Kristendommens historie
Helje Kringlebotn Sødal (red.), Kenneth Fløistad Ellefsen, John Kaufman og Brandt Klawitter
Kristendommens
historie Fra lokal bevegelse til global religion
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-88846-6
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Roy Søbstad. Forsidebilder: Øverst «Adoration of the Magi» av Giotto, ca. 1320 (foto: Alamy). Nederst: Massedåp i Brasil. (foto: Getty Images). Sats: Have a Book, Polen Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, 2026
Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser. Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
Forord
Trengs et nytt oversiktsverk om kristendommens historie? Vi som har skrevet denne boka, så behov for en oppdatert, kort og lett tilgjengelig framstilling.
Kunnskap om verdens største og mest utbredte religion er minst like viktig nå som før. Kristendommens historie er ikke bare en nøkkel til å forstå denne religionen og mye i vestlig kultur. Denne historien gir også kunnskap om andre deler av verden. Vi ville derfor skrive om utviklingen av kristendommen fra en sped begynnelse i Midtøsten til dagens globale situasjon.
Studenter og historieinteresserte er målgrupper, og boka kan leses uten spesielle forkunnskaper. Begreper blir forklart, og de store linjene framheves.
Nær fortid har liten plass i de oversiktsverkene som kom ut om kristendommens historie på norsk for noen tiår siden. Samtidig har det skjedd store forandringer tett opp mot vår tid. Ikke minst har kristendommens tyngdepunkt forskjøvet seg fra Vesten til det globale sør. Dette er det behov for kunnskap om. Ny fag- og forskningslitteratur om alle epoker er også kommet til de siste tiårene, og vi trekker veksler på noe av dette store materialet.
Det er krevende å skrive kort om en periode på over 2000 år, og prioriteringene har vært harde. Noen lesere vil savne hendelser og personer som er valgt bort. Andre kan savne enda sterkere konsentrasjon og mer generalisering. Oversikt er prioritert, samtidig som vi har forsøkt å gjøre stoffet engasjerende og konkret gjennom gode eksempler, kart og bilder. De som vil fordype seg, kan følge litteraturhenvisningene.
Vi har ønsket å finne en mellomvei mellom flat og tynn historieskriving der mange og mye nevnes kort, og en grundig, men avgrenset framstilling av brokker fra historien. Vi håper boka vil være en inngangsport til økt interesse for et spennende fagområde.
Stor takk til kollegaer på de fire UH-institusjonene vi representerer, og til andre som har bidratt med gode fagsamtaler og innspill. Vi kan ikke nevne alle, men retter en særlig takk til Knut Dørum, professor i historie ved UiA, som har gitt mange innspill til delen om middelalderen. Takk også til forlagsredaktør Lars Aase for solid oppfølging og støtte!
God lesing!
Kristiansand, Oslo og Bergen, mai 2026,
Helje Kringlebotn Sødal, Universitetet i Agder, redaktør
Kenneth Fløistad Ellefsen, Fjellhaug Internasjonale Høgskole
John Kaufman, MF vitenskapelig høyskole
Brandt Klawitter, NLA Høgskolen
Innhold
Kapittel 7
DEL III
Brandt Klawitter og Helje Kringlebotn Sødal
Kapittel 13
Kapittel 14
Kapittel 15
Kapittel 19
Kapittel 20
På vei inn i boka
Helje Kringlebotn Sødal
I Kristendommens historie. Fra lokal bevegelse til global religion er stoffet organisert i fire hoveddeler etter kronologi, og hver del har fått omtrent like stor plass. Den første delen handler om kristendommens etableringsfase, de første 500 årene. Mange avklaringer om kristen trosutøvelse og lære kom da. Den nye religionen spredde seg forbausende raskt i Romerriket og ble statens religion.
Andre del gir innblikk i noen temaer fra en tusenårig epoke, middelalderen. Kristendommen ekspanderte i Nord- og Vest-Europa, der den etter hvert sto svært sterkt samtidig som den led store tap i andre deler av verden. Kristendomsforståelsen var kollektiv, og båndene var tette mellom kirke og stat og mellom kristendom og kultur. Denne delen handler om utviklingen i Vest-Europa, for det er her det gir mening å snakke om en middelalder i tidsrommet 500–1500 e.Kr.
Tredje del handler mest om splittelser og fornyelse i århundrene fra 1500 til 1800, som ofte kalles nytiden eller tidlig moderne tid. Geografisk var dette en ekspansjonsperiode, men med reformasjonene ble middelalderens (relative) enhet brutt. Deler av kristenheten ble mer orientert mot individet og den enkeltes trosliv. Frihetskravene ble sterkere og rettet seg også mot det religiøse livsområdet.
I fjerde del drøftes utvalgte temaer fra tiden etter 1800, den moderne tid som gikk over i en fragmentert, postmoderne periode som enda ikke er avsluttet. Da skjedde utviklingen mye raskere enn før og på enda flere områder samtidig. Kristendommen ble verdensomspennende i en helt ny grad og fikk et nytt geografisk tyngdepunkt. Vesten mistet sin hegemoniske posisjon.
Epokeinndelinger som dette er likevel kunstige, for mye historisk endring skjer gjennom lange prosesser uten tydelig begynnelse og slutt.
Middelalderen oppsto for eksempel ikke plutselig i år 500, og den opphørte heller ikke brått i år 1500. Samtidig er det lang tradisjon for å inndele slik. Store forandringer inntraff omkring 500 og 1500, og årstallene gir mening når de tolkes som cirka-angivelser. Noen trekk er karakteristiske for bestemte tidsrom, og derfor kan det være naturlig å organisere stoffet rundt dem, slik vi har gjort.
Alle de fire delene åpner med en innledning som formidler historien fra et fugleperspektiv. Nytt for denne boka er det også at hver del fortsetter med temaet ekspansjon og tilbakegang. Med dette grepet rettes oppmerksomheten mot forandringer i kristendommens utbredelse, og det blir tydelig at kristendommen ikke bare har vært en europeisk religion i kontinuerlig vekst. Rett nok ble kristendommen størst blant religionene, men den har også mistet dominans over store områder oppigjennom historien. Vekst og stagnasjon gikk i bølger, og det er uvisst om eller hvor lenge kristendommen vil være størst på verdensbasis.
Den viktigste innholdsmessige forskjellen mellom denne boka og andre oversiktsverk er vektingen av kristendommens nære fortid, som får større plass her. Billedlig talt trengs det en «bro» fra fjern til nær fortid, og broer må ha to brohoder. Det er ikke nok med et solid fundament i tidlig kristen tid. Broa må «festes» tett på vår tid hvis målet er å gi oversikt over hele kristendommens historie. Blir historien om nær fortid knapp, er det vanskeligere å forstå sammenhenger. Selv om historien enda ikke har vist hva som på lang sikt vil regnes som mest sentralt fra tiden etter 1900, er det mulig å argumentere for at noen temaer er viktige. Det gjøres i fjerde del, som også har et eget kapittel om kristendomsforfølgelse i nyere tid. Dette temaet er underbelyst i andre norske oversiktsverk.
Den første og den tredje delen er i hovedsak organisert kronologisk, og i disse tidsrommene er det forholdsvis enkelt å følge en tidslinje. Den andre og den siste hoveddelen er organisert tematisk og belyser utvalgte temaer. Samtidig er det noen gjennomgangstemaer i boka enten de behandles i egne kapitler eller sammen med andre temaer: Trosutøvelse, lærespørsmål, forholdet mellom kirke og stat, samspillet mellom kristendom og kulturliv og kristent mangfold går igjen.
En kristen verdenshistorie handler naturligvis om hele verden, men de globale perspektivene får størst plass i siste del. Først da ble det betydelig kristen tilstedeværelse over (nesten) hele verden, og ikke bare små utposter i for eksempel Afrika og Asia. Alle de fire delene viser imidlertid at kristendommen har hatt utbredelse mange steder oppigjennom historien.
Skillet mellom østlig og vestlig kristendom oppsto tidlig og ble endelig i 1054. Boka handler mest om det som kalles vestlig kristendom, og som nå omfatter Den katolske kirke og protestantiske kirker som brøt ut fra den på 1500-tallet med videre splittelser. Trekk fra østlig kristendom har relativt stor plass i bokas første del, det vil si før den store splittelsen i to hovedtradisjoner. Delen om middelalderen handler primært om vestlig kristendom, men i de to siste delene gis det flere utblikk til østlig kristendom.
Vestlig kristendom framheves av flere grunner. Denne delen av kristenheten er tallmessig størst og spredd over større områder enn østlig kristendom. Mens vestlig kristendom drev misjon gjennom utsendte misjonærer, var dette ikke like vanlig i østlig kristendom. Vestlig kristendom har også forandret og forgrenet seg mer enn den østlige. Dessuten er boka skrevet for norske lesere. Mange har dermed tilknytning til vestlig tradisjon og et særlig behov for kunnskap om de kristne retningene som har preget norsk og europeisk kultur mest.
Tidlig kristendom
John Kaufman
Kristendommen ble til i utkanten av den romerske verden. Den startet mellom år 30 og 70 e.Kr. som en liten minoritetsgruppe av «jesustroende» jøder. Mange som ikke var jøder, sluttet seg til bevegelsen, og gradvis ble de kristne en selvstendig religion der de fleste ikke hadde jødisk bakgrunn. Innen år 400 var kristendommen blitt majoritetsreligionen i Romerriket. Samtidig ble den nye troen spredd både sør, øst og nord for Romerriket. Denne delen av boken handler om kristendommen fram til omkring 500, en epoke som ofte kalles tidlig kristendom.1
Veien fram til å bli majoritetsreligion var krevende. Fra ca. år 60 til 250 ble de kristne sporadisk forfulgt ulike steder i riket. Mellom 250 og 313 ble de utsatt for tre runder med systematisk forfølgelse. Så skjedde noe uventet. Tidlig på 300-tallet ble selveste keiseren kristen, og mot slutten av 300tallet ble den gamle romerske gudsdyrkelsen forbudt. Romerriket var blitt et kristent rike. På 300-tallet ble også kongedømmene i Armenia, Georgia og Aksum (deler av dagens Etiopia og Eritrea) kristnet.
Både som en liten minoritet og som majoritetsreligion måtte de kristne ta stilling til en rekke praktiske spørsmål. Hvordan skulle de leve ut troen i det romerske samfunnet? Hvor skulle de møtes? Hvordan skulle de begrave sine døde? Hvilke ritualer skulle de praktisere? Når skulle de møtes, både i løpet av uken og i løpet av året? Og hvordan skulle de mest ivrige bevare sin tro når «alle» i Romerriket etter hvert var blitt kristne?
Også teologiske spørsmål måtte de ta stilling til. Hvilke hellige tekster skulle de lese i sine gudstjenester og regne som forpliktende? Hvordan skulle de organiseres og ledes? Hvem trodde de egentlig at Gud og Jesus og Den hellige ånd var? Og hvordan skulle de avgjøre teologisk uenighet?
Svarene ble til underveis. Ingen fasit var gitt på forhånd, og ulike grupperinger ga ulike svar. Derfor var den første kristne tiden mangfoldig.2
Forestillingen om tidlig kristendom som «den ubrutte kirkes tid» er en illusjon. Rundt år 500 skjedde det kirkesplittelser som har vart til i dag. I de samme århundrene vokste det likevel fram en grunnleggende enighet om mange av de viktigste sidene ved den nye religionen. I kristendommens første århundrer finner vi derfor mye som fortsatt er felles for de fleste kristne i verden, men også uenighet og splittelser.
Ekspansjon
Kristendommen ble til på østsiden av Middelhavet. Det nye testamentet (NT) forteller at Jesus ble født i Betlehem i Judea, «på den tiden Herodes var konge» (Matt. 2), mens Augustus var keiser (Luk. 2). Romerne hadde erobret Judea ca. 60 år tidligere, og de innsatte Herodes som konge i 37 f.Kr. Maktforholdene i Judea i Jesu levetid var skiftende, men romerne satt med den egentlige makten.
Alle de fire evangeliene i NT forteller at Jesus ble henrettet på et kors mens Pontius Pilatus var prokurator (romersk guvernør) i Judea. Vi vet ikke nøyaktig når dette skjedde, men år 33 er en vanlig antakelse. Historien om Jesus og kristendommens tilblivelse er vevd inn i historien om Romerriket og Judea for to tusen år siden.
De som tilhørte den nærmeste kretsen rundt Jesus, disiplene eller lærlingene hans, begynte å fortelle historien om at læremesteren deres hadde oppstått fra graven. Men det var sannsynligvis ingen som forsto rekkevidden av det de fortalte. Både Jesus og disiplene hans var jøder. Jesus var blitt korsfestet utenfor jødenes hellige by, Jerusalem, og i den første tiden ble historien om ham fortalt blant jøder i dette området. Det var lite som tilsa at fortellingen om Jesus skulle bli noe mer enn en lokal legende i Judea. Selv blant jødene, Jesu eget folk, ble fortellingen om ham i stor grad avvist. Men fortellingen om Jesus ble ikke begrenset til jødene. Jesus hadde bedt dem gå og gjøre alle folkeslag til disipler (Matt. 28,19). Allerede før 50-årene ble jesustroen spredd blant «hedninger», som folk som ikke var jøder, ble kalt.
Kristne forsamlinger ble først etablert på østsiden av Middelhavet, der Jesus hadde levd og virket. Flere navn forbindes med hele eller deler av området i forskjellige tidsperioder: Israel, Judea, Samaria, Galilea, Palestina og deler av dagens Libanon, Syria og Jordan. Romerne kalte hele området for provinsen Judea, og senere ble det omdøpt til Syria Palaestina.
I Apostlenes gjerninger fortelles det hvordan jesustroen kom til de syrisktalende områdene innenfor Romerrikets østlige grense. Antiokia, hovedstaden i den romerske provinsen Syria, var stedet hvor navnet «kristne» først ble brukt om dem som fulgte Jesus (Apg. 11,26). Damaskus i Syria ble en viktig kristen by. I Edessa, hovedstaden i en annen romersk provins, ble arameisk, Jesu eget morsmål, utviklet til det syriske språket som fortsatt brukes blant kristne i Syria, Tyrkia og andre steder.
I løpet av de neste par århundrene ble den nye religionen spredd i hele Romerriket. Etter kort tid fantes det kristne forsamlinger langs hele nordsiden av Middelhavet, i dagens Tyrkia, Hellas, Balkan, Italia, Frankrike, Spania og Portugal. Samtidig ble jesustroen spredd i Egypt og langs Middelhavets nordafrikanske kyst. Kristendommen kom også til de romerske områdene på Atlanterhavskysten, inkludert England (Britannia).
Selv om det oppsto kristne forsamlinger i hele riket, utgjorde de kristne først en forsvinnende liten minoritet. Fra denne spede begynnelsen vokste de gradvis og fikk etter hvert maktposisjoner. Kristendommen ble keiserens egen religion i 312, og mot slutten av dette århundret ble den rikets eneste offisielt tillatte religion (ca. 380–392). Innen år 400 utgjorde de kristne et flertall av Romerrikets befolkning.
Det er vanskelig, kanskje umulig, å beregne antallet kristne i Romerriket i disse århundrene, men noen forskere har forsøkt. Et av de siste forsøkene er gjort av den amerikanske historikeren Bart Ehrman. Hvis estimatene hans er riktige, og befolkningen var på ca. 60 millioner, ser tallene over kristne i riket slik ut:3
150 e.Kr.30–40 tusen kristne under 0,1 %
200 e.Kr.140–170 tusen kristne ca. 0,25 %
250 e.Kr.600–700 tusen kristne ca. 1 %
300 e.Kr.2,5–3,5 millioner kristneca. 5–6 %
400 e.Kr.25–35 millioner kristne ca. 50 %
Tallene viser at veksten var lav i starten, men skjøt fart på 300-tallet. Forskere er uenige om hva som var årsak og virkning da veksten plutselig økte. Var det fordi keiseren ble kristen? Eller ble keiseren kristen fordi veksten hadde begynt å skyte fart? Forklaringen er sannsynligvis litt av begge deler. Men veksten kan uansett forklares matematisk. Hvis hver kristen bidrar med jevne mellomrom til at én annen blir kristen, fører det til eksponentiell
vekst. Eksponentiell vekst er lav i starten, før den når et vippepunkt. Vippepunktet kom på 300-tallet.
Kristendommen var likevel aldri bare en romersk religion. Svært tidlig spredde den seg i alle retninger fra Jerusalem. Utenfor Romerriket ble kristendommen statsreligion i Armenia (301), Georgia (319) og Aksum (ca. 320). I det samme århundret begynte flere av de germanske folkegruppene nord for Romerriket å konvertere. Dessuten spredde kristendommen seg enda lenger bort fra Romerriket i denne perioden. Kirken vokste i Sasanideriket, det som tidligere ble kalt Perserriket, og som i stor grad tilsvarer dagens Iran. Etter hvert kom kristendommen også til India. Men den ble aldri statsreligion i disse områdene.
Kristendommen omtales ofte som en vestlig, europeisk religion, men det er en sannhet med forbehold. Kristne i antikken snakket Romerrikets to viktigste språk, gresk og latin, men de snakket også hebraisk, arameisk, vest-syrisk, øst-syrisk, georgisk, armensk, koptisk, geez, arabisk og gammelgermansk. Kristendommen spredde seg i alle retninger. Den ble tidlig både asiatisk, afrikansk og europeisk. De neste kapitlene vil likevel ha en hovedvekt på kristendommens historie i Romerriket. Kristendommen ble majoritetsreligion der, og de fleste kilder fra kristendommens første århundrer handler om spredningen av den nye religionen i Romerriket og Europa.4