Krimjournalistikk
Kenneth Fossheim og Magnus Braaten
Krimjournalistikk
En innføring
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-91083-9
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia
Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser.
Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Forord
Denne boka ble til fordi vi skulle ønske at den fantes da vi studerte journalistikk.
Det gjorde vi fra 2014 til 2017 på Høgskolen i Oslo og Akershus, det som i dag heter OsloMet. Den gangen sto det ikke mye om krimjournalistikk på pensumlistene. I det hele tatt er det skrevet overraskende lite faglitteratur om krimjournalistikken. Vi har vanskelig for å forstå hvor for. De færreste i bransjen kommer utenom å jobbe med krimsaker i løpet av karrieren. De fleste av oss jobber med mange av dem. Noen få, som oss, jobber knapt med noe annet.
Egentlig savnet vi ikke boka mens vi studerte. Vi savnet den først da vi var ute i arbeidslivet og innså hvor lite vi kunne om de helt grunnleggende metodene, reglene, lovene og triksene som gjelder i krimjournalistikken. Med tiden innså vi noe enda mer skremmende, nemlig at sjefene våre ofte kunne akkurat like lite. Målet vårt er at dere skal slippe å havne i samme situasjon.
Hvis du er interessert i å lære om krimjournalistikkens utvikling fra 1900-tallet og frem til i dag, er dette feil bok for deg. Vi vil simpelthen forsøke å gi deg en best mulig forståelse av hvordan krimjournalistikk fungerer, og sette deg i stand til å gå inn i en redaksjon og føle deg trygg på den jobben du skal gjøre.
I mange år har vi jobbet sammen i TV 2, med hovedansvar for kanalens nyhetsdekning på krimfeltet. Det har ført oss til mange åsteder, politihus, advokatkontorer, fengsler og rettssaler. Vi har jobbet med alle de mest profilerte straffesakene i Norge de siste årene, og vi har skrevet bøker om krimsaker. Likevel lærer vi fremdeles noe nytt hver eneste dag. Vi er på ingen måte utlærte, men vi mener å ha
skaffet oss nok er faring til at vi kan skrive en bok som det kan være mulig å lære noe av.
Sannsynligvis vil de fleste som leser denne boka, være journaliststudenter. Det er også med det utgangspunktet at boka er skrevet. For oss er det likevel viktig å understreke at det ikke bør være noen skam for en godt etablert journalist, mellomleder eller redaktør å lese denne boka. Alle har kunnskapshull. Om vi skulle jobbe med politisk journalistikk fremover, hadde vi satt pris på en tilsvarende bok om dette fagfeltet.
Når vi har holdt foredrag om krimjournalistikk tidligere, har vi pleid å si at «krim er den beste etiske skolen å gå». Med det mener vi at krimjournalistikk gir deg verdifull trening innenfor nesten alle former for presseetikk. Hele tiden tvinges du til aktivt å ta stilling til små og store valg. Si for eksempel at du får vite at Peder Aas er pågrepet og siktet for et gullsmedran. Nyheten er konkurranseutsatt og må ut umiddelbart, og det er altfor tidlig å vurdere hvorvidt
Peder Aas skal identifiseres med fullt navn og bilde. Men hva kaller du ham? Er han en 34 år gammel mann fra Drøbak? Eller er han en mann i 30-årene fra Østlandet? Kanskje det er andre opplysninger som er mer relevante for saken, som at Peder Aas faktisk selv jobber i gullsmedbutikken. Kan vi skrive det?
Poenget er at all krimjournalistikk gir god trening for dine presseetiske ferdigheter. Mange av metodene vi skal lære deg, er dessuten like anvendelige i helt andre deler av journalistikken. Nesten all undersøkende journalistikk har for eksempel elementer av krimjournalistikk i seg.
De siste årene har konseptet «true crime» vokst seg enormt. Det masseproduseres både TV-serier, dokumentar filmer og podkaster om alle mulige kriminalsaker. Noe av det som lages, er svært god journalistikk. Veldig mye av det er likevel i den andre enden av skalaen. True crime-bølgen i samfunnet har, slik vi ser det, gitt krimjournalistikken et mer frynsete rykte blant publikum. Journalister
beskyldes for grafsing i menneskelige kriser, og for å mate brukernes kikkertrang.
Vår påstand er at dyktige krimjournalister er viktigere for samfunnet enn noen gang tidligere. I kampen om brukernes oppmerksomhet er det avgjørende at redaktørstyrte medier går foran med sunne prinsipper og en rettferdig fremstilling av saker.
Krimjournalistikken handler i bunn og grunn om lovene og reglene vi som samfunn har blitt enige om, hvem som bryter dem, hvordan de gjør det, og hvor for. Ikke minst handler krimjournalistikken om politiets evne til å avsløre lovbryterne. Kanskje aller viktigst er det at vi ettergår hva politiet og påtalemyndigheten foretar seg. Å anklage og straffe noen for et lovbrudd de ikke har begått, er noe av det mest alvorlige en stat kan gjøre mot en av sine borgere. God og transparent innsikt i politiets og domstolenes arbeid er naturligvis helt avgjørende for et fungerende demokrati.
Oslo, mai 2026
Magnus Braaten og Kenneth Fossheim
På kvelden onsdag 13. oktober 2021 får pressen en dramatisk melding fra Sør-Øst politidistrikt.
Det pågår aksjon i Kongsberg sentrum ifbm person observert med pil og bue. Har skutt etter person med dette. Publikum bes om å holde seg innendørs. Politiet har ikke kontroll på personen.
Raskt tikker det inn meldinger om døde og skadde personer. Flere vitner har sett gjerningsmannen skyte mot tilfeldige med pil og bue på en Coop Extra-butikk i sentrum av Kongsberg. En politimann er truffet i skulderen. Politiet definerer saken som en PLIVO-hendelse, politiets forkortelse for «pågående livstruende vold», som er en instruks som gir føringer for hvordan nødetatene skal samhandle. Sykehusene går i rød beredskap.
I 34 minutter går gjerningsmannen løs på hjelpeløse mennesker før han blir pågrepet. Da er fem personer drept i hjemmene sine med kniv. Raskt etter pågripelsen kaller politiet inn til en pressekonferanse. De mener det er naturlig å etter forske hendelsen som terror, og norsk politi blir midlertidig bevæpnet.
Omtrent samtidig kommer du frem til Kongsberg og åstedet. Det kryr av politifolk, og store områder er sperret av. Hva gjør du nå?
Heldigvis er det ikke mange saker som Kongsberg-drapene. Prinsippene for hva som forventes av deg på et åsted, er likevel stort sett de samme. I dette kapittelet forsøker vi å rydde litt i de mange oppgavene som haster når det smeller.
Forstå rollen din
Det viktigste du gjør, er rett og slett å se deg rundt. I et mylder av oppgaver kan det være fristende å bli sittende i en bil for å svare kolleger, oppdatere en publisert sak, lese konkurrentenes artikler, forberede deg på en live-sending eller undersøke personer på adresser i nærheten. Ikke fall for fristelsen.
I en redaksjon er det mye dine kolleger kan hjelpe deg med ute på et åsted. Vi skal komme tilbake til alt sammen. Det de ikke kan hjelpe deg med, er å ta inn alle inntrykkene. Vi kan der for si at du, journalisten på stedet, er redaksjonens øyne og ører på saken. Spørsmålet er hva du skal prioritere å oppsøke først, og der finnes det dessverre ingen fasit. Vi skal likevel forsøke å ta deg gjennom noen mulige sjekkpunkter.
Begynn med å orientere deg. Er åstedet utendørs? Har politiet sperret av et stort område? Hvor mye politifolk og helsepersonell er det på stedet? Alt dette er informasjon du raskt bør melde inn til desken, der det som regel vil sitte kolleger som sørger for å oppdatere nyhetsartikkelen løpende. Din jobb er i all hovedsak å skaffe informasjon som enten kan publiseres umiddelbart, slik som observasjoner av konkrete ting, eller informasjon som kollegene dine kan undersøke videre. Når du orienterer deg, er det viktig at du tar bilder og/ eller video med telefonen din og sender det til desken. De vil trenge bilder som raskt kan publiseres, men også bilder som er del av informasjonsinnhentingen.
På et åsted er det viktig å opptre varsomt. Ofte vil du møte mennesker som akkurat har vært utsatt for et voldsomt traume, eller personer som har sett noe oppskakende. Mange kan oppleve det som en tilleggsbelastning å møte pressen i en slik situasjon. Det skal vi ta på største alvor. Respekter også politiets sperrebånd og anføringer, og sørg for at du ikke på noe vis rører ved gjenstander eller på annen måte kompromitterer åstedet. Pressen skal rapportere om saken – ikke bli saken.
Snakk med folk
Når det er sagt, har pressen en viktig rolle på et åsted. Alvorlig kriminalitet er ingen privatsak, og offentlighetens informasjonsbehov er stort også i den innledende fasen. Du bør der for tørre å ta plass innenfor de rammene du har. Oppsøk politifolkene på stedet og spør
om å få snakke med innsatsleder så fort som mulig. En innsatsleder er politiets øverste operative leder på et hendelses- eller åsted, og har ansvar for å lede, organisere og koordinere politiarbeidet på stedet.
Det hører til innsatslederens jobb å orientere pressen om politiets arbeid. For mange nyhetsredaksjoner er den høyest prioriterte oppgaven på et åsted nettopp å få et intervju med innsatsleder, og det er disse intervjuene du typisk ser på TV samme dag som det har skjedd noe.
Så fort du får tid, er det viktig å snakke med personer i nærheten.
Kanskje ser du at politiet står og avhører en person. Da vil det være særlig interessant å snakke med den samme personen like etterpå. De som står utenfor politisperringene, har ofte sett eller hørt noe.
Om åstedet ligger i nærheten av boliger, skal du i utgangspunktet ikke være redd for å ringe på og høre om noen vil snakke med deg. Så lenge du tydelig presenterer hvem du er, opptrer hensynsfullt og respekterer en eventuell avvisning, er det ingenting i veien for å ta kontakt med personer i nærheten av et åsted. Å fortelle om det man har sett eller opplevd, er for mange en positiv opplevelse. Det kan likevel være greit å innstille seg på at avvisninger ofte kan være bryske, og at man som representant for pressen noen ganger må tåle en skyllebøtte. Husk på at du er der på vegne av en redaksjon og gjør en viktig jobb.
Dokumenter det du ser
Om åstedet er inne i, eller i tilknytning til en bolig eller et boligstrøk, vil det være lurt å ta bilder av postkasser i området og sende det til kollegene dine. Da kan de begynne å kartlegge personene som potensielt kan være involvert, og de kan begynne å ringe til mulige vitner. Før du vet ordet av det, har en god kollega snakket med et sentralt vitne og ordnet en intervjuavtale for deg mens du har snakket med innsatslederen, levert en liverapport på TV eller vært opptatt med andre oppgaver. På samme måte er det fint å ta bilde av biler med
registreringsnumre, slik at kollegene dine kan søke opp eierne og hjelpe deg med det umiddelbare research-arbeidet.
Dersom mange personer er samlet i nærheten av åstedet, eller det av andre grunner er personer du ikke får snakket med, har det en verdi at du likevel får tatt noen bilder av dem på en subtil måte. Med moderne verktøy som Pimeyes (se neste kapittel) er det mulig gjennom ansiktsgjenkjenning å finne ut hvem de er. Da får du muligheten til å kontakte dem på et senere tidspunkt, når det kanskje også er mer aktuelt for dem å snakke med pressen.
Vær tålmodig
I pressen snakker vi ofte om rykkeevne og viktigheten av å komme først til et åsted. Alle rigger seg for å ha det beste utgangspunktet. Det vi snakker for lite om, er tålmodigheten når vi først har kommet til åstedet. Vel så viktig som å ankomme først er det, etter vår mening, å bli værende lengst. Ofte kan det være en real tålmodighetsprøve. Mens politiets krimteknikere jobber grundig langt innenfor sperringene, innsatslederen har forlatt stedet, skuelystne forbipasserende har dratt hjem, kan det føles meningsløst å bli stående og henge uten åpenbare arbeidsoppgaver. Flere ganger har vi imidlertid opplevd at det er nettopp da de virkelig viktige observasjonene skjer. Det kan være at du ser en krimtekniker putte et skytevåpen i en beslagspose, at en politisperring fjernes slik at du kommer tettere på åstedet, eller en nabo som har summet seg og kommer bort for å prate. På politiutdanningene snakker man ofte om det gylne døgnet, altså de første 24 timene etter en kriminell handling. Den første tiden etter at en hendelse har skjedd, regnes som helt avgjørende for å sikre spor, innhente vitneforklaringer, gjennomføre rundspørringer og få korrekt informasjon før mulige bevis svekkes eller forsvinner. Slik vi ser det, er dette helt over førbart til pressen. En observasjon eller en opplysning du ikke umiddelbart får bruk for, vil ofte betale seg på et senere tidspunkt i dekningen av saken. At tålmodighet lønner seg, er vi ikke
i tvil om. Blir du kald og sulten, får du heller avtale med en kollega som kan komme med mat og en jakke, eventuelt avløse deg. Før du drar hjem, bør du stille deg kontrollspørsmålet om det er fordi det ikke er noe mer å hente, eller om du egentlig bare er sliten.
Bruk kollegene dine
God kommunikasjon og arbeidsfordeling mellom deskleddet og den eller de som jobber i felt, er nøkkelen til å bli nyhetsledende på en stor hendelse. Gjør du jobben din godt nok i felt, har du forhåpentligvis kolleger som kan betale tilbake i form av for eksempel intervjuavtaler eller informasjon du kan bruke til direkterapportering på TV og radio. Deskjobben som foregår de første timene etter en hendelse, er i hvert fall minst like viktig som jobben i felt.
Med verktøyene man har tilgjengelig som journalist i Norge, er det mulig å skaffe enormt mye informasjon om adresser og personer i løpet av kort tid. I neste kapittel skal vi vise deg noen av de viktigste verktøyene du har til rådighet.