opplevelser og er faringer med rus i hjemmet blir møtt, satt ord på og bekreftet. En oppvekst med alkohol- og rusproblemer i hjemmet har konsekvenser. Belastningene gir senfølger som kommer til uttrykk i overgangene i et ungt liv; i ungdomstiden, i skolearbeid og studier, når en flytter hjemmefra, får kjæreste, stifter familie og får egne barn. Tidlig innsats bidrar til at negativ sosial arv kan brytes. Det forebygger utenforskap og ung uførhet og bidrar til økt livsmestring. Det har virkning for de unge selv, for deres barn og for samfunnet vårt.

Boken er resultatet av ideer og samtaler som har utviklet seg gjennom flere år. Vi ønsker å gi stemme til de unge som går i terapi hos oss; hvordan det er å vokse opp med rusproblemer i familien, hva som har vært hjelpsomt i strevet med å bearbeide vonde opplevelser, se egne muligheter og finne veier for eget liv. Vi løfter også fram terapeutenes er faringer og typiske temaer som det jobbes med hver eneste dag i våre terapirom, og i livet der ute.

Takk til alle unge og ansatte i Blå Kors kompasset som har bidratt til realiseringen av denne boken. En stor takk til Anne Marthe Kaldestad Hanstveit, psykologspesialist og avdelingsleder i kompasset Bergen, som med engasjement og iherdig innsats har samlet er faringene og ført alle stemmene i pennen.

Vi håper dere som har vokst opp med rus i hjemmet som leser boken vil oppleve at dere ikke er alene, at boken gir kunnskap, forståelse og håp.

Vi håper at dere som møter barn og unge gjennom arbeidet og på fritiden skal få økt bevissthet og kunnskap om denne store gruppen pårørende, og hva som kan være hjelpsomme måter å møte dem på. Hver og en av oss kan bidra ved å være oppmerksomme og interessert i menneskene rundt oss, små handlinger kan gjøre en forskjell og ha stor betydning.

Det er med glede og stolthet vi nå sender boken ut i verden.

Frøydis Eidheim

nasjonal leder Blå Kors kompasset

Kapittel 10

Skru av alarmen i kroppen ...............................................................................

Bli

Kapittel 11

Kapittel 12 Nye relasjoner

Jeg

Jeg trenger at du respekterer grensene mine .................................................

Jeg trenger at du er nær og gir meg fellesskap

Hvor åpen vil jeg være om oppveksten min? .................................................

Kapittel 13

Kapittel 14

Mitt

Prolog

Anne Kristine Bergem

Rus i familien angår oss alle

Definisjonen på å være et barn som er pårørende, er at barnet eller ungdommen er i en familie hvor foreldre eller søsken opplever helseproblemer eller dør. Foreldre og søsken tolkes vidt og inkluderer for eksempel steforeldre, foster foreldre, adoptivforeldre og tilsvarende søsken. Helseproblemet kan være rusmiddelavhengighet eller annen skadelig bruk av rusmidler.1 Etter koffein, er alkohol det mest vanlige rusmiddelet.2

Det er ikke mulig å vite med sikkerhet hvor mange barn og unge som lever i familier med rus, men trolig er det så mange som 90 000–100 000.3 Det betyr at det finnes to–tre elever i hver skoleklasse som har en forelder med rusproblemer. I tillegg opplever mange flere barn sine foreldres alkoholinntak som problematisk.

Konsekvenser av oppvekst med rus i familien

Barn trenger foreldre som er fysisk og mentalt tilgjengelige for dem, som er oppmerksomme på hva de trenger, og som forsøker å dekke fysiske og følelsesmessige behov. Kort sagt, foreldre skal gi mat til sultne barn og trøste barn som er triste.

Inntak av alkohol og andre rusmidler påvirker mange av de egenskapene som er nødvendige for å være foreldre.4 For eksempel reduseres oppmerksomhet og konsentrasjon, og aggresjon, impulsivitet og risikovillighet øker.

Barn som vokser opp i familier preget av alkohol- og rusproblemer opplever ofte en barndom der rusmiddelbruken dominerer familielivet. Hverdagen kan være uforutsigbar, og mange barn blir svært oppmerksomme på andres humør og behov, for å unngå konflikter. Ofte tar barna på seg omsorgsroller over for foreldre eller søsken, samtidig som deres egne behov ikke blir møtt. En konsekvens kan bli at barna blir usikre på egne følelser og oppfatninger av virkeligheten. Skam, taushet og en opplevelse av å måtte skjule familiens problemer gjør det vanskelig å snakke åpent om situasjonen og søke støtte.5

I en forløpsstudie fant Aase Sundfær at foreldre med rusproblemer sjeldnere benytter seg av tilbud fra hjelpeapparatet, og at årsaken til det ofte er redsel for å miste omsorgen for barnet.6 Hemmeligholdelse er vanlig, både utad mot omverdenen og innad i familien. Barna tilpasser seg det livet de har og er lojale mot foreldrene sine.

Andelen barn som er farer traumatiske livsbelastninger er høyere blant barn i familier med rusproblemer enn blant andre pårørende barn.7 Barn i familier med rusproblemer har mellom to og tretten ganger større sannsynlighet for å bli utsatt for vold, forsømmelse eller andre dysfunksjonelle familiesituasjoner.8 Å være utsatt for foreldre som er beruset, selv av og til, er forbundet med økt risiko for psykiske plager i ungdomsårene og i voksen alder, og risikoen øker med hyppigheten av eksponeringen.9 Foreldre med ruslidelser har også på gruppenivå lavere inntekt, er i mindre grad i lønnet arbeid og har mer usikre boforhold.10

Konsekvensene av å vokse opp under slike forhold kan være omfattende og følge de unge inn i voksenlivet. Strategier som var nødvendige for å håndtere oppvekstens utrygghet, som kontrollbehov, per feksjonisme eller overdreven årvåkenhet, kan utvikle seg til mønstre som begrenser livsutfoldelsen senere. Mange unge voksne kan slite med skyldfølelse og lav selvfølelse.

Mange lever med en vedvarende indre kritiker, og de opplever vansker med å sette grenser og uttrykke egne behov. Relasjoner til andre kan preges av usikkerhet rundt tillit og nærhet, og mange bærer på en sorg knyttet til en barndom som aldri ble slik den burde vært.11

Utvikling i forståelsen av rusmiddelbruk

I Norge ble rusmiddelavhengighet lenge betraktet som et moralsk og sosialt problem. På midten av 1900-tallet begynte man å endre forståelsen av alkohol- og annen rusmiddelavhengighet. Ruslidelser ble gradvis anerkjent som sykdommer, og inkluderingen av alkohol- og narkotikarelaterte diagnoser i ICD-systemet fra 1967 styrket dette synet. I 2012 besluttet regjeringen å opprette en egen spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin, og i mai 2015 fikk Norge sin første godkjente spesialist i fagfeltet.12 I dag forstås rusmiddelavhengighet som en kompleks tilstand med biologiske, psykologiske og sosiale årsaker.

Ivaretakelse av barn og unge som er pårørende

Barn som pårørende har siden 2010 vært regulert i helsepersonelloven § 10 bokstav a. I loven pålegges helsepersonell en plikt til å bidra til å kartlegge om barn er berørt av en sykdomstilstand som et familiemedlem har.

Helsepersonell har en plikt til å ivareta mindreårige barns behov for informasjon og oppfølging. Loven ble utvidet med § 10 bokstav b i 2018 til å også omfatte mindreårige søsken. Behandlingsinstitusjoner har også en plikt til å ha barneansvarlig personell for å fremme og koordinere oppfølgingen av barn og unge pårørende.13

En rapport basert på samtaler i chattetjenesten til organisasjonen Barn av Rusmisbrukere (BAR), viste at barna og ungdommene som logget inn på chatten befant seg i svært vanskelige livssituasjoner, selv flere år etter at endringen i lovverket ble innført. Temaene som kom fram, var at de opplevde livet som et fengsel uten frihet til å føle og handle på egne premisser. Barna og ungdommene opplevde omsorgssvikt, vold og overgrep og var i stor grad overlatt til å måtte klare seg selv. De kjente på skam og opplevde ikke å ha noen verdi.14

Det er ikke mulig å vite om funnene er gjenkjennbare for alle barn og unge som vokser opp i familier med rus, men de er i tråd med funn fra andre undersøkelser. Samlet sett kan vi med god grunn anta at barn og unge som er pårørende i familier med rus ikke blir ivaretatt slik de hadde trengt. Det kan være flere årsaker til det.

Håp

Blå Kors kompasset tilbyr terapi og støtte til ungdom og unge voksne som har er faringer fra oppvekst med rus som de har behov for å fortelle om og jobbe med. I denne boken har nesten førti unge delt sine er faringer slik at andre kan lese. Målet er å tilby fortellinger det går an å kjenne seg igjen i, men mest av alt å gi et håp om at livet kan bli bedre. I prosessen fra gjenkjennelse til bedre framtid, ligger er faringer med å bli trodd når man forteller sin historie, å bli anerkjent for at det de voksne har utsatt en for faktisk ikke er greit, og at det er mulig å forstå seg selv og sin historie på en slik måte at man stopper onde sirkler og finner sin egen verdi og kraft.

Et ordtak sier at «av skade bli man klok». Det stemmer dessverre ikke. Av skade blir man skadet. Det er heldigvis mulig å bli veldig klok likevel, men det er ikke på grunn av skaden som har skjedd. Klokskapen kommer når man velger å ta seg selv og sine er faringer på alvor og på egen hånd og sammen med andre mennesker finner en ny vei.

Å lese denne boken vil være en god start og en god fortsettelse på et slikt arbeid. Her finnes fortellinger om er faringer, hardt arbeid og ikke minst håp. Livet kan bli bedre.

Maskebarn

Noen år senere klarte pappa og falle og brekke beinet og lå på sykehuset en stund. Mamma var påpasselig med å si at han hadde vært ute på glattisen, noe som sant var, både på den ene og den andre måten, forstod jeg i ettertid. Han hadde tryna på isen, men det var vel strengt tatt heller ikke til å unngå med den promillen han hadde hatt. Jeg skjønte at han hadde vært rar da det skjedde. Full. Mamma og jeg var på vei hjem etter å ha besøkt pappa på sykehuset, da vi møtte noen vi kjente, og jeg fant frem en maske å gjemme meg bak, for første gang. Jeg spilte morsom og glad og lo det vekk. «Pappa har brekki beinet for han har falt på glattisen, akkurat som Bambi!» lo jeg. Latteren gjorde alt lettere, og det å late som alt var bra, var en fin måte å fortrenge at jeg visste at noe var galt – igjen. Jeg hadde sett det rare ansiktet hans på sykehuset, så jeg forstod nok mer enn jeg ville innse. Masken var fin, den, både for å skjule hemmeligheten for andre og for ikke å bli spist opp av skammen som allerede da hadde begynt å lure i underbevisstheten. Jeg tror det var på den tiden at jeg begynte å forstå mer og mer. Masken ble en kjær og god venn jeg kunne gjemme meg bak når jeg trengte den. Jeg har båret den med meg siden. Jeg har alltid sett på denne masken som noe jeg selv fant på der og da, men jeg har innsett at denne masken nok har vært på mange andre små ansikter, både før og etter at jeg fant den første gang. For det er det masken består av; tapperhet. En maske av tapperhet man tar på seg om morgenen før man går ut, kun for å komme seg igjennom dagen uten at noen legger merke til alt det mørke som ligger under. For å kunne fortrenge det som venter hjemme, rømme en liten stund. Late som om alt er bra, holde virkeligheten unna. Min tapperhetsmaske hadde et smil og en latter som satt løst, som lot andre tro at sinnet var kun fylt av glede og sorgløshet. Kanskje klarte jeg til tider å overbevise meg selv om det, også. Under min maske har det alltid ligget skam, sorg og angst. Ensomhet og ansvarsfølelse, dårlig samvittighet og kontrollbehov. Til slutt blir det slik at det er kun masken man har kontroll over. Noen synes sikkert at det er rart at ingen har avslørt det, men er det egentlig så rart? Når hele barndommen har dreid seg om å skjule hva som skjedde hjemme og hvordan jeg hadde det? Jeg har brukt et helt liv på å tilpasse masken slik at den ikke slår sprekker hvis jeg blir overrumplet. Prøve å glemme alt en liten stund og bare være meg, bekymringsløs og glad. Jeg kaller meg et maskebarn.

Maja S.

Denne boken er skrevet til deg som har vokst opp med alkohol- eller andre rusproblemer i familien, uansett hvordan rusproblemet har sett ut. Kanskje har du bodd sammen med én eller to foreldre som har ruset seg så lenge du kan huske, eller kanskje har du en far med alkoholproblemer som du ikke har bodd med, som kom og gikk i livet ditt. Kanskje var det en mor som drakk mye i helgene, men som hadde rusfrie hverdager. Kanskje hadde du en søster eller bror som utviklet rusproblemer i løpet av tenårene, som du opplevde å miste mer og mer. Problemene kan ha vært langvarige, daglige og omfattende, eller avløst av gode perioder med ro og stabilitet. Kanskje tenker du på problemene i fortid, eller som pågående vanskeligheter og kaos her og nå.

Boken er skrevet til deg, men også til vennene dine, partneren din, familien, legen, terapeuten eller annet helsepersonell du er i kontakt med. Når vi deler kunnskap om det å vokse opp som pårørende, kan samfunnet bli klokere og bedre på å møte familier som strever. Også unge som ikke har vokst opp med rus, men med andre typer belastninger, vil kunne kjenne seg igjen i boken. Samtidig berører temaene allmennmenneskelige utfordringer – uavhengig av oppvekst.

Du er ikke alene

Om noen i nær familie har brukt alkohol eller andre rusmidler på en måte som har vært vanskelig for deg, er du en av mange, noe du kunne lese om i psykiater Anne Kristine Bergems prolog. Selv om omfanget er stort, er det likevel vanskelig å be om hjelp for mange familier. Både foreldre og barn forsøker ofte å beskytte seg selv og sine nærmeste ved å ikke snakke om problemet. Det kan være skamfullt og vanskelig å fortelle til andre, og det er vanlig å håpe på at det snart skal bli bedre. Foreldre med rusproblemer er like forskjellige som andre foreldre, og problematisk rusbruk tar ulik form og påvirker familier på ulike måter. Gode opplevelser finnes side ved side med det som er vondt og vanskelig. Barn og unge har ofte stor kjærlighet og omtanke for sine foreldre. Det kan kjennes som om man utleverer sin mor ved å snakke om hennes vansker, eller at man mister kontrollen over fars og familiens historie ved å dele den med andre. Men du har rett til å snakke om og eie din egen historie, ja, like stor rett som dine foreldre, søsken eller venner. I møte med tunge belastninger skal ingen måtte stå alene. Det å søke hjelp eller støtte handler også om å ta ansvar for seg selv.

Stemmer i boken

Jeg som skriver, er psykolog ved Blå Kors kompasset, et tilbud til ungdommer og unge voksne som har vokst opp med alkohol- eller andre rusproblemer i familien. Du kan lese mer om Kompasset i Frøydis Eidheims forord. I tillegg til bidrag fra mine kolleger, har denne boken blitt til i samarbeid med unge voksne som har vokst opp i hjem med rusproblemer. De har gitt innspill til hvordan boken kan bli best mulig for unge pårørende, og flere har også delt historiene sine.

I en familie vil det finnes ulike fortellinger om hvordan ting har vært, og etter hvert som tiden går vil ny er faring forme hvordan historiene blir husket og gjenfortalt. Denne boken vil løfte frem perspektivene til unge pårørende, som i for liten grad blir hørt og delt.

Maja S. skrev åpningsteksten «Maskebarna», som en del av en lengre tekst, mens hun gikk i terapi for noen år siden. De andre historiene i boken er basert på intervjuer, og er gjengitt uten navn og alder på den som forteller. Intervjuene er gjengitt med farget bakgrunn. Noen er lange, andre er kortere, og noen er gruppeintervjuer. På ulike måter forteller de om hvordan det er å ha foreldre eller søsken som strever med rus, og hvordan de selv forstår og gir mening til det de har opplevd i oppveksten. I denne boken har de den viktigste stemmen.

Flere som opplever rusproblemer i familien forteller at det å flytte hjemmefra er mer utfordrende enn de hadde sett for seg. Utfordringene som melder seg er ofte en motivasjon for å ta kontakt med Kompasset, og også utgangspunktet for temaene som blir beskrevet i denne boken (les mer om bokens struktur og innhold på side 30).

Å flytte hjemmefra

Det er et stort prosjekt å gå fra å være barn, til ungdom, til voksen. Alt skal oppleves for første gang: nye rammer, rutiner, roller og relasjoner. Alle går inn i noe ukjent og usikkert. Likevel kan overgangene være ekstra krevende for unge som har vokst opp i hjem med alkohol- og andre rusproblemer.15 Kanskje opplever du at større fysisk avstand til familien fører til nye utfordringer, for eksempel ved å ikke ha samme kontroll som før, og at oppmerksomheten deles mellom de som er igjen hjemme – og livet man prøver å bygge for seg selv. For dem som har tatt mye ansvar fra ung alder, kan selvstendighet falle naturlig, samtidig som en opplever å stå på ustødig grunn. Noen føler de har reist ut på ekspedisjon med feil utstyr: De har

tilpasset seg vanskene i familien og brukt mye energi på å finne løsninger som fungerer best mulig hjemme med foreldre og søsken, men som voksen fungerer det ikke like godt lenger. Denne oppdagelsen kan gi en følelse av at man ikke mestrer hverdagen slik man «burde». Flere forteller at de ikke vet hvordan de skal leve «helt vanlig», når det eneste de har er fart er å leve i et hjem med pågående bekymring, uro eller konflikt. Det er fred og ro rundt dem, men tanke og kropp er fortsatt i beredskap – forberedt på krig og katastrofer. Andre forteller at de ikke forstår hvor for de holder andre mennesker på avstand, når de egentlig ønsker og trenger nærhet. Eller at det er vanskelig å sette gode grenser og tenke at de har rett til å beskytte seg selv. Slike er faringer får mange til å stille seg spørsmålet: Hvordan har oppveksten med rusproblemer hjemme påvirket meg? Samtalen under viser at spørsmålet kan ha ulike svar. Samtidig har mange lignende opplevelser og kjenner seg igjen i hverandre.

Vår historie

Om overgangen til livet som voksen

Jeg gledet meg veldig til å flytte hjemmefra: Nå skal jeg bestemme selv, og gjøre hva jeg vil, nå blir ting stabilt og bra! Men det ble egentlig bare verre. Det var vanskelig for meg å ikke vite hvordan de hadde det til enhver tid, og å være for langt unna om noe skulle skje. Jeg fløy hjem hver eneste helg for å passe på søsknene mine. Så ja, jeg synes jeg fikk en skuffende start på voksenlivet.

Jeg trodde også at det skulle bli som å slå på en bryter når man flyttet for seg selv, men så var det ikke slik. Da jeg kom ut av situasjonen, krasjet jeg, egentlig. Jeg hadde vært i overlevelsesmodus for lenge, uten å være klar over det. Jeg ville ikke ha noe oversikt over de hjemme, jeg ville bare vekk. Om det hjalp eller ikke, vet jeg ikke, for jeg flyttet vekk fra venner også. Jeg endte opp med å isolere meg.

Selv om jeg vil ha en tilknytning til mamma, ønsker jeg egentlig å ha mindre kontakt. Men jeg føler ansvar for at søsknene mine har det bra, og kan ikke slippe tanket enda. Jeg gleder meg til de blir voksne og kan flytte ut, selv om det sikkert blir vanskelig for dem også, slik det har vært for meg.

Ansvaret som bare fortsetter

Det gikk også opp for meg at alt det ansvaret jeg hadde hatt som barn, det bare fortsatte som voksen. Når jeg hører andre voksne lengte tilbake til en bekymringsfri barndom, får jeg lyst til å si: Ja det høres digg ut, og jeg forstår at voksenlivet er slitsomt, for det er det for meg også, men jeg har ikke den fantasien å dra tilbake til. Jeg laget mat, vasket hus og andre ting som mamma slapp helt tak i. Og så blir jeg voksen og må fortsette å gjøre det! Det er ingen som stepper inn og gir meg en pause.

Alle overganger er krevende. Barn synes det er slitsomt å begynne på skolen, og så er det nye utfordringer på ungdomsskolen: Mennesker møter nye forventninger hele veien. Men for mange av oss har det ikke vært en gradvis prosess. Som voksen får du selvfølgelig nye oppgaver, som å passe på økonomi og slikt, men jeg tenker det handler om selve holdningen og tenkemåten. Den strekker seg helt fra barndommen og inn i voksenlivet: måtte ha kontroll på alt.

Det bidrar til at det er vanskelig å slappe av og finne roen, selv om man er sliten. Tenk om jeg kunne si det så enkelt: I dag skal jeg ikke gjøre noe, for jeg har ikke lyst!

Det første fristedet jeg har funnet er faktisk å plukke sopp i skogen. Det lærte jeg nå i høst. Jeg bare gikk og gikk i mange timer, uten podkast, langt inne i skogen. Jeg tenker det er kjempefint å kunne finne noe som man kobler av med, men det er vanskelig, så vi må tørre å prøve nye ting. Det å vokse opp med mye utrygghet og uforutsigbarhet har gjort at jeg er mye «på vakt». Jeg har vært vant med å måtte være «på» hele tiden for å kunne legge merke til små skifter i stemningen rundt meg. Det er kjempevanskelig å slutte med, selv om jeg har blitt voksen, bor for meg selv og ikke trenger å være på vakt lenger. Det tar sykt mye energi.

Det kjenner jeg igjen. På et tidspunkt ble hverdagen for mye å håndtere, og det stoppet helt opp for meg. Jeg følte meg veldig unormal sammenlignet med andre i vennekretsen. I ettertid forstod jeg at reaksjonene mine handlet om oppveksten: Det å vokse opp med foreldre med rusproblemer har ført til at jeg har mye stress og alarmberedskap i kroppen, og reagerer på absolutt alt.

Annerledes

Jeg ville helst vært en del av den større «normalen». Mannen min har mistet moren sin, men det er så selvforklarende. Alle synes det er trist å høre. I mitt tilfelle, med en forelder med rusproble-

mer, er det vanskeligere å forklare hvor for besteforeldrene ikke er deltakende i barnas liv. Jeg må slutte å sammenligne meg med andre, men det er vanskelig. Jeg skulle ønske vi hadde det slik som «alle andre».

Ja, eller om alle bare hadde det slik som oss! Jeg tuller selvfølgelig, men det hadde vært lettere!

Alle har jo noe de strever med, men det tar veldig stor plass hos meg. I tillegg er det lett å kjenne seg annerledes i samtaler med andre om barndom og tradisjoner, særlig i høytidene. Jeg har ikke de historiene, jeg har ingen trygg oppvekst.

Om venner snakker om ting de gjorde i barndommen: hytteturer, skiturer og sånne ting, så kan jeg si: «Vel, mamma var alkoholiker, så vi stod ikke på ski i helgene.» Jeg kan fleipe med det i trygge relasjoner, men ikke på jobb eller med folk jeg ikke kjenner så godt. Om det blir snakk om barndomsminner, blir jeg stille. Jeg har ikke noe å dele. Det er så mange normale ting jeg ikke har noen referanser til. Jeg føler meg bitter litt oftere enn jeg liker.

Sette grenser og ta plass

Da jeg var liten lærte jeg meg å ta veldig liten plass, for det var tryggere å ikke være i veien – ikke si eller gjøre noe feil. Så jeg har også strevd med å ta plass i voksenlivet: si imot, tørre å være meg selv og ikke bare være en kameleon som tilpasser seg andre for å ivareta den gode stemningen. Men jeg vil gjerne føle at jeg fortjener å ta plass jeg også, og ikke bare forsvinne og sette alle andre først.

Jeg er veldig motsatt. Jeg sier bare: «Nei! Og det har jeg ikke tenkt å forklare.» Det står jeg helt fint i, samtidig som jeg noen ganger blir misforstått og kan fremstå som hard. Det å være tydelig har blitt en måte å overleve på. Jeg tar lett standpunkt, har alltid en mening og formidler den alltid. Selv når jeg tenker at nå må du ikke si noe. Jeg har blitt veldig svart/hvitt. Gråtoneskalaen eksisterer ikke for meg.

Kan vi bytte? Jeg synes det høres befriende ut: Å slippe å forklare alt du gjør i tjue minutter hver gang

Det er en form for beskyttelse i det, ja, men kanskje litt slitsomt for de rundt meg. Det hadde jo vært fint å kunne forklare andre hvor for jeg gjør som jeg gjør. At det handler om hvilke er faringer jeg har med meg.